Forlagsliv

Jeg hadde tenkt å lage en humoristisk hekseblogg.

Den skulle handle om alle de mindre skjønne og vakre sidene ved sommerferien; huggorm, fuglelik, gjenglemt mais på grillen på den lånte hytta, pistasjnøtter som faller ut i sanden og skikkelig dårlige bøker. Det var noe med sommeridyllen som jeg følte var litt falsk og kunstig og ikke hadde så mye med virkeligheten å gjøre. Ikke det at jeg ikke liker svaberg og sand og de Lillos og neste sommer og grilling og hvitvin i lyse sommerkvelder. Det er ikke det, for vi har det mye bedre enn de fleste her på stedet og bade er det beste jeg vet. Men livet tar liksom ikke pause om sommeren. Man kan utsettes for like mange ekle ting og kjipe hendelser i juli som i resten av året.

Det hadde jeg lyst til å skrive noe om. Jeg hadde derfor underveis i ferien notert meg kjipe ting som:

«å komme for sent til Kardemommetrikken og neste ikke går før om en time med tre femåringer på slep», »å komme for sent til Den Sorte Dame og den neste går ikke før en time med tre femåringer på slep», «å se på internt ulveoppgjør i dyreparken og ikke få vite hvordan det går i en kamp på liv og død fordi de tre femåringene vil til Tømmerrenna istedenfor», «å forvente å se en bever men se en oter isteden og begynne å tenke på skolefilmen fra søttitallet Min venn oteren, som døde», «å kjøre forbi i en sving og tenke på noen som bor i et lite hus akkurat den svingen for to timer senere å høre at noen er drept i nabohuset og tenke at det er det nærmeste jeg noengang har vært et mord».  Jeg kunne legge til: «å bli 45″, «å spise for mye kake», «å måtte vaske hyttedo», «biller i dusjen», «tarantell på badet», «tomatsaus på Conversene» og «for små bringbær og røtter som river av forskjermer», i tillegg til de mer allmenne «myggstikk», «barn som spruter på deg med vannpistol når du har sagt NEI» og «softis som renner på rene klær».

Nå kan jeg av åpenbare årsaker ikke skrive noen humoristisk hekseblogg.

Jeg kan skrive om meldingene som begynte å plinge inn med spørsmål om jeg var i god behold, fra Alta til Sicilia, fra LA til London, fra Frankrike til København, der jeg intetanende satt i bilkø på Nesodden på vei hjem for å pakke kofferten til Hellasturen dagen etter. Jeg kan skrive om stillheten i Oslo dagen etter og om hvordan virkeligheten kommer tettere og tettere på når jeg må blåse murpuss av bøkene i vinduskarmen på kontoret etter ferien og fasadevinduene i kvartalene rundt er dekket med sponplater. Jeg kan skrive noe om hvordan det er når min tidligere iranske nabofamilie sitter sortkledd på båten og jeg tenker å, var det Deres datter og ser de respektfulle blikkene fra medpassasjerene.

Og jeg tenker at av og til, når det skjer noe skikkelig, skikkelig ille, det er da vi viser hva som virkelig bor i oss og de små uviktige bagatellene blir borte, og det er tross alt en fin ting å oppleve akkurat det. Jeg har tidligere skrevet noe om hvordan tekster kan utvide, forklare eller fastholde oppfatningen av virkeligheten. Mandag, på vei til første jobbdag etter ferien hørte jeg for første gang på lenge Zephyr & I av Suzanne Vega på veien. Og plutselig, på vei gjennom rosene, lyttet jeg til refrenget:

And the wind kicks up in the smell of rain

Now the kids are gone but their souls remain

The graffiti goes but the walls retain

The flowers go but the earth must still remain

 

Graffitien forsvinner. Veggene står. Blomstene forsvinner. Men verden må bestå.

Noe blir borte.

Men noe blir igjen.

Noe blir alltid igjen.

I et sentimentaltnostagisk øyeblikk kom jeg til å tenke på dette med gressenkemenn. Og en tekst jeg skrev for noen år siden. Husker vi i det hele tatt gressenkemennene?

Engang, nemlig,  var dette gressenkemennenes årstid. De behersket byen, de gikk i dressbukser, skjorteermer og bløte filthatter, opp og ned Karl Johan gikk de, mens de så på unge piker i strutteskjørt og diskuterte sommeværet. Det var mens verden var enkel og syndene små.

Gressenkemenne unnet seg kanhende en pjolter på Grand og en liten sommerflørt, det var det hele. Så dro de hjem og lakket gulvet. Det var nemlig det gressenkemennene gjorde, mens mor og barn ‘lå på landet’.  De lakket gulv, vannet ripsbusker og lot seg tegne av Dagbladets håndtegner, hovedstadens uovervinnelige nittenhundretallsillustratør, Gøsta Hammarlund mens de flanerte på Karl Johan. I mer enn tredve år flanerte de, en evig repeterende bevegelse, gjennom krig og depresjon, fra rundt nitten tretti, til de forsvant med sekstiåtteropprøret. (Hele tiden satt Hamarlund klar, og festet hver bevegelse til skisseblokken.) Deres historiske periode faller nøyaktig sammen med filthattens.

Pernille...En arm og et brett med øl på. To rader av duggfriske halvlitere. Og hvem kan stå for to slike rader gjennomlyst av sol og med hvit fråde på toppen? Jeg kan det ikke. (Axel Jensen: "Line", 1959)

[...]

Det er noen tydelige tegn. Folk stresser gjerne litt ekstra, samtidig som de smiler litt mer og får noe lettere vimsete over seg. Så mye som skal ordnes før man endelig kan ta fri. Vi snakker FERIE. Med stor F. Kanskje noen dagers velfortjent avspasering i forkant av late ferieuker. I juli er det sommerstille i forlagshuset, og på fredag er det mange som går ut av døren for å først vende tilbake 1. august. Men hva skal forlagsmenneskene lese i ferien? La oss sjekke…

Salgssjef Linda Aagnes, snart på vei på ferie.

Jeg huker tak i Salgssjef Linda Aagnes i det vi går ut av et møte. Hva er planene for sommeren? «Først skal jeg og familien en tur til Spania, så skal vi være litt hjemme og så en tur til Bornholm. Noe på farten, men deilig å også være hjemme.»
Og på disse turene har du selvsagt en egen bag for bøker?
«Nei da, jeg har lesebrettet mitt fullt av bøker. Merket er Sony Reader og den tar ikke store plassen i bagasjen. På brettet akkurat nå: Roy Jacobsens Anger, som utkommer i september. I tillegg gleder jeg meg til å lese ny roman av Vigdis Hjorth, hvis jeg rekker å få manus før jeg tar ferie. En av høstens debutanter frister også veldig. Marianne Terjesen debuterer i moden alder med romanen For Leas skyld. Det er noe eget med å lese om historie og samfunn, i dette tilfellet Midtøsten, i romanform. Jeg tror jeg skal ta meg tid til det.»
Hva med resten av familien? «Vi bruker biblioteket aktivt. Var innom for noen dager siden og lånte med bøker til guttene mine på 13 og 15. Eldstemann skal lese Roald Dahl på engelsk og yngstemann lånte med seg en faktabok om Verdens oppdagere.»

Markedskonsulent Nina Aalstad. Snart på vei ut døren.

Rett ved siden av er Markedskonsulent Nina Aalstad allerede ferdig pakket og klar for avreise. Hun tar ferie i dag. Eller, ferie og ferie. Hun skal være stab på CISV´s Internasjonale barneleir i Porsgrunn i hele juli.
Hva tar du med deg i kofferten?
«I kofferten har jeg med meg tre av høstens bøker. Debutant Jan Henrik Nilsens bok Høsten, som mine kollegaer skryter veldig av. Ingelin Røssland kommer med Minus meg, forfatterens første ungdomsbok på bokmål. Den har jeg også pakket med meg. Og MOT – en novellesamling for ungdom om nettopp det: MOT.»
Men leser du bare bøker for barn og unge, Nina?
«Vel. Nesten? Men lengst ned i kofferten har jeg også pakket med meg Lucinda Rileys bok Orkideens hemmelighet, sånn at hvis jeg skulle føle behov for noe litt mer voksent og litt mer strandvennlig så har jeg den. I reserve.»
Jeg ønsker Nina god tur i det hun optimistisk traver avgårde mot et sommerstengt Oslo S, med sekk, koffert og håndveske.

Ferievikar Elisabeth Sheehy skal ikke ha ferie...

Jeg tusler videre i de allerede feriestille lokalene til forlaget. Ved en pult finner jeg noe som er et litt nytt fjes. Det viser seg å være Elisabeth Sheehy som er ferievikar i redaksjonen for barnebøker.
Ferievikar? Da skal du kanskje ikke ha ferie, du da?
«Nei, jeg skal nok ikke det. Noen blir igjen for å holde fortet når de andre tar seg fri.»
Men selv om man ikke skal ha ferie, så leser man kanskje allikevel? «Ja, absolutt! I vesken har jeg akkurat nå Jette Kaarsbøls bok Din nestes hus. Jeg har akkurat begynt på den og liker den foreløpig godt. Hjemme leser jeg Patti Smith Just Kids. På svensk faktisk! Det er en innbundet bok jeg har lånt av en venn, så jeg har ikke lyst å drasse rundt på den. Det får være en hjemmebok.»

Redaktørene Herdis Eggen og Eva Grøner på Evas kontor. Snart ferie?

Nede på kontoret til redaktør Eva Grøner finner jeg henne i hyggelig førferieprat med redaktørkollega Herdis Eggen. Hva med disse damene? Skal de ha ferie?
«Ja, nå er jeg øyeblikkelig klar for ferie.» Sier Eva. Hun skal en tur ned på Norli i Universitetsgaten for å skaffe seg noen bøker til ferien. Augustprisvinneren Sigrid Combüchens bok Spill skal anskaffes på svensk, og i tillegg skal hun ha Patti Smith Just Kids på engelsk.
Kollega Herdis skal snart reise til Italia og gleder seg til late dager der. Hun er litt lei seg over å snart være ferdig med Michel Houellebecqs Kartet og terrenget, siden det ellers hadde vært ypperlig ferielektyre. Hun tar i stedet med seg L´amore moleste av italienske Elena Ferrante, på italiensk.»Vi får se hvordan det går med det, da«, legger hun til. Hun har, akkurat som Eva, tenkt å ta med seg Combüchens Spill. I tillegg har hun med seg Kathryn Stocketts Barnepiken som strandlektyre.

Administrerende direktør Tom Harald Jenssen skal også ha ferie.

Nå har jeg beveget meg ganske langt inn i 4. etg på forlaget. Der står administrerende direktør Tom Harald Jenssen og sorterer bøker på toppen av et skap. Også han i før-ferie-rydde-modus. For han skal på ferie, skal han ikke?
«Snart ferie. Stemmer det. Det blir deilig avslappende hytteliv, helst med mye bading.»
Og hva med bøker? Hva leser direktøren når det er sommerferie?
«I år har jeg med meg Øystein Wingaard Wolfs roman Brighton Blues, Kristian Lundberg Yarden og Kolbein Falkeids diktsamling Uvisshetens land. I tillegg har jeg med meg manuset til Roy Jacobsens bok Anger. Den gleder jeg meg til.»
Og hvordan er det med ambisjonene i forhold til å få lest bøker i ferien? «3-4 bøker bør jeg få lest. Men det avhenger av været, hvor mange gjester som dukker opp på hytta og hva som ellers skjer. Først av alt er det konsert med Bob Dylan som står på programmet.»

Jeg forlater ham der og returnerer til pulten min i 5. etg. Et forsøk på kjapt innlegg før jeg logger av for noen dager. Ferie? Nei, det er ikke ferie riktig ennå. Bare en slags før-ferie med fire dager i London. I morgen på denne tiden befinner jeg meg i Hyde Park. Med Arcade Fire. Offline. Det er lov å glede seg.

Omslagsbilde: En coctail av kjemikalier

Tabloidavisene ropte SOL og HETEBØLGE I ANMARSJ, men det var før ferietiden satte inn. Nå som ferien er her så slår de til med FLÅTTEN EKSTRA FARLIG I ÅR. Avisenes forsider har også vist at redaksjonen er seg sitt ansvar bevisst for at vi skal unngå å bli solbrente, kremer er testet og vinnere og tapere er kåret. Hvorfor er det ingen som har sett nærmere på selvbruningskremer, gore-texklær og gummistøvler?

Været er jo noe vi opptatt av her i landet, uansett hvilken landsdel vi bor i. Det blir som med Bergensbanen og Hurtigruta, vi ble vel like mye fengslet av været som av naturen. Hva har så slow-tv med solkrem og gore-tex å gjøre? Årets sensasjon, turen fra Bergen til Kirkenes, krevde bruk av både solkrem og regntøy, men visste passasjerene hva de smurte seg inn med og ikledde seg?

Det er nemlig det som er morsomt for oss som kan litt kjemi, vi vet litt om virkestoffer, hva ting-og-tang er laget av, vi vet hvordan vi kan koke egg perfekt og vi kan få stoffer til å smelle og andre til å ese voldsomt – skikkelig moro, særlig når vi serverer fargerike drikker til voksne som er, selvsagt, helt ufarlige.

Selv om avisene foretar sine tester, vil jeg i stedet gjøre meg mine egne betraktninger om fenomenet hudkremer. Kremer består av mange virkestoffer, fra urea og melkesyre til vann og fett, men også alfa-hydroksydsyrer finnes i enkelte, mens DHA finnes i andre kremer. Og når vi smører oss inn med foryngende hudkremer, betyr det faktisk at vi kliner oss inn med en blanding av eplesyre, tartarsyre, urinstoffer, melkesyre og eddiksyre – og ett så edelt jordbruksprodukt som Chardonnaydruen kan faktisk være utgangspunktet for noen av stoffene i hudkrem. Det er noe å tenke på når et glass hvitvin nytes en varm sommerkveld. Som mange andre bruker jeg også hudkrem, men en ting er sikkert – jeg kutter øyeblikkelig ut hudkrem hvis det er fare for at produksjon av vin blir skadelidende. Og i år tror jeg nok at jeg kanskje likevel kutter ut den vanlige hudkremen, i stedet får jeg gå til innkjøp av hudkrem som inneholder dihydroksiaceton (DHA). For brune legger og myggstikk hører sommeren til og jeg tror fortsatt på sommeren.

Dette året er Det internasjonale kjemiåret, det skal feires på ekte kjemivis og jeg er sikker på at professor Svein Stølen støtter meg der. Vi kan begynne med å lese boka En cocktail av kjemikaler og kanskje ender vi opp som urbane gullgravere ikledd teflon? Det er skikkelig kjemi det.

Men nå skal jeg nyte sommeren og slappe av med en velfortjent kopp butanol, isoamylalkohol, heksanol, fenyletanol, oksalsyre, tannin, benzylalkohol, koffein, geraniol, quercetin, epicatchin, epigallocatchin og theobromin i tillegg til masse uorganiske salter. Nam, nam, jeg nyter den uten melk og sitron.

Ok. Siden det er blitt sommer og solen skinner og ferien nærmer seg er det på tide med litt fløyelsgress, ridderspore, jomfrusko, heggeduft, barbente sommerkjoler og lykke.

Det er tiden for lykkelige minner.

Vi har alle vår helt egen opplevelse av lykke og hva som er lykkelige minner. Men om vi skal tro Facebook, og det kan vi jo godt, litt i hvert fall, så kommer ferier temmelig høyt oppe på skalaen over hva som skaper lykkelige minner. På samme måte som regn, snø, kulde og forsinket kollektivtransport skaper ulykkelige minner. Når solen varmer og sommeren og feriesesongen begynner å nærme seg, dukker det ene høytidsstemte bildet etter det andre opp av strender, vinglass, iskrem og glade barn.
Mine lykkebilder på Face de siste dagene kunne for eksempel se slik ut:

Og da er jo veien kort til dette:

Hva lykke er?

– Gå på en gressgrodd setervei

i tynne, tynne sommerklær,

klø sine ferske myggestikk

med doven ettertenksomhet

og være ung og meget rik

på uopplevet kjærlighet.

Dette diktet av Inger Hagerup skrev jeg en stil om i åttendeklasse. Det er det sikkert mange andre enn meg som også har gjort. Jeg husker ikke så mye av omstendighetene rundt, men siden det var i 8., kan vi sikkert gå ut fra at jeg var forelsket i en eller annen som jeg for lengst har glemt, og derfor valgte akkurat denne stiloppgaven for å utforske følelsen av lykke. Diktet handler selvfølgelig om forelskelse, og det var sikkert fint å kunne sitte noen timer og hygge seg med tanken på den følelsen, kan hende gjorde det meg lykkelig der og da. Om selve stilskrivingen kan sies å være et lykkelig minne er vel mer tvilsomt. Lykke er en følelse man er i her og nå, lykkelige minner er erindringen om lykkefølelsen man en gang hadde.  For 30 år siden, eller for 30 minutter siden. Men blir en følelse av lykke nødvendigvis værende i erindringen som et lykkelig minne? Hva er egentlig et lykkelig minne, og hva skal til for å skape et rent og reservasjonsløst lykkelig minne?

[...]