Forlagsliv

Simon og eiketrærne - nå også på kino!

Leseopplevelser skaper indre bilder, og noen ganger kan det å lese oppleves som å se en hel film på netthinnen. Bilder vi skaper selv er ofte de aller beste. Men filmer basert på bøker ankommer på rad og rekke også det store lerret, dermed når bøkene ut til flere og nye lesere. Våren 2012 utgir vi mange pocketbøker i filmutgaver. I pocketkatalogen som

Kinopremiere 27. januar.

utkommer denne uken, får du en oversikt over disse, samt varsel om flere filmatiserte romaner som venter rundt neste sving. Pocketkatalogen distribueres til bokhandlere over hele landet, og vil også publiseres på nett i løpet av uken.

"Jacobsen er en dreven forfatter som skriver frem såre menneskeskjebner og tilsynelatende grå liv det er vanskelig å forbli uberørt av." Kåre Bulie, Dagens Næringsliv

Våren 2012 har vi gleden av å presentere et bredt utvalg skatter i pocket. Kjente forfattere som Roy Jacobsen, Stig Sæterbakken, John Ajvide Lindqvist, Harlan Coben, Arnaldur Indriðason, Val McDermid og Wilbur Smith lanseres alle i myke permer, og spennende, nye, kritikerroste

En personlig favoritt. En suveren bok som setter spor. Allerede solgt til 35 land.

bekjentskaper som Sunniva Ly Axelsen og Marianne Terjesen blir også lette å ha med i lomma. Tidskartet er klar til å oppdages av det norske folk, en bok som forfatter Tom Egeland beskriver som et fyrverkeri av en roman. Selv vil jeg trekke fram Lorrie Moores En grind i trappen og Colum McCanns La kloden spinne, sistnevnte en bok du bare må lese. Vi byr også på et etterlengtet gjensyn med Sa mor av Hal Sirowitz, boka Erlend Loe tilfeldigvis snublet over i New York og umiddelbart falt for. Dette er årets morsdagsgave fra Cappelen Damm – en humoristisk gave til mødre med glimt i øyet.

"Et fyrverkeri av en roman." - Tom Egeland

[...]

I år har vi laget flere reklamefilmer med våre forfattere i hovedrollen. Et eksempel på dette er 30 sekundersfilmen med Roy Jacobsen – reklame for hans sterke roman Anger. Anger er et eksistensielt drama som treffer rett i magen. Anbefales på det varmeste. Anger bør ligge under mange juletrær denne julen. Ingenting å angre ved å kjøpe denne til en som er glad i å lese. Det er noe spesielt med Roy, da. Se bare på denne snutten.

Første gangen jeg besøkte Los Angeles var det STORT å gå inn i en Barnes & Noble-bokhandel. Bøker så langt øyet kunne rekke, over tre store etasjer. I alle fall dersom man besøkte den bokhandelen som ligger i handlegata Third Street Promenade i Santa Monica. Det har med årene blitt mange turer over Atlanterhavet, men med ebøkenes inntog er det for min del ikke lenger spesielt viktig å finne ut hvor nærmeste Barnes & Noble ligger. Like fullt, jeg klarer ikke helt å fri meg fra å stikke innom en Barnes & Noble-bokhandel når og hvis anledningen byr seg. Kanskje ligger det et snev av nostalgi bak, men den viktigste drivkraften er nok likevel håpet om å få noen andre boktips enn de man finner på nett.

[...]

I de fleste av landets medier oppsummerer man i disse dager årets beste bøker og musikk. På denne tiden av året har jeg også pleid å gjøre det, men tidligere år har perspektivet vært fra Bokklubben. I år er selvsagt min oppsummering av de beste harde pakkene preget av at jeg har lest flest bøker fra Cappelen Damm, og det er så knakende mye bra her at en overvekt av pakketipsene er herfra. Men selvsagt er jeg så «objektiv» at det her er bøker fra mange forlag.

Her er de ti harde pakkene jeg vil gi bort i år:

SVERIGES SVAR PÅ JO NESBØ: Jens Lapidus Livet deluxe

I år har endelig Jens Lapidus fått det gjennombruddet i Norge som han fortjener. Etter Stieg Larssons død er det Lars Kepler og Jens Lapidus som har inntatt den svenske krimtoppen. Lapidus skriver tøft og  drivende godt, og han fremstiller et Stockholm vi bare kan frykte er sannferdig beskrevet.

[...]

I dag vil jeg utrope Roy Jacobsen til Norsk litteraturs Bruce Springsteen. Hva slags bilde er det, vil du kanskje si. Er Roy så rocka da?  Jeg vet jeg strekker det litt langt, men det er flere grunner til at jeg i dag vil kalle ham nettopp dette. Jeg fikk dette bildet i hodet da jeg så i Aftenposten i morges at Bruce Springsteen fyller 62 år i dag, og rett etterpå leste jeg Dagbladets anmeldelse fra i går av Roy Jacobsens nye roman, Anger.

Roy Jacobsen og Bruce Springsteen har en flere likhetstrekk i forhold til sine kunstneriske prosjekter, og de har begge holdt knallhard på kvalitetslinjen. Hver gang du tror du «har dem», har de gått sine egne veier. De lar seg ikke siste suksess styre valget for det nye prosjektet. Derfor kom ikke Roy ut med Vidunderbarn 2 denne uka, derimot med en nyskriving av romanen Virgo fra 1988.

Det andre likhetstrekket handler om nettopp det: å gjøre et kunstnerisk uttrykk enda bedre: I sommer kjøpte jeg Bruce Springsteen Live at The Main Point, 1975. Det er opptak av en konsert på en liten rockeklubb i New Jersey før Bruce dro ut for å erobre verden med Born to run-albumet. Der spilte Bruce & The E Street Band mange av de berømte sangene fra albumet, og ikke minste en tidlig utgave av en av mine favorittsanger, «Thunder Road». (I 31 songs forteller for øvrig Nick Hornby at det er den sangen han har hørt mest på i sitt liv.) Poenget her er at låta på denne konserten er en tidlig utgave av «Thunder Road» og het  «Wings for Wheels». Det er en fin låt som i versene er nesten identisk med den senere originalen, men den har ikke refrengene og helheten blir dermed en helt alminnelig god sang – i stedet for en klassiker.

Roy Jacobsen har gjort det samme med Virgo som Bruce med «Wings for Wheels». Han gjorde det riktignok ikke noen måneder etter første utgave, men 23 år senere. Likevel har han gjort noe kanskje flere forfattere burde våge, og i følge Dagbladets Trygve Riiser Gundersen har han lykkes fullstendig:

I stedet for et postulert tragisk mørke møter vi en stor og uformelig sårbarhet, som figurene med en egen komisk verdighet bukker under for.

Og som bonus får leseren gleden av å se en erfaren forfatter (så erfaren at du for lengst har begynt å tenke at han er litt kjedelig) gå i mannjevning med en yngre og mer energisk utgave av seg selv, setning for setning – og vinne nesten hver gang. En kan bli rørt av mindre.

Gratulerer med en fantastisk bok, Roy! For å vri litt på Bruce i “Thunder Road”:  «It´s a town full of losers, but you are pulling out of here to win.”

Her kan dere se Bruce fra 1976 med «Thunder Road» i klassisk form:

Eksempel på kasse. Når kassen er lukket, kan man stå på den.

Under et jobbemøte med Sossen Krohg for veldig lenge siden fortalte hun meg at da en av hennes sønner var tre år, så gav de ham en liten kasse og han elsket den. Det var ingen sandkasse det var snakk om, men en kasse til å stå på, en liten scene for å bli mer synlig og til å øve seg på å fremføre poesi og hva det måtte være.
Nå føles det som jeg har fått min egen kasse her i form av denne bloggen, og jeg vet neimen ikke om jeg elsker den. Jeg har aldri likt å bli glodd på. Da jeg fikk se bildene som fotografen hadde tatt av meg, ble det ikke bedre. Jeg har aldri likt å bli tatt bilder av heller, men jeg hadde jo et håp om å bli seende ut som Hans Olav Lahlum når jeg ble kjørt gjennom Photoshop. Dette håpet skulle vise seg å være helt urealistisk.  Av hundre bilder var det kun på to av dem jeg ikke skar grimaser eller så ut som en måpende fisk. Sånn sett ble valget veldig enkelt. Fotografen bad meg se ut som om jeg holdt på en hemmelighet, da dette bildet ble tatt. Jeg synes selv at jeg heller ser ut som en åpen antikvarisk bok. Selv om hemmeligheter er noe jeg burde kunne etter noen år i bokklubb.

Noe av det morsomste med å arbeide i bokklubb er nemlig alle hemmelighetene man må holde på. Det ligger i sakens natur at de fleste forlag gjerne vil selge bøkene sine hos oss, fordi vi kan selge store antall av bøker som kanskje ellers ikke dukker opp på bestselgerlistene. Og vil man selge bøker gjennom bokklubb, så bør forlagene være tidlig ute med informasjonen til oss. Det medfører at en bokklubbredaktør sitter inne med masse informasjon om bøker som skal komme ut først et par år senere, og som for all del ikke må lekke ut til andre.

Mest merkbart har dette vært i min periode som redaktør for Historieklubben. Dokumentarbøker hører til den delen av litteraturen som omhandles med mest hemmelighetskremmeri av alle. Takket være Gyldendal fikk jeg lese Eugene Rogans glitrende dokumentar Araberne allerede før den var utgitt som bok på engelsk. Spartacus Forlag sendte med meg Erwin Rommel-biografien hjem fra Frankfurt-messen, og sånt blir det gode hovedbøker av. Vega Forlag har gitt meg krigskapitler direkte fra Alf R. Jacobsen til min postkasse. Men heller ikke de store skjønnlitterære kanonene kan avfyres før tiden er inne. Hans Olav Lahlums nye krim virker som gammelt nytt til tross for at den nettopp er lansert,  jeg leste den jo for en liten evighet siden.  Og Jo Nesbøs nye måtte selvsagt også være lest og ferdig omtalt før selve boken ble lansert.  Det går alltid fint, takket være det utmerkede samarbeidet vi har med forlagsredaksjonene.

Eksempel på hemmelighet som kan røpes snart

Men som sagt, dette kan man ikke snakke med noen om. Hvis jeg flommer over av begeistring for Herman Lindqvists nye historiefortelling eller Roy Jacobsens nye roman Anger, bør jeg helst holde munn. For bøkene er ikke utgitt, og dette er industrihemmeligheter som alle deler plassen i mitt hode.  At jeg nesten ikke kan vente til Cappelen Damm skal utgi Simon Sebags Montefiores Jerusalem, nettopp fordi den er så fantastisk bra og så viktig, det bør jeg nok også holde munn om til den kommer. Og jeg har holdt munn i et helt år.  Noen ganger er det viktig å være ekstra påpasselig. Vi i Tanum Bokklubber deler jo hus med moderforlaget Cappelen Damm og vi møtes mye, ikke minst i kantinen. Når noen snakker om en strålende dokumentarbok som skal komme neste år, kan det hende at jeg tenker, “nei, la det være, det kommer minst to til om samme tema på andre forlag neste høst”. Løsningen blir et vennlig smil og “det høres interessant ut”. Det samme hvis en forfatter forsøker å lirke noe ut av en om en eller annen konkurrent, da blir svaret at man ikke har lest konkurrentens bok ennå. Hvite løgner må kunne forsvares i visse tilfelle. Noen ganger blir man også ufrivillig vitne til at flere forlag slåss om samme bok i en internasjonal auksjon, mens man selv sitter med tre like manus tilsendt fra alle de tre aktørene. Da sier vi selvsagt det samme til alle. Boken er antatt i bokklubb, mens man sitter og venter på å få fylt ut rubrikken for forlag. Spennende.

Hvis man i det hele tatt skulle ha noen preferanser med hensyn til forlag, noe vi i bokklubbene ikke kan ha fordi vi er avhengig av de beste bøkene, så må man undertrykke dette så godt det lar seg gjøre. Avgjørelser bør helst ikke tas under forlagenes hyggemiddager, men etterpå.  Bøker og manus som blir betrodd oss må behandles som statshemmeligheter. Hvem som skal vite hva må hele tiden settes inn i separate tankebaner. Hvis vi viser oss tilliten verdig, får vi vite enda mer.

Gleden er derfor ekstra stor den dagen man kan røpe hemmeligheten og presentere boken for de tusenvis av bokklubbmedlemmer som gleder seg til medlemsbladet dumper ned i postkassen. Det er morsomt å skrive om noe man synes er bra og er engasjert i. Når jeg tenker etter, har jo vi bokklubbredaktører bildet av oss i bladet og er vant til å vise oss frem i titusenvis eksemplarer hver måned. Og når jeg tenker etter, tok det også minst hundre bilder å komme frem til et overbevisende, passe selgende, portrett den gangen. Så hvis vi tenker på medlemsbladet som en liten scene hvor jeg har fått øve meg litt, så kan det vel hende at det ikke blir så ille med denne nye kassen likevel. Jeg tror ikke jeg kommer til å elske den, men skal forsøke å bruke den til å gi et innblikk i den spennende hverdagen hos Tanum Bokklubber og Cappelen Damm. Men hemmelighetene vil jeg fortsatt holde på.

Dagens pressekonferanse er overstått. Forlagssjef for skjønnlitteratur Anne Fløtaker, redaksjonssjef for barne- og ungdomsbøker Kristin Jobraaten og forlagssjef for dokumentar Ida Berntsen presenterte høstens mange, spennende nyheter. Jeg gleder meg til å utgi et stort antall av disse i pocket i fremtiden.

Dokumentarlista føles spesielt viktig i høst, og svenske Lisa Bjurwald gjorde inntrykk da hun fortalte om sin bok, Europas Skam – Rasister på fremmarsj. Hun måtte i 2009/2010 kjempe for å få boken utgitt, man var mer opptatt av problemene med det multikulturelle samfunnet og truslene fra islamistiske ekstreme. Etter 22.7.2011 er bevisstheten omkring hvor viktig også dette temaet er kommet tydelig frem, og vi får her en gylden anledning til å lære mer om de ytterliggående høyrekreftene i Europa. I samme åndedrag vil jeg nevne Øyvind Strømmens Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Holdningene og hatet som kom til syne i Oslo og på Utøya 22. juli er langt fra unike, ifølge forfatteren, og kan spores tilbake til vår egen fortid, og til høyreekstreme partier og bevegelser over hele Europa. Både Europas skam og Det mørke nettet utgis i november.

Atmosfæren var til å ta og føle på da forfatter Tor Bomann Larsen presenterte bind fem i biografiverket om kong Harald og dronning Maud, Æresord. Forfatteren hadde med seg intet mindre enn kongens eget eksemplar av Hitlers Min Kamp, full av kongens understrekninger. Man kunne høre at både journalister, fotografer, forfattere og forlagsansatte holdt pusten. Det ligger i forutsetningene at bind fem vil bli dette biografiverkets mest dramatiske: Klimaks i kong Haakons liv og i Norges historie kan sammenfattes i datoen 9. april 1940. Og 9.april må nå også ses i nytt lys, etter 22. juli.

Fredag 22. juli gikk Andreas Lunde mellom bygningene i det bomberammede regjeringskvartalet. Nå er han redaktør for en minnebok som skal dokumentere hvordan det norske folk stod sammen gjennom de første dagene etter terrorangrepet. Les mer om og bidra til prosjektet på minneboken Facebookside. Etter planen skal minneboken være klar i november, og alt overskudd fra salget vil gå uavkortet til 22. juli-fondet og gjenoppbyggingen av Utøya.

Forfatter Lisa Bjurwald, som har bakgrunn fra det svenske tidsskriftet Expo, presenterer sin høyaktuelle bok, Europas skam.

Følg med her på Pocketprat, for kommende betraktninger rundt flere av høstens nye romaner, dokumentarer med mer. Blant annet om de store forventede bestselgerne, som Anger av Roy Jacobsen, 30 dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth, Gert Nygårdshaugs Chimera, Karin Fossums Jeg kan se i mørket, Hans Olav Lahlums Satelittmenneskene, for å nevne noen. Foreløpig vil jeg anbefale deg å merke deg ved Ellisiv Lindkvists Tørst, Brynjulf Jung Tjønns Kinamann, Fvonk av Erlend Loe, Stig Sæterbakkens Gjennom natten, Cornelius Jakhellns Raseri, Lars Saabye Christensens Chet Baker spiller ikke her, Michael Cunninghams Før kvelden kommer og Hisham Matars Forsvinningens anatomi. Fra barne- og ungdomsredaksjonen Torgeir Rebollo Pedersens Lammet som ikke ville bli lår (ill: Per Dybvig), Ragnar Aalbus Harry og Roger får en slags venn, Shaun Tans Den bortkomne tingen, Ingelin Røsslands Minus meg, samt de nye appene for Ipad og iPhone – Karsten og Petras verden av Bringsværd/Holt – last den ned GRATIS her - Garmanns sommer av Stian Hole og Den siste magiker av Sigbjørn Mostue.

Og for dere som har fulgt med her på bloggen en stund, dere vet at jeg ELSKER Nicole Krauss og hennes Det store huset. Les mer her og her.

En ting er sikkert. Det kommer til å bli en svært leseverdig bokhøst!

PS: Forlagets pressekonferanse vil være mulig å se i opptak i løpet av morgendagen på www.forlagsliv.no

I går viste jeg hvordan Lahlum og Damhaug fremstår som vårt svar på James Dean og Humphrey Bogart. I dag kan du se de nye bildene av Gert Nygårdshaug og Roy Jacobsen i serien av tematiserte forfatterportretter. Også disse bildene er tatt av Fredrik Arff.

Gert Nygårdshaug

Gert Nygårdshaug kommer i høst med romanen Chimera som kan sies å være i slekt med Mengele Zoo, og som vi håper kan bli en ny favoritt for de store lesermassene. Den norske zoologen, veterinæren og skarpskytteren Karl Iver Lyngvin blir headhuntet til CORAC, en forskningsstasjon i Kongos regnskog der et tyvetalls andre forskere driver studier på hvordan regnskogens flora og fauna påvirkes av klimaendringene. Sammen med den unge australske entomologen Zoe Wildt opplever Karl Iver noe som kan komme til å få svært dramatiske konsekvenser. Ikke bare for Karl Iver, men for hele klodens fremtid. I Gert Nygårdshaugs nye roman knyttes ubestridelige fakta og forfatterens grundige research sammen til en fiksjon som blir et høyaktuelt og spenningsfylt drama. Chimera er en klassisk Nygårdshaug-roman med sterke thriller-elementer og med et tema som allerede i nær framtid kan bli uhyggelig aktuelt. Siden handlingen foregår i Kongo, tok fotograf Fredrik Arff med seg Nygårdshaug til Botanisk hage i Oslo for å illudere en regnskog:

Nygårdshaug i regnskogen (i Oslo)

Gert Nygårdshaug

[...]

Enkelte kritikere hevder at mange forfattere skriver den samme boka om og om igjen. Med høstens roman fra Roy Jacobsen får de virkelig rett. For da Virgo fra 1988 skulle gjenutgis som pocket, ønsket han å pusse litt på den. En av grunnene var at Bokklubben ga ham et så godt tilbud at han ikke kunne si nei, og dermed ble romanen utgitt i hastetempo. Det som begynte som en liten finpuss, er endt som en helt ny roman. Tittelen på årets roman er derfor naturlig nok: Anger.

Jeg er en av de her på forlaget som har vært så heldige å få lese Anger, og jeg er i alle fall ikke i tvil om at det er en av hans beste bøker. Samtidig er det jo en av de mest originale skriveprosessene jeg har hørt om. I den forbindelse har jeg bedt Roy Jacobsen svare på noen spørsmål:

Virgo kom ut i 1988, og nå har du skrevet den om. Hva slags prosjekt er dette; å skrive om en tidligere roman?

Nei, nei, nei – det var selvfølgelig ikke meningen å skrive om en gammel roman, det er jo latterlig, historieløst og patetisk. Jeg hadde derimot en idé om å gjøre den bedre, det vil si ta meg det halvåret jeg alltid gjør med en ‘ferdig’ roman, som jeg i 1988 ikke fikk anledning til – og gjøre den slik jeg hadde tenkt den i –88. Men også det viste jeg jo å være et blindspor, fordi noe skjedde underveis… heldigvis noe positivt…

Hva skiller Anger fra Virgo eller hva var galt med Virgo?

Ingenting er galt med Virgo, som idé og prosjekt, men den var av forskjellige årsaker ikke FERDIG – i motsetning til mine øvrige prosjekter – da jeg ga den ut (for øvrig kan jo alle romaner være bedre enn de er, men det er en sannhet av mer filosofisk karakter.)

[...]