Forlagsliv

I dag, 12. april, kommer Adrian Pracons bok om Utøya. Hvorfor ønsket ikke AUF at denne øyevitneskildringen skulle utgis?

Adrians bok er skarpt sett med et vell av fine detaljer. I denne øyevitneskildringen kan vi nesten høre «hjertet mot steinen», som er bokas tittel.

Nettopp nå før rettssaken trenger vi fortellinger i andre formater enn nyhetsreportasjen. Erik Møller Solheim, som har ført boka i pennen, har gjort en svært god jobb i å bringe Adrians observasjoner videre.

Som i gjengivelsen av hvordan Adrian og en jente fnisende kiver om en regnjakke å ha over seg, det alminnelige småtullet to ungdommer imellom som alle kan kjenne seg igjen i.

Bare med den forskjell at de begge var skutt, og visste at en av dem,  kanskje begge, skulle dø på denne stranden, og at denne regnjakka var den siste, felles trygge ting for dem i verden.

[...]

PFU-sak 180/11
KLAGER: Lisbeth Bastholm Brydøy
ADRESSE: Mesanveien 7, 4624 Kristiansand
TELEFON/TELEFAX:
REDAKSJON: Fædrelandsvennen
PUBLISERINGSDATO: 25.07.2011
STOFFOMRÅDE: Terror
GENRE: Reportasje
SØKERSTIKKORD: Skille mellom reklame og redaksjonelt innhold, saklighet og omtanke, bildebruk.
REGISTRERT: 29.07.2011
BEHANDLET I SEKR.: 29.07.2011
BEHANDLES I PFU: 20.10.2011
FERDIGBEHANDLET: 20.10.2011
BEHANDLINGSTID: 81 dager
KLAGEGRUPPE: Privatperson
PFU-KONKLUSJON: Ikke brudd på god presseskikk
HENVISNING VVPL.:
MERKNADER:
SAMMENDRAG:

Fædrelandsvennen bragte mandag 25. juli en artikkel som førstesideoppslag i avisens del to, med tittelen: «Ærlig», og følgende inngang:

[...]

«Vi må gi alle de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk.»

Det var det vi i redaksjonen tenkte da vi ville lage dokumentarboken 22.07.11. Fra hat til kjærlighet. Boken kommer ut i dag, og gjennom ord og bilder dokumenterer den terrorangrepene 22. juli og dagene som fulgte.

Akkurat dette med at vi vil gi «de umiddelbare inntrykkene et varig uttrykk» høres ut som en fiks formulering, litt jålete. Mest av alt høres det kanskje ut som en retorisk konstruksjon, med den lille bevegelsen fra «uttrykk» til «inntrykk». Akkurat som når folk skriver at «ved å senke kravene så øker vi risikoen». Det kalles ekvilibrisme og betyr at setningen er i balanse, den står i retorisk symmetri.

Balanse er av det gode. Balansen i setningen får oss til å føle at det som sies er troverdig, og da liker vi det. Balansen gjør at vi opplever setningen som godt skrevet. Kanskje til og med at det som står der er vakkert — eller sant. Og sånn sett er det ikke tilfeldig at nettopp den formuleringen sto for oss som det vi ville gjøre. Terrorangrepene den 22. juli rykket oss alle ut av balanse. Ved å gi ut bøker ville vi som forlagshus bidra til å få verden til å henge sammen igjen. Vi ville gjenopprette balansen.

Og så ønsket vi at det som skjedde disse dagene skulle bli bevart også for den lange ettertiden. Vi ville at du om fem år, ti år, femti år skulle kunne trekke fram boka fra hylla og sette deg ned med noen på fanget, noen som ikke var her da, og vise henne det som skjedde.

Forsiden på boken.

[...]

Dagens pressekonferanse er overstått. Forlagssjef for skjønnlitteratur Anne Fløtaker, redaksjonssjef for barne- og ungdomsbøker Kristin Jobraaten og forlagssjef for dokumentar Ida Berntsen presenterte høstens mange, spennende nyheter. Jeg gleder meg til å utgi et stort antall av disse i pocket i fremtiden.

Dokumentarlista føles spesielt viktig i høst, og svenske Lisa Bjurwald gjorde inntrykk da hun fortalte om sin bok, Europas Skam – Rasister på fremmarsj. Hun måtte i 2009/2010 kjempe for å få boken utgitt, man var mer opptatt av problemene med det multikulturelle samfunnet og truslene fra islamistiske ekstreme. Etter 22.7.2011 er bevisstheten omkring hvor viktig også dette temaet er kommet tydelig frem, og vi får her en gylden anledning til å lære mer om de ytterliggående høyrekreftene i Europa. I samme åndedrag vil jeg nevne Øyvind Strømmens Det mørke nettet – om høyreekstremisme, kontrajihadisme og terror i Europa. Holdningene og hatet som kom til syne i Oslo og på Utøya 22. juli er langt fra unike, ifølge forfatteren, og kan spores tilbake til vår egen fortid, og til høyreekstreme partier og bevegelser over hele Europa. Både Europas skam og Det mørke nettet utgis i november.

Atmosfæren var til å ta og føle på da forfatter Tor Bomann Larsen presenterte bind fem i biografiverket om kong Harald og dronning Maud, Æresord. Forfatteren hadde med seg intet mindre enn kongens eget eksemplar av Hitlers Min Kamp, full av kongens understrekninger. Man kunne høre at både journalister, fotografer, forfattere og forlagsansatte holdt pusten. Det ligger i forutsetningene at bind fem vil bli dette biografiverkets mest dramatiske: Klimaks i kong Haakons liv og i Norges historie kan sammenfattes i datoen 9. april 1940. Og 9.april må nå også ses i nytt lys, etter 22. juli.

Fredag 22. juli gikk Andreas Lunde mellom bygningene i det bomberammede regjeringskvartalet. Nå er han redaktør for en minnebok som skal dokumentere hvordan det norske folk stod sammen gjennom de første dagene etter terrorangrepet. Les mer om og bidra til prosjektet på minneboken Facebookside. Etter planen skal minneboken være klar i november, og alt overskudd fra salget vil gå uavkortet til 22. juli-fondet og gjenoppbyggingen av Utøya.

Forfatter Lisa Bjurwald, som har bakgrunn fra det svenske tidsskriftet Expo, presenterer sin høyaktuelle bok, Europas skam.

Følg med her på Pocketprat, for kommende betraktninger rundt flere av høstens nye romaner, dokumentarer med mer. Blant annet om de store forventede bestselgerne, som Anger av Roy Jacobsen, 30 dager i Sandefjord av Vigdis Hjorth, Gert Nygårdshaugs Chimera, Karin Fossums Jeg kan se i mørket, Hans Olav Lahlums Satelittmenneskene, for å nevne noen. Foreløpig vil jeg anbefale deg å merke deg ved Ellisiv Lindkvists Tørst, Brynjulf Jung Tjønns Kinamann, Fvonk av Erlend Loe, Stig Sæterbakkens Gjennom natten, Cornelius Jakhellns Raseri, Lars Saabye Christensens Chet Baker spiller ikke her, Michael Cunninghams Før kvelden kommer og Hisham Matars Forsvinningens anatomi. Fra barne- og ungdomsredaksjonen Torgeir Rebollo Pedersens Lammet som ikke ville bli lår (ill: Per Dybvig), Ragnar Aalbus Harry og Roger får en slags venn, Shaun Tans Den bortkomne tingen, Ingelin Røsslands Minus meg, samt de nye appene for Ipad og iPhone – Karsten og Petras verden av Bringsværd/Holt – last den ned GRATIS her - Garmanns sommer av Stian Hole og Den siste magiker av Sigbjørn Mostue.

Og for dere som har fulgt med her på bloggen en stund, dere vet at jeg ELSKER Nicole Krauss og hennes Det store huset. Les mer her og her.

En ting er sikkert. Det kommer til å bli en svært leseverdig bokhøst!

PS: Forlagets pressekonferanse vil være mulig å se i opptak i løpet av morgendagen på www.forlagsliv.no

Søndag var vi mange som satte kaffen i vrangstrupen. Valgkampen er i gang, som kjent, og Carl I. Hagen benyttet anledningen til å stille spørsmålstegn ved politiets ressursbruk i etterforskningen av massedrapene og terroren 22. juli.

”69 personer har han drept på Utøya. Om han, da han begynte å skyte, gikk til venstre og skjøt den unge jenta, eller til høyre og skjøt den unge gutten; at noen av foreldrene skal vite om rekkefølgen og nøyaktig sted og alt sånt noe, det begriper ikke jeg,” uttalte Hagen til VG.

Nei, er det så nøye da? Kan de ikke bare slå seg til tåls med at tenåringen deres ble drept av Norges verste massemorder gjennom tidene? Må de nå absolutt vite hvordan? Utsagnets mangel på empati og medmenneskelighet er så sjokkerende at jeg knapt vet hvor jeg skal begynne.

I seks år nå har jeg arbeidet med ettervirkningene av terroraksjonen mot Skole nr. 1 i Beslan i Nord-Kaukasus. 333 mennesker, hvorav 186 barn, ble drept under det brutale gisseldramaet som varte i nesten tre dager.

Ikke alle foreldrene hadde anledning til å følge barna sine til årets første skoledag, derfor var det mange som aldri fikk se barna sine igjen i live etter at de hadde tatt farvel med dem om morgenen den 1. september. I tre dager sto de utenfor den beleirede skolebygningen, uten mulighet til å komme i kontakt med barna som satt fanget i den varme, overfylte gymsalen.

Etterpå har disse foreldrene vært naget av en forferdelig skyldfølelse og et enormt behov etter å få rede på alle detaljer. Selv de aller, aller minste. Var det noen som passet på datteren min mens hun satt der inne, alene? Hvor satt hun? Hvem satt ved siden av henne? Var hun redd? Var det noen som trøstet henne? Hva var det siste hun sa? Hvordan døde hun? Kjente hun smerte, eller gikk det fort? Da rettssaken mot den eneste, overlevende terroristen satte i gang åtte måneder senere, møtte de tallrike opp, hver eneste dag, for å få med seg alle saksforhold og opplysninger.

Også mange av de som selv var gisler og som overlevde, hadde i ettertid et stort behov for å få alle detaljer på bordet. Fra de aller, aller minste. De var naturligvis opptatt av de store spørsmålene, spørsmål rundt skyld og politikk, men de små detaljene var altså også av største betydning. De overlevende ville vite hvor vennene deres hadde sittet. Hvem som hadde gått ut på toalettet og når; de ville vite hvem som hadde sagt hva, og til hvem.

Hver eneste dag i mange år etter terroraksjonen snakket mange av de tidligere gislene sammen daglig om detaljene rundt tragedien. Hver gang husket de litt flere detaljer. Kanskje var dette deres måte å gjenvinne kontrollen over en situasjon hvor de hadde vært maktesløse. Hver dag falt nye, bitte små brikker på plass.

En så detaljert beskrivelse av hendelsesforløpet som mulig er ingen mirakelkur mot traumer og dyp sorg, men det er likevel uendelig viktig for svært mange av de etterlatte og de overlevende. Dessuten, som både den offisielle og de uoffisielle etterforskningsarbeidene har vist, er et slikt detaljnivå også nødvendig av rent kriminaltekniske grunner; ikke bare for å rekonstruere hendelsesforløp og dermed også ansvaret i detalj, men også for å få innsikt i illgjerningsmennenes motiver og psyke, samt avdekke svakheter ved politiets og spesialstyrkenes respons på stedet.

Det fantes også i Beslan selvsagt dem som mente at hverdagen snarest mulig måtte ”komme i gang igjen”, og ikke ville dvele lengre enn høyst nødvendig ved det inntrufne. Det fantes selvsagt også flere som ikke kunne forstå hvorfor de etterlatte ikke nødvendigvis maktet å ”gå videre” etter at to, tre, fire eller enda flere år var forløpt. Men i hele mitt arbeid i Beslan har jeg til gode å ha støtt på et tilsvarende tilfelle av direkte ufølsomhet, så kort tid etter tragedien, som det Carl I. Hagen her varter opp med.

Om Hagens utsagn er et ledd i Frp.s ”forsiktige” tone i valgkampen, om de er et usmakelig forsøk på å score poeng om politiets budsjetter, eller om de rett og slett er uttrykk for alminnelig mangel på medmenneskelighet og skamfølelse hos Frp.s ordførerkandidat i Oslo, er ikke godt å si. Det samme kan det vel være. Utsagnene er like rystende, uansett fra hvilken vinkel man betrakter dem.

Denne teksten har tidligere vært publisert i Aftenposten.

Foto: Marie Vestgård

rammet av flamme og skygge
slipper jeg alt jeg har i hendene
og ser: tingene mister sin vekt
himmelen mister sin farge
vinden mister sine seil
tankene mister sin tyngde og ordene sin mening
natten mister sin morgen
dagen mister sin sol

jeg ser: sorgen er et hardt materiale
vi er sorgens arbeidere
vi hamrer den, bender den og bøyer
og former den
til vi ser: sorgen har ikke
tilbakevirkende kraft

å minnes de døde er å huske dem
slik de levde
i øyeblikk og år, i time og sekund
å ære de døde er å oppfylle deres liv
selv om ingenting blir det samme

rammet av flamme og skygge
slipper vi alt vi har i hendene
og løfter en rose
rosen har rett

så samle dine blomster i en vid bukett
samle ditt lys for å se gjennom mørket
samle din glede for å bære all gråt
samle ditt håp for å holde på drømmen
samle dine tanker for å tåle all tvil

så samle ditt menneske
samle våre medmennesker
samle oss sammen

Lest av Aksel Henie under Minneseremonien i Oslo Spektrum søndag 21.08.11 og publisert i Aftenposten mandag 22.08.11

Uttrykket ”Borte bra, men hjemme best” klinger kanskje litt gammelmodig, men sier allikevel mye. Denne bloggen skulle handle om forskjellene mellom å bo og skrive i Norge og i USA hvor jeg bor til daglig og om Da tigrene røykte som ble skrevet mens jeg bodde i USA. Inntil nå har Norge blitt nevnt når det er snakk om spesielle, originale ting som bare kan skje ett sted i verden. Da trekkes Norge frem som en kuriositet, et land hvor det er midtnattsol hele sommeren og hvor de har hotell bygget av is og på Svalbard har de en bunker under jorda med nødproviant nok til hele Norges befolkning i tilfelle det blir atomkrig. Ja, noenganger oppleves nærmest Norge som en kuriositet på meg også. Det Norge jeg opplever når jeg er hjemme er bare fragmenter av det livet jeg hadde da jeg bodde i Norge. Samtidig inneholder de aller fleste tekstene mine, inkludert romanen Da tigrene røykte, mye om det å lengte etter tilhørighet.
I år, i juli 2011, skulle vi endelig hjem på sommerferie. Dessverre viste det seg at oppholdet vårt ikke ble helt slik vi hadde forestilt oss. Det gamle uttrykket ”Borte bra, men hjemme best” klang ganske så annerledes i ørene mine. For ti år siden, 11.september 2001 bodde jeg tjue minutter unda Manhattan, da World Trade Center tragedien inntraff. I år, 22.juli 2011, befinner jeg meg 1 time unna Oslo da en ny tragedie skjer. Her er mine tanker og refleksjoner omkring begge disse tragediene og hva som skjedde etterpå i USA, og tanker jeg har om Norge etter 22.juli. Hvilke likheter og forskjeller var det?

19. juli 2011:
Jeg ankommer Gardermoen flyplass med mine to små barn, døgnvill og småsliten etter en lang reise over Atlanterhavet. På flyplassen ergrer jeg meg som alltid over at jeg må ta av meg jakka, klokka, ta ut laptopen av bagen min, legge ut melkeflaskene og kremene i egen plastikk pose, en prosedyre som skaper kø og forsinkelser hver eneste gang. Bare fordi en idiot hadde en eksplosiv greie i skoen på et fly ut av England for noen år siden må jeg nå i tillegg ta av meg skoene tenker jeg irritert der jeg står og fikler med skolissene på joggeskoene. Da vi ankommer Gardermoen står min eldste søster og venter på oss. Det er betryggende. Jeg snuser inn lukten fra Narvesens pølsebod og nikker anerkjennende til den store bollen med sprøstekt løk. Jeg er hjemme. Vi innlosjerer oss på Kongsberg og snakker og spiser. Koser oss. Det er et uttrykk jeg oversetter med ”cozy” men egentlig er det uoversettelig. Noe vi nordmenn elsker å gjøre så ofte som mulig. Døgnvill som jeg er sitter jeg oppe til langt på natt og skriver og leser aviser på internett. Om 4 dager skal vi i familiebryllup. Det er det alle snakker om.

22.juli 2011:
Mannen min skal etter planen ankomme Gardermoen fra USA tidlig på morgenen. Han skal ta buss til Kongsberg. Vi lager kaffe hjemme hos foreldrene mine mens vi venter. Etter en drøy halvtime står mannen min søkkvåt i stua til foreldrene mine og utbryter:
”Har du hørt nyheten?”
”Hva slags nyhet?” spør jeg forvirret. En venn av ham i India har ringt og spurt om alle hjemme i Norge er OK ettersom det var en bombeeksplosjon i Oslo for en time siden? For en surrealistisk tanke: Fra Norge til India via internett og TV tilbake til Norge på et par timer.

Resten av ettermiddagen og kvelden sitter vi klistret til TV-skjermen. Nyhetene som etterhvert når oss framstår som et mareritt. Umenneskelig. Ufattelig. I tillegg til bombe eksplosjonen i regjeringsbygget i Oslo hvor ble det to timer senere rapportert om massedrap på AUFs sommerleir på Utøya utenfor Oslo. Over 81 mennesker drept. Vi veksler mellom BBC som har reportere i Oslo og NRK og TV2 som selvfølgelig sender direkte med pressekonferanse og intervjuer. Bryllupsfesten dagen etterpå er plutselig fjern. Men det er virkelig. Hva skjedde egentlig? Hvem skjøt? Hvor mange omkom? Kjente vi noen som kjente noen? Var det flere involvert? Og hvor lang tid gikk det før skytinga på Utøya startet til politiet faktisk kom dit? Tekstmeldinger og telefoner og e-post strømmer inn fra utland og innland. Vi sitter stumme og lamslåtte foran TV-skjermen. Rister skrekkslagne på hodet av det forferdelige som har skjedd. Hva slags menneske er det som handler så umenneskelig? Vi som tilskuere kan bare se og lese om dem og vise medfølelse med ofrene og familiene deres.

[...]

Rosemarsj 25. juli i Oslo med bortimot 200.000 mennesker i gatene. Ikke alle nådde frem til Rådshusplassen på grunn av trengselen. Foto: Andreas H. Lunde

Alle jeg har snakket med husker nøyaktig hvor de befant seg og hva de gjorde da de fikk høre om eksplosjonen i Grubbegata.

Hva som skjedde i Regjeringskvartalet og på Utøya trenger jeg ikke å si så mye om. Alle vet, og alle er på forskjellige måter berørt av disse hendelsene.

I kommentarfeltet til bloggen Kval & Actionfilm fant jeg følgende fra en anonym leser:

Jeg mistet en jeg har arbeidet sammen med, men hele uka har handlet om så mye mer enn det. Frykten og kjærligheten og balansen mellom dem. Alt jeg er redd for og alt jeg er glad i. Å være langt borte og likevel berørt. Å kjenne noen over hele landet som kjenner noen. Å løfte fakler og roser. Å hylgrine i det ene minuttet og puste lettet ut det andre. Å være stolt, trist og i dyp sorg. Å lengte etter det normale og ønske alt ugjort.

Jeg vet at dette har endret meg, men jeg aner fortsatt ikke helt hvordan. Jeg vet bare at vi er sammen.

Vi kan ikke vite hvordan 22.07.11 har forandret oss, eller hvordan det kommer til å forandre oss. Men en gang i fremtiden finner vi kanskje ut av det. Da kan det være fint å ha noe som minner oss om hva det var som forandret oss.

Cappelen Damm skal bidra til å ta vare på minnene. I situasjonen hjalp folk til på den beste måten de kunne makte. Vår måte å hjelpe til er å lage en bok full av minner.

Boka skal ikke beskrive angrepene. Boka skal heller ikke handle om gjerningsmannen. I en bok full av bilder skal vi vise hvordan vi reagerte på terroristens hat og vold ved finne sammen. Vi skal også finne frem til det som ble skrevet på nettet, i aviser og sagt i taler. Det er planen. Hvordan det endelige resultatet blir vet vi ennå ikke.

For å få til dette prosjektet trenger vi din hjelp. Send oss bilder fra fredag 22.07.11 og til og med mandagen etter, da det var rosermarsjer og markeringer over hele landet – kanskje også i utlandet?

Vi har snakket med flere fotografer og mediehus om å få bruke bilder. Så langt har alle sagt at de vil bidra.

Overskuddet av prosjektet går uavkortet til 22.julifondet til gjenreising av Utøya. Cappelen Damm vil ikke tjene penger på denne boken.

Hvordan kan du bidra?
Send inn dine bilder:
Skjema på vår Facebookside: http://www.facebook.com/Minnebok
De som ikke er på Facebook kan sende via denne linken: https://filestork.net/6rf9eaie
Du kan også kontakte oss på epost: minnebok@cappelendamm.no
Vi er også på Twitter Follow @Minnebok220711

Så står vi igjen med dette: unge mennesker, skutt og drept på det skammeligste, frarøvet livet før de kom virkelig i gang med det. Hvem kan tro på en Gud etter slike handlinger? Hvem kan tro på noe som helst? Å lete etter mening i lidelsen er ikke noe nytt. Kriger, vold, naturkatastrofer og sykdom har fulgt menneskeheten siden tidenes morgen. Gang på gang har ofre og pårørende ropt ut sin avmakt og sorg; for selv om lidelsen og smerten er en del av de menneskelige grunnbetingelser, er opplevelsen av meningsløs død alltid like knusende grov og utslettende. Enten de het Job eller Ivan Karamasov, enten de var pårørende etter Åsta-ulykken eller 11.september, enten de tapte et menneske på havet eller i sykesengen; har anklagen mot skjebnen, Gud og livet rettmessig blitt slynget ut.

Men ingenting kan måles med at barn og unge dør. Da er det noe mer enn mennesker som utslettes, da er det selve livet som angripes. Ugjerningsmannen på Utøya utviste en kaldblodig grusomhet som ikke kan karakteriseres med andre ord enn ond. Reaksjonen mot dette trenger ikke bare bestå av rosemarsjer og verdig sorg. Det er lov å være rasende. Det er lov å forbanne det syke svinet som stod for denne skjendige handlingen. Men etterpå, når livet engang går nådeløst videre, er det bare sorgen og fortvilelsen tilbake.
Et helt land har nå sørget i en uke over tapet av sine unge venner på Utøya; snakket, grått, lett, for å finne en vei ut gjennom dette, til den andre siden. Bare for å oppdage at det ikke er noen vei forbi. At dette må vi leve med. At dette blir hos oss for alltid.

Men noe vil med tiden vise seg å bli tilbake, som kan hende gir et lite glimt av noe annet:

De unge døde har til alle tider hatt en merkelig kraft til å leve videre. Ikke bare i kjærligheten hos familie og venner, men også som symboler på noe mer: referansepunkter for oss som er tilbake. Ungdommene på Utøya tilbragte sine siste døgn i fellesskap, glede og mening, med en opplevelse av fullbyrdelse der og da. Og slik vil de bli stående, som eksempler på det beste i mennesket: mulighetene, håpet, livskraften; alt det vi som lever videre så altfor lett mister underveis. De vil bli tenkt på, bedt for, drømt om, husket. På den måten vil disse unge døde få en betydning de ikke selv kunne forestille seg, men som kanskje ikke er så langt unna deres opprinnelige håp om å sette et avtrykk i verden.

Først publisert i A-Magasinet fredag 29.07.2011.

På kort tid, kanskje bare to-tre uker, hadde jeg klart å komme i gang med et nytt bokprosjekt, manuset vokste raskt, jeg nærmet meg 40 A4-sider, jeg hadde flyten, jeg skrev om kveldene etter at barna hadde lagt seg, jeg var lykkelig, etter at jeg fullførte Kinamann tidligere i år, opplevde jeg det mange andre forfattere opplever når siste punktum er satt i et prosjekt de har jobbet intenst med over lang tid: det var vanskelig å skrive noe nytt, jeg har erfart det tidligere også, når et bokprosjekt er ferdig, tar det tid å starte fra scratch igjen, det tomme word-dokumentet foran meg virker alt for tomt, det er ingen sider å scrolle mellom, det er bare tomt, hvitt, og tanken på at man en gang, der fremme, i fremtiden, skal klare å fylle dette dokumentet med 150-200 A4-sider, virker uoverkommelig, det virker for voldsomt, for tungt, derfor går det uker, kanskje måneder, kanskje enda mer, før man finner et prosjekt man har troen på, der historien sitter, karakteren interessant, språket fungerer, slik at man er villig til å gi seg i kast, bruke sin dyrbare tid til å konsentrere seg om å jobbe dette manuset frem, uten å vite helt sikkert om det noen gang vil bli bok, for det vet man ikke før man er ferdig, før manuset er antatt, og slik hadde jeg det i noen uker, før jeg følte at det plutselig satt, en karakter dukket opp, en historie vokste frem, og plutselig satt jeg der med et etterhvert fyldig word-dokument, 40 A4-sider, jeg satte meg ned og lot fingrene vrimle over tastaturet, kveld etter kveld, lykkelig, fokusert, fornøyd, lettet, og så, så var det noe som skjedde, så viste kalenderen 22/7-2011, på NRK snakkes det om en ekplosjon, på nettavisene kommer det etterhvert klart frem at det kan være en bombe, men hvor, VG-huset, rett ved Cappelen Damm-kontorene? eller Regjeringskvartalet? så etterhvert rykter om skyting, i Oslo? nei, det viser seg at det er på Utøya, AUF-leiren, barn og ungdommer jaktes på, antall døde i Oslo viser seg å være seks, på Utøya ti eller ni, og når jeg legger meg 22/7-2011 klarer jeg ikke å tenke på annet enn redde barn og ungdom som løper for livet, som kaster seg ut i vannet på svøm, på et Oslo som ser ut som et krigsområde, og jeg er på Sørlandet, langt unna, i fredelige omgivelser, det er som om det ikke er Oslo, det er som om det ikke er Utøya, det er som om det ikke er Norge, og når jeg våkner 23/7-2011, regner man med 80 døde på Utøya, 80 døde, de fleste barn og ungdom, og de neste kveldene, når barna mine har lagt seg, og jeg setter meg ned, åpner word-dokumentet med manuset mitt og vil la fingrene mine vrimle over tastaturet, klarer jeg ikke å skrive noe som helst, hodet mitt er tomt, helt hvitt, som et nyåpnet word-dokument, uten innhold, ingen bokstaver, ingen ord, ingen setninger, for jeg klarer ikke å dikte videre på historien min, jeg klarer ikke å bygge videre på hovedkarakteren min, for akkurat nå finnes det bare en hovedkarakter i Norge, det er ABB, og det finnes bare en historie i Norge, det er terroren, og i stedet for å la fingrene vrimle over tastaturet, sjekker jeg nettaviser, jeg leser meg gjennom artikler, behovet for informasjon er stort, behovet for å finne ut hva som egentlig skjedde og hvorfor overdøver alt annet, hodet fylles av ABB og alt som skrives om ham, jeg er kvalm, jeg ser hele tiden for meg redde unge mennesker, jeg tenker på foreldre som har savnede barn, jeg sitter langt unna og er likevel så rystet, hva med dem som står midt oppi det? jeg vet ikke når jeg klarer å skrive videre på manuset mitt, for hvordan skal man klare å dikte når virkeligheten er så brutal? likevel, denne bloggteksten er kanskje en start, jeg er tilbake i Oslo, en by jeg er så glad i, og nå er alt forandret, ikke bare Oslo, ikke bare Norge, men også manuset mitt, for selv om jeg ikke har rørt word-dokumentet, selv om jeg ikke har skrevet én eneste ny setning, så vet jeg at manuset er annerledes nå, og alt jeg heretter vil skrive, vil være farget av det som skjedde 22/7-2011.