Forlagsliv

Jeg vekker Line halv ni. Vi vikler oss ut av de tunge og hvite hotel-laknene til Bellagio. Plukker med oss take-away kaffe i resepsjonen og kjører ut i ørknen. Allerede nå er det over femogtyve grader. Taket på Camaroen er nede. De 420 hestekreftene under det lilla panseret drar oss mot fjellene. Las Vegas blir borte bak oss.

[...]

Bittersøt sjokoladeostekake fra Leila Lindholms nye bok Leila baker mer. Foto: Wolfgang Kleinschmidt

I disse Krimfestival-tider er det duket for skummelt gode kakeopplevelser. For eksempel noe så kriminelt godt som Leila Lindholms bittersøte sjokoladeostekake. Den er den perfekte luksusdesserten, og vil du ha litt smakskontraster, server med friske bringebær. Inspirert av krim og skumle hensikter? Bak en baufil inn i kaken og overrask venner med litt spenning i hverdagen! Det slår aldri feil.

• Kjeksbunn:
• 200 g digestivekjeks, knust
• 200 g Marylandkjeks, knust
• 2 ss kakao
• 125 g smør
• [...]

En gang var jeg i noen år oppnevnt jurymedlem i Lagmannsretten. Det var en svært ansvarsfull og vanskelig oppgave å avgjøre skyldspørsmålet i saker som bl.a. omhandlet drap, mordbrann, voldtekter og narkotikahandel, og gav meg flere søvnløse netter. En forsvarer i en av sakene innledet sin prosedyre med å si: «Ærede jury, vi befinner oss ikke i et cocktailselskap her». Så sant, så sant, hardcore virkelighet var det. Jeg husker at jeg mange ganger tenkte at verken filmer eller bøker kan overgå det virkelige livet.

Krimbøker har aldri tatt nattesøvnen fra meg, selv om de har vært aldri så uhyggelige, i høyden noen ganger gjort meg litt mørkredd i vaskekjelleren. For seriemordere og lemlestete lik mellom to permer er noe annet enn å se en kvinne møte sin voldtektsmann i retten, noe annet enn å høre rettsmedisinske sakkyndige beskrive dødsårsak og vise detaljerte bilder av offeret på storskjerm.

Men min tid i Lagmannsretten var over for lenge siden. Etter det har jeg kun hatt kontakt med de kriminelle miljøene gjennom «sensurerte» medieoppslag og i fiksjonen. Ikke har jeg hatt kontakt med rettsvesen eller politi heller, helt til jeg traff tidligere superspaner Johnny Brenna, først som en av hovedpersonene i Kjetil Østlis Brageprisvinnende debutbok Politi & røver, og nå som debuterende krimromanforfatter sammen med den etablerte ungdomsbokforfatteren Sigbjørn Mostue.

Johnny blir spurt om hva han leser av krim i magasinet som er utgitt i forbindelse med kommende Krimfestival. Han svarer: «Leser lite krim, da bøkene som regel er for langt unna det virkelige politiliv». Men så har han altså vært med på en krimbok selv, som han selv sier er veldig realistisk, en True crime så å si.

Operasjon Helena

Boken Operasjon Helena handler om mye ond kriminalitet, lokalisert til Oslo. Den 15 år gamle datteren til en kjent finansmann blir kidnappet og faren får tilsendt en film med en særdeles grusom voldtektsscene av jenta. Etterforskningen leder oss inn i en mørk parallell verden med drap, tortur, menneskehandel, prostitusjon, gambling, narkotika og store pengesummer som går i lommene på kyniske utenlandske forbrytere.  «Og du sier at alt dette er sant?», spør jeg Johnny Brenna. «Ja, det er virkeligheten», svarer han. «Her, rundt oss i Oslo?» «Ja, i hele Norge, åpne grenser og stor rikdom er fluepapir for kriminelle fra utlandet».

Og plutselig rykker en annen virkelighet nærmere, en virkelighet i en roman, en fiksjon, som godt kan leses som en spennende fortelling om det redelige og fluefiskende etterforskerparet Axel Th. Munthe og Thorbjørn Tollefsen (ikke en eneste nevrose eller alkoholproblem der) og hvordan de avslører organiserte bander av kosovoalbanere og russere, ispedd en nydelig kjærlighetshistorie mellom spaneren Axel og den marokkanske legen Noor, og fine byskildringer av hovedstaden.

Men det er også virkeligheten, altså? Virkeligheten! Gud hjelpe oss! Det trenger vi. Virkelig.

Den ene gutten er fra Hjørundfjorden. Noen kilometer utenfor Sæbø. Han studerer til å bli lærer. Søsteren kommer til å ta over gården. Det er hun som er eldst. Gutten forteller at han kommer til å fortsette å hjelpe til på gården når det trengs. Når sauene skal hentes ned fra fjellet og slikt. Jeg spør om han lokker dem med salt. Det gjør han. Så spør jeg om det er vanlig at noen av sauene forsvinner eller dør. Det er vanlig. Reven kan ta de minste. Hvis bakhodet på sauen er revet opp er det ørnen som har angripet. Gutten gir meg en kopp kaffe. Jeg heller den over på Statoil kruset mitt. Så går vi til utgangen og videre over parkeringsplassen til nabobygget hvor forfatterbesøket skal foregå.

Studentene venter. De har lagd en sirkel av stoler. Jeg sitter på den nærmest døra og tavlen. Skoene mine er skitne. Dressjakken litt for liten. Kristin smiler oppmuntrende. Studenten som er ordstyrer sier at vi kan begynne. Så ser hun på meg og sier at jeg kan lese den delen fra boken jeg har valgt meg ut. Jeg leser den delen da Iben og Daniel er i huset til Roar på Nordstrand. Det føles fremmed, men ok ut. Det er lenge siden jeg har lest noe som helst fra Du er ikke død … Etterpå stiller studentene spørsmål. Jeg svarer så godt jeg kan. De spør om hva som skjedde på Ibiza. Jeg sier at Daniel drepte hunden på minigolfbanen og sovnet ved siden av det døde dyret. De spør om hva som kommer til å skje med Daniel videre. Jeg sier at det vet jeg ikke. De lurer på hvordan jeg jobber. Jeg sier at jeg står opp tidlig og skriver før jobb. Så prater vi litt om negativt rom og Jens Bjørneboe og så er kaffen kald og det er over. Alle virker fornøyd. Det er bra.

Broren til han som eier huset vi bor i, kommer med en lastebil og fjerner det som er igjen av garasjen etter stormen. Så de gamle og slitte sofaene og møblene som sto inni. Jeg ser alt sammen fra lunsjrommet på kontoret. Går tilbake til katalogen jeg holder på å designe. Hører på Sub Focus og drar  lange felt med pantone farger utover toppen på 48 sider. Setter brødteksten i 9/11,2 Helvetica regular. Får perfekte vectorfiler av Øyvind, utplasseringsstudenten vi har hos oss, til å legge under. Line fikser bildene. Ting faller behagelig på plass. Havner der det er meningen at de skal være.

Kjære Sauermugg, eller helt enkelt, kjære Mugg – slik begynte e-postene jeg skrev til deg. Selv om jeg vet at du ikke får lest dette siste brevet fra Sturm i Berlin, passer denne situasjonen på deg og ditt liv, underlig nok – du stod alltid på et litt annet sted, slik jeg oppfattet det, uvisst om det var lenger oppe eller nede, lenger ute eller inne.

Mugg, Grim & Sturm: Stig Sæterbakken, Torgrim Eggen og CJ på Cappelen Damms høstfest, august 2010

Det siste bildet jeg tok hos deg på Lillehammer var av den russiske oversettelsen av Usynlige hender, samt to bøker du anbefalte: Flogging a Dead Horse – The Life and Works of Jake & Dinos Chapman og Anders Olssons Läsningar av Intet. Den 31. oktober 2011 tok jeg ikke noe bilde av deg, slik jeg ofte gjorde. Derimot minnes jeg vår gode samtale. Du fortalte åpenhjertig om hvordan du hadde begynt å legge om livet ditt. Vi satt i hver vår ende av ditt skriveloft, pratet om kunst, litteratur og angst. Det tok lang tid før jeg skjønte at du, hvordan skal jeg si det, hadde det – vondt. At angsten kunne fylle deg og gjøre en, for andre, hverdagslig situasjon til noe smertefullt.

En av grunnene til at jeg ikke bet meg mer merke i din blindpassasjer, angsten, var at din person gjorde et så sterkt inntrykk. Du var høyreist og svartkledd, intens i det grågrønne blikket, som regel engasjert i en utlegning eller en samtale. Som en nattens mann kunne du gå med solbriller, i tilfelle solen skulle være ute.

Viddet ditt gikk utenpå de aller fleste av oss. Det kunne være noe gåtefullt og til tider nesten skremmende over innsiktene du så gavmildt formidlet. Vi er mange som vil huske din inngående kunnskap om røykfylt whisky, mørk litteratur og melankolsk musikk. Gjennom ditt eksempel lærte du oss, unge på kunstens nattside, å heve våre krav til oss selv. Du dyrket ikke ditt ego. Du snakket ikke om ditt eget verk, med mindre det ledet til et annet, eller til et poeng. Du var stolt av kunsten, men ydmyk på egne vegne.

Musikksmaken din gikk gjennom natten, for å si det med tittelen på din siste roman – fra den dirrende, androgyne lengselen i Antony Hegartys stemme, via undergangsstemningene hos Coil og Death in June, til det svarteste hos Ulver, Gorgoroth og Burzum.

Jeg vet at du ville protestert heftig på det jeg nå skal si: Med din vidtfavnende dannelse og nådeløst gode smak var du den ubestridte lederen av litteraturens svarte fraksjon. Samtalene med deg stimulerte, utvidet og utfordret. Dine protester ville sikkert bikket over i din karakteristiske, smittende latter, om jeg hadde kalt deg en profet, vår egen svarte husprofet, tjærebredd og sprukken i begge ender – men nå er det stille. Det smerter å vite at vi aldri mer vil få del i humoren din og le sammen med deg, du som lo jo mer du snakket, og snakket jo mer du lo. En fest med deg var aldri mislykket.

I litteraturen var du først poet, så oversetter, romanforfatter, essayist, tidsskriftsredaktør, leder for Det litterære råd, antologiredaktør og kunstnerisk leder for Norsk litteraturfestival på Lillehammer – denne siste en stilling du fratrådte med hevet hode i 2008, etter oppstyret rundt Irving-saken. Å invitere en straffedømt holocaustrevisjonist til å foredra på en festival med sannhet som tema – det ble helt enkelt for mye. Du overskred en grense i virkeligheten, slik du så ofte før hadde gjort det i litteraturen. I stormen som fulgte stod du på ditt.

Enkelte kritikere yndet å problematisere misantropien i bøkene dine. Som du skriver i «Osean av ømhet», et essay om Nikanor Teratologen publisert i Dirty things: «Ømhetslengselen trenger igjennom hver gang teksten (…) i sitt evige jag etter å overgå, overby, overskride seg selv, av ren og skjær utmattelse bryter sammen, for et øyeblikk bare, men nok til at en hjerteskjærende ømhet, og en gruoppvekkende melankoli, plutselig, ikke trenger gjennom, det er altfor svakt, slår igjennom, med voldsom kraft, og liksom i et glimt av en bakenforliggende evighet, blokkerer det hjulet som ruller, stanser den voldsspiralen som kverner stadig hardere, stadig dypere og mer tilintetgjørende. I noen velsignede øyeblikk står verden stille. I noen lysende sekunder… finnes ingenting.» I dette avsnittet viser du deg som den vare leseren du var. Gjennom din nitide utforskning av menneskets nattsider var du en humanist som styrket min syke tro på menneskeheten.

Du var helt og holdent din egen mann. Å prøve å overtale deg til å gjøre noe du ikke ville, var som å spenne en katt for en plog. Valget du tok – om det var et valg – gjør mørket vi sitter i, så mye mindre meningsfylt. Til tross for ditt konsekvente syn på eksistensens elendighet, så jeg deg aldri sint. Du var fattet, melankolsk heller enn kolerisk. En venn som alltid lyttet og aldri dømte – med mindre mottageren hadde gjort seg skyldig i dårlig stil, noe som i din bok var en forbrytelse heller enn en forseelse. De som elsket deg, Stig Sæterbakken, hadde rett: Livet og litteraturen vil aldri mer bli de samme.

Selv kunne du avslutte en e-post med disse ordene: Voller Kraft heraus!

Sturm

(Publisert i Klassekampen, fredag 3. februar 2012)

Det fantastiske med lydbøker er at det er mulig å gjøre noe annet samtidig. Jeg klarer ikke å sitte i sofaen med bok på øret, da foretrekker jeg brett eller papir, MEN jeg hører alltid på lydbøker i bilen og må ofte ta en ekstra runde for ikke å  måtte stoppe midt i en spennende sekvens. Jeg lytter til lydbøker når jeg maler (hus og vegger), stryker tøy eller pusser vinduer (men aldri mens jeg er i drivhuset eller i hagen – da råder stillheten). Med en bok på øret går arbeidet  lekende lett og jeg føler at jeg får utnyttet tiden. Litt nevrotisk kanskje, men samma det.

Jeg er akkurat ferdig med  å lytte til Hans Olav Lahlums Satellittmenneskene, lest av Nils Nordberg. Dette er et veldig godt valg av innleser, han levendegjør skikkelsene med sin enkle dramatisering.  Dette stoffet er godt å lytte til, neste som et hørespill på radio. Julegave? Ja.

Hans Olav Lahlum har nå  levert manus til sin tredje krim «Katalysatormordet», som skal lanseres under Krimfestivalen 1. – 3. mars. Dette lader vi opp til  i tiden fremover. Vi skal lage en topp  kriminelt god festival i samarbeid med flere aktører og flere forlag. Men først: ta en titt på reklamevideoen for Satellittmenneskene. Denne lille filmen er vist på kinoer landet rundt.

Sondre Midthuns bok - bedre blir det ikke

Noen av høstens bøker har ennå ikke fått den oppmerksomheten de fortjener. Som jeg før har skrevet i denne bloggen, går folk glipp av en stor leseopplevelse hvis de ikke kaster seg over forfatterskapet til Odd Klippenvåg. En annen slik forfatter er debutanten Sondre Midthun. Hvis vi skal dømme etter romanen Kom aldri nærmere, er en stor forfatterstjerne født i høst. Dagbladet har skjønt det og  bruker betegnelsen «en av høstens sterkeste».  Nå må leserne komme etter og gi den en plass på bestselgerlisten, hvor den hører hjemme.

Det jeg husker best i ettertid er latteren, hvordan far hoiet og hyttet med neven i lufta, som om det ikke var han som sto der, men som det var en helt annen som ropte SER DU HVA JEG  KAN GJØRE? SER DU DET? Jeg hørte Eyolfs bjeff helt inn på land, plaskelydene, hvordan han kjempet for å holde seg flytende, og jeg ventet at far skulle komme til seg selv, hjelpe Eyolf opp i båten igjen, men i stedet satte han seg ned og rodde tilbake.   

En sommerdag på hytta markerer starten på et mørkt kapitel i den lille familiens liv. Farens vanskelige sinn truer med å ødelegge dem alle. Familiebildene skal brennes, de får bare beholde tre hver. I en myr bankes et lite trekors på plass. Det er sjelden å lese noe så mørkt og likevel oppleve boken som fin og god å lese. Sondre Midthun klarer å skildre det vanskelige og  nærmest schizofrene forholdet mellom far og sønn på en måte som vekker medynk. Anbefales! En julegave som passer til alle som har hatt en barndom.

Denne bloggen drives og skrives av meg, forfatteren Cornelius Jakhelln. Åndsparasitten Sturmgeist har over lengre tid forsøkt å okkupere ikke bare bloggen min, men også hele min person. Derfor har han som et ledd i sin propagandakampanje registrert domenet www.sturmgeist.no, som peker hit inn. Jeg advarer med dette mot videre aggressive handlinger fra Sturmgeist i Berlin, og tar full avstand fra en åndsparasitt som før eller senere må nøytraliseres. I dag sendte den gamle tenåringsdiktatoren ut følgende melding til tankesmien Third Rebel, hvor jeg ufrivillig er blitt lagt til:

«Comrades,

Tomorrow the 3rd Inhuman Music Regiment Berlin will officially declare war on our enemy Cornelius Jakhelln and Cappelen Damm for publishing the treacherous, untruthful piece of propaganda entitled «RASERI»!

You may peruse the damned piece of prose at this location:

files.me.com/[...]

Major Sturmgeist

Commander, 3rd Inhuman Music Regiment Berlin

Chief Officer of Propaganda, Psychological Operations & Information Warfare

Postfach 080 545
10005 Berlin
Germany

+49-17667710065

sturmgeist@thirdrebel.com

www.thirdrebel.com
www.facebook.com/thirdrebel

«POWER – THE ULTIMATE GENRE» (Sgt. Pitchon)»

Hva med å bytte ut kjøttkakene eller fiskekakene med krabbekaker? Det tar bare 20 minutter å diske opp med deilige krabbekaker. Men først må du ha kjøpt inn poteter, krabbekjøtt, vårløk, persille, kajennepepper, egg, mel, olivenolje, salt og pepper.

• Til 2 personer trenger du:
• 300  g kokte poteter, most
• 600 g krabbekjøtt, kokt
• 3 vårløk, finhakket
• 2 ss bladpersille, finhakket
• 1 egg, lett sammenvispet
• 1 ss hvetemel
• 3 ss olivenolje
• havsalt, pepper
• Slik gjør du:
• Bland poteter, krabbekjøtt, løk, persille, kajennepepper og eggi en bolle. Smak til med havsalat og nykvernet svart pepper og bland alt godt.
• Form blandingen til runde kaker, omtrent 6 cm i diameter. Dryss litt mel over kakene og stek dem i olivenolje over middels varme i ca. 5 min. på hver side til de er gyllenbrunde. La kakene renne av seg på et kjøkkenpapir og server dem med tartarsaus, presset sitron og en grønn salat.

Oppskriften er hentet fra boken ENKELT & GODT. MAT PÅ 10, 20 OG 40 MINUTTER.

Vel bekomme!