Forlagsliv

ABB vil ikke snakke om barndommen sin. Det er nesten som om han ikke har en. Den er i hvert fall helt uten betydning, selv om han sier at moren er hans akilleshæl. Og det later til at de sakkyndige er enige med ham; i den første rapporten er riktignok noen kapitler viet nettopp denne mystiske barndommen, før tiltalte forsvinner fra den offentlige radaren i februar 1984. Men disse observasjonene tillegges ingen vekt i konklusjonen. Og heller ikke i rapport nr 2 har Breiviks barndom noe å si; Tørrissen og Aspaas har ikke engang snakket med moren hans.

Jeg har klar over at det er flere skoler her, men hvor er de andre? De som i likhet med undertegnede har noen viktige formingsår bak seg, fra for eksempel null til tolv, og vet å verdsette og forbanne betydningen av dem? Og hvor er de som har greie på nevrologi, genetikk, hjerneskader, utviklingsforstyrrelser, hvor er de som forstår seg på begreper som nevropsykobiologi?

[...]

Det er en forunderlig uke vi har bak oss. Det virker som om vi har hatt besøk av et eller annet fra en fremmed og fiendtlig galakse. Og likevel er han et menneske som oss. Han er en av flokken.

Jeg har tilbrakt hele denne første uken av rettsaken mot Anders Behring Breivik i Norge. Jeg hadde planlagt det slik. Jeg utvidet besøket for å få med meg starten på det historiske dramaet som denne rettsaken er. Jeg ville ikke ha en tysk kortversjon. Som norsk statsborger følte jeg meg forpliktet til å ta alt dette vonde og ubegripelige inn over meg – i det landet der jeg ble født og vokste opp. Jeg hadde et stort behov for det. Jeg ville forsøke å løse knuten blant mine egne.

Slik skulle det ikke gå. Som alle andre var jeg selvsagt klar over at norske myndigheter ønsket å servere en sensurert versjon av hva som faktisk utspiller seg i retten. Men resultatet var langt verre enn ventet. De flere titalls fjernsynstimer som jeg nå har bak meg, er noe av det mest absurde jeg har opplevd. Statsminister Stoltenbergs velmente ord om ”mer åpenhet, mer demokrati” er gjort sørgelig til skamme. Bildene av hutrende journalister og kommentatorer utenfor Oslo Tinghus, sørger for det. Og den statlige saksen som klipper filmen i sort når Breivik skal forklare seg. Jeg får ikke høre ham. Jeg får ikke se ham når han forklarer seg. Det jeg blir servert, er rapporter og inntrykk formidlet av en indre krets av Breivik-innvidde. Av spesielt inviterte gjester til dette groteske dramaet. Som altså forteller oss  hvor forferdelig han er, og hvor glade vi andre kan være for å kunne oppholde oss  i en slags uskyldens verden. Jeg trenger ikke slike meldinger. Jeg trenger ingen vernet sone. Jeg vil se Anders Behring Breivik mimikk, og høre hans ord. Jeg vil ha hans væremåte og blikk for å kunne legge ham bak meg. Jeg synes dette er min rett.

[...]

12. april skrev Barnebokkritikk.no om en rundspørring de hadde hatt blant norske forlag.

Den viste at rundt 20 titler om terrorhandlingene 22. juli er i vente. Ingen av disse bøkene er beregnet på barn. Nettsidene spør da:

Betyr det at ingen makter å formidle noe vettug om grusomhetene for barn? Vi får håpe det ikke skyldes en misoppfatning om at det ikke angår dem.

Jeg føler et behov for å si noe rundt oppfatningen som kan tolkes dithen at forlagene svikter, og i verste fall, at ofrene har sviktet.

Som forlegger for barne- og ungdomslitteratur i et stort forlagshus som Cappelen Damm, føler jeg et ansvar for å utgi bøker som er aktuelle og viktige. 22. juli er på alle måter en forferdelig tragedie. Samtidig mener jeg at disse hendelsene ikke nødvendigvis blir god litteratur av seg selv. Verdien ligger ikke alltid å være tidlig ute eller innlemme leseren i det aller mest private. Litteratur for barn og ungdom krever også en noe annen varsomhet.

[...]

Stian Bromark

Er vi blitt så blaserte at vi gjesper når vi hører nok en historie fra 22. juli?

[...]

Øyvind Strømmen har i mange år fulgt med på høyreekstremistiske nettdebattanter. I boken Det mørke nettet. Om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa skriver han om det ideologiske utgangspunktet for terroraksjonen.

Se mitt lille intervju av Øyvind Strømmen her:

[...]

PFU-sak 180/11
KLAGER: Lisbeth Bastholm Brydøy
ADRESSE: Mesanveien 7, 4624 Kristiansand
TELEFON/TELEFAX:
REDAKSJON: Fædrelandsvennen
PUBLISERINGSDATO: 25.07.2011
STOFFOMRÅDE: Terror
GENRE: Reportasje
SØKERSTIKKORD: Skille mellom reklame og redaksjonelt innhold, saklighet og omtanke, bildebruk.
REGISTRERT: 29.07.2011
BEHANDLET I SEKR.: 29.07.2011
BEHANDLES I PFU: 20.10.2011
FERDIGBEHANDLET: 20.10.2011
BEHANDLINGSTID: 81 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson
PFU-KONKLUSJON: Ikke brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.:
MERKNADER:
SAMMENDRAG:

Fædrelandsvennen bragte mandag 25. juli en artikkel som førstesideoppslag i avisens del to, med tittelen: «Ærlig», og følgende inngang:

[...]

«Vi må gi alle de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk.»

Det var det vi i redaksjonen tenkte da vi ville lage dokumentarboken 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Boken kommer ut i dag, og gjennom ord og bilder dokumenterer den terrorangrepene 22. juli og dagene som fulgte.

Akkurat dette med at vi vil gi «de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk» høres ut som en fiks formulering, litt jålete. Mest av alt høres det kanskje ut som en retorisk konstruksjon, med den lille bevegelsen fra «uttrykk» til «inntrykk». Akkurat som når folk skriver at «ved å senke kravene så øker vi risikoen». Det kalles ekvilibrisme og betyr at setningen er i balanse, den står i retorisk symmetri.

Balanse er av det gode. Balansen i setningen får oss til å føle at det som sies er troverdig, og da liker vi det. Balansen gjør at vi opplever setningen som godt skrevet. Kanskje til og med at det som står der er vakkert — eller sant. Og sånn sett er det ikke tilfeldig at nettopp den formuleringen sto for oss som det vi ville gjøre. Terrorangrepene den 22. juli rykket oss alle ut av balanse. Ved å gi ut bøker ville vi som forlagshus bidra til å få verden til å henge sammen igjen. Vi ville gjenopprette balansen.

Og så ønsket vi at det som skjedde disse dagene skulle bli bevart også for den lange ettertiden. Vi ville at du om fem år, ti år, femti år skulle kunne trekke fram boka fra hylla og sette deg ned med noen på fanget, noen som ikke var her da, og vise henne det som skjedde.

Forsiden på boken.

[...]

På tampen av lanseringshøsten utgir vi tre bøker som alle setter fokus på det grusomme terrorangrepet 22. juli.

Denne uken utkommer Cappelen Damms minnebok 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Hendelsene som forandret Norge. Den skiller seg fra de andre minnebøkene ved at den er en kronologisk gjennomgang av hva som skjedde i Oslo og på Utøya fra bomben gikk av fredag ettermiddag, til Rosetogene mandag kveld. Et omfattende billedstoff gitt av både profesjonelle og amatører ledsages av nyhetsoppslag, sms- og twittermeldinger og offisielle taler. Stort format og påkostet design, boken er på hele 320 sider, alle bidragsytere har jobbet gratis, og inntektene går uavkortet til Utøya-fondet.  Boken kvalifiserer til en annerledes og viktig julegave i år. Her kan du se et utdrag fra boken.

Forrige uke lanserte vi Lisa Bjurwalds Europas skam. Rasister på frammarsj. Den tidligere Expo-journalisten har kartlagt høyreekstreme og nynazistiske miljøer i Europa. Det er rystende lesning. Hun dokumenterer et voksende hat, et tankegods som truer hele vår måte å leve på. Et tankegods som de fleste nordmenn definerte som marginalt og dermed ufarlig før 22. juli. Lenke til interessant intervju med Bjurwald her.

Neste uke lanserer vi Øyvind Strømmens Det mørket nettet. I kjølvannet av 22. juli, fantes det én av få stemmer som kunne gi oss sårt tiltrengt kunnskap om bakgrunnen for tragedien. Øyvind Strømmen har i en årrekke fulgt med på høyreekstremistiske nettdebattanter, og redegjør i boken for det ideologiske utgangspunktet for terroraksjonen, med særlig vekt på såkalt kontrajihadisme, internettradikalisering og paralleller til islamisme. Et av de mest sentrale poengene for aktørene i dette miljøet, er frykten for at deler av Europas innvandrerbefolkning i virkeligheten er agenter for en mye større og skumlere plan; et fremtidig Eurabia, der ikke-vestlige innvandrere er i flertall i Europa, og gradvis søker å erstatte vestlig sivilisasjon og kultur med muslimsk ensretting og ufrihet. Utdrag fra Det mørke nettet.

Øyvind Strømmen er kåret til «Årets frilanser» av Frilansjournalistene/Norsk journalistlag. Han kommer snart med boken «Det mørke nettet».
Cappelen Damm inviterer til et møte med Øyvind Strømmen på et  Åpen dør arrangement 6. desember kl 1900.

Juryen bak utnevnelsen av «Åretsfrilanser» uttaler:

Øyvind Strømmen har i mange år fulgt høyreekstreme og islamfientlige blogger på internett. Juryen uttaler at Strømmen har utmerket seg med journalistisk gravearbeid innen et vesentlig, lenge ignorert og ofte kontroversielt samfunnsområde. Det er sjelden frilansere har anledning til å fordype seg i temaer eller problemstillinger, denne disiplinen er ofte orbeholdt store redaksjoner med sterkere økonomiske muskler enn en enslig frilanser med hjemmekontor. Når en frilanser arbeider med gravende journalistikk over tid skyldes det gjerne en dyp interesse eller fascinasjon for et tema.

[...]

Søndag var vi mange som satte kaffen i vrangstrupen. Valgkampen er i gang, som kjent, og Carl I. Hagen benyttet anledningen til å stille spørsmålstegn ved politiets ressursbruk i etterforskningen av massedrapene og terroren 22. juli.

”69 personer har han drept på Utøya. Om han, da han begynte å skyte, gikk til venstre og skjøt den unge jenta, eller til høyre og skjøt den unge gutten; at noen av foreldrene skal vite om rekkefølgen og nøyaktig sted og alt sånt noe, det begriper ikke jeg,” uttalte Hagen til VG.

Nei, er det så nøye da? Kan de ikke bare slå seg til tåls med at tenåringen deres ble drept av Norges verste massemorder gjennom tidene? Må de nå absolutt vite hvordan? Utsagnets mangel på empati og medmenneskelighet er så sjokkerende at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.

I seks år nå har jeg arbeidet med ettervirkningene av terroraksjonen mot Skole nr. 1 i Beslan i Nord-Kaukasus. 333 mennesker, hvorav 186 barn, ble drept under det brutale gisseldramaet som varte i nesten tre dager.

Ikke alle foreldrene hadde anledning til å følge barna sine til årets første skoledag, derfor var det mange som aldri fikk se barna sine igjen i live etter at de hadde tatt farvel med dem om morgenen den 1. september. I tre dager sto de utenfor den beleirede skolebygningen, uten mulighet til å komme i kontakt med barna som satt fanget i den varme, overfylte gymsalen.

Etterpå har disse foreldrene vært naget av en forferdelig skyldfølelse og et enormt behov etter å få rede på alle detaljer. Selv de aller, aller minste. Var det noen som passet på datteren min mens hun satt der inne, alene? Hvor satt hun? Hvem satt ved siden av henne? Var hun redd? Var det noen som trøstet henne? Hva var det siste hun sa? Hvordan døde hun? Kjente hun smerte, eller gikk det fort? Da rettssaken mot den eneste, overlevende terroristen satte i gang åtte måneder senere, møtte de tallrike opp, hver eneste dag, for å få med seg alle saksforhold og opplysninger.

Også mange av de som selv var gisler og som overlevde, hadde i ettertid et stort behov for å få alle detaljer på bordet. Fra de aller, aller minste. De var naturligvis opptatt av de store spørsmålene, spørsmål rundt skyld og politikk, men de små detaljene var altså også av største betydning. De overlevende ville vite hvor vennene deres hadde sittet. Hvem som hadde gått ut på toalettet og når; de ville vite hvem som hadde sagt hva, og til hvem.

Hver eneste dag i mange år etter terroraksjonen snakket mange av de tidligere gislene sammen daglig om detaljene rundt tragedien. Hver gang husket de litt flere detaljer. Kanskje var dette deres måte å gjenvinne kontrollen over en situasjon hvor de hadde vært maktesløse. Hver dag falt nye, bitte små brikker på plass.

En så detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet som mulig er ingen mirakelkur mot traumer og dyp sorg, men det er likevel uendelig viktig for svært mange av de etterlatte og de overlevende. Dessuten, som både den offisielle og de uoffisielle etterforskningsarbeidene har vist, er et slikt detaljnivå også nødvendig av rent kriminaltekniske grunner; ikke bare for å rekonstruere hendelsesforløp og dermed også ansvaret i detalj, men også for å få innsikt i illgjerningsmennenes motiver og psyke, samt avdekke svakheter ved politiets og spesialstyrkenes respons på stedet.

Det fantes også i Beslan selvsagt dem som mente at hverdagen snarest mulig måtte ”komme i gang igjen”, og ikke ville dvele lengre enn høyst nødvendig ved det inntrufne. Det fantes selvsagt også flere som ikke kunne forstå hvorfor de etterlatte ikke nødvendigvis maktet å ”gå videre” etter at to, tre, fire eller enda flere år var forløpt. Men i hele mitt arbeid i Beslan har jeg til gode å ha støtt på et tilsvarende tilfelle av direkte ufølsomhet, så kort tid etter tragedien, som det Carl I. Hagen her varter opp med.

Om Hagens utsagn er et ledd i Frp.s ”forsiktige” tone i valgkampen, om de er et usmakelig forsøk på å score poeng om politiets budsjetter, eller om de rett og slett er uttrykk for alminnelig mangel på medmenneskelighet og skamfølelse hos Frp.s ordførerkandidat i Oslo, er ikke godt å si. Det samme kan det vel være. Utsagnene er like rystende, uansett fra hvilken vinkel man betrakter dem.

Denne teksten har tidligere vært publisert i Aftenposten.