Cora Coralina skrev så vakkert om enkle ting at de fikk en ny betydning
Cora Coralina. Poeten som skriver om de enkleste ting i verden på en så vakker måte at hun gjør dem viktige på nytt. Det ringer ingen bjeller, gjør det vel? På samme måte som polske nobelprisvinnere har vært nokså ukjente, vil heller ikke Cora Coralina være noe kjent navn, annet enn for de helt spesielt interesserte.
Goiânia, Brasílias ukjente tvillingsøster, er en åpenbaring av storbygalskap midt ute på høysletten. Også dette en konstruert hovedstad, opprinnelig med art nouveau fra 1930, nå mer en utflytende skyskraperby med en støvete Los Angeles-følelse. På hotellrommet mitt i 18. etasje hygger jeg meg med Criminal Minds på fjernsynet. Ut av vinduet kan jeg, hvis jeg vil , se ut over noe som minner om Gotham City. Jeg var nemlig på kino og så Batman kvelden før jeg landet her oppe på høysletten og filmen drønner fremdeles gjennom nervesystemet mitt et døgn senere.
Bussen fra Goiânia er ikke akkurat et fremkomstmiddel for de rike. Transportselskapet Moreira er dessuten mest kjent for bussbrannen i fjor. Min medpassasjer heter Dexter. Helt sant. Dexter er fem år og sitter på fanget til sin mor, som har rørleggersprekk og drikker Heineken av boks. Dexter har t-skjorte med Batman-logo. Far går på tiggerferd rundt i bussen, med en lapp om at han er fattig, arbeidsløs og har barn å forsørge og vær så snill. Resten av passasjerene er enten skoleelever, bondekoner eller lokale turister på vei til den gamle kolonibyen, den tidligere hovedstaden. Jeg gir faren til Dexter femten kroner og føler meg snill og klok.
Kunnskap får vi fra bøkene og de store mestere, livskunnskap får vi fra livet og de ydmyke.
Cora Coralina, egentlig Ana Lins dos Guimarães Peixoto Bretas, ble født i det lille huset ved elven her i Vila Boa de Goiás i 1889. Som alt i denne fantastiske kolonibyen er også Cora Coralinas hus nyoppussset og fungerer nå som museum. Cora, eller Ana, vokste opp i enkle kår og lærte tidlig å livnære seg ved å lage doce på glass, som hun så solgte på markedet. Men allerede fjorten år gammel skrev hun dikt, som ble publisert i lokalavisen. Diktene og historiene hennes ble publisert under mannlig psevdonym, for hvem hadde noen gang hørt om en ung jente som skrev og attpåtil fikk publisert arbeidene sine? Som hun skrev i et av diktene sine, alt jeg skapte og forestilte meg ble aldri slik, fordi tiden ennå ikke var inne. Det skulle gå mange år før Cora Coralina ble landskjent som dikter.
[...]
Det er passende å våkne opp i dag og oppdage at det er Verdens poesidag. Gårsdagen ble avsluttet med Kolon forlags lansering av diktantologien Den engelske kanal 2013, redigert av Jørn H. Sværen. I det han holdt innledningen sin sa han noe sånt som at «Lyrikk kan romme alt. Uttrykke alt.«, og akkurat det har blitt værende hos meg. Hvordan det er mulig å si så mye, eller lite, alt eller nesten ingenting. I to ord eller hele diktverk på mange bind. Detaljer eller det store bildet. Lyrikken er det jeg vender tilbake til gang på gang, stedet hvor jeg mange ganger finner svar, trøst eller glede. Akkurat som musikk, hvor både melodi og tekst kan bevege meg på samme måte. Eller kanskje jeg blir enda mer forvirret eller frustrert. Det kan også være bra.
Akkurat nå er det Kristin Berget jeg leser. Hennes ansikt heter den nye samlingen hennes, og nå er jeg med ute i skogen, i huset som er 25 m2 rektangulært. Kjenner på livet, jakten og lukten av dyr. At det kan være så mye ensomhet i en tekst, selv i skildringen av et annet menneske.
21. mars 2013
0 kommentarer