Forlagsliv

Noe skjedde forrige måned.  Jeg tror jammen meg jeg rykka opp. Opp en divisjon karriere- og jobbmessig. Hvorfor det hendte vet jeg ikke, men at det begynte å skje ting rundt meg, er helt sikkert. Egentlig var det et merkelig tidspunkt for utvikling på karrierefronten, hjemme på mammaperm som jeg er.

Var det fordi jeg rundet førti? Fordi jeg endelig har gitt ut min første ungdomsroman, og dermed ikke lenger kan stemples som ”bare” en lettlestforfatter? Eller fordi jeg hadde begynt å tvile på om jeg skulle fortsette som frilanser, gi opp hele prosjektet og heller skaffe meg en ”ordentlig” jobb? Eller var det rett og slett resultatet av mange års hardt arbeid? Jeg tror på det siste, selv om jeg også fikk en følelse av at det var en beskjed til meg om ikke å gi opp karriere-veien jeg har valgt.

For hva skjedde egentlig i løpet av mars 2013?

Konsertforestillingen HUJEDAMEJ som Karianne Kjærnes, Camilla Susann Haug og jeg har turnert med i regi av Den kulturelle skolesekken ble nominert til Gullsekken – den kulturelle skolesekkens egen pris for beste DKS-produksjon. Vi vant ikke, men det var en ære og en fjær i hatten å bli nominert!

Foto: Kjersti Stenseng, Twitter

Jeg ble spurt om å være en av fire innledere under oppstartsmøtet for Det nye Kulturløftet. De andre innlederne var filmregissør og forfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen, sjef for Det Norske Teateret Erik Ulfsby og bygdeamassadørene Jo Kristian Kvernland og Håvard Haugan. Noen, og ikke hvem som helst, men faktisk Kulturdepartementet og kulturminister Hadia Tajik, ønsket å vite hva jeg, Eldrid Johansen, frilanser innen diverse kunst og kulturuttrykk, syntes fungerte innenfor kulturbransjen og hva de eventuelt burde gjøre noe med. Da jeg 6. mars sto på scenen og innledet foran store deler av Kultur-Norge: Departementet, organisasjonene, institusjonene og paraplyorganisasjonene, var det nettopp den følelsen jeg fikk – at jeg hadde rykka opp.

[...]

Et nytt tilbud fra Cappelen Damm forlag er barnebøker i serien Lesekvarten som selges i dagligvarebutikker, blant annet på Rema 1000 og på ICA. Disse utgavene er mye rimeligere enn hardback-utgavene av bøkene ved samme tittel (de koster kun 59,50 – omtrent som et tegneserieblad), men innholdet er nøyaktig det samme som i den opprinnelige leseløven.

Slagordet er Les et kvarter! som jo lenge har vært oppfordringen fra både skole og forskere. For jo mer barn leser, jo morsommere blir det. I tillegg har forlaget gjort det enkelt å velge bøker i rett nivå – følg fargekoden: Gul til 1 trinn, oransje til 2-3 trinn og rød til 3-4 trinn.

Ideen til lesekvarten kom opprinnelig fra England og har bredt seg til hele Norden, USA og Japan. Sats på bøker til ungene – la dem få lese en hel bok selv og kjenne på mestringsfølelsen, eller les sammen med dem og del opplevelsen det er å lese en spennende eller morsom bok! Lesetrening gir dessuten den heldige sideeffekten at den styrker barns forståelse og evner i alle andre skolefag, så det er i grunn ingen ting å lure på …

[...]

Ja, selvfølgelig henter forfattere inspirasjon både fra eget liv, episoder vi har vært oppi og egne interesser, når vi skriver.  Ikke bare når vi skaper karakterer, men også når vi beskriver hendelser og situasjoner, er det ofte vi tenker på en konkret person, eller en konkret opplevelse vi har hatt. Og så finner vi på i tillegg. Fantaserer og dikter som vi vil. Jeg sier ikke at vi alltid baserer bøker på virkelige hendelser. Men av og til. I hvert fall gjør jeg det. Smetter inn en person jeg liker, eller ikke liker. Inkluderer noen karaktertrekk ved en person jeg har møtt i en fiktiv bokkarakter. Enten for å få ut gørr i forhold til en person man ikke syns noe særlig om. Da kan nemlig være deilig, befriende å ha noen konkret i tankene, og skrive vedkommende ut som en slem, ondskapsfull figur. Morsomt selvfølgelig å legge til at det går dårlig for vedkommende. I hvert fall i boka. For liksom å bli ferdig med den virkelige personen eller saken. Eventuelt kan man inkludere individer, mennesker eller dyr, i persongalleriet fordi man er glad i dem, og syns det er koselig å på et vis gi dem videre liv i en bok. Da blir det mer som en hyggelig gest eller eventuelt en intern spøk og morsomhet for dem det gjelder.

Fra "Sara vil bli stjerne," illustrert av Birgite Kolbeinsen

Allerede i min barnebokdebut Sara vil bli stjerne, fra 2005, lurte jeg med både meg selv og en kompis. Ikke som hovedpersoner, men som biroller. De som kjenner meg, og mine venner, vil helt sikkert avsløre det når de leser bøkene om Sara. For ja, da vi ble med i Sara vil bli stjerne, fortsatte vi selvfølgelig å være med i de neste bøkene om Sara, i Sara på scenen og i Applaus for Sara. Mitt kallenavn, fra jeg var ganske liten, er Elle. Teaterinstruktøren som kommer til Sara sin skole, heter Elle. Elle har med seg en skuespiller/sangerkollega som instruktør: Ola. Den virkelige Ola, heter Ola-Magnus, og er en kompis som jeg gikk to år i klasse sammen med på musikkteater- og artistlinjen på Bårdar Akademiet. Jeg beskrev hvordan vi så ut og ga karakterene navnene Ola og Elle.

[...]

For noen år siden hadde jeg et par oppdrag som oversetter. Først med Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei, i serien Verdens Hellige Skrifter utgitt av De norske bokklubbene i 2001. Til den utgivelsen jobbet jeg både som oversetter fra hieroglyfer og som medredaktør. Noen år senere oversatte jeg den franske barneboka Jeg vil spise et barn av Sylviane Donnio for Damm forlag. Men når jeg nå skriver oversettelsedrømmen i overskriftsfeltet, handler ikke dette blogginnlegget om en hemmelig, drøm jeg har hatt om å oversette mer, men om en faktisk nattlig oversettelsedrøm.

Hvorfor jeg oversetter i drømmen? Hva som er forklaringen på at jeg gjentar setningene i drømmen, på et lettfattelig engelsk, når jeg ligger og sover? Jo, det er fordi jeg for tiden jobber med å oversette en engelsk lettlestserie på ti bøker for Cappelen Damm undervisning. Bøkene som er skrevet av Helen Chapman, het opprinnelig All Star High, skal hete STJERNESKUDD på norsk, og utkommer til høsten. Bøkene handler om en vennegjeng, Stjernegjengen, som tar timer på Sceneskolen, en fiktiv kveldsskole der det undervises i musikk, dans, drama og bakenfor-scenen-fag som lysdesign og scenografi.

[...]

Da er tiden inne, igjen. Skjemaene ligger klare, og det er bare å krumme nakken og kaste seg over jobben. Ja, for det er en skikkelig innsats som ligger bak. Hver eneste innsendte søknad er kladdet, pusset på, redigert, forkortet, utbrodert og omgjort igjen og igjen før den endelig skrives ut for siste gang, legges i konvolutt og medbringes til posten for frankering.

Så er det bare å krysse fingrene. Håpe på at komiteen dette året skal plukke ut akkurat meg fra bunken. Motta heder og en liten pott penger som materialbidrag, et større beløp i reisestøtte, eller aller helst et arbeidsstipend.

Som barnebokforfatter har jeg aldri fått en krone. Jeg får nok ikke støtte neste år heller. De fleste bøkene jeg har skrevet for barn er nemlig ”lettlest,” og gir dermed ingen anerkjennelse. Det er i utgangspunktet bøker som ikke blir meldt opp til innkjøpsordningen. De er liksom litteraturens paraolympics og kvinnefotball. Det er ikke gullmedaljer som får store oppslag, og det er ikke cupfinaler på det fineste gresset på Ullevål. Bøkene jeg skriver er med andre ord ikke litteratur som vekker begeistring verken i komiteen, Kulturrådet eller i NBU. Synd, og ganske urettferdig, syns nå jeg. For det er ikke lettere å skrive en lettlestbok enn en annen type høytlesningsbok, eller billedbok, for barn. Den som tror det, kan bare prøve.

Det er selvfølgelig forskjell på høytlesningsbøker og bøker som barn skal kunne klare å lese selv. I barnebøker som skal leses høyt av voksne, kan man tillate et voksent språk med vanskelige ord, snirklete formuleringer og lange, kunstneriske setninger.  Da tar forfatteren høyde for at oppleseren leser lange, sammensatte ord riktig umiddelbart, og at de kan forklare, og utdype for lytteren, underveis. En av hensiktene med høytlesning er dessuten selve kosestunden, og da er det ikke så farlig om ikke alle ord eller avsnitt blir forstått.

Når barn skal lese selv, er det nødvendig at forfatteren tenker seg godt om, og tar en del pedagogiske grep. Vanskelige ord, lange setninger og kronglete formuleringer nytter ikke. Persongalleriet bør begrenses. Språket må være enkelt og presist. Historiene fortalt fortettet og komprimert. Det er ikke rom for utenomsnakk eller innfløkte finurligheter. For barna skal henge med i det de selv leser. Hvis ikke blir boka lagt vekk.

[...]

Jeg titter meg stjålent omkring. Hjertet dundrer i brystet. Føler meg som en tyv på høylys dag. Det syns sikkert. At jeg er ute på hemmelig oppdrag. Jeg smiler. Så tilforlatelig jeg klarer. Setter stødig kurs mot barneavdelingen. Framme ved hyllene som er merket Jeg kan lese, snur jeg meg rundt. Forsikrer meg først om at ingen ser. Napper et eksemplar ut fra hylla. Med lynkjappe bevegelser plasserer jeg eksemplaret tilbake. Denne gangen med frontsiden ut. Jeg gjentar prosedyren. Finner enda en tittel. Drar den ut av hylla. Stiller den opp. Med fronten lysende ut mot meg. Jeg snur meg igjen. PHU! Ingen så meg. På veien ut later jeg som om jeg vurderer å kjøpe en pocket og et pennal på tilbud. Så sier jeg: ”Ha det bra!” og flykter ut av bokhandleren.

Hvor sto tittelen allerede vendt med fronten ut, og hvor har forfatteren selv ryddet i hyllene?

Et utrolig hyggelig, og fint, tilbud i Cappelen Damm sine lokaler, minst en lørdag i måneden, er gratisarrangementet Bok & Bolle. Her kan barn (i alderen 3-6 år) møte forfattere og illustratører, kjente figurer fra barnelitteraturen, bli lest høyt for og underholdt gumlende på hver sin bolle. Jeg har flere ganger hatt med minstemann og vært publikum disse lørdagene. Det er alltid en suksess! I fjor høst var jeg konferansier under Bok og Bollefestivalen, i vår var jeg med og framførte konserten HUJEDAMEJ – en hyllest til figurene i Astrid Lindgrens univers under en Bok & Bolle-lørdag. Nå er det duket for festival igjen.

Lørdag førstkommende, den 17. september, er datoen. Programmet varer fra klokka tolv til fire. Det er fire programposter under årets festival, der jeg igjen skal være konferansier:

-         Ludde av Ulf Löfgren, sunget og lest av Inger Gundersen kl 12.

-         Bjørnar og valpen av og med meg selv kl 13

-         Ville Wilma av og med Andrea Bræin Hovig og Ville Wilmas Orkester kl 14

-         Mummitrollet av Tove Jansson, lest av Tom Erik Fure kl 15

I tillegg blir det gratis ansiktsmaling, muligheter for å møte Tassen og Mummi, fisking i Cappelendammen og selvfølgelig boller. Forlaget satser på fulle hus og glad, boblende stemning, som sist. Det satser jeg også på. Så, for dere som har barn i den rette alderen: Kom, kom! Vær med på Bok og Bollefestivalen 2011!

For et par uker siden var jeg på Ekstremsportveko på Voss. Der gikk alle rundt med Go Pro-kameraer festet til kroppen. I alle fall nesten alle.

De så omtrent sånn ut:

Foto: Wingsuitnews.com

Jeg filmet ingenting jeg, og det har jeg angret på siden. Så nå har jeg laget en film om at nesten alle tar ferie midt i juli, men bare nesten.

Kjære blogg-titter, jeg gir deg herved Ekstremferieveko hos Cappelen Damm!