Forlagsliv

Jeg har tatt oppfordingen og skrevet krim-twitteratur i forbindelse med krimfestivalen! Slik lyder mine krimmysterier under 140 tegn merket med #dagbladetkrim på twitter:

«Da jeg til slutt våget meg mot vinduet, så jeg avtrykket på andre siden av glasset. Ansiktet smilte»

«Kniven var så skarp. Jeg måtte kjenne etter at det virkelig var sant. Jeg hadde hull i halsen»

«Hele leiligheten er skrubba med salmiakk. Det gamle tregulvet ser ut som det gjorde da vi flytta inn.»

«Jeg kjenner tyngden av kroppen din i madrassen. Selv om jeg vet at du ligger nedgravd, og sikkert har mistet all din vekt»

«Blodig kniv bak ryggen. På forsiden smilte han bak sølet i ansiktet»

Krimfestivalen går av stabelen fra 7. – 9. mars i Oslo. Illustrasjon: desillustrert.no

I kveld kl. 2015 innleder NRK1 den seks episoder lange dokumentarserien ”Dalen vår”, som tar tv-seerne med til den utskjelte og nærmest uoppdagede Groruddalen øst i Oslo.

Blir du nysgjerrig på å vite mer om denne mystiske dalen og dens rundt 130.000 innbyggere, har Cappelen Damm i skrivende stund igjen 34 eksemplarer av pocketutgaven av ”Groruddalen: En reiseskildring” (2005) på lager

Hvis du attpåtil blir så modig at du begir deg ut på en ekspedisjon langs T-banelinje 5 eller 2 østover, kan bokas instruksjoner til god T-baneoppførsel (anno 2005) være uunnværlig å lese før du drar avgårde.

[...]

Jeg tror jeg har sett han. Mannen med vinger som reiser når han kjører trikk eller bane. Eller bussen. Han er ikke en kunde med plassbillett. Han skal fra A til B, der han reiser i mellom. Ingen ser helt når han kommer på, og ingen kan vite sikkert når han går av. Kanskje har han kofferten på fanget, selv om det er ledig i setet ved siden av? Jeg tror sommerfuglvingene hans lengter etter oppdrift og gratis reisekort.

Årets første utgave av magasinet STEMMER er rødmende rødt, og jeg har illustrert artikkelen «Alle våre kunder».

STEMMER er magasinet for litterære og samfunnsengasjerte tekster. Magasinet har både journalistiske, faglitterære og skjønnlitterære tekster. Les mer på www.stemmer.no. Foto: Cathrine Louise Finstad

Er Ruter i ferd med å gjøre Trafikantens larve til kunde og ikke reisende sommerfugl? Foto: Cathrine Louise Finstad

[...]

Line og jeg spiser lunsj på forlaget med redaktøren min Sigmund. Vi prater om en dokumentar som heter Guilty Pleasures, Stig Sæterbakken og Hove festivalen som jeg skal lese på til sommeren. Sigmund sier at  bortsett fra 6 kopier som står oppe i boksjappa Halvbroren, er førsteopplaget av Du er ikke død … solgt ut. Til våren kommer boka i pocket utgave. Jeg spør om Kib & Morits kan gjøre et redesign  av coveret. Han sier at det bør være mulig og at han skal sjekke det ut hos pocketavdelingen. Turid kommer bort til bordet. Hun spør om når vi reiser til Los Angeles og California. Så gir hun oss masse tips om ting vi bør gjøre og se, som hun også heldigvis sender på mail litt senere.

Mamma og pappa henter meg i Grensen. Line blir værende i byen. Hun skal ta bilder av en forestilling på Kanonhallen som heter My name is Per Gynt. Jeg slenger bagen i baksetet. Setter meg inn foran. Vi kjører ut av sentrum. Lirker oss ut av rushtrafikken. Opp på Ekeberg og slettene. Forbi Brannfjell ungdomsskole jeg en gang gikk på. Vi parkerer utenfor Jacobs. Solen varmer. Asfalten er full av grus og snø som smelter. SUVen til foreldrene mine sklir fint inn mellom alle de andre som allerede står der.

[...]

Nettavisen kunne i går melde at Senterpartiets justispolitiske talskvinne Jenny Klinge går inn for sterkere lut mot asylsøkere som voldtar. Det er på høy tid, for statistikken er entydig: 80 % av overfallsvoldtektene begås av menn med ikkevestlig opprinnelse, og mye (ikke minst språk) tyder på at de fleste av dem har oppholdt seg i Norge i kort tid. Det er positivt at utspillet kommer fra et framtredende medlem av et av partiene i regjeringen, en regjering som hittil har vist alt annet enn handlekraft hva overfallsvoldtekter angår. Å tro at Natteravner (ære være dem!) eller folkeopplysning eller Securitas eller parkeringsvakter kan forhindre overfallsvoldtektene, er i beste fall rørende.

Debatten om overfallsvoldtekter preges dessverre av partipolitikk og ideologiske argumenter og at mange, særlig fra venstrefløyen, begynner å snakke om noe helt annet så snart man i det hele tatt antyder at man vil sette inn spesifikke tiltak som berører asylpolitikken. Men så er da også venstrefløyen i dag Samfundets Støtter. Alt man klarer å ta tak i, er enkeltsaker. Ved å motsette seg enhver forandring av asylpolitikken, gir man støtte til dagens politikk, selv om man påstår at man ønsker en mindre hjerteløs politikk enn regjeringen Stoltenbergs.

Hvilken enkeltsak mobiliserte venstrefløyen i 2011? Maria-Amelie-saken. Et kort resyme: En velutdannet, hvit kvinne reiser tilbake til Russland og får nye papirer, og slipper selvsagt inn i Norge på det grunnlaget. Ja, det var sannelig en bragd av venstrefløyen!

Jeg gremmes over at debatten hele tiden saboteres. Alle forslag til tiltak møtes fra enkelte med hva med ditt og hva med datt. Statistikken er klar: 4/5 av overfallsvoldtektene blir begått av ikkeetniske norske/hvite, og det er all grunn til å tro at asylsøkere er overrepresentert. Da får man ta tak i det, da, ikke snakke om Saturns måner. Jeg blir til tider minnet om mitt liv som fjortis: Da vi protesterte mot Vietnam-krigen, ble vi ofte møtt med argumentet: «Jamen, hva med Sovjet, da?»

Det er særlig tre argumenter som går igjen blant de som motsetter seg ethvert forsøk på å sette inn spesifikke tiltak mot overfallsvoldtektene:

* At de fleste voldtekter skjer i hjemmet eller i nære relasjoner

* At voldtekt i nære relasjoner kan være like alvorlig og traumatisk for offeret som overfallsvoldtekt, og dessuten blir voldtekt i nære relasjoner noen ganger begått med minst like mye vold som ved en overfallsvoldtekt

* At ikke alle voldtektsmenn er ikkevestlige

[...]

Rosemarsj 25. juli i Oslo med bortimot 200.000 mennesker i gatene. Ikke alle nådde frem til Rådshusplassen på grunn av trengselen. Foto: Andreas H. Lunde

Alle jeg har snakket med husker nøyaktig hvor de befant seg og hva de gjorde da de fikk høre om eksplosjonen i Grubbegata.

Hva som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya trenger jeg ikke å si så mye om. Alle vet, og alle er på forskjellige måter berørt av disse hendelsene.

I kommentarfeltet til bloggen Kval & Actionfilm fant jeg følgende fra en anonym leser:

Jeg mistet en jeg har arbeidet sammen med, men hele uka har handlet om så mye mer enn det. Frykten og kjærligheten og balansen mellom dem. Alt jeg er redd for og alt jeg er glad i. Å være langt borte og likevel berørt. Å kjenne noen over hele landet som kjenner noen. Å løfte fakler og roser. Å hylgrine i det ene minuttet og puste lettet ut det andre. Å være stolt, trist og i dyp sorg. Å lengte etter det normale og ønske alt ugjort.

Jeg vet at dette har endret meg, men jeg aner fortsatt ikke helt hvordan. Jeg vet bare at vi er sammen.

Vi kan ikke vite hvordan 22.07.11 har forandret oss, eller hvordan det kommer til å forandre oss. Men en gang i fremtiden finner vi kanskje ut av det. Da kan det være fint å ha noe som minner oss om hva det var som forandret oss.

Cappelen Damm skal bidra til å ta vare på minnene. I situasjonen hjalp folk til på den beste måten de kunne makte. Vår måte å hjelpe til er å lage en bok full av minner.

Boka skal ikke beskrive angrepene. Boka skal heller ikke handle om gjerningsmannen. I en bok full av bilder skal vi vise hvordan vi reagerte på terroristens hat og vold ved finne sammen. Vi skal også finne frem til det som ble skrevet på nettet, i aviser og sagt i taler. Det er planen. Hvordan det endelige resultatet blir vet vi ennå ikke.

For å få til dette prosjektet trenger vi din hjelp. Send oss bilder fra fredag 22.07.11 og til og med mandagen etter, da det var rosermarsjer og markeringer over hele landet – kanskje også i utlandet?

Vi har snakket med flere fotografer og mediehus om å få bruke bilder. Så langt har alle sagt at de vil bidra.

Overskuddet av prosjektet går uavkortet til 22.julifondet til gjenreising av Utøya. Cappelen Damm vil ikke tjene penger på denne boken.

Hvordan kan du bidra?
Send inn dine bilder:
Skjema på vår Facebookside: http://www.facebook.com/Minnebok
De som ikke er på Facebook kan sende via denne linken: https://filestork.net/6rf9eaie
Du kan også kontakte oss på epost: minnebok@cappelendamm.no
Vi er også på Twitter Follow @Minnebok220711

Utøya. Oslove.

Den dypeste medfølelse til alle som er rammet av de meningsløse angrepene i Oslo og på Utøya. Tankene går til dem som er drept, dem som er rammet, skadet og etterlatt.

Jeg har vandret rundt i byen vår. Forsøkt å la inntrykkene synke inn. Lagt ned blomster og tent lys. Sammen med alle andre. Vi besvarer hat med kjærlighet og samhold. Og det skal vare. Til ære for alle ofrene. Vi skal gjøre H.K.H. Kronprinsens ord, i hans appell på Rådhusplassen den 25. juli, om til handling:

«Etter 22. juli kan vi aldri igjen tillate oss å tenke at våre meninger og holdninger er uten betydning. (…) Det er opp til hver enkelt av oss nå. Det er opp til deg og det er opp til meg. Sammen har vi en jobb å gjøre. Det er en jobb som må gjøres rundt middagsbordet, i kantina, i organisasjonslivet, i det frivillige, av menn og av kvinner, i distriktene og i byen.»

Sosiale medier, reflekterte avisartikler og stødige ledere har vært en god støtte i denne tiden. At statsminister Jens Stoltenberg var så tidlig ute med å erklære mer åpenhet, demokrati og humanitet, har betydd enormt mye. Her er utsagn som har vært viktige og gode for meg i løpet av den første uken etter terrorhandlingene:

«Ingen förväntar att kyrkliga ledare ska ta offentligt avstånd från hans hatideologi och illgärningar» Bitte Hammargren, Perspektiv

«Også ytringer som ikke er kriminelle eller oppfordrer til vold kan forvrenge folks virkelighetsoppfatning og mane til frykt og hat. Å velge ord med større bevissthet framover, er blant det katastrofen krever av oss. Det er et stort ansvar å omsette ordene om mer demokrati, åpenhet og humanitet til handling.» Karianne Bjellås Gilje, Dagbladet

«Her på Grønland, der vi bor, er det som om et tungt og vedvarende lufttrykk har forsvunnet, oppløst av de 200 000 som fylte Oslo med kjærlighet og høyt hevede roser. Somalierne går litt lettere. Hijabjentene kikker ikke lenger nervøst opp mot forbipasserende. De pakistanske kjøpmennene smiler litt bredere. En følelse av beleiring og konstant kritikk er erstattet med en ny trygghet: De hater oss visst ikke likevel, disse nordmennene. De fantastiske markeringene av samhold, solidaritet og toleranse som har manifestert seg fra landsende til landsende kommer til å ha en langvarig effekt på hvordan folk med minoritetsbakgrunn har det i dette landet.» Rørende fra Marte Michelet, les Vennlighetens tid.

Foran alterringen i Oslo Domkirke.

Siden jeg stod midt i blomsterhavet i Oslo, i gatene fulle av kjærlighet, har et uklart bilde vokst fram i meg. Bildet er kanskje i overkant symbolsk: Jeg ser for meg en rose som vokser opp av blodet. Men tanken kverner videre: alt dette lyset kom ut av et pertentlig ordnet mørke. Samholdet og felleskapet springer ut av ensomheten, og det dypt humane ble født av en grusom, menneskefiendtlig forbrytelse.

Selv om jeg forsøker å uttrykke tanken presist, er det mer en kaotisk følelse som hjemsøker meg: det er som om jeg får dårlig samvittighet for gleden i fellesskapet. Eller, jeg får ikke dårlig samvittighet for den følelsen jeg har nå, men for at det først er nå den dukker opp. For var denne enorme kjærligheten der da jeg syklet nedover Storgata i minuttene før det smalt? Denne viljen til å komme andre i møte?

Jeg håper den var der allerede da. Men jeg vet sikkert at jeg ikke lyttet til den ofte nok.

Forbrytelsene angår oss alle sammen. Sorgen tilhører oss alle. De som har mistet noen og de som fikk sine aller kjæreste hjem. De som hjalp og de som ble hjulpet. Alle de hundretusener av mennesker som stod med nevene fulle av fakler og tårer og blomster og sa: Vi nekter å hate.  Alle de som har sittet på den samme sofaputa i timevis, med begynnende hodepine, fordi de ikke klarer å gå glipp av en eneste nyhet. Alle de som har møtt opp på fotballtrening fordi de vil svette, fordi de ikke vil være alene. De frivillige, de motvillige, B-mennesker og folk med hull i tennene, de du kjenner, de du ser glir forbi, de som låser sykkelen sin og de som stjeler den.

Om du er på vei til å plassere skylden for massedrap hos politiske motstandere av nyvunnet kamplyst, eller svarer med et blindt motsvar av gammel vane, har jeg et forslag: tenk deg om. Ikke bare tar vi sorgen fra hverandre, vi dytter hverandre også ned i de samme mønstrene vi satt fast i tidligere. Da er vi med ett tilbake der vi var.

Alle er forandret. Vi er rykket opp fra festet vårt, og bare de aller færreste av oss lander på samme sted igjen. La dem du er uenig med få lov til å vise det. Og trekk pusten, kikk ned og se hvor du selv står.

Enighet er ikke målet. Måten vi ordner samfunn på, hva vi tror på, er en kamp og en konkurranse mellom ulike erfaringer og fortellinger. Om alle er enige i at det beste er å sitte på isen, er det ingen som reiser seg og finner land. Men om vi skal høre på hverandres fortellinger og erfaringer, må vi møtes. Og om veien ned i skyttergraven er kort, er veien ut derfra uendelig lang.

Nå står ennå de fleste av oss i åpent lende. La oss stå her litt til og bli kjent med hverandre.