Forlagsliv

I morgen er det urpremiere på  deLillos – livet er en liten dings på Nationaltheatret.  Ole Anders Tandberg har laget en dramatisering ut av deLillos tekster og musikk. Så ukens dikt er naturligvis det jeg syns er deLillos beste låt: «Livet er en liten dings».

Som jeg tidligere har skrevet her på bloggen i forbindelse med Poesifest, følte jeg på store deler av 80-tallet at deLillos la lydsporet til livet mitt. Det var den gang jeg suste av gårde og lurte på om det fantes en kvinne for meg. De naive, men poetiske tekstene til deLillos gikk rett hjem hos meg, ja, hos en hel generasjon.  Og jeg tok det flere ganger svært personlig når de bokstavelig talt sang om Knut som var full og dum, mens de slemme guttene dro av gårde med damene. Da og nå var det godt å trøste seg med de rare og vare tekstene som i «Livet er en liten dings», en sang som Lars Lillo-Stenberg skrev allerede som 17-åring. For oss godt over femti er det jo litt vemodig å tenke på at også han kanskje var best for over 30 år siden. Det blir utrolig spennende å se om Tandberg har klart å skape et spennende  teaterstykke av deLillos univers, og i mellomtiden kan du nyte teksten:

Livet er en liten dings

[...]

Benjamin Disraeli, engelsk statsminister på 1800-tallet, sa en gang: ”Det finnes tre former for løgn, løgn, fordømt løgn og statistikk.” Nå har statistikken inntatt Nationaltheatrets hovedscene, og det er blitt fordømt godt teater.

Henrik Ibsen på slakk line foran Jonas Gahr Støre og kronprins Haakon

I dag åpnet Jonas Gahr Støre Ibsenfestivalen på Nationaltheatret. Det skjedde med pomp og prakt på utsiden av teatret blant annet med Henrik Ibsen som balansekunstner på slakk line. Også teatrets høye beskytter, kronprins Haakon, var til stede. Det kan med en gang sies her at jeg også i forhold til Nationaltheatret ikke er helt habil, for min kjæreste er kommunikasjonssjef der. Men blås i det, for i natt må jeg fortelle om en underlig, unik og overraskende rørende teaterforestilling. Det er En folkefiende i Oslo, og hovedsaken i den forestillingen er altså statistikk.

”Den sterkeste mann i verden, er den som står mest alene,” hevdes det i Ibsens En folkefiende. Det tyske teaterkollektivet Rimini Protokoll og regissørene Helgard Haug og Daniel Wetzel  har tatt utgangspunkt i dette sitatet og flere av de andre mest sentrale problemstillingene for å forsøke å besvare hvem det er som bor i Oslo, hvordan de er og hva de mener om essensielle spørsmål. Det unike med denne oppsetningen er at det ikke er skuespillere som står på scenen, men 100 vanlige mennesker. Det er valgt ut et representativt utvalg av Oslos befolkning, og store deler av forestillingen består i at disse hundre beveger seg rundt for å markere om de er for eller mot et spørsmål. På den måten får vi se statistikk på en ekstraordinær levende måte. Og her er det mange interessante spørsmål som blir besvart og ikke minst er det flere overraskende svar, for eksempel hvor mange som mener de har reddet et liv.

[...]

I kveld har kjæresten min og jeg vært på en ekstraordinær teater-premiere. Torshovteatret hadde premiere på Komilab 4.1 Kafka.

De fleste av oss tenker på Franz Kafka som en gravalvorlig mann – den store skildreren av angst og fremmedgjøring. Derfor er det så overraskende og befriende at forestillingen består av et knippe tekster der Kafka viser helt andre sider. For Kafka kunne også være hylende morsom, selvironisk og sarkastisk. I forestillingens program beskrives det hvordan Kafka likte å lese fra brevene eller dagbøkene sine: ”Jeg liker nemlig fryktelig godt å lese høyt, det gjør så godt for et stakkers hjerte å brøle inn i tilhørernes forberedte og oppmerksomme ører.” Duoen Harald Eia og Nadina Bouhlou har samlet de tekstene de tror ”Kafka  ville valgt ut da han brølte inn i sine tilhøreres ører for 100 år siden”, og jeg er overbevist om at de har valgt rett.

Kafka er fantastisk teater, så enkelt, så klokt og så morsomt kan altså teater være. Jeg er takknemlig for at regissør Anders Mordal har klart å spille akkurat på de riktige strengene med de to skuespillerne, Jan Gunnar Røise og Thorbjørn Harr, som kler tekstene perfekt. De har ikke noe imot å «brøle inn i tilhørernes ører» eller lese lunt fra Kafkas dagbøker, men de er først og fremst mestere på timing og kroppsspråk slik at dette blir komediespill på høyt nivå. Røise og Harr gir tekstene liv og blir virkelig det de sier i begynnelsen av stykket: to sider av Franz Kafka. Og det er to sider som mange vil elske.

Foreløpig er det satt opp få forestillinger av stykket, og det er en skandale, for dette må du se. Kafka blir aldri det samme igjen!