Emneordarkiv: utøya

«Jeg roper med siste pust av min stemme: Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

23. mai 2013

0 kommentarer

Rettferdighet er bare et ordDenne strofen fra Arnulf Øverlands dikt «Du må ikke sove», fulgte meg gjennom lesningen av Kjetil S. Østlis bok «Rettferdighet er bare et ord», om 22. juli og rettssaken mot Anders Behring Breivik. Jeg oppfatter hele boken som en formaning om nettopp dette – at vi ikke må glemme. Forfatteren har hatt et krevende forsett om å skrive tettest mulig opp til sitt ideal som journalist: Se, føle og forstå – på en måte som berører og rører den som leser. Og han har på imponerende vis lyktes i å skildre dette «grusomhetens teater» i et språk som høver. Slik den prisbelønte journalisten Østli svært ofte har gjort når han har gitt seg i kast med hjerteskjærende saker. Som han selv uttrykker det i boken: «Vi må lete til vi finner bilder og ord som kan si noe så sant som mulig om frykten, sorgen, ulykken. Hvis ikke blir journalistikken likegyldig og ekkel og hukommelsen om 22. juli 2011 svak.»

22. juli ikke bare en dag som var
22. juli er ikke bare en dag som var. Det er en dag med et innhold som er, og som fortsetter å ramme en rekke mennesker hver eneste dag. Igjen og igjen. Gjennom psykisk smerte, angst, savn og sorg. Gjennom minner og bilder. Gjennom fysiske skader og varige funksjonsnedsettelser. Gjennom utfordringer med å takle en ny og annerledes hverdag. Gjennom håndtering av et komplisert lovverk, en uoversiktlig forvaltning og et ikke alltid velfungerende hjelpeapparat. Gjennom økonomiske utfordringer, og konsekvenser i forhold til utdanning og arbeid.

- Det går bra med meg
I sin bok refererer Østli til den unge overlevende, som i vitneboksen under rettssaken sa: – Det går bra med meg. [...]

Les mer...

The Lesson of Janet Vollmer: Raising Children in the Age of the Mass Shooter

19. desember 2012

0 kommentarer

I feel compelled to write now, in the wake of what has happened in Newtown, both as a Norwegian and as an American.

I do so because I feel blinded by grief and because I am overwhelmed. I am weary of seeing these things happen, again and again. More than anything, I feel the need to figure out where we are and what we should do. I need to find hope. Although I cannot make sense of the murders themselves – they remain senseless and heinous to me – I believe that we owe it to the next generation to find a way forward. But how can we help them find their way, when the world is as it is?

I’ll be honest: During the past few days I have been so angry and saddened that my main urge has been to go to the center of town, stand on a a soapbox, pull out a bullhorn and yell words like ENOUGH and STOP, until my voice is so hoarse that I can no longer speak. This is simply a fantasy, however, far removed from who I am and what I do. So I am turning to this blog instead.

I write with my sons, 8 and 12, clearly in my mind. I have been raising them with intimate knowledge of two cultures, two languages. I have always considered this a blessing. These days, that blessing seems more like a curse. When you love two people equally, you will also grieve for each of them when they suffer. So it is with my two nations as well. I grew up in both countries, celebrated holidays from both cultures, learned both languages. Yet I never imagined events like these.

Not in America. And certainly not in Norway.

It is now – almost to the day – 18 months since the attacks in Oslo and at Utøya on July 22nd, 2011. This country, the country in which I go to work and raise my children, has steadily moved forward. The trial, which ended just months ago, seems far away now, like the remembered fragments of some terrible dream.

The shock returns when I realize where these fragments come from, that they are rooted in real and terrible events. The realization comes to me at strange moments, when I pass the courthouse downtown, which is a block from my office, or when I cross the plaza near the damaged government building, which is right across the street. The realization is also there when I drive past Utøya, as I happened to do this fall.

Although the dust has settled and the killer of Norwegian teens and children is safely contained in his cell, the echoes and shockwaves from what happened continue to reverberate. But for me, their sound is more drawn-out, perhaps, more spread out, than I think it is for other people I know. Or perhaps the sound simply has a different, more somber tone.

Even before the slaughter of those innocents in Newtown, there had been so many massacres in the media that it seemed as though normal chronology had shifted. It seemed as though time had collapsed. What is not a year on the calendar, at least not technically, seems like a year to me. 2011 began, not in January, but on July 22nd, when a man shot and killed so many teens in the middle of summer vacation. It ends in 2012, with the death of 20 small children just days before Christmas.

These events are connected to me. They have become an integral part of my consciousness. They populate my mental state and alter my perception. To paraphrase Don DeLillo: They have colonized my unconscious, even infiltrated my dreams. But they are also a part of the real and material world. Although I live in one of the safest places on the planet, the after-effects of the slaughter are all around.

As it happens, I have visited Utøya, with a friend who has since written a critically acclaimed book about the perpetrator, Anders Behring Breivik. I know some of the victims of that terrible day, some better than others, most tangentially. I have also seen where they fell or hid or cried for mercy from the terrorist. Some lost a finger or the mobility in their legs. Or friends or loved ones. Others lost their lives.

Later, this last summer, I drove past Aurora, Colorado, where James Holmes wounded and killed so many. Although this new gunman seemed apolitical, and is perhaps psychotic, his two-step method was reminiscient of Breivik’s. He had rigged his apartment with explosives before entering the theatre, in the hope that he might take more lives after the fact, when law enforcement opened the door.

I was driving past Aurora in a rental car, with my two sons in the back seat. We were on our way to Milwaukee, where my mother happens to live. That, too, was a city in grief. The Sikh community was still reeling from the massacre at the temple in Oak Creek. When we landed in early August, there were flags at half mast all over the city. I recall explaining to my children why this was the case, what it meant and pointing out that Wade Michael Page, was, like Breivik, a right-winger.

Some would criticize me for being so clear and vocal with my children, for exposing them to all of this. I certainly understand this perspective, but I respectfully disagree. As my wife has written in both Norwegian and American newspapers, we believe that it is important to speak and listen to our children in the wake of such events. They hear about the terror anyway, we find, and it is better that they learn about them in perspective than see them as disconnected snippets.

For children a cohesive narrative will always be better than random shards of fear.

This time around, however, in the wake of Newtown, explaining what had happened seemed harder than ever. One reason lies in the mystery presently surrounding the event. We still know very little about what motivated the gunman in Connecticut. We know that he may have a personality disorder. And we know that his mother was something of a gun enthusiast. Aside from that, the story is still murky. Our view of the background is vague.

My trepidation lies elsewhere, though, not so much in my lack of knowledge, but in the terror of what I already know; in the weariness of knowing, of living with what has happened, of looking into the eyes of my children and realizing that their innocence cannot last. There is one fact above all others that fills me with horror. It springs out of how much has been altered since I was child, both in Norway and in the United States. But also out of a sense of how and why change will be difficult.

Certainly much more must be done to prevent mass killings. I believe that the United States will benefit from stricter gun control laws and gun return programs, like those adopted in Australia and the U.K. I believe that young men and boys, especially those who are mentally ill, need better care. I believe that we need to stop using hateful and alarmist rhetoric on the internet, much of which contributed to radicalizing Breivik. We need to keep a watchful eye on extremists, be they on the far right or the far left.

I know all of this. But I also know that these changes won’t be enough.

The July 22nd attacks proved to me that mass killings can happen just about anywhere, even in nations where the population is – to put it mildly – less inclined to purchase assault weapons. The massacre in Colorado proved to me that a terrorist can lack ideology and still be a terrorist, not so much in name as in method. It seems as though we live in an age of what might be called «nihilist terrorism»: paramilitary in nature, but lacking in politics, fueled only by hate and the urge to inflict harm.

Moreover, there is an increasing rawness, an incomprehensible cynicism, to this relatively new form of murder.

Put bluntly: In the past, if you were hateful and wanted to express your rage, you gunned down your family and then took your own life. Doing so was terrible enough. Today, mass killings have became commonplace, at least in the United States. For a while they seemed like random events, but with Columbine, a new brutality was introduced into our collective conciousness. Over time, we saw similar events in Finland and Germany. And then Breivik invaded Utøya.

The differences between school shootings and the attacks in Norway are obvious. But so are the similarities. Although Breivik’s actions were driven by ideology, he sought attention in a very specific way.

What he did was new, at least in Norway. But in a global context his actions seemed so painfully familiar. By 2011, terrorism and bombings had become commonplace. The murder of two or three people was little more than a small ripple in a tidal wave of media stories. So Breivik upped the ante. Teens and youths became his main target. This is how he chose to make his mark in the world.

With Newtown, we have seen the mass murder of very small children, most as young as 6 and 7. The murders are heartbreaking enough in and of themselves. But I find myself equally disturbed by the incremental changes I see from event to event, and by how familiar these changes have become to me. I am frightened to discover that I wax nostalgic for a time when simple, everyday murder was enough. Where are we heading? What’s next? Random, mass shootings at day care centers? At weddings and funerals?

If mass murder at this scale is indeed a cry for attention (and I believe that it is), the murderers are willing to do more and more to achieve that goal. And they do so more often than before. The amount of terrible events like these is indeed increasing (despite the fact that murder rates in many of the places mentioned are either stable or on the way down). With this increase, we see a change in the methods used and the targets chosen.

Therein lies the horror: I have realized that I am raising my children in the age of the mass shooter. My boys are growing up at a time when they are targets, not in spite of their innocence, mind you, but because of it, simply because they are young and alive. The hatred and need for attention has always been there. But the way in which it is expressed exposes aspects of Western culture that are only partly remedied by better gun laws, stronger health care and vigilant surveillance of extremists.

I fear that this is the case. Therefore, I believe that we need to seriously examine the language we use and the attention we afford these events. I do not believe that we can or should stop reporting on them. Killers will continue to receive undeserved attention. But we can strive to approach their victims with the caution and somberness that they deserve.

More than anything, I believe that we must preserve – or, rather, enhance – what is still good in the world, even if the good things seem small and insignificant. As I already indicated, I do not believe that we can shelter children from the news completely. Once they have reached a certain age, the news will reach them in one way or another. They have a right to have what happens in the world put in a context of some sort, a context that they can understand.

But they also have right to have their joy and fun continue, regardless of what is happening around them. If there is one person we should be focusing on, again and again, in the wake of this tragedy, it is Janet Vollmer. She is the teacher – or, rather, one of the teachers – who comforted the children of Newtown as they waited for rescue. Although she was terrified, she gave those children a moment or two of solace. Nothing more. Nothing less.

We certainly need to understand where the hate comes from and what we can do to prevent it. But we must also work to increase and enhance the love. As the rose demonstrations and trial in Norway have shown, these two tasks need not mutually exclusive. They can be part and parcel of the same process.

This is what Janet Vollmer instinctively understood, during a time of panic, in what we can only assume was the most desperate moment in her life. For this, I admire her to no end. Like the children she comforted, I find wisdom in her actions. They point to an obvious truth: the best things we can do are neither mediated in the moment nor governed into place. She did not know if she would survive; she could not expect reward or attention; yet she chose to act, in a very specific way.

When CNN asked Vollmer how she found the composure to read a story to the children in the midst of all the chaos, her response was as amazing as it was obvious: «With five-year-olds, you can’t lose it.»

So simple. So clear.

We are at our best in the world when we behave in a way that the mass killer, in his cry for attention, will never understand. We are at our best when we fill our communities with words and deeds for the sake of themselves, with a pragmatic morality so clear and simple that it goes virtually unnoticed – because the words and deeds are valuable in and of themselves. Because words and deeds can offer comfort. They can help people, particularly children, find their way in the world.

During this holiday season I will strive, however possible, in ways large and small, to follow Janet Vollmer’s example. Join me.

Les mer...

Gjesteblogg av Roy Jacobsen: Prosessen

12. juni 2012

0 kommentarer

Prosessen mot Anders Behring Breivik startet ikke så bra. Så det er kanskje på tide å oppsummere, å se om den er kommet på rett kjøl etter hvert.

I norsk rett er det slik at dersom en psykiatrisk sakkyndig klarer å så tvil om tilregneligheten din, konkluderer dommerpanelet med at du er utilregnelig; tvilen skal komme deg til gode, i den forstand at du slipper å sone i fengsel for dine ugjerninger og isteden kan spille curong med personalet på Dikemark eller Brøset, til du kjenner deg bedre og en lege erklærer at du virkelig er bedre; da slippe du ut igjen.

[...]

Les mer...

Gjesteblogg av Elin Ørjasæter: AUF-sensur av ansatte

12. april 2012

1 kommentar

I dag, 12. april, kommer Adrian Pracons bok om Utøya. Hvorfor ønsket ikke AUF at denne øyevitneskildringen skulle utgis?

Adrians bok er skarpt sett med et vell av fine detaljer. I denne øyevitneskildringen kan vi nesten høre «hjertet mot steinen», som er bokas tittel.

Nettopp nå før rettssaken trenger vi fortellinger i andre formater enn nyhetsreportasjen. Erik Møller Solheim, som har ført boka i pennen, har gjort en svært god jobb i å bringe Adrians observasjoner videre.

Som i gjengivelsen av hvordan Adrian og en jente fnisende kiver om en regnjakke å ha over seg, det alminnelige småtullet to ungdommer imellom som alle kan kjenne seg igjen i.

Bare med den forskjell at de begge var skutt, og visste at en av dem,  kanskje begge, skulle dø på denne stranden, og at denne regnjakka var den siste, felles trygge ting for dem i verden.

[...]

Les mer...

Raseri. En hvitings nedtelling til en selvbiosofi II – PFU 180/11

16. november 2011

0 kommentarer

Forside på Fædrelandsvennens kulturbilag "Innsikt"

PFU-sak 180/11
KLAGER: Lisbeth Bastholm Brydøy
ADRESSE: Mesanveien 7, 4624 Kristiansand
TELEFON/TELEFAX:
REDAKSJON: Fædrelandsvennen
PUBLISERINGSDATO: 25.07.2011
STOFFOMRÅDE: Terror
GENRE: Reportasje
SØKERSTIKKORD: Skille mellom reklame og redaksjonelt innhold, saklighet og omtanke, bildebruk.
REGISTRERT: 29.07.2011
BEHANDLET I SEKR.: 29.07.2011
BEHANDLES I PFU: 20.10.2011
FERDIGBEHANDLET: 20.10.2011
BEHANDLINGSTID: 81 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson
PFU-KONKLUSJON: Ikke brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.:
MERKNADER:
SAMMENDRAG:

Fædrelandsvennen bragte mandag 25. juli en artikkel som førstesideoppslag i avisens del to, med tittelen: «Ærlig», og følgende inngang:

[...]

Les mer...

Balansekunst

10. november 2011

0 kommentarer

«Vi må gi alle de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk.»

Det var det vi i redaksjonen tenkte da vi ville lage dokumentarboken 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Boken kommer ut i dag, og gjennom ord og bilder dokumenterer den terrorangrepene 22. juli og dagene som fulgte.

Akkurat dette med at vi vil gi «de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk» høres ut som en fiks formulering, litt jålete. Mest av alt høres det kanskje ut som en retorisk konstruksjon, med den lille bevegelsen fra «uttrykk» til «inntrykk». Akkurat som når folk skriver at «ved å senke kravene så øker vi risikoen». Det kalles ekvilibrisme og betyr at setningen er i balanse, den står i retorisk symmetri.

Balanse er av det gode. Balansen i setningen får oss til å føle at det som sies er troverdig, og da liker vi det. Balansen gjør at vi opplever setningen som godt skrevet. Kanskje til og med at det som står der er vakkert — eller sant. Og sånn sett er det ikke tilfeldig at nettopp den formuleringen sto for oss som det vi ville gjøre. Terrorangrepene den 22. juli rykket oss alle ut av balanse. Ved å gi ut bøker ville vi som forlagshus bidra til å få verden til å henge sammen igjen. Vi ville gjenopprette balansen.

Og så ønsket vi at det som skjedde disse dagene skulle bli bevart også for den lange ettertiden. Vi ville at du om fem år, ti år, femti år skulle kunne trekke fram boka fra hylla og sette deg ned med noen på fanget, noen som ikke var her da, og vise henne det som skjedde.

Forsiden på boken.

[...]

Les mer...

Cappelen Damms presentasjon av høstens nye utgivelser og om da det ble stille

23. august 2011

0 kommentarer

Dagens pressekonferanse er overstått. Forlagssjef for skjønnlitteratur Anne Fløtaker, redaksjonssjef for barne- og ungdomsbøker Kristin Jobraaten og forlagssjef for dokumentar Ida Berntsen presenterte høstens mange, spennende nyheter. Jeg gleder meg til å utgi et stort antall av disse i pocket i fremtiden.

Dokumentarlista føles spesielt viktig i høst, og svenske Lisa Bjurwald gjorde inntrykk da hun fortalte om sin bok, Europas Skam – Rasister på fremmarsj. Hun måtte i 2009/2010 kjempe for å få boken utgitt, man var mer opptatt av problemene med det multikulturelle samfunnet og truslene fra islamistiske ekstreme. Etter 22.7.2011 er bevisstheten omkring hvor viktig også dette temaet er kommet tydelig frem, og vi får her en gylden anledning til å lære mer om de ytterliggående høyrekreftene i Europa. I samme åndedrag vil jeg nevne Øyvind Strømmens Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Holdningene og hatet som kom til syne i Oslo og på Utøya 22. juli er langt fra unike, ifølge forfatteren, og kan spores tilbake til vår egen fortid, og til høyreekstreme partier og bevegelser over hele Europa. Både Europas skam og Det mørke nettet utgis i november.

Atmosfæren var til å ta og føle på da forfatter Tor Bomann Larsen presenterte bind fem i biografiverket om kong Harald og dronning Maud, Æresord. Forfatteren hadde med seg intet mindre enn kongens eget eksemplar av Hitlers Min Kamp, full av kongens understrekninger. Man kunne høre at både journalister, fotografer, forfattere og forlagsansatte holdt pusten. Det ligger i forutsetningene at bind fem vil bli dette biografiverkets mest dramatiske: Klimaks i kong Haakons liv og i Norges historie kan sammenfattes i datoen 9. april 1940. Og 9.april må nå også ses i nytt lys, etter 22. juli.

Fredag 22. juli gikk Andreas Lunde mellom bygningene i det bomberammede regjeringskvartalet. Nå er han redaktør for en minnebok som skal dokumentere hvordan det norske folk stod sammen gjennom de første dagene etter terrorangrepet. Les mer om og bidra til prosjektet på minneboken Facebookside. Etter planen skal minneboken være klar i november, og alt overskudd fra salget vil gå uavkortet til 22. juli-fondet og gjenoppbyggingen av Utøya.

pressekonferanse

Forfatter Lisa Bjurwald, som har bakgrunn fra det svenske tidsskriftet Expo, presenterer sin høyaktuelle bok, Europas skam.

Følg med her på Pocketprat, for kommende betraktninger rundt flere av høstens nye romaner, dokumentarer med mer. Blant annet om de store forventede bestselgerne, som Anger av Roy Jacobsen, 30 dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth, Gert Nygårdshaugs Chimera, Karin Fossums Jeg kan se i mørket, Hans Olav Lahlums Satelittmenneskene, for å nevne noen. Foreløpig vil jeg anbefale deg å merke deg ved Ellisiv Lindkvists Tørst, Brynjulf Jung Tjønns Kinamann, Fvonk av Erlend Loe, Stig Sæterbakkens Gjennom natten, Cornelius Jakhellns Raseri, Lars Saabye Christensens Chet Baker spiller ikke her, Michael Cunninghams Før kvelden kommer og Hisham Matars Forsvinningens anatomi. Fra barne- og ungdomsredaksjonen Torgeir Rebollo Pedersens Lammet som ikke ville bli lår (ill: Per Dybvig), Ragnar Aalbus Harry og Roger får en slags venn, Shaun Tans Den bortkomne tingen, Ingelin Røsslands Minus meg, samt de nye appene for Ipad og iPhone – Karsten og Petras verden av Bringsværd/Holt – last den ned GRATIS her - Garmanns sommer av Stian Hole og Den siste magiker av Sigbjørn Mostue.

Og for dere som har fulgt med her på bloggen en stund, dere vet at jeg ELSKER Nicole Krauss og hennes Det store huset. Les mer her og her.

En ting er sikkert. Det kommer til å bli en svært leseverdig bokhøst!

PS: Forlagets pressekonferanse vil være mulig å se i opptak i løpet av morgendagen på www.forlagsliv.no

Les mer...

Gjesteblogg av Erika Fatland: Hva de pårørende trenger å vite

23. august 2011

0 kommentarer

Søndag var vi mange som satte kaffen i vrangstrupen. Valgkampen er i gang, som kjent, og Carl I. Hagen benyttet anledningen til å stille spørsmålstegn ved politiets ressursbruk i etterforskningen av massedrapene og terroren 22. juli.

”69 personer har han drept på Utøya. Om han, da han begynte å skyte, gikk til venstre og skjøt den unge jenta, eller til høyre og skjøt den unge gutten; at noen av foreldrene skal vite om rekkefølgen og nøyaktig sted og alt sånt noe, det begriper ikke jeg,” uttalte Hagen til VG.

Nei, er det så nøye da? Kan de ikke bare slå seg til tåls med at tenåringen deres ble drept av Norges verste massemorder gjennom tidene? Må de nå absolutt vite hvordan? Utsagnets mangel på empati og medmenneskelighet er så sjokkerende at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.

I seks år nå har jeg arbeidet med ettervirkningene av terroraksjonen mot Skole nr. 1 i Beslan i Nord-Kaukasus. 333 mennesker, hvorav 186 barn, ble drept under det brutale gisseldramaet som varte i nesten tre dager.

Ikke alle foreldrene hadde anledning til å følge barna sine til årets første skoledag, derfor var det mange som aldri fikk se barna sine igjen i live etter at de hadde tatt farvel med dem om morgenen den 1. september. I tre dager sto de utenfor den beleirede skolebygningen, uten mulighet til å komme i kontakt med barna som satt fanget i den varme, overfylte gymsalen.

Etterpå har disse foreldrene vært naget av en forferdelig skyldfølelse og et enormt behov etter å få rede på alle detaljer. Selv de aller, aller minste. Var det noen som passet på datteren min mens hun satt der inne, alene? Hvor satt hun? Hvem satt ved siden av henne? Var hun redd? Var det noen som trøstet henne? Hva var det siste hun sa? Hvordan døde hun? Kjente hun smerte, eller gikk det fort? Da rettssaken mot den eneste, overlevende terroristen satte i gang åtte måneder senere, møtte de tallrike opp, hver eneste dag, for å få med seg alle saksforhold og opplysninger.

Også mange av de som selv var gisler og som overlevde, hadde i ettertid et stort behov for å få alle detaljer på bordet. Fra de aller, aller minste. De var naturligvis opptatt av de store spørsmålene, spørsmål rundt skyld og politikk, men de små detaljene var altså også av største betydning. De overlevende ville vite hvor vennene deres hadde sittet. Hvem som hadde gått ut på toalettet og når; de ville vite hvem som hadde sagt hva, og til hvem.

Hver eneste dag i mange år etter terroraksjonen snakket mange av de tidligere gislene sammen daglig om detaljene rundt tragedien. Hver gang husket de litt flere detaljer. Kanskje var dette deres måte å gjenvinne kontrollen over en situasjon hvor de hadde vært maktesløse. Hver dag falt nye, bitte små brikker på plass.

En så detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet som mulig er ingen mirakelkur mot traumer og dyp sorg, men det er likevel uendelig viktig for svært mange av de etterlatte og de overlevende. Dessuten, som både den offisielle og de uoffisielle etterforskningsarbeidene har vist, er et slikt detaljnivå også nødvendig av rent kriminaltekniske grunner; ikke bare for å rekonstruere hendelsesforløp og dermed også ansvaret i detalj, men også for å få innsikt i illgjerningsmennenes motiver og psyke, samt avdekke svakheter ved politiets og spesialstyrkenes respons på stedet.

Det fantes også i Beslan selvsagt dem som mente at hverdagen snarest mulig måtte ”komme i gang igjen”, og ikke ville dvele lengre enn høyst nødvendig ved det inntrufne. Det fantes selvsagt også flere som ikke kunne forstå hvorfor de etterlatte ikke nødvendigvis maktet å ”gå videre” etter at to, tre, fire eller enda flere år var forløpt. Men i hele mitt arbeid i Beslan har jeg til gode å ha støtt på et tilsvarende tilfelle av direkte ufølsomhet, så kort tid etter tragedien, som det Carl I. Hagen her varter opp med.

Om Hagens utsagn er et ledd i Frp.s ”forsiktige” tone i valgkampen, om de er et usmakelig forsøk på å score poeng om politiets budsjetter, eller om de rett og slett er uttrykk for alminnelig mangel på medmenneskelighet og skamfølelse hos Frp.s ordførerkandidat i Oslo, er ikke godt å si. Det samme kan det vel være. Utsagnene er like rystende, uansett fra hvilken vinkel man betrakter dem.

Denne teksten har tidligere vært publisert i Aftenposten.

Les mer...

Gjesteblogg av Lars Saabye Christensen: 22 7 2011

22. august 2011

3 kommentarer

Foto: Marie Vestgård

 

rammet av flamme og skygge
slipper jeg alt jeg har i hendene
og ser: tingene mister sin vekt
himmelen mister sin farge
vinden mister sine seil
tankene mister sin tyngde og ordene sin mening
natten mister sin morgen
dagen mister sin sol

jeg ser: sorgen er et hardt materiale
vi er sorgens arbeidere
vi hamrer den, bender den og bøyer
og former den
til vi ser: sorgen har ikke
tilbakevirkende kraft

å minnes de døde er å huske dem
slik de levde
i øyeblikk og år, i time og sekund
å ære de døde er å oppfylle deres liv
selv om ingenting blir det samme

rammet av flamme og skygge
slipper vi alt vi har i hendene
og løfter en rose
rosen har rett

så samle dine blomster i en vid bukett
samle ditt lys for å se gjennom mørket
samle din glede for å bære all gråt
samle ditt håp for å holde på drømmen
samle dine tanker for å tåle all tvil

så samle ditt menneske
samle våre medmennesker
samle oss sammen

 

Lest av Aksel Henie under Minneseremonien i Oslo Spektrum søndag 21.08.11 og publisert i Aftenposten mandag 22.08.11

 

Les mer...

Borte bra, men hjemme best?

13. august 2011

0 kommentarer

Uttrykket ”Borte bra, men hjemme best” klinger kanskje litt gammelmodig, men sier allikevel mye. Denne bloggen skulle handle om forskjellene mellom å bo og skrive i Norge og i USA hvor jeg bor til daglig og om Da tigrene røykte som ble skrevet mens jeg bodde i USA. Inntil nå har Norge blitt nevnt når det er snakk om spesielle, originale ting som bare kan skje ett sted i verden. Da trekkes Norge frem som en kuriositet, et land hvor det er midtnattsol hele sommeren og hvor de har hotell bygget av is og på Svalbard har de en bunker under jorda med nødproviant nok til hele Norges befolkning i tilfelle det blir atomkrig. Ja, noenganger oppleves nærmest Norge som en kuriositet på meg også. Det Norge jeg opplever når jeg er hjemme er bare fragmenter av det livet jeg hadde da jeg bodde i Norge. Samtidig inneholder de aller fleste tekstene mine, inkludert romanen Da tigrene røykte, mye om det å lengte etter tilhørighet.
I år, i juli 2011, skulle vi endelig hjem på sommerferie. Dessverre viste det seg at oppholdet vårt ikke ble helt slik vi hadde forestilt oss. Det gamle uttrykket ”Borte bra, men hjemme best” klang ganske så annerledes i ørene mine. For ti år siden, 11.september 2001 bodde jeg tjue minutter unda Manhattan, da World Trade Center tragedien inntraff. I år, 22.juli 2011, befinner jeg meg 1 time unna Oslo da en ny tragedie skjer. Her er mine tanker og refleksjoner omkring begge disse tragediene og hva som skjedde etterpå i USA, og tanker jeg har om Norge etter 22.juli. Hvilke likheter og forskjeller var det?

19. juli 2011:
Jeg ankommer Gardermoen flyplass med mine to små barn, døgnvill og småsliten etter en lang reise over Atlanterhavet. På flyplassen ergrer jeg meg som alltid over at jeg må ta av meg jakka, klokka, ta ut laptopen av bagen min, legge ut melkeflaskene og kremene i egen plastikk pose, en prosedyre som skaper kø og forsinkelser hver eneste gang. Bare fordi en idiot hadde en eksplosiv greie i skoen på et fly ut av England for noen år siden må jeg nå i tillegg ta av meg skoene tenker jeg irritert der jeg står og fikler med skolissene på joggeskoene. Da vi ankommer Gardermoen står min eldste søster og venter på oss. Det er betryggende. Jeg snuser inn lukten fra Narvesens pølsebod og nikker anerkjennende til den store bollen med sprøstekt løk. Jeg er hjemme. Vi innlosjerer oss på Kongsberg og snakker og spiser. Koser oss. Det er et uttrykk jeg oversetter med ”cozy” men egentlig er det uoversettelig. Noe vi nordmenn elsker å gjøre så ofte som mulig. Døgnvill som jeg er sitter jeg oppe til langt på natt og skriver og leser aviser på internett. Om 4 dager skal vi i familiebryllup. Det er det alle snakker om.

22.juli 2011:
Mannen min skal etter planen ankomme Gardermoen fra USA tidlig på morgenen. Han skal ta buss til Kongsberg. Vi lager kaffe hjemme hos foreldrene mine mens vi venter. Etter en drøy halvtime står mannen min søkkvåt i stua til foreldrene mine og utbryter:
”Har du hørt nyheten?”
”Hva slags nyhet?” spør jeg forvirret. En venn av ham i India har ringt og spurt om alle hjemme i Norge er OK ettersom det var en bombeeksplosjon i Oslo for en time siden? For en surrealistisk tanke: Fra Norge til India via internett og TV tilbake til Norge på et par timer.

Resten av ettermiddagen og kvelden sitter vi klistret til TV-skjermen. Nyhetene som etterhvert når oss framstår som et mareritt. Umenneskelig. Ufattelig. I tillegg til bombe eksplosjonen i regjeringsbygget i Oslo hvor ble det to timer senere rapportert om massedrap på AUFs sommerleir på Utøya utenfor Oslo. Over 81 mennesker drept. Vi veksler mellom BBC som har reportere i Oslo og NRK og TV2 som selvfølgelig sender direkte med pressekonferanse og intervjuer. Bryllupsfesten dagen etterpå er plutselig fjern. Men det er virkelig. Hva skjedde egentlig? Hvem skjøt? Hvor mange omkom? Kjente vi noen som kjente noen? Var det flere involvert? Og hvor lang tid gikk det før skytinga på Utøya startet til politiet faktisk kom dit? Tekstmeldinger og telefoner og e-post strømmer inn fra utland og innland. Vi sitter stumme og lamslåtte foran TV-skjermen. Rister skrekkslagne på hodet av det forferdelige som har skjedd. Hva slags menneske er det som handler så umenneskelig? Vi som tilskuere kan bare se og lese om dem og vise medfølelse med ofrene og familiene deres.

[...]

Les mer...