Forlagsliv

Vi har laget «Den ultimate guiden til kampsport» for barn og unge. Eller en oppskrift på å gjøre dem mer voldelige, skal vi tro en gammel og fortsatt utbredt myte om kampsport.

Av Hanne Eide Andersen og Annette Münch 

Boken ble lansert 28. september hos Cappelen Damm. Rød løper og høy glamfaktor til tross; med sumobrytere som dørvakter, kampsportfilmer rullende over skjermer på veggene og goodiebager med treningsmagasiner og håndwraps, var det ikke tvil om hva som sto i fokus. Blant gjestene var noen av landets fremste kampsportutøvere, samt presidenten og generalsekretæren i Norges Kampsportforbund. Roy Rolstad ledet en imponerende oppvisning av ITF taekwondo, i tillegg var gjestene vitne til at ”knusekongen” Narver Læret, også kjent fra TV-programmet ”Norges Beste Fighter”, kuttet en vannemelon i to med samuraisverd – med bind for øynene – mens melonen lå på datterens mage! Gjennom hele kvelden var det også utdeling av sporty og flotte premier fra eventets samarbeidspartnere Fighter og Fitness Xpress. Alt dette for å markere lanseringen av en faktabok som forlaget og vi forfattere mener er riktig og viktig å tilby barn og unge.
Ikke alle vil være enige med oss i det. [...]

Kjørende rundt i L.A. har jeg lagt merke til enorme reklameboards med teksten «A new world awaits. Read.» Hver gang har jeg hatt lyst til å stoppe for å ta bilde, men skal du stoppe i rushtrafikken i L.A. bør du planlegge dette minst en halv kilometer i forkant. Med andre ord: Ingen bilder.
På nettsiden read.gov  fant jeg derimot igjen reklameplakaten:

 

 

 

 

[...]

For to netter siden kom jeg ”gjennom”, som man sier. Gjennom hele teksten. Punktum. Hode, kropp og hale. Der sitter man, og har med et helt bokmanus å gjøre. Da vil vel mange tro at forfatteren trekker opp en kork eller to, og det kan det jo hende jeg gjorde også, men det er jo regelen snarere enn unntaket for mitt vedkommende. Hverdag. Nei, det ”å komme gjennom”, er så visst ikke å tre inn i lykkeland. Naturligvis er det en lettelse å vite at prosjektet er i havn. Men havnen er dessverre bare midlertidig; ja nærmest for en nødhavn å regne. Man må videre nesten med det samme. Et godt stykke, til og med. Man kan ennå risikere å bli borte på havet.

Det som er vanskeligst ved nettopp denne fasen, er at man på sett og vis er ferdig med selve fortellingen. Man har sagt det man vil si. (Og for mitt vedkomne vil jeg over på noe annet, den neste fortellingen som ligger og stanger i hjernen et sted.)

Mange forfattere skriver teksten om og om igjen, fire fem ganger. Slik er det ikke med meg. Det endelige resultatet befinner seg nesten aldri veldig langt unna det som står skrevet i det første utkastet. Men nettopp derfor må jeg være ekstra skjerpet akkurat nå.

Og det første som skjer, er at jeg leser hele teksten igjennom, helst i ett strekk. (Det klarer jeg ikke, jeg er en langsomleser, så det blir to netter, og det aldeles uten annet i glasset enn kildevann.) Selv om jeg har lest deler av manuskriptet flere ganger underveis, blir det en helt annen og ny opplevelse å gå gjennom hele teksten, fra anslag til siste ord. Jeg er ikke en sånn forfatter som blir brakt  ut av likevekt av en telefon, eller av at hun jeg bor sammen med stikker hodet inn på kontoret, men akkurat nå er jeg litt vanskelig å være under tak med. Ikke på noe tidspunkt er jeg så engstelig som akkurat nå. En uheldig replikk fra hovedpersonen: Å, Herregud, Ingvar! Ser du ikke? Har du blitt evneveik underveis? Dette må være noe av det svakeste… Det partiet der: Finn saksen! Man løper til bokhyllen og tar frem den forrige romanen. Blar. Leser. Så utrolig mye bedre! Eller? Bare annerledes?

Leser det hele igjennom. Gjør notater. Setter store røde utropstegn. Skriver NEI! I margen. Går til angrep på meg selv. Håner meg selv. Føler meg som en idiot.

Men heldigvis har jeg etter tredve år en viss profesjonalitet å støtte meg til. Jeg kjenner denne tilstanden ut og inn. For det første: Dette er – på godt og vondt – den boken jeg var i stand til å skrive i år. Det er dessuten den jeg skal leve av til neste år. Jeg er ikke ute på noen form for frierferd. Det er jobben min å skrive usanne fortellinger, og her er den foreløpig siste. Punktum.

[...]

Torsdag 19. januar 2012 skjedde det for første gang. Min nye krimroman Katalysatormordet poppet opp for forhåndsbestilling i en nettbokhandel – med forsidebilde og forlagsomtale. Haugen bok i Volda var som vanlig først ute og skal få denne artikkelens eneste link for det:

http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=Katalysatormordet&p=1&r=4&cid=234952

Som vanlig fulgte Tanum, Ark, Norli og de store bokhandelkjedene raskt etter Haugen bok. Mandag 23. januar var min nye roman alt ute for forhåndsbestilling i nesten alle nettbokhandlene.

Ja, jeg følger fortsatt åpenbart med når mine nye bøker popper opp i nettbokhandlene. Og ja, selv om jeg nå har opplevd det sju ganger før gir det fortsatt en merkelig følelse av skrekkblandet fryd å se en egen bok komme opp der for første gang.

Den noe spesielle historien om min nye krimroman Katalysatormordet skal jeg fortelle på lanseringsfesten mandag 30. januar. For denne artikkelens formål kan kort konstateres at det er rundt 18 måneder siden jeg utviklet ideen og skrev ut startscenen, nesten seks måneder siden jeg fullførte førsteutkastet, og to måneder siden jeg sendte forlaget endelig versjon av det. Samt 23 dager siden jeg passerte forfatternes Kapp det gode håp og sendte forlaget den korte listen over de siste korrekturrettelsene som skulle inn før trykkingen.

[...]

Få byer kan skilte med like mye erfaring og kunnskap om historiefortelling som Los Angeles. Få steder finner du like stor tetthet av kreative, drømmende mennesker. Så nå sitter jeg her, klar til å snappe til meg deler av denne erfaringen og kunnskapen.

Om halvannen uke begynner jeg på Writer’s Program ved UCLA Extensions. I tillegg tar jeg noen timer ved Beverly Hills Lingual Institute for å friske opp engelskkunnskapene. Samtidig skriver jeg naturlig nok på et manus, tar noen oppdrag for norske magasiner, og lytter til musikksnutter oversendt fra komponisten som jobber med musikalen jeg skrev i fjor, Drop Out.

En av favorittbokhandlene mine i her i Hollywood, Borders, er dessverre lagt ned siden sist. Om noen andre skulle forville seg over hit, kan jeg i stedet anbefale sjarmerende Book Soup på Sunset blvd. Forleden kjørte jeg også forbi Bookstar i Studio City, som holder til i lokalene til en tidligere kino. Var aldri innom, så kan ikke gå god for utvalget, men fasaden i seg selv er verdt et besøk.

L.A. er en by du elsker eller hater. Det er byen for glitrende drømmer, såvel som knuste drømmer. De rike og vellykkede fester bort hundre tusener av dollar, mens ensomme sjeler triller eiendelene sine forbi i en handlevogn utenfor vinduene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt så glad i L.A. Kanskje er det uforutsigbarheten. Du kan gå på en bar og ende opp i snakk med visepresidenten i Sony Music mens en Michael Jackson–imitator sipper på en øl i hjøret. Du kan gå på kafé med en venn og plutselig oppdage Jesus jobbe på laptopen i kroken. Du kan havne på en fest i det gigantiske, arkitekttegnet huset til et filmproduksjonsselskap i Beverly Hills, og bli kjørt hjem av et sprudlende kjærestepar i en 70 år gammel cabriolet. Der sitter du plutselig i baksetet, med en fremmed, liten hund på fanget, mens frisyren herjes av vinden og øynene blendes av lysene fra Sunset boulevard. Og tenker at det er kanskje ikke dette livet handler om, dette er kanskje ikke livskvalitet. Men det er søren meg morsommere enn en rutinepreget hverdag hjemme i Oslo.

En av mine forrige sjefer ga meg et av de beste rådene jeg har fått:
Ikke la valgene dine styres av frykt.
Derfor leide jeg ut leiligheten i Oslo. Derfor er jeg her. Sittende i kurvstolen ved svømmebassenget, med Mac-en på fanget og ideer, karakterer og konflikter i hodet.

Det er viktig å jage drømmen din. Men noen ganger må du leve den også.

 

På dette stadiet, med ca to tredjedeler av romanen skrevet ned i kladd, forlater jeg hjemmekontoret, og setter meg på toget til St. Peter-Ording. Jeg kommer i de følgende dagene ikke til å skrive en eneste linje, men jobben jeg skal gjøre er likevel helt avgjørende. Det er forresten ikke en jobb jeg skal gjøre, men tre. Jeg skal dessuten spasere lange turer langs de enorme strendene her oppe, samt ta kraftig for meg av hotellets gås med rødkål, og enda mer av den røde vinen. På denne tiden av året ligger badebyen St. Peter-Ording nærmest død. Men på det vesle hotellet lar livet seg leve. Det passer utmerket med en gjennomgang av manus foran peisilden.

For det er jobb nummer en. Å lese manus sammenhengene, helst uten avbrytelser av noe slag. Mobiltelefonen slått av. Bare stormkastene mot rutene. De første kapitlene har jeg ikke sett på siden i mai en gang. Jeg tror det var da jeg begynte. Hvordan henger det hele sammen? Hvordan har hovedpersonen utviklet seg siden den gang? Er han den samme? En helt annen? Jeg gjør det alltid slik: Lar personene leve seg inn i teksten. Jeg vet nesten ingen ting om dem når jeg går i gang. Denne gangen visste jeg bare at fortelleren er en mann rundt førti år gammel. En vandrer. En som går i skogen og på fjellet. En som seiler på fjorden.

Ut over det ser jeg ham bare for meg i enkelte scener. Glimt. Drømmeaktig

[...]

De fleste forfattere er fulle av overtro, eller ulike former for nevrotiske forestillinger under skriveprosessen. Ritualer. Det må være stille. Eller støy. (Stephen King sier i et intervju at han alltid skriver med heavy metall i CD-spilleren. På full styrke.) Barna må ha forlatt huset. Katten være kastet ut. (Eller på plass på skrivebordet.) Kaffekoppen til høyre for tastaturet. Eller venstre. Vinglasset fylt til randen. Fire tjuepakninger for hånden. Slike saker. For at det ikke skal gå galt. For at ikke Djevelen skal komme ut av tapetet og ødelegge hele greia.

Jeg har mitt. De siste søtten, atten årene har jeg bare skrevet på kveldstid. Fra syvtiden, og utover til rundt tolv. Jeg har alltid noe i glasset, men skriver veldig sjelden i fylla. I det siste året har jeg eksperimentert med å jobbe om natten helt uten alkohol. Det går også fint. Da innretter jeg døgnet slik at jeg står opp omtrent når de fleste andre går og legger seg. For eksempel klokken elleve om kvelden. Og skriver i nattens stillhet frem til seks og syv. Kanskje med en spillefilm som pause.

Så mange flotte soloppganger jeg ser når jeg er i den rytmen! Jeg er så heldig å sitte i åttende etasje.

[...]

Ungdom som hater å lese, har gitt meg noen av de største gledene i løpet av mine få år som forfatter.

[...]

Under arbeidet med Jenteloven støtte jeg på et problem med historien jeg ikke ante hvordan jeg skulle løse. Eller kanskje visste jeg det, men jeg visste også at det ville bli ganske komplisert og kreve timer med fullt fokus. Begge deler hendte opptil flere ganger. Men én av gangene fant jeg plutselig meg selv liggende på badegulvet og skure krokene i dusjkabinettet med en gammel tannbørste. På et tidspunkt hadde jeg nemlig funnet ut at det var utrolig viktig med skinnende rene sølvprofiler. Og da måtte jo naturligvis alt annet, inkludert manusjobbing, bare vente.
Om du noen gang har skullet lese til en eksamen, vet du sikkert hva jeg snakker om. Mange studenthybler er aldri så rene som i mai.

Vanligvis er jeg enormt strukturert med så mye selvdisiplin at det kan grense til det selvdestruktive, derfor har opplevelser som dette uroet meg litt. Jeg er av typen som vasker opp mens jeg lager middag. Så å ta meg selv på fersken i å utsette ting, føles fremmed. Nesten litt flaut. Dermed ble jeg veldig lettet over denne herlige filmen som normaliserer det mange forfattere, og sikkert en hel del andre, «sliter» med.

Har du noe annet (vanskelig eller kjedelig) du egentlig burde gjort nå? Det må dessverre vente. Du må se denne filmen først.

Enjoy!

«Dette skal jeg bruke i en bok en gang!» utbryter ofte min skriveglade
venninne Trine Dahlman. En konstruktiv og trøstende tanke som gir mening
til situasjoner og hendelser som i utgangspunktet virker meningsløse.
Som mange ganger tidligere har jeg latt meg inspirere av Trine. Når noe
uventet, morsomt eller trist nå skjer, sier vi ofte i kor: «Ja, ja. Det
kan brukes i en bok.»  Ødelegger du kneet under trening? Urinerer en
senil, eldre dame bak bilen din? Påstår en truende afroamerikaner at du
skylder ham tusen dollar for kokain? «Huff. Ja, ja … Det kan i hvert
fall brukes i en bok.»

For en stund siden trampet en person inn i livet mitt og demonstrerte
menneskelige egenskaper jeg til daglig prøve å late som om ikke
eksisterer. Riktignok ikke av typen 22. juli, men «hverdagsondskapen»
kan oppleves brutal nok når man tas med guarden nede.
Jeg liker å tenke at alle mennesker innerst inne er gode, men at uro,
angst og ubalanse og kan lede svake sjeler til å utføre negative
handlinger. Ondskapen forsøker jeg å forklare med at disse bare gjør det
de mener er best for dem selv der og da. Det kan imidlertid være
vanskelig å forsone seg med denne teorien når noen bevisst skader deg
for å bedre sitt eget liv. Heldigvis finnes det flere måter å håndtere
det på.

Å bli dårlig behandlet skaper sinne, og sinne kan igjen skape god kunst.
Jeg opplever til tider sinne som en skapende og inspirerende drivkraft,
og foretrekker det derfor i betydelig større grad enn å være trist.
Da personen hadde latt sitt indre kaos og smerte gå utover meg,
produserte hjernen et titalls gode ideer om hvordan jeg kunne knuse ham.
Sinne er undervurdert som kreativ tennplugg. Samtidig vet jeg hvem jeg
er og hva slags liv jeg ønsker å leve. Hva jeg står for, og hvilke
signaler jeg vil sende ut og etterlate i den verden jeg lever i. Derfor
gjorde jeg ingenting.
Foreløpig.

I stedet for å legge meg på hans nivå og måtte leve med vissheten om at
jeg har bidrat til å øke nivaet av ondskap i samfunnet, bestemte jeg meg
for å skape noe fint ut av det negative. Bruke bruddstykker av
erfaringene og opplevelsene i en tekst, og håpe den senere kan bety noe
for flere enn meg. Forfattere jeg har snakket med, forteller det samme.
Om ekser og mobbere og sure taxisjåfører som har fått gjennomgå i
gallefylte kapitler. Jeg har gjort lignende selv. Det oppleves ikke som
ondsinnet hevn, men som søt, kreativ og frigjørende terapi. Noen vil
muligens mene det er slemt. Men å tenne et duftlys ved siden av laptopen
og drikke god te mens fingrene taster ned setningene som avslører
feigheten, å smile over vissheten om at x-antall lesere vil himle med
øynene over den sjokkerende egoismen – det må vel etterlate deg med
bedre karma enn om du oppsøkte ham og avleverte et brutalt ballespark?

Jeg velger å tro at vi møter destruktive personer av en grunn. At vi
skal få nye, viktige erfaringer før vi fortsetter på reisen vår som et
klokere og litt mer komplett menneske. Vi har lite å tape på å føle
takknemlighet overfor dem som i større eller mindre grad, bevisst eller
ubevisst, har prøvd å spenne bein på oss. De negative menneskene du har
møtt gjennom livet, har vært med på å forme deg til personen du er. En
tilsynelatende meningsløs opplevelse gjør at du kan forstå og hjelpe de
gode menneskene rundt deg bedre.
Og i tillegg kan du jo alltids bruke den i en bok.