Forlagsliv

Lunsj i Ouricuri: Fylte pannekaker med kylling, salat, søtpotet og mandioca, bønner, soltørket kjøtt og ris. Guaraná-brus.

«Vi blei møtt med all tenkelig påakting, og traktementert på beste vis i spisesalen. Vi fikk kylling, flesk, maniokmjøl og mye anna godt. Det var jeg, Diadorim, João Ganhá, Alaripe og noen til. Negertassen Gurigó og blinde Borromeu var med au. Alle syntes nok det var to løyelige skruer. Frua i huset var såpass oppi åra at det nett ikke kunne sies at ho var pen, men ho hadde fire frodige og fine døtre, to av dem var gift, to ikke. Jeg prøvde å prate pent med dem så dem ikke skulle bli redde, og ga strenge ordrer om at ingen måtte være taktlause eller ufine med dem. Mens vi åt, snakka jeg bare om  alvorlige saker. Pollitikk, jordbruk og krøtterdrift. Det eneste vi savna på bordet, var et godt glass øl og noen til å lese høyt fra en avis, så vi kunne diskutert siste nytt.»

[...]

Foto: Jesús Corrius

Jeg er på Gotland i Sverige. Nærmere bestemt Visby, Baltic Centre for Writers and Translators. Et nydelig sted, en kort flytur eller en lengre båttur, fra Stockholm. Her kan forfattere og oversettere søke seg inn for å sitte og skrive i inntil fire uker. Man får et av elleve ulike små og store rom, fra munkecelle til suite, med utsikt mot havet og kirken eller innover mot muren som omslutter byen.

[...]

På dette stadiet, med ca to tredjedeler av romanen skrevet ned i kladd, forlater jeg hjemmekontoret, og setter meg på toget til St. Peter-Ording. Jeg kommer i de følgende dagene ikke til å skrive en eneste linje, men jobben jeg skal gjøre er likevel helt avgjørende. Det er forresten ikke en jobb jeg skal gjøre, men tre. Jeg skal dessuten spasere lange turer langs de enorme strendene her oppe, samt ta kraftig for meg av hotellets gås med rødkål, og enda mer av den røde vinen. På denne tiden av året ligger badebyen St. Peter-Ording nærmest død. Men på det vesle hotellet lar livet seg leve. Det passer utmerket med en gjennomgang av manus foran peisilden.

For det er jobb nummer en. Å lese manus sammenhengene, helst uten avbrytelser av noe slag. Mobiltelefonen slått av. Bare stormkastene mot rutene. De første kapitlene har jeg ikke sett på siden i mai en gang. Jeg tror det var da jeg begynte. Hvordan henger det hele sammen? Hvordan har hovedpersonen utviklet seg siden den gang? Er han den samme? En helt annen? Jeg gjør det alltid slik: Lar personene leve seg inn i teksten. Jeg vet nesten ingen ting om dem når jeg går i gang. Denne gangen visste jeg bare at fortelleren er en mann rundt førti år gammel. En vandrer. En som går i skogen og på fjellet. En som seiler på fjorden.

Ut over det ser jeg ham bare for meg i enkelte scener. Glimt. Drømmeaktig

[...]

Det tyrkiske bokmarkedet er et av få bokmarkeder i Europa som vokser. 60% av Tyrkias befolkning er under 40 år gamle, de er utdannet, de er kjøpekraftige, de vil lese. Jeg er overbevist om at Cappelen Damm kan selge flere oversettelsesrettigheter til tyrkisk. Derfor tok jeg meg en tur til den årlige bokmessa i Istanbul.

Jo mer jeg tenker på bøkene våre og reisene de legger ut på, jo mer overbevist blir jeg om at fred i verden er mulig. Hvorfor skulle for eksempel folk i Aserbajdsjan lese om en ti år gammel gutt og mora hans på Grorud og hvordan de velger tapet og kanskje må de flytte til Øvrefoss og en dag dukker en ukjent halvsøster opp? Ja, for Roy Jacobsens roman Vidunderbarn er faktisk solgt til Aserbajdsjan. Aserbajdsjan – jeg kan knapt nok stave ordet riktig. Hvis du vil vite mer om Aserbajdsjan, kan du klikke på det gule ordet.

Er det mulig å oversette historier fra en kultur som befinner seg langt unna de kulturene oversettelsene skal leses i?

Dette er et stort spørsmål, og passer i sin fulle utredning ikke for bloggformatet, i hvert fall ikke så generelt som jeg har formulert det her. Men jeg ville bare nevne det, slik at du begynner å tenke på dette spørsmålet. Svaret er nemlig ganske fortrøstningsfullt. Svaret er JA! I jobben min erfarer jeg at det i bunn og grunn er svært lite som ikke lar seg oversette på en eller annen måte. Så når jeg på nyhetene ser atter flere konflikter og enda mer krig, prøver jeg å huske på at ei jente, kanskje nettopp nå, sitter hjemme i stua si i Kyoto og leser Naiv.Super. av Erlend Loe. På den nordlige landsbygda i India har en røkkel unger kommet sammen for å lese Prins Bisk av Bjørn Ousland. I går var det antakelig en mann i Rio de Janeiro som kastet seg over Lars Saabye Christensens Halvbroren, og snart vil en fyr i det østlige Kaukasus koke seg en kopp kaffe og bla om første side av Vidunderbarn. Fred i verden er mulig, for vi mennesker har noe grunnleggende felles. Det er vi nødt til å ha. Ellers hadde ikke langstrakt eksport av litteratur vært mulig.

[...]

Sanddynene og husene på stylter i St. Peter-Ording

En av de store fordelene ved å være forfatter av frie skrøner, er at jeg kan ta med meg jobben hvor som helst. Så lenge alt som skal skje i en roman kokes i egen hjernebark, trenger jeg ikke tilgang til nettet en gang. Teoretisk kan jeg like godt sitte og jobbe i en bungalow på en bitte liten øy i Stillehavet, som på hjemmekontoret mitt i Hamburg.

Men faktum er at jeg aldri har benyttet meg av denne muligheten. Arbeidet går best når dagene er grå, og likner hverandre. I hvert fall har det vært sånn frem til nå. De tredve første årene.

Men en liten flik av jobben min består i å lese andres tekster i ulike sammenhenger. Ofte en fem, seks hundre sider under tidspress. Da hender det at jeg reiser. Ikke til Vegas eller Rio, akkurat. Men fort eksempel til et bitte lite hotell i en by som få har hørt om. Som her i St. Peter-Ording, hvor jeg nå befinner meg i selskap med et lass papir.

Og med enkelte medreisende, naturligvis. Det tar sånn omtrent et døgn å komme på nikk. Og noe særlig mer gjør vi ikke ut av det. Jeg sitter ute og leser, med en stein på manuskriptet. Eller jeg tar meg en pils og glor på folk og fugl. De andre glor på meg. En langhåret mann med aksent. Jeg vet ikke helt hva de gjetter på, og ikke bryr det meg heller. Men med den gamle damen med hvit knute i nakken, har jeg knyttet en kontakt uten ord. Og jeg tar neppe feil dersom jeg gjetter på lærerinne. Forhenværende. Det er bare vi to her i huset som har peiling på fugl. De eneste som la merke til det da en flott sivhauk patruljerte haven her midt under middagen i går. Vi så det vi så, og etterpå så vi på hverandre. Et lite nikk. Circus aeruginosus. Så kan heller de andre der sitte og skjære i kjøttet. Som for eksempel hun som har noe å skjule. Hun som gjemmer høyrehånden sin, som ikke er noen hånd, men en rød klump. Hun går i korridorene her med klumpen i lommen, og ankommer spisesalen sånn omtrent når vi andre trekker inn i baren. Og hun i de flagrende gevantene, som trasig nok har blitt født som en hann. Det går det dessverre ikke an å skjule, selv om mange nok har gjort så godt de har kunnet. Men det er den unge mannen i spesialstolen som får meg til å tenke på menneskets fremtid. Hva den børen han bærer kalles, kan jeg naturligvis ikke vite noe om, men han likner til forveksling en yngre utgave av astrofysikeren og nobelprisvinneren Stephen Hawking. Hawking lider av amyotrofisk lateralsklerose. En dødelig muskelsykdom som gjør at han kommuniserer til omverdenen gjennom en språkcomputer, styrt av ansiktsmuskler og øyne. Hawkins hjerne regnes for å være en av de skarpeste blant oss som for tiden går eller ruller rundt på Tellus. Vår venn her på huset har ikke noe språk som kan tolkes av andre enn muligens mannen som ledsager ham, og som gir ham mat morgen, middag og kveld. Han virker som et lukket univers, men er det neppe.

Hawkings spådommer om menneskenes fremtid på jorden, er for øvrig nokså nedslående. Han mener at vi ikke har noen sjanse til å overleve dersom vi ikke rett og slett forlater åstedet. Begynner å kolonisere andre planeter innen det neste hundreåret. De som drømmer om hjelp utenfra, blir heller ikke gitt rare håpet. Han regner det slett ikke som usannsynlig at det finnes annet intelligent liv der ute i mørket, men mener vi kan prise oss lykkelige for hver dag som går uten at vi kommer i kontakt med noe annet enn vår egen ondskap.

Uendelige strender. Hus på stylter.

Dette tenker jeg på mens jeg rusler langs den nærmest uendelige stranden her ute. Og på at det etter min mening ikke er noe mål i seg selv at menneskeheten skal overleve alt det som venter oss. Hvorfor det, egentlig? Vi er alle vandrende mysterier. Avgrunner av tanker, følelser og forestillinger. Døgnfluer i kosmos. Og mens vi sakte men sikkert bryter ned vårt eget livsgrunnlag, virker også andre krefter i oss. Vi bygger verden, også mens den forfaller. En del av det landet jeg går på her ute, er faktisk fravristet havet pr hånd. Gjennom de såkalte köge, som er landområder, møysommelig bygget opp ved hjelp av et intrikat flettverk av påler og kvist, har man sikret buskapen her ute beitemarker i århundrer. Cuxhaven er grunnlagt på en Koog! Hvert eneste år strømmer frivillig ungdom, studenter og skoleelever, ut til fugleøyene utenfor kysten her oppe, for å utføre dette eldgamle håndverket som sikrer øyene en fremtidig eksistens. De sier at de opplever det som meningsfylt. Og da går jeg ut fra at det er akkurat det det er.

Er det håp? Nei, neppe. Men det er her vi lever, og det er nok også her vi bør dø. Jeg synes det er stort nok. Storslagent, faktisk!

Kongsvold Fjeldstue

Husfrua

Alt er vakkert

Dønnamannen

Turens endelige mål: Helgelandskysten. Første overnatting:  Kongsvold Fjeldstue som ligger mellom Dombås og Oppdal. Det er midtsommer og lyst hele natten. Utsikten fra vinduet opp mot fjellet så vakker at boka blir lagt vekk. Neste store stopp: en liten avstikker, Den Gyldne Omvei på Inderøy i Trøndelag. Ta tid til denne lille runden utenom alfarvei i vakre omgivelser. Her selges gardsmat. Gode oster, bakervarer og  verdens beste pølser fra eget slakteri. Kortreist, økologisk, smakfullt.  Overnatting hos «Husfrua» (for et fantastisk sted!). Som eneste gjester fikk vi etter en herlig trøndermiddag utlevert nøkkel. Huset er deres! Kos dere.

Som alltid: jeg hadde med meg et hav av bøker, lydbøker og  et fullastet lesebrett med høstens nyheter i manusform. Men denne gangen ble det lest få sider. Bortsett fra 100 sider av Flemming Rose Taushetens tyranni (anbefales!) ble det ikke lest noe som helst. Naturen bergtok meg fullstending. Jeg oppdaget Helgelandskysten i fjor og måtte tilbake. Denne gangen ble det en uke på hytte på vakre Dønna. Fiske i havgapet hver kveld. Dra opp så mye vi orket spise. Snakk om å være midt i matfatet! Småsei til frokost, torskemiddag, fiskesuppe til kvelds.