Forlagsliv

Omslagsbilde: Grisehjerter

Jeg rakk å lengte litt. Etter den første anmeldelsen. Jeg rakk å frykte stillheten. Jeg rakk å fylle noen dager med høytflygende formuleringer, som Arvola følger i fotsporene til Hamsun og Wassmo; Arvola er sin generasjons Nygårdshaug, eller hva med en nordnorsk Gavalda.

Så kom den første anmeldelsen. Sex, svik og savn i ujevn roman, skrev Turid Larsen i Dagsavisen.

Hadde det ikke stått ujevn roman, ville jeg vært lykkelig. Omtalen er god. Spalteplass har den også fått. Larsens innvendinger har jeg ingenting imot, men at konklusjonen var ujevn, og at det måtte nevnes i tittelen, var en skje med tran det var vanskelig å svelge. Kunne det ikke bare stått sex, svik og savn?

Ja, ja. Trøsten fins mange steder.

For det første greide jeg forholdsvis fort å spøke om den hersens ujevne romanen, som om den er en ubehagelig pute, og at alt som står på spill er nattens sovestilling. Jeg føler meg alltid ovenpå når jeg greier å spøke om ting.

For det andre gratulerte en nabo meg etter å ha lest nevnte anmeldelse, og sa hun fikk veldig lyst til å lese boka. Det både trøstet og smigret.

For det tredje kommer ikke Dagsavisen til å sette av spalteplass til mange av vårens bøker. Ujevn eller ei. Jeg er kjempeheldig. Jeg burde stille meg opp på noe høyt og rope takk.

Jeg vurderer fortløpende roping av takk.

I mellomtiden kverner tankene. Hvorfor er det få bokanmeldelser?

[...]

Omslagsbilde: Grisehjerter

Høsten 1999 oppsøkte jeg Sør-Varanger avis. Vennlig insisterende. Jeg var en fersk forfatter med tilknytning til området. En ikke spesielt kulturinteressert journalist trodde kanskje hun gjorde seg flid da hun spurte meg; men Ingeborg, kem e leseran dine?

I ettertid har jeg forstått at det hun antakeligvis mente var: er det kvinner, er det barn på rundt tolv, er det ungdom eller lokalhistorisk interesserte? Der og da trodde jeg hun spurte om antall. Jeg telte febrilsk i hodet. Hvem var leserne mine? Mamma, en. Ellisiv, to. Vidje, tre. Faren min, fire. Jeg kom fram til syv lesere. Da turde jeg ikke holde kunstpausen lenger.

”Jeg har syv lesere,” svarte jeg og angret straks, for den siste jeg hadde telt var tanta mi, som ikke leste ferdig boka, fordi hun syntes det var skummelt å gjenkjenne området i boka som sitt eget. Hvis journalisten spurte tanta mi om hun var en av mine lesere, kom jeg til å bli avslørt; fersk forfatter lyver om sine lesere. Jeg var glad for at resten av intervjuet dreide seg om ganske andre ting.

I årene som fulgte koste jeg meg med ideen om mine syv lesere. Ingen kunne kalle meg storforlangende. Ingen kunne vippe meg av pinnen ved å si at jeg knapt hadde lesere, for det trodde jeg ikke selv heller. Jeg var rar, original, jeg skrev det jeg ville uavhengig av omverdenen, jeg var en fri sjel, et diktende sinn.

Og så videre.

[...]