Forlagsliv

I dag kl.12.00 var det duket for høytidelig utdeling av ikke mindre enn 8 barne- og ungdomsbokpriser i lokalene til Nasjonalbiblioteket ved Solli Plass. Det var atter en gang tid for utdeling av Kulturdepartementets priser for barne- og ungdomslitteratur. Kulturminister Anniken Huitfeldt kom rushende for å være prisutdeler, og kunne samtidig melde at hun nå jobber aktivt for å få opprettet en egen Nordisk barnebokpris etter samme modell som Nordisk råds litteraturpris. Dette heier vi selvsagt på! Så var det tid for prisutdeling…

De som vant staselige priser var følgende forfattere:

Litteraturprisen: Harald Rosenløw Eeg for ungdomsromanen Gyldig fravær (Aschehoug).
Bildebokprisen: Ingvild H. Rishøi og Bendik Kaltenborn for rim- og regleboken Pling i bollen (Cappelen Damm).
Faktabokprisen: Hilde Hagerup for biografien om Virginia Woolf (Gyldendal).
Illustrasjonsprisen: Kaia Linnea Dahle Nyhus for illustrasjonene i Gro Dahles bok Håpe, sa gåsa (Cappelen Damm).
Oversetterprisen: Jørn Roeim for oversettelse av ungdomsbøker av Tim Bowler (Gyldendal).
Debutantprisen: Liv Eirill Evensen for ungdomsromanen Meg og en kritthvit T-skjorte uten trykk på (Omnipax).
Tegneserieprisen: Inga Sætre for tegneserieromanen Fallteknikk (Cappelen Damm).
Juryens spesialpris ble tildelt illustratør Hilde Kramer.

Vi gratulerer alle prisvinnerne – med ekstra varm gratulasjon til våre forfattere og illustratører. Hurra!!

Her er forlagets fire prisvinnere: Inga Sætre, Ingvild H. Rishøi, Bendik Kaltenborn og Kaia Linnea Dahle Nyhus. Foto: Anette S. Garpestad

Flu Hartberg har blitt en favoritt for mange tegneserieelskere med sin tegneserie Fagprat. I høst er han også aktuell med myldreboken Borte vekk i byen, hvor både store og små kan gå seg bort i bymylderet. Tidligere i november fikk Flu slippe til på en hel vegg på Birkeland skole. Her kan dere se hvordan det artet seg:

En av mine favorittfritidssysler er å oversette Mummitrollet.  Ikke hva som helst av Mummilitteratur, men noe av det aller flotteste, nemlig Tove Janssons  egne tegneserier som hun laget på femtitallet. Det er vanskelig, men samtidig fantastisk morsomt. I disse dager foreligger bind fire. Nedenfor har jeg satt inn etterordet (jeg skriver ert nytt etterord til hvert bind, om utfordringene ved oversettelser av klassisk tegneserielitteratur).

BONUS: Den som holder ut til slutten, vil finne en oppgave. Her er det mulighet for den dyktige vinner til å velte seg i selvskryt, i tillegg til at hun eller han vil få selve boka fritt tilsendt. Og ros atpå.

- Er det blitt født noen store menn i Mummidalen?

- Nei, bare meget små barn.

Det er Lille My som denne måten effektivt punkterer en utsending fra «Foreningen For Plikt og Ansvarlighet».

Replikkvekslingen er et godt eksempel på Tove Janssons litterære metode i tegneseriene: Kort, poengtert og underholdende, men likevel med en underfundig dybde som på sett og vis speiler hele tankeuniverset. Det lille – det enkelte kunstverk hver eneste rute utgjør – kan betraktes som et konsentrat av det store: Selve Mummiverdnen, med sin mangslungne befolkning, sin velutviklede og avslappede filosofi, sin store dramatikk og sin hyggelige ettermiddagskaffe på verandaen.

Det er én av utfordringene knyttet til det å skulle overføre den største og mest mangfoldige delen av Tove Janssons verk – avisstripene -  til en annen språkdrakt, i en annen tid og et annet medium: Verket er på samme tid fragmentert og totalt. Hver bit skal kunne stå alene, som et selvstendig kunstverk. Samtidig er det alt sammen deler av en helhet.

All kunstoversettelse er vanskelig på kanten til det umulige. Mummistripene byr i tillegg på særegne utfordringer. En ting er tegneseriemediets strenge rammer. Tekst og bilde skal spille mot hverandre, og de skal gjøre det med samme momentum som i orginalen. Det betyr at et poeng aldri kan forskyves eller flyttes. Bildet er halve historien, og teksten må – boble for boble – forholde seg til illustrasjonene på en måte som ivaretar orginalens fruktbare ping-pong mellom det visuelle og det litterære. Som ved metrisk lyrikk er oversetterens frihet begrenset: Snakkeboblens størrelse gir rammen for replikkenes lengde og begrenser mulighetene for omskrivninger. Og det nytter ikke å jukse eller finne andre ord, for bildet vil nagle teksten fast.
I en av historiene i denne boken bringer tidsmaskinen Mummifamilien til det ville Vesten, og Mummipappa har tatt med seg en støvsuger (byttemiddel for skytevåpen). I orginalen sier han at det eneste som trengs er «a plug» (en stikkontakt). Cowboyen han snakker med tror han referer til en skrå. En ting er at nåtidens lesere vanskelig vil skjønne referansen til den særegne skikken med å tygge biter av sammenrullet tobakk. Ordspillet er uansett uoversettelig, og ethvert forsøk på kreative løsninger vil avsløres av illustrasjonen, som tydelig viser en tobakktyggende cowboy.

Overraskende nok er tegneserienes orginalspråk ikke svensk.  Tove Jansson har skrevet direkte for Evening News, og hun har gjort det på et levende, variert og fullverdig litterært engelsk.  Men det er også et engelsk som er preget av sin tid. Hederskronte norske ord som «brillefint» og «fjompenisse» må av og til hentes frem for å følge opp orginaltekstens uomtvistelige smak av etterkrigssjargong. Det vil også føre en oversetter opp i dilemmaer – er det riktig å beholde tekstens tidsmarkører, eller skal man beflitte seg på heller å overføre dens friskhet? Utvilsomt er teksten evig aktuell. Men når det sies at opplysningstidens Frankrike ligger 200 år unna – bør det justeres opp til 250? Skal Mummimammas årgangssaft legges til 1993 istedet for 1953?

Alvoret kommer til Mummidalen

Selvfølgelig ikke. Mummidalens er tidløs, men den er skapt i en sammenheng. Når familien havner blant tidens celebriteter på Rivieraen skal det ikke herske tvil om hvem «store lille Audrey Glamour» viser til.  Slik Mummipappas tidsmaskin har en flair av sin tids teknologifascinasjon i måten den er tegnet på, skal også språket speile sin tid. Men noen ganger er overføringen vanskelig, på kanten til det umulige. I et tidligere bind sier for eksempel Snorkfrøken «Frankly my dear, I don’t give a damn,» etter at hun har gitt opp en av sine mange korvarige romanser. Den opplyste femtitallsleser vil kjenne igjen referansen til Rhett Butlers berømte avskjedsreplikk i «Tatt av vinden». I en norskspråklig kontekst to generasjoner senere er replikkens litterære flertydighet tapt, og man står i valget mellom å oppdatere den, eller miste en dybde i teksten.

Seriene er skrevet for avispublisering, innrammet av de daglige nyheter. Det ligger en referansebunn i samtidens hendelser som en moderne leser i beste fall bare kan forestille seg, som regel vil den bli oversett. Når Mummiradioen gir komet-råd: Lim papirstrimler på vindusrutene, unngå metall og søk ly, er det en direkte parafrasering av den kalde krigens naive retningslinjer for hvordan man skulle møte et atomangrep (Når bomben/kometen faller: «Få ikke panikk!»). Selvrealiseringsbølgen som skyller over Mummidalen («Hvordan få en magnetisk personlighet«) kan virke nærmest profetisk, når man tenker på at den er seksti år gammel. Men den er en direkte kommentar til femtitallets nytteorienterte og høyt oppskrudde samtidsoptimisme.

I den tid dette verket er skapt, ble tegneseriene ennå regnet for å være et naivt og svært enkelt medium. Tove Jansson hever seg suverent over denne konvensjonen, også i sitt språklige uttrykk. Her utbryter den romantiske beiler «I am quite bouleversé!», og Snorkfrøken finner seg en «pastoral idyll». Samtidig kan cowboyene spørre «whaddaya mean?» og legen fastslå at Mummitrollet lider av «pernicois naïvete». Elegant beveger forfatteren seg gjennom språkets lag og muligheter, fra høylitterære termer og formuleringer til gateslang og fagvokabular – en dristighet og språklig mangfoldighet det meste av «kunstlitteraturen» kan se langt etter.

Tekstene er fulle av kulturhistoriske sitater og henvisninger, mer eller mindre subtilt gjemt. Når revolusjonstaleren i 1700-talets Paris hveser til Snorkfrøken (kledd som adelsdame): «Folket mangler brød – og jeg vet hva De vil si – men vi liker ikke kaker!«, er det en historisk referanse som krever omtrent det samme av en leser i dagens Norge som i samtidens England. Men hva gjør en oversetter når lille My plukker opp en hellebard på den uttørkede havbunnen og siterer Alfred, Lord Tennyson’s «Charge of the Light Brigade» fra 1854?

Jansson leker med den klassiske litteraturen med den samme letthet som hun kaster skrå sideblikk til de daglige nyheter – eller til samtidens populærkultur. Indianerene overgår hverandre i å parodiere alle cowboyfilmenes klisjeer. Og når en av dem syrlig gjør oppmerksom på at hans stammebror har glemt å fjerne arbåndsuret, er det antakligvis en referanse til et hardnakket rykte om gigantfilmen «De ti bud», der det het seg at Moses’ (Charlton Heston) klokke var synlig i en scene.

Slik plasserer Tove Jansson sine figurer i øyeblikket og historien, de hører til på parnasset og i kinosalen, på barneværelset og i forelesningssalen, i kiosken og i universitetsbiblioteket. Samtidig.

Språklig og kunstnerisk, såvel som filosofisk og idehistorisk er det mummiske univers grenseløst. Det er i slekt med kulturens ypperste uttrykk, like meget som med triviallitteratur og hverdagsvitsing. Det er kunst som tør måle seg med litteraturens store menn.

Men aller helst med noe større.

Med de meget små barn.

OG  NÅ! Jeg lover altså ut en premie (nemlig den staselige boka Tove Janssons samlede tegneserier bind fire) til den som kommer med det beste forslaget til hvordan den «uoversettelige» stripa over her bør overføres til norsk. (Den med cowboyen.) Jeg er sikker på at noen kommer opp med en bedre løsning enn det jeg landet på. Forslag sendes Anders.Heger@cappelendamm.no. Vinneren kåres sånn etterhvert.

Var du en av dem som digget Møkkajentene? Er du glad i tegneserieromaner? Eller vil du lære mer om fallteknikk? Uansett om du svarer ja på ett, flere eller ingen av disse spørsmålene, er det stor sannsynlighet for at du vil like den nye tegneserieromanen til Inga H. Sætre. Fallteknikk er virkelig varm, bittersøt og fremfor alt morsom! Jeg har ledd høyt flere ganger (det pleier ikke skje så ofte når jeg leser bøker), blitt småforbanna både på og på vegne av karakterene, og også blitt skikkelig varm om hjertet. Mens Møkkajentene var enkeltstriper, er dette en sammenhengende, lengre fortelling, den første av et slikt slag fra Inga. Stilen og tonen har likevel klare likhetstrekk med den i Møkkajentene. Fallteknikk er om og egentlig mest for ungdom, men jeg er ikke i tvil om at mange voksne også vil la seg berøre av den.

Hovedkarakteren i Fallteknikk er Rakel, som går på videregående og akkurat har flyttet på hybel. I velkjent Sætre-stil er boka stillferdig og nedpå, samtidig som den inneholder mange gjenkjennelige hverdagssituasjoner – både for ungdom og voksne – som rommer varme, sårhet og fandenivoldsk humor. Den holdes likevel godt sammen av en sterk handlingstråd: Rakel oppdager at en veldig kort sommerflørt har gjort henne gravid, og hun må jobbe med å finne sin egen måte å takle dette på.

Fallteknikk er likevel kanskje mest av alt en fortelling om vennskap og om det å lære å falle uten å slå seg for mye. Dialogene har egenart og gir karakterene personlighet og dybde. Inga H. Sætres strek er uvøren og samtidig detaljrik og med et følsomt uttrykk. Her kommer mye frem med få virkemidler: