Forlagsliv

Forandrer sosiale medier politikken og den offentlige debatten ved å senke terskelen for deltagelse? Er Facebook et forum for politisk debatt og nyheter, eller dreier aktiviteten seg først og fremst om eplekaker, treningsturer i marka og bursdagsgratulasjoner? Hvem bruker Facebook til hva? Fører politisk aktivitet på nett til at viljen til å engasjere seg i det «virkelige liv» svekkes eller styrkes?

Dette er eksempler på spørsmål som boka Liker- liker ikke. Sosiale medier, samfunnsengasjement og offentlighet» som lanseres 14. mars forsøker å gi svar på. Med utgangspunkt i en representativ spørreundersøkelse gjennomført både i 2011 og i 2012 viser vi hvordan Facebook, Twitter, blogger, diskusjonsfora og nettavisenes kommentarfelter brukes av ulike grupper i befolkningen. Dette gir mulighet til å undersøke for eksempel om sosiale medier fører til ny aktivisme, og om det digitale offentlige rommet i Norge preges av ekkokamre eller av samtaler på tvers av politiske ståsteder.

Frem mot lanseringen kommer vi til å legge ut noen små smakebiter fra boka. Vi begynner med bruken av Facebook.

Facebook er Norges mest brukte sosiale medie-plattform: 75 prosent av de som svarte på vår undersøkelse har en konto, og halvparten av disse er innom Facebook flere ganger om dagen eller oftere. Det er fire hovedtyper bruksmåter: hverdagssosialitet, diskusjon, sosial organisering og tidsfordriv. Men først og fremst brukes Facebook til å holde kontakt med venner og bekjente, altså hverdagssosialitet. 70 prosent av dem vi spurte i 2012 ofte eller svært ofte bruker Facebook til å orientere seg om det som skjedde med venner, mens 67 prosent gratulerer venner med dagen. Til sammenligning var det bare 8 prosent som ofte la ut lenker til nyheter om politikk og samfunn, og som ofte deltok i protestgrupper eller aksjoner.

Er Facebook dermed irrelevant som forum for samfunnsengasjement og politikk? Vi mener svaret på dette er nei. Tre grunner kan nevnes her. For det første: selv om få diskuterer politikk på Facebook ofte, er det likevel den største enkeltplattformen for politisk diskusjon på nett. 22 prosent sier at de diskuterer politikk på Facebook. For det andre sa nesten halvparten av de som brukte Facebookgrupper til aksjoner og protester at gruppen hadde hatt stor eller nokså stor betydning for utfallet av en sak, og enda flere mente Facebook hadde vært viktig for å skape oppmerksomhet om den. For det tredje er Facebook blitt en svært viktig kanal for å spre informasjon om aksjoner og demonstrasjoner, og dermed mobilisere folk til handling rundt saker de er opptatt av.

Først publisert 20. februar på Institutt for samfunnsforsknings temablogg om digitale medier.

Forlaget nærmer seg 3000 følgere/likes på vår Facebookside. I den anledning premierer vi følger/liker nummer 3000 med en stor bokpakke! Kanskje det blir deg? Hvis du allerede følger forlaget så setter vi også stor pris på om du forteller dine venner og kjente om det – tips dem gjerne! Hvis du tagger forlaget i anbefalingen din, så kan det hende at det vanker premie til deg også:-).

Cappelen Damms side på Facebook finner du her: http://www.facebook.com/cappelendamm

Deilig stor bokpakke!

Forlagsliv. Bok og kaffe.

Det å lansere en forlagsblogg er en uforutsigelig affære. I løpet av våren måtte vi prøve å anslå hva vi trodde at de forskjellige skribenter ville klare å publisere – noe som selvsagt styres av inspirasjon og tilgjengelige topics. For ikke å snakke om tid. Så skulle vi prøve å anslå hvor mange mennesker som ville komme inn på Forlagsliv for å lese det som ble skrevet. Hvordan skulle vi vite det? Hva med kommentarfelter, skal de styres eller slippes helt fri? Eller er det bedre å la være å ha kommentarfelter i det hele tatt? Hvordan vil noe slikt som en forlagsblogg mottatt i markedet, i de sosiale mediene, i avisene. Er dette ren markedsføring? En informasjonskanal? Gjenbruk av kampanjemateriell og pressemeldinger? Kommersielt? Noen av disse tankene skrev jeg ned i innlegget Oh my! Hvordan lanserer man en forlagsblogg.

Men nå sitter vi altså her, en måned senere, med svarene på noen av disse spørsmålene. Er det mange nok bidragsytere på en multiblogg så inspirerer man hverandre til å lage innlegg. Det er morsomt å være med! At variasjonen skulle være så stor, aktiviteten så høy og kvaliteten på innleggene så bra, det kunne vi bare ha håpet på. Bloggerne på Forlagsliv har gjort en formidabel innsats den første måneden. Alt fra debattinnlegg og kommentarer av typen du finner på Selvsagt og Lavterskel, til kreative innspill på Idameland og design.etc, via dyptpløyende analyser på Litteraturspeilet til personlige og sterke historier på Uten sperrefrist. Og akkurat som det var tenkt, viser variasjonen på bloggen også et bilde av det virkelige livet på forlaget, i den litterære maurtuen vår i Akersgata 47/49.

[...]

Det er kort fra tanken til Twitter, hørte jeg en gang, som en advarsel mot å legge ut ubetenksomme meldinger. Vel, jeg skulle ønske jeg kunne være mer spontan, jeg er nemlig en elendig twitrer, får ikke dreis på formen, alt blir enten dørgende kjedelig eller uinteressant, og uoverveid blir det i hvert fall ikke, for jeg tenker meg to og ti ganger om før jeg tør legge ut noe som helst. Men det fins mange twitrere der ute som helt uanstrengt ser ut til å kunne dokumentere alt de gjør og tenker til en hver tid, så hva jeg bidrar med er knekkende likegyldig. Strømmen går.

I fjor høst fikk jeg en fotskade som førte til stengt sengeleie i flere uker. For å bruke den tiden litt effektivt, overvåket jeg Twitter mer systematisk for å lære kanalen bedre. Jeg fant fram til et par hundre bokbransjefolk, journalister, bloggere og andre som jeg fikk anbefalt å følge, var innom minst en gang i timen, fra tidlig morgen til sent på kveld. Kvinner snakket om temaer fra intimsfæren, menn pralte om kunnskapene sine. Folk så fryktelig mye på TV og kommenterte alt de så.  Mange spammet kanalen med ytringer som ble mer og mer usammenhengende jo senere det ble (alkohol er sikkert frigjørende på Twitter også). Nyttig lærdom? Nei. Underholdende? Definitivt. Men den viktigste observasjonen jeg gjorde var at Twitter har et fravær av normal høflighet som er helt påtakelig. Det er helt lov å slenge rundt seg med spydigheter, sexistiske uttalelser, grove vitser, kommentere utseende på folk og hvordan de kler
seg. Og de får ingen korreksjoner. Tankevekkende.

[...]