Forlagsliv

Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.

Alt dette gikk jeg glipp av, travelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.

Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?”

Jo, tenker jeg. Det er forferdelig rart. Særlig tatt i betraktning at tyskerne jo ikke er et hyttefolk. De har ikke hytter. Nå forstår jo alle som ikke er direkte rammet av vond vilje, hvor Jordheim vil hen, at han peker mot romantikken. Men utsagnet får meg på glid inn i refleksjoner over det norske og det tyske, sånn sett fra hyttevinduet, så å si.

Det er forresten enda en ting som er forferdelig rart med dette hytte-eksemplet til Jordheim, og det er at den romanen som jeg er i ferd med å avslutte, handler om norske hytter. Blant annet, får jeg vel legge til. Jeg er svært opptatt av hytter for tiden. Og hyttevaner.

I disse dager teller vi fem millioner nordmenn. Og hvor mange hytter har vi? En million? Det kan i hvert fall virke sånn. Over alt i vårt vidstrakte land finner vi disse tilleggsboligene, enten i klassisk utforming uten vann og kloakk, og med muselort i kjøkkenskapet – eller overdådige hotellaktige monstre, med brusebad og femten vannklosett. (Pussig at det er nettopp antall dasser de på liv og død skal prale med).

Uten å ha vitenskapelig belegg for det, våger jeg påstanden: Det finnes ikke et eneste folk i hele verden den vide som drar så til de grader på hytta som nordmennene. Ingen. Ja, faktisk er det slik at det nesten ikke er noen av planetens beboere som kan begripe hva vi har på den hytta å gjøre. De skjønner rett og slett ikke vitsen. Jeg har venner som helt uten å nøle setter seg i bilen fredag ettermiddag, og kjører førti mil for å komme på hytta. For så å returnere søndag kveld. I kø inn til Oslo. Gjort i helgen? Nei, vi var en tur på hytta. Eller motsatt. Gåavstand. Kvarter på sykkel. Sparken vinterstid. Da jeg var liten gutt i Larvik, hadde vi hytte på Lillejordet. Da kunne vi sitte og spise nytrukket hvitting på hytta, og se hjem til Prinsegata 25 på den andre siden av fjorden, der vi bodde resten av året. Eller omvendt. Stå i stuevinduet hjemme og se over på den vesle gulmalte plankebua som var Lykken og Sommeren.

Men selv om de fleste ikke forstår hva vi driver med på hytta, og kanskje til og med ler litt av oss i all sin uforstand, er det viktig å forstå at tyskerne ikke er blant disse. Tyskerne forstår veldig godt hva vi driver med, og de skulle gjerne ha drevet med akkurat det samme selv, dersom de bare hadde hatt plass. Det har de ikke. Først og fremst fordi det ikke finnes noe sted å sette opp hytter. Det er praktfulle skoger i Tyskland, men de er fredede områder der alt som er gøy er forbudt. Det nærmeste man kommer hytte her nede, er kolonihagenes uutholdelige streithet. Ofte klemt helt inn i gigantiske industriområder, der fabrikkens rørstystemer går tett over pipa. Der inne sitter vår tyske nabo på huk, mens han drømmer om en utdedo på Hardangervidda. Leser norsk krim, gjør han også, forresten. Der omslaget i ni av ti tilfeller viser en hytte på en knaus. (Denne regelen gjelder også de bøkene der handlingen i sin helhet utspiller seg i Oslo.) Og Ola? Han bryr seg katten om tyskeren og det tyske. Er seg selv nok på fjord og vidde. Det store landet i sør er vår viktigste handelspartner, men stadig færre av oss tar seg bryet med å lære språket. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere Goethe-instituttet med femti års virke for fremme av tysk kultur i Norge. De fleste hadde gitt oss opp for lenge siden.

Denne teksten er også publisert i VG lørdag 25. februar 2012.

Februartankene mine går til befolkningen i isvindens by, Dnepropetrovsk. Det er ikke mange månedene siden  vi satt på den nyoppussede bredden av Dnepr og drakk sitronbrus. Dnepropetrovsk, liksom?

Dnepropetrovsk i den grønne årstiden

Dnepropetrovsk (russisk er hovedspråket i denne delen av landet) eller Dnipropetrovsk (ukrainsk er mest offisielt) er Ukrainas tredje største by.  Dette var et av de største forskningssentrene for utvikling av kjernefysiske våpen i sovjettiden og byen var (er) storprodusent av romfarts- og ballistiske raketter.  Byen var før en lukket by på grunn av all militærindustrien, men etter at Ukraina oppstod, slapper man mer av med akkurat sånt.  1.2 millioner mennesker bor det her, og Dnepropetrovsk er faktisk et ålreit sted å være turist noen dager, der den akkurat nå ligger frossen ved Dneprs bredder.  De rike oligarkene har pusset opp sentrum og elvebredden til å bli et utstillingsvindu for rikdom og prakt, sånn sett en potemkinkulisse for den som kommer  på besøk fra  de nedsotede områdene rundt byen. Men for en som sitter på sushirestauranten på toppen av det nye kjøpesenteret og ser ut over de glitrende lysreklamene, er byen høyst reell og et symbol på ny velstand. Nede på gaten står ungdommen med lørdagspilsen i hånden og danser til dundrende popmusikk på storskjerm. Noe inneliv er det ikke råd til, selv i februar. Rundt dem er det parkert nye modeller av Maybach og Lexus, biler vi ikke ser  i Norge.

Det var faktisk Potemkin som fant på å legge en by her i 1783. Han kalte den Jekaterinoslav som en hyllest til sin elskerinne og medregent i Russland, keiserinne Katarina den store. Det er faktisk ikke umulig at byen kan ha startet sin karriere som en potemkinkulisse. Historien forteller at da Katarina den store skulle til Krim, nettopp på slutten av 1700-tallet, for å inspisere sine nye besittelser i syd, laget Potemkin kulisser av blomstrende landsbyer langs Dneprs nokså øde bredder, for å imponere sin keiserlige elskerinne og for selv å stige i hennes aktelse.

De var sammen i Dnepropetrovsk, men sitronbrus drakk de neppe

Ingen har fortalt bedre om Potemkin og Katarina den store enn Simon Sebag Montefiore. Boken Potemkin og Katarina den store utkom på Cappelen Damm for noen år siden. Fyrst Potemkin var keiserinne Katarina den stores elsker, og ble i praksis også medhersker over det russiske imperiet. De var begge ekstraordinære personligheter: Katarina var en tysk prinsesse som ble giftet vekk i en alder av 14 år, til en russisk arving. Hun var en lidenskapelig kvinne, og med sjarm og politisk genialitet grep hun nådeløst makten og hersket over Russland i tretti år. Potemkin var en fargerik politiker, strateg og erobrer med et eksentrisk og utsvevende liv.  Ikke bare forteller Montefiore om Potemkins amorøse innsats, men gir ham også hans rettmessige plass i Russlands historie. Potemkins innsats førte til en utvidelse av imperiet. Han skapte Svartehavsflåten, erobret Krim og grunnla byene Sevastopol og Odessa. På grunn av sin arroganse, sine luksuriøse vaner og skandaløse historier ble han også hatet, men selv hans fiender var imponert av hans intelligens og kreativitet.

[...]

Som ordbokredaktør kommer jeg veldig tett på de små detaljene i det norske skriftspråket. Jeg sitter blant annet og taster inn endelser i basen til Norsk ordbok – bokmål. Alle valgfrie former skal inn, og det er kolossalt mange. Man skulle tro at en som jobber med språk på denne måten, en gang for alle hadde gjort seg opp en mening om hvorvidt hun skulle skrive boka eller boken, sen eller sein, frem eller fram. Men jeg er en håpløs vingler.

Grunnen til vinglingen er nok at jeg er født og oppvokst i Bærum med foreldre fra Sørlandet som hadde lagt av seg dialekten en gang i mellomkrigstiden, men som likevel overførte en feilplassert skarre-r til min bror og meg – noe som gjorde jåle-inntrykket enda verre. Vi snakket et finslepent riksmål. Jente var ikke noe aktuelt ord hjemme hos oss. Det het pike.

Men det andre vi fikk med oss hjemmefra, var at det norske vi er stolte av, i hovedsak var knyttet til et helt annet språk enn det vi snakket. Det anti-autoritære, vekten på selvberging, respekten for folkekulturen, kjærligheten til naturen. Innerst i sjelen er jeg en stri og selvhjulpen avholdskvinne fra vestlandet som skriver nynorsk.

Gitt en splittet personlighet, skulle man tro at det var en fordel med stor valgfrihet i skriftspråket, men jeg er ikke så sikker på det heller. Kanskje er en snever og stødig norm bedre for meg, selv om den måtte innebære at mange av de formene jeg har i mitt eget, konservative talemål, falt bort? Trenger vi for eksempel 12 varianter for å uttrykke at noen tjener lite? Lavlønt, lavlønna, lavlønnet, låglønt, låglønna, låglønnet, lavtlønt, lavtlønna, lavtlønnet, lågtlønt, lågtlønna og lågtlønnet er alle ’lovlige’ i bokmål i dag – og det er ikke enklere for de høytlønnede!

Dagens motto fra en splittet redaktør er derfor:

Nei til valgfrihet, ja til formynderstaten!

… så får vi se hva det blir i morgen.