Forlagsliv

Fernando Pessoa (1888 – 1935)

Hvis noen skulle si til meg at det er absurd å snakke om noen som aldri har eksistert, ville jeg svare at det heller ikke finnes bevis på at Lisboa noensinne har eksistert, eller jeg som skriver dette, eller hva du ellers måtte finne på å nevne. Omtrent sånn lyder et sitat av Fernando Pessoa. Fernando Pessoa er Portugals mest kjente litterære skikkelse. Etter sin død i 1935 lever han i beste velgående videre i bøkene, på t-skjorter, handlevesker, kaffekrus og postkort her i Lisboa. Selv om mange portugisere aldri har lest noe av ham, kan du være sikker på at de kjenner mange av hans berømte sitater. José Saramago er riktignok en høyt elsket forfatter og belønnet med nobelprisen, men det er Fernando Pessoa som Portugal og Lisboa aldri blir ferdig med. Det er det flere grunner til.

[...]

Ikke alle liker sardiner

Portugal har aldri vært mitt favorittland. Jeg synes det er noe rart med det. Portugisere har noe norsk ved seg. Og da tenker jeg ikke bare på tørrfisken eller at noen sunnmøringer er besynderlig latinske av utseende. På den iberiske halvø, som på den skandinaviske, er det ett land som er stort og et annet som er lillebror. Alle har et bilde av Spania, det er dit vi vil. Men Portugal? Jeg har fått for meg at Portugal ikke eksisterer annet enn som i motsetning til Spania, på samme måte som Norge ikke ville vært Norge uten Sverige å måle seg mot. Et land som er en underdog på Europa-kartet og som sliter med å definere seg selv og sin kultur. Jeg har alltid sett på Portugal som en slags sydlig variant av Norge, bundet sammen i et skjebnefellesskap med en strøm av klippfisk. Utafor.

De nye norske Rough-guidene fra Cappelen Damm er fine. Lekre, ryddige og to the point. Akkurat Lisboa-utgaven har jeg vært spent på. Dette er byen som selv utgaven fra 1988 ikke klarte på være slem mot. Sånn sett er det mindre som skilller gammel og ny utgave her enn det som er tilfelle for Barcelona. Som den lojale Cappelen Damm-medarbeider jeg er, leser jeg meg opp på Vasco da Gama og portvin,lekre restauranter og «hippe barer og klubber», et uttrykk som går igjen i den nye generasjons Rough Guides. Guidene som er et must for selvbevisste reisende som skal ha med seg det beste livet har å by på. Ikke lenger frynsete kanter og alternative opplevelser som det var i disse reisebøkene på 80-tallet. De reisende har fått penger og guiden forteller hva de bør se og gjøre.  Men hippe klubber kunne vel like gjerne vært Barcelona. Eller Roma? Så hva er egentlig så spesielt med Portugal og Lisboa? For å berike flylektyren noe har jeg også vært oppe hos mine kolleger i Flamme forlag og lånt en helt fersk samling av den portugisiske bondepoeten Alberto Caeiro, oversatt av Øystein Vidnes. Alberto Caeiro levde samtidig med enn annen kjent forfatter, nemlig Ricardo Reis, som senere skulle emigrere til Brasil. Jeg kommer senere tilbake til begge og forholdet mellom de to.

Jeg har vært i Portugal før. Jeg husker  det altfor dyre Hotel Avenida Palace i Lisboa i 1988, hotellet var forfallent med gulldusker og hadde svarte bakelittelefoner med dreieskive, jeg husker at passasjerene på lokalbussene manglet fortenner, at maten var lite raffinert og at nattelivet i Lisboa var overraskende avant-garde, men det er jeg jo for gammel til nå.  Jeg husker som sagt også at The Rough Guide to Portugal, årgang åttitall, ikke en gang orket å være slem mot landet, slik den pleide å være mot andre land. Det er bare spanjoler som er slemme mot portugisere. Med samme rett som svensker er slemme mot Norge. Filmen Carlota Joaquina handler om den spanske prinsessen som 11 år gammel ble sendt over grensen som barnebrud i 1785 og møtte et folk tyggende på helstekte høner, hoffet i Lisboa var mørkt og depressivt sammenlignet med det sofistikerte livet på spanske kongeslott. Omtrent den samme følelsen fikk jeg selv da jeg krysset grensen fra spanske Galicia tidlig en gang på 1980-tallet, det var som om noen hadde skrudd på en tidsbryter.

Mens vi forbigående befinner oss over det urbane Europa

TAP flyr daglig fra Oslo nonstop. Flyvertinnene er definitivt ikke-glamorøse og viser at latinske kvinner ikke nødvendigvis må være jålete og bruke masse sminke. Det slår meg at Norge og Portugal har mye bondskhet til felles og at vi har noe å vinne på det, samtidig som det kan gjøre oss til tapere. Jeg bestemmer meg for at Portugal er landet og folket som vi ikke kan mislike, med mindre vi skulle være fra Angola eller Guinea Bissau. Middagen ombord er bacalhau med hardkokte poteter og kan egentlig minne litt om traumene fra norske middagsbord på 50-tallet. Vinen er imidlertid mye bedre enn jeg husker den for tyve år siden. Jeg dukker vekselvis ned i Rough Guide og portugisisk bondepoesi, mens vi – rent forbigående – flyr over det urbane Europa.

I følge Rough Guide bør jeg glede meg til  å bli umiddelbart glad i Lisboa, der den ligger på en klynge åser med utsikt over den brede elvemunningen til Tejo, og hvor den fantastiske beliggenheten og den uanstrengte skjønnheten gjør et stort inntrykk. Selv er jeg ikke sikker. Bare tanken på fire dager med skjærende fado. Jeg er ikke god på dette med klaging og sårhet. Jeg fikk min overdose av Amália Rodrigues gjennom åpne vinduer på Studentbyen i 1975. Bacalhau er vondt. Portvin er noe søtt skvip. Dessuten har jeg problemer med å forstå det ekstremt vokalfattige språket i Portugal. Tingene ligger ikke til rette, for å si det sånn.

Amália Rodrigues

Turen på over fire timer gir meg litt tid til å studere mine medpassasjerer. De portugisiske passasjerene sitter stille og leser bok,  mens de norske passasjerene roper på mer vin og konjakk til kaffen.  Portugiserne hadde sin gullalder for lenge siden, ikke nå, og de vet det antagelig – uten at det plager dem nevneverdig.  Jeg tør ikke tenke på hva de norske tenker, men vet at det er mye de ikke vet.  Det slår meg at til tross for sin stolte fortid har aldri den lille reken Portugal funnet det nødvendig å skrike til verden at den er en hummer. Utenfor flyplassen henger noen arbeidsledige ungdommer som vil bomme røyk. Jeg forstår hva de sier. Taxisjåføren er hyggelig og skal ha bare åtte euro, det er halvparten av hva det skal koste ifølge Rough Guide.  Dette får meg til å huske at jeg er veldig glad i José Saramago og at han også var fra Portugal.  Jeg er klar for å bli forelsket i Lisboa, tyve år etter en dårlig date.

Som ordbokredaktør har jeg et ønske om at folk skal kjøpe nye utgaver av ordbøkene etter hvert som de kommer ut. Vi forsøkte oss derfor for mange år siden med å definere ordbøker som ferskvare, ut fra tanken om at språket hele tiden er i forandring. Det var et godt forsøk, men ingen lot seg overbevise. Språket er riktignok i forandring, men det skal godt gjøres at en ordbok blir direkte bedervet.

Opp gjennom årene har jeg hatt moro av å spare på ordbokartikler som etter hvert har gått ut av ordbøkene våre, eller som har trengt en grundig redigering.  De viser likevel klart at det ikke er likegyldig hvor gammel ordboka er.

Det kan være mange grunner til at de virker gammelmodige, for eksempel:

1 innhentet av historien

[...]

Litteraturhuset har hatt latinamerikansk uke. En journalist kalte det litterær samba. Det var i såfall en samba nesten uten Brasil. Det har alltid vært sånn at vi har hoppet over det største sydamerikanske landet. Våre utenrikskorrespondenter har som oftest hatt base i det mer politisk korrekte Chile eller det mer europeiske Argentina. Vi har lest latinamerikansk litteratur, men ikke den brasilianske. Dette har sikkert noe med språket å gjøre. Mange kan spansk, men ytterst få tar seg bryet med å lære portugisisk – og språk er en viktig nøkkel for å forstå resten.

Tidsskriftet Monocle har denne måneden  temaet Generasjon Lusofonia. Hva for noe? Lusofon er fellesbetegnelsen for det å være portugisisk-språklig. Og det er det faktisk rundt 250 millioner som er. 190 av dem befinner seg i Brasil. Men også andre store land, som Mozambique og Angola, har portugisisk som offisielt språk. Plusser vi på med Kapp Verde, São Tomé e Principe, Guinea Bissau, Øst-Timor og Macau, så blir det nesten et lite imperium av det. Landet som startet det hele, Portugal, henger også med, selvsagt. De lusofone landene har fremdeles stort samkvem med hverandre, først og fremst fordi språket gjør det lettere for dem å forholde seg til hverandre i stedet for til andre.  Og de leser hverandres bøker.

[...]

Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.

Alt dette gikk jeg glipp av, travelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.

Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?”

Jo, tenker jeg. Det er forferdelig rart. Særlig tatt i betraktning at tyskerne jo ikke er et hyttefolk. De har ikke hytter. Nå forstår jo alle som ikke er direkte rammet av vond vilje, hvor Jordheim vil hen, at han peker mot romantikken. Men utsagnet får meg på glid inn i refleksjoner over det norske og det tyske, sånn sett fra hyttevinduet, så å si.

Det er forresten enda en ting som er forferdelig rart med dette hytte-eksemplet til Jordheim, og det er at den romanen som jeg er i ferd med å avslutte, handler om norske hytter. Blant annet, får jeg vel legge til. Jeg er svært opptatt av hytter for tiden. Og hyttevaner.

I disse dager teller vi fem millioner nordmenn. Og hvor mange hytter har vi? En million? Det kan i hvert fall virke sånn. Over alt i vårt vidstrakte land finner vi disse tilleggsboligene, enten i klassisk utforming uten vann og kloakk, og med muselort i kjøkkenskapet – eller overdådige hotellaktige monstre, med brusebad og femten vannklosett. (Pussig at det er nettopp antall dasser de på liv og død skal prale med).

Uten å ha vitenskapelig belegg for det, våger jeg påstanden: Det finnes ikke et eneste folk i hele verden den vide som drar så til de grader på hytta som nordmennene. Ingen. Ja, faktisk er det slik at det nesten ikke er noen av planetens beboere som kan begripe hva vi har på den hytta å gjøre. De skjønner rett og slett ikke vitsen. Jeg har venner som helt uten å nøle setter seg i bilen fredag ettermiddag, og kjører førti mil for å komme på hytta. For så å returnere søndag kveld. I kø inn til Oslo. Gjort i helgen? Nei, vi var en tur på hytta. Eller motsatt. Gåavstand. Kvarter på sykkel. Sparken vinterstid. Da jeg var liten gutt i Larvik, hadde vi hytte på Lillejordet. Da kunne vi sitte og spise nytrukket hvitting på hytta, og se hjem til Prinsegata 25 på den andre siden av fjorden, der vi bodde resten av året. Eller omvendt. Stå i stuevinduet hjemme og se over på den vesle gulmalte plankebua som var Lykken og Sommeren.

Men selv om de fleste ikke forstår hva vi driver med på hytta, og kanskje til og med ler litt av oss i all sin uforstand, er det viktig å forstå at tyskerne ikke er blant disse. Tyskerne forstår veldig godt hva vi driver med, og de skulle gjerne ha drevet med akkurat det samme selv, dersom de bare hadde hatt plass. Det har de ikke. Først og fremst fordi det ikke finnes noe sted å sette opp hytter. Det er praktfulle skoger i Tyskland, men de er fredede områder der alt som er gøy er forbudt. Det nærmeste man kommer hytte her nede, er kolonihagenes uutholdelige streithet. Ofte klemt helt inn i gigantiske industriområder, der fabrikkens rørstystemer går tett over pipa. Der inne sitter vår tyske nabo på huk, mens han drømmer om en utdedo på Hardangervidda. Leser norsk krim, gjør han også, forresten. Der omslaget i ni av ti tilfeller viser en hytte på en knaus. (Denne regelen gjelder også de bøkene der handlingen i sin helhet utspiller seg i Oslo.) Og Ola? Han bryr seg katten om tyskeren og det tyske. Er seg selv nok på fjord og vidde. Det store landet i sør er vår viktigste handelspartner, men stadig færre av oss tar seg bryet med å lære språket. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere Goethe-instituttet med femti års virke for fremme av tysk kultur i Norge. De fleste hadde gitt oss opp for lenge siden.

Denne teksten er også publisert i VG lørdag 25. februar 2012.

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden  vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk i den grønne årstiden

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by.  Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter.  Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt.  1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder.  De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer  på besøk fra  de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser  i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv.  Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

[...]

Som ordbokredaktør kommer jeg veldig tett på de små detaljene i det norske skriftspråket. Jeg sitter blant annet og taster inn endelser i basen til Norsk ordbok – bokmål. Alle valgfrie former skal inn, og det er kolossalt mange. Man skulle tro at en som jobber med språk på denne måten, en gang for alle hadde gjort seg opp en mening om hvorvidt hun skulle skrive boka eller boken, sen eller sein, frem eller fram. Men jeg er en håpløs vingler.

Grunnen til vinglingen er nok at jeg er født og oppvokst i Bærum med foreldre fra Sørlandet som hadde lagt av seg dialekten en gang i mellomkrigstiden, men som likevel overførte en feilplassert skarre-r til min bror og meg – noe som gjorde jåle-inntrykket enda verre. Vi snakket et finslepent riksmål. Jente var ikke noe aktuelt ord hjemme hos oss. Det het pike.

Men det andre vi fikk med oss hjemmefra, var at det norske vi er stolte av, i hovedsak var knyttet til et helt annet språk enn det vi snakket. Det anti-autoritære, vekten på selvberging, respekten for folkekulturen, kjærligheten til naturen. Innerst i sjelen er jeg en stri og selvhjulpen avholdskvinne fra vestlandet som skriver nynorsk.

Gitt en splittet personlighet, skulle man tro at det var en fordel med stor valgfrihet i skriftspråket, men jeg er ikke så sikker på det heller. Kanskje er en snever og stødig norm bedre for meg, selv om den måtte innebære at mange av de formene jeg har i mitt eget, konservative talemål, falt bort? Trenger vi for eksempel 12 varianter for å uttrykke at noen tjener lite? Lavlønt, lavlønna, lavlønnet, låglønt, låglønna, låglønnet, lavtlønt, lavtlønna, lavtlønnet, lågtlønt, lågtlønna og lågtlønnet er alle ’lovlige’ i bokmål i dag – og det er ikke enklere for de høytlønnede!

Dagens motto fra en splittet redaktør er derfor:

Nei til valgfrihet, ja til formynderstaten!

… så får vi se hva det blir i morgen.