Det er ikke vanskelig å finne kandidater til en filmatisk Roma-liste. Byen reiste seg igjen etter krigen sammen med filmindustrien, og i studioene i kinobyen – Cinecittà – ble amerikanske blockbustere spilt inn ved siden av italienske storfilmer. Roma gjør seg bra på lerretet: Byen har noen av verdens mest storslåtte bygg, den har ruiner og brosteinsgater, den er vakker og stygg, Roma tilbyr perfekte kulisser for dramatiseringer av menneskers vekst, fall og vespakjøring. Litt for perfekte, kanskje – regissøren Bertolucci forteller at Roma er en spesielt vanskelig by å filme i, fordi byen selv tar så mye av oppmerksomheten. Skulle han filme spansketrappen, for eksempel, passet han på å filme den fra en så skrå vinkel at bare virkelig lokalkjente ville se hvor det var – ellers ville man bare se trappen, ikke scenen.
Men til saken: En filmliste. Den jeg har laget er hårreisende ukomplett, den mangler åpenbare mesterverk, (hvor er Roma, åpen by, for eksempel? Og hva med Ettore Scolas mockumentary Gente di Roma, Romas folk? Bare én Pasolini-film? Bare to av Fellini?) og den har ingen fungerende rekkefølge som gir et svar på hvilke filmer jeg liker best. Tror jeg.
Noen av omtalene er klippet fra boken jeg har skrevet om Roma, som kommer til høsten.
Filmplakaten til Fellinis La Dolce Vita
1. Federico Fellini: La dolce vita, 1960
To helikoptre er på vei inn mot Roma. Det ene har en svær statue av Jesus hengende fra understellet. De flyr langs akveduktene som en gang ledet vann inn til byen, helikoptrenes skygger reflekteres på restene av de gamle murene. Lenger inn hilses de av ivrige unger som løper midt i et enormt boligprosjekt, det må være en ny forstad. Bygningene er nybygde, noen er halvferdige. Barna roper, men overdøves av rotorbladene. Jesus henger på videre, forbi flere stillaser og heisekraner, det ser ut som hele verden skal bygges på ny. Helikoptrene flyr inn over ferdige blokkområder, det er en mer elegant bydel, og på en takterrasse ligger fire damer i bikini. «Se, der er Jesus!», sier én av dem. «Hvor i alle dager skal de?» Det er ikke godt å si. Kanskje er det her Jesus hører hjemme i Roma, et sted mellom himmelen og bakken. Den kjekke journalisten Marcello som sitter i cockpiten hører uansett ikke hva jentene spør om. Det gjør heller ikke hans sidemann som lever av å ta bilder fra Romas pulserende natteliv, den blonde fotografen Paparazzo. De forsøker å sjekke opp jentene på avstand ved å gestikulere, men flyr raskt videre. «De skal vel til paven», sier en av bikinidamene. Og ganske riktig, det neste vi ser er kuppelen på Peterskirken. Men akkurat hvor Jesus ender opp, vet vi ikke, for noen sekunder senere er vi på nattklubb i det som var Europas mest glamorøse utelivsgate. Via Veneto.
Slik begynner Federico Fellinis film La Dolce Vita fra 1960. Jeg ser scenen om igjen og om igjen på en hvit vegg inne i et gammelt slakteri. Det er en varm kveld i november, og fortausbordene på kafeene utenfor er fulle av folk som drikker drinker og røyker sigaretter, noen skal snart spise, noen venter på at nattklubbene i området åpner. Piazza Giustiniani i Testaccio-bydelen sør i Roma er et bra område å starte en kveld. Det er også bra sted for dem som vil se kunst, for rett ved barene og restaurantene, på den andre siden av den stappfulle parkeringsplassen, ligger en av filialene til det nye samtidskunstmuseet MACRO. MACRO er bare åpent om kvelden, og stenger ikke før midnatt – som for å si at kunst er altfor kult til å la det være en dag-aktivitet. Det ser ut til å virke. Klokken er kvart over ti, og vi er en hel gjeng her inne for å se museets Fellini-spesial. Det er femti år siden La Dolce Vita hadde premiere, og byen er full av markeringer.
På filmfestivalen i Roma presenterte regissøren Martin Scorsese noen dager tidligere den nyoppussede versjonen. Den er sponset av Gucci, og har et imponerende høyt restaureringsbudsjett. Italienske og utenlandske stjerner samlet seg på overdådig Dolce Vita-fest samme kveld, på Hotel Bristol Bernini. På piazzaen nedenfor hotellet hadde arrangørene bygget opp igjen deler av filmsettet, og ved midnatt fikk deltakerne bli med på «en symbolsk overgang til dagens søte liv», som det het i invitasjonen. Det handler om å ære en filmklassiker, naturligvis. Men det handler også, i ikke ubetydelig grad, om en sterk og vedvarende nostalgi. En drøm om å være tilstede i det søte livet, slik det en gang var.
Denne nostalgien er ikke ny. Den begynte allerede et par dager etter at Fellinis film kom ut. Og drømmen om et bekymringsløst og lett grenseoverskridende liv i Roma har holdt seg bemerkelsesverdig godt. Nostalgien handler om livet i Roma filmene skildret og var inspirert av, om amerikanske filmstjerner, eksentriske romerske aristokrater, innpåslitne fotografer og sene middager. La Dolce Vita er navnet på en film, men det ble et begrep. I vid forstand er det en drøm om Roma slik besøkende håper å møte byen idag: Det søte livet er en restaurant i en bakgate nær Pantheon, en vårformiddag i Borgheseparken, en skreddersydd skjorte. En særegen, mild og ubekymret måte å leve på. Snevrer vi det inn, er det en merkelapp på et langt tiår, fra begynnelsen av 1950-tallet til midten av 1960-tallet. I de årene var det vanskelig å forestille seg en mer tiltrekkende by. For om Paris var de europeiske intellektuelles hovedstad i de første etterkrigsårene, hadde Roma en annen magi, en blanding av film, glamour, mat og poesi.
Ennio Flaiano, som skrev manuset til La Dolce Vita sammen med Fellini, har beskrevet disse Roma-nettene som inspirerte ham til å lansere skikkelsen Paparazzo, den første paparazzi-fotografen, med en viss forakt: «Juni 1958. Et plumpt samfunn, som uttrykker sin kalde vilje til å leve mer ved å vise seg fram enn ved virkelig å nyte livet, fortjener frekke, pågående fotografer.»
La Dolce Vita er åpenbart en kritisk film, men det ville være feil se den som en dystopi. Det er en film om tomhet og hedonisme, men ikke uten en fin begeistring for livet som skildres. Fellini hadde limt en papirlapp fast til kameraet under innspillingen, hvor han hadde skrevet en beskjed til seg selv: «Husk at dette er en morsom film». Det er det fortsatt.
[...]
Da den danske avisen Nordjyske Stiftstidende anmeldte boken Roma – Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv, så sa anmelderen blant mye annet:
6. mai 2013
0 kommentarer