Forlagsliv

Krimfestivalen er på trappene – tre dager med arrangementer viet krim, krim og enda mere krim. En rekke av våre profilerte norske krimforfattere kommer, og det gjør også krimforfattere fra Sverige, Danmark, Island, England og USA.

Og hva er krim for meg? Mest av alt er det noe jeg leser for å la meg underholde, gjerne på en mørk og blodig måte. For min del er det alltid viktig at et plot ikke drives av tilfeldigheter eller enkle løsninger, det må gjerne være intrikat og for all del litterært. Det må gjøre noe med meg, få håret i nakken til å reise seg, gi meg noen støkk underveis. Noen forfattere har jeg fått sansen for hele forfatterskap av, selv om noen bøker kanskje stikker seg ut som spesielt gode. Andre ganger er det enkeltbøker som har trigget meg.  Og noe krim har det jo blitt gjennom alle disse boklesende årene, det er det ingen tvil om.

Noen av mine krimfavoritter:

Robert Wilson: Et lite drap i Lisboa – fortsatt den dag i dag noe av det aller beste jeg har lest av krim. To handlinger i hver sin tidsakse som nærmer seg hverandre gjennom boken og ender opp i løsningen på saken. Dette var en bok jeg hadde store problemer med å legge fra meg når jeg leste.

Mo Hayder: Tokyo. Er dette egentlig en krim? Vi har et mysterium som på sin egen måte får en løsning, ansett hva er det en thriller av dimensjoner. Underveis i fortellingen setter forfatteren skikkelig skrekken i meg og gir meg en følelse av å sitte på nåler. Anbefales varmt! (men ikke noe for den lettskremte…)

Torkil Damhaug: Døden ved vann. Smart og litterær krim om utagerende Liss som leter etter sin forsvunnede søster, en forsvinning som noen gjerne ønsker skal forbli uløst. Liker Damhaug og gleder meg til å se ham på Krimfestivalen. Krysser fingrene for Rivertonpris til ham for hans siste krim Ildmannen.
[...]

Stig Sæterbakken bisettes i dag 12.30 fra Lillehammer Kirke. Det blir minnesamvær i Kulturhuset Banken etter seremonien.

Dear comrades,

I came back from Egypt yesterday (tourist resort El Gouna, certainly not El Alamein), having learned of the death of Stig Sæterbakken the day before. Stig was a writer, poet, translator, critic, editor and an aesthetically ruthless literate who mentored a host of young writers, Erlend Erichsen on this list and yours truly among them. He was the first to introduce me to Lafroaig whisky, I believe, to martial industrialists Rome, and probably also to the Swedish enfant terrible writer Nikanor Teratologen. Always interested in going further, in discovering and mediating new music, new literature, new brands of whisky, Stig taught us, the young literates on the nightside, to challenge ourselves – by his own example, to raise our standards. Stig always wore black, including black sunglasses when the sun was up, having his full, dark hair combed back. Stig was a man of the night – melancholy at heart, but always there to listen or to talk. Of all my colleagues, I think he made me laugh the most. I loved his black sense of humour.

[...]

Bilde fra Aftenposten

Og så var han borte. En av de aller viktigste forfatterne i Norden. Jeg rakk ikke å være redd for at det skulle skje engang, før det var for sent. Men jeg har allerede rukket å savne ham. Stig Sæterbakken. Jeg savnet ham på trikken ned til sentrum, jeg savnet ham hos tannlegen, mens det ble gjort avtaler om visdomstenner som skulle hales ut, på vei opp til forlaget hans for å møte andre som kjente ham. Jeg var sikker på at han kom til å leve evig. Men det er ingen som gjør. For Stig holdt det i 46 år. Så gikk det ikke lenger.

Og så er det disse øyeblikkene, polaroidene. Kodakøyeblikkene. Drikkende whisky på trappen utenfor huset hans på Lillehammer en natt for mange år siden, skingrende, det var gode dager og kona hans kom ned og ba oss holde kjeft. Vi holdt ikke kjeft. Vi drakk. Han var mørket, men han var også en hysterisk morsom mann til tider, et barn, barnslig, noe han selv satte fingeren på i Flamme Forlag-utgivelsen  Umuligheten av å leve fra 2010, som plutselig, i dag, fikk en helt annen stemme. Stemning. Men Kodakøyeblikkene finnes likevel. Vi slepte oss gjennom Lillehammers gater, årevis senere, John Erik Riley, Stig og jeg, sammen med en mann kledd i Stormtrooperdrakt som skulle fotograferes av John Erik. Og så var det mailer, møter, sigarilloene og diskusjonene som fant sted når vi møttes, stort sett tilfeldig, stort sett fordi vi begge var på samme sted til samme tid. Jeg satte umåtelig pris på hver eneste av dem. Jeg tenkte på ham som en venn.

Han var også en forfatter som åpnet dører for litteratur jeg ikke kjente til, eller som han ga nye innganger til. Og han var gjennomgående opptatt av litteratur som kunstform. Han lærte meg å lese Kafka på en helt annen måte, han fikk meg til å oppdage essaystikk, Beckett, romanene til Céline, Handke, Bernhard og en rekke andre, ikke minst Emmanuel Bove, hvis roman Mes Amis fortsatt er den boken jeg holder høyest, og hvis gravsted jeg besøker hver gang jeg er i Paris. Helt konkret lærte han meg viktigheten av mot, mot til å gjøre de prosjektene man selv trodde på og opplevde som viktige, og mot til å gå mot de punktene hvor det gjør vondt, hvor det er som mørkest. Kanskje også for å finne de stedene hvor det er som vakrest.

Men mer enn møtene, mer enn en kollega man satte pris på, var Stig min viktigste mentor. Bulldetektoren. Enten han ville eller ei. Enten jeg ville eller ei. Helt siden jeg møtte ham første gang i 1998, det året jeg bodde på Lillehammer, det samme året jeg spesialdesignet brusflasker til ham på bursdagen, med bildet av en 18 år gammel Stig på forsiden, et bilde han skammet seg over, med rette, kanskje, for det var et fjollete bilde, helt siden det første møtet var han en forfatter jeg hadde umåtelig stor respekt for, nærmest fryktinngytende, både for bøkene han skrev og for personen han var. Integriteten til den mannen. Den beundringsverdige kompromissløsheten. Herregud, han tok ikke dritt fra noen! Og han gjorde som han ville. Helt til det var slutt.

Valget av brusflasker som gave var forøvrig heller ikke tilfeldig valgt. Det hadde bakgrunn i at jeg hadde støtt på ham i matbutikken i Storgata på Lillehammer, en dag i desember, han var der sammen med en av døtrene sine, hun var kanskje fire, jeg husker ikke helt, men jeg husker at hun plutselig stanset, tok hånden hans og sa: «Pappa, finnes julebrus?» Og at han svarte: «Ja. Heldigvis.»

Jeg husker også at jeg tok med to tekster i debuten min som jeg visste han ikke likte. Han mente de var elendige, rett og slett. Jeg tok dem med likevel. Både fordi jeg var uenig, men også, antageligvis, i etterrefleksjon, fordi jeg ville utfordre ham, se om han ville komme til å kommentere det. Og da vi møttes for et par øl på Felix i Lillehammer noen måneder etter at boka var kommet ut, og jeg spent ventet på at han skulle si noe om utgivelsen, flirte han bare og sa: «Du tok med de dårlige tekstene, ja.»

Siden da, for hver bok jeg arbeidet med, gjorde ferdig, stilte jeg meg alltid spørsmålet: Vil Stig Sæterbakken godkjenne dette? Er det godt nok? Med tanke på hvor mange vordende forfattere han traff på i løpet av livet, er jeg antageligvis ikke den eneste som tenkte slik. Og jeg er glad for å kunne si at han i alle fall ved ett tilfelle også ga sin uttalte godkjennelse. Det skapte en helt egen trygghet i mitt eget arbeid, som nå er borte, og som aldri kommer tilbake.

De siste fire årene hadde vi også en stående avtale, gjentatt stort sett hver gang vi møttes: En dag skal vi danse til Throbbing Gristle, sa jeg. En dag skal vi danse til Throbbing Gristle, sa han. Jeg hadde til og med lagt setningen inn som undertittelen på et kapittel i den boka jeg for tiden arbeider med, og tenkte at det ville være en fin, om enn kryptisk honnør til én mottager.

Nå blir jeg nødt til å danse alene.

Og det kommer alltid til å være noe galt med rytmen.

Ha det bra, Stig.

Johan Harstad

Bilde fra Flamme Forlag

Vi mottok i formiddag med stor sorg beskjeden om at Stig Sæterbakken har gått bort i natt. Ord blir for en gangs skyld fattige, også i et forlag.

Simon og eiketrærne - nå også på kino!

Leseopplevelser skaper indre bilder, og noen ganger kan det å lese oppleves som å se en hel film på netthinnen. Bilder vi skaper selv er ofte de aller beste. Men filmer basert på bøker ankommer på rad og rekke også det store lerret, dermed når bøkene ut til flere og nye lesere. Våren 2012 utgir vi mange pocketbøker i filmutgaver. I pocketkatalogen som

Kinopremiere 27. januar.

utkommer denne uken, får du en oversikt over disse, samt varsel om flere filmatiserte romaner som venter rundt neste sving. Pocketkatalogen distribueres til bokhandlere over hele landet, og vil også publiseres på nett i løpet av uken.

"Jacobsen er en dreven forfatter som skriver frem såre menneskeskjebner og tilsynelatende grå liv det er vanskelig å forbli uberørt av." Kåre Bulie, Dagens Næringsliv

Våren 2012 har vi gleden av å presentere et bredt utvalg skatter i pocket. Kjente forfattere som Roy Jacobsen, Stig Sæterbakken, John Ajvide Lindqvist, Harlan Coben, Arnaldur Indriðason, Val McDermid og Wilbur Smith lanseres alle i myke permer, og spennende, nye, kritikerroste

En personlig favoritt. En suveren bok som setter spor. Allerede solgt til 35 land.

bekjentskaper som Sunniva Ly Axelsen og Marianne Terjesen blir også lette å ha med i lomma. Tidskartet er klar til å oppdages av det norske folk, en bok som forfatter Tom Egeland beskriver som et fyrverkeri av en roman. Selv vil jeg trekke fram Lorrie Moores En grind i trappen og Colum McCanns La kloden spinne, sistnevnte en bok du bare må lese. Vi byr også på et etterlengtet gjensyn med Sa mor av Hal Sirowitz, boka Erlend Loe tilfeldigvis snublet over i New York og umiddelbart falt for. Dette er årets morsdagsgave fra Cappelen Damm – en humoristisk gave til mødre med glimt i øyet.

"Et fyrverkeri av en roman." - Tom Egeland

[...]

Vi er veldig begeistret for alle slags litterære priser. Nobelprisen i Litteratur, Brageprisen, Bokhandlerprisen, Riksmålsprisen, ARKs Barnebokpris og alle de andre fine prisene som deles ut til de gode forfatterne og de eksellente bøkene deres. I dag snakker vi om de nominerte til P2-lytternes romanpris, hvor tre av tolv nominerte kommer fra Cappelen Damm forlag. Det er så klart stas! De nominerte fra forlaget er: Cathrine Knudsen: Jeg kunne vært et menneske, Stig Sæterbakken: Gjennom natten og Øystein Wingaard Wolf: Brighton Blues. Nå krysser vi fingrene for at alle tre blir med inn i neste runde, hvor tolv kandidater skal bli til seks. Dette skjer 10. desember.

Mer info om P2-lytternes romanpris finner du her.

Alle de nominerte til P2-lytternes romanpris

2011 er snart over. Hvordan har leseåret vært? For min egen del har det vært et pauseår på mange måter. Leseflyten har vært fraværende i perioder, og det har noen ganger vært tungt å komme i gang. Fasiten er foreløpig rundt 50 bøker lest, noe som er omtrent halvparten av det jeg leser i løpet av et godt leseår. Jeg ender nok på 55 før året er over, da jeg er inne i god leseflyt nå. Selv om antallet bøker er lavere enn normalt, så har det til gjengjeld vært et år med mange gode leseropplevelser. Jeg har oppdaget nye forfattere og fått nye favoritter. Her følger min personlige og svært subjektive liste over hvilke bøker som har vært best i 2011 (basert på utgivelser fra 2011) :

1. Kristian Lundberg: Yarden
En lyrisk bok om en motsatt klassereise. Om tøffe dager på kaia med kollegaer som tilhører en helt annen virkelighet. Om å kjempe for kunsten og finne veien tilbake etter å ha tapt alt. Och alt skall vara kärlek er oppfølgeren som også anbefales varmt. En ny favoritt, godeste Kristian Lundberg. Jeg blogget mer omfattende om denne boken her.

[...]

Vi som jobber med markedsføring i Cappelen Damm leser svært mange manus på lesebrettet  i løpet av året. Mange bøker leses nokså fort, vi løper gjennom teksten for å danne oss et bilde av form og innhold.  Vi må kjenne bøkene vi skal markedsføre. Katalogtekster og baksidetekster er til god hjelp, men når vi skal være gode formidlere må vi fange nerven i teksten, i tema, i budskapet. Og da må vi lese. Vi leser veldig fort, stopper opp av og til, noterer en setning, for så å haste videre. Det lanseres flere titler daglig i høysesongene, så her gjelder det å være ajour. Midt oppe i dette markedsracet dukker det opp bøker som krever at det settes av tid, noe annet er ikke mulig.  Gjennom natten av Stig Sæterbakken er et eksempel på akkurat dette.  Jeg starter profesjonelt  for å kunne markedsføre, men glemmer fort mitt profesjonelle markedsblikk. Jeg blir en helt vanlig leser. Jeg jobber ikke i forlag. Det er ingen manusbunker som venter. Jeg skal ikke markedsføre bøker. Jeg bare leser. Uten distanse. Trekkes inn, ned og opp av Stig Sæterbakkens helt særegne stil. Når siste side er lest og boken lukket vet jeg at Gjennom natten er en av de bøkene jeg bøyd over bordet til kjente og ukjente  vil si: «denne MÅ du lese». Jeg er på jobb igjen. Skal lese mye og mye bra. Jeg gleder meg. Men jeg har hatt et friminutt.  Og en opplevelse. Takk,Stig.