bokdama@work

Fra Kjersti Wøien Hålands diktsamling, Kjersti er ein fiktiv person, helsing Kjersti. Foto: Anette S. Garpestad

Så har jeg kanskje litt sær smak når det kommer til bøker. Eller. Har jeg egentlig det?
Eklektisk, kanskje. Jeg leser jo både høyt og lavt. Dikt og krim. Sakprosa (om enn ikke nok, i følge noen kollegaer). Gjerne romaner. Oftere og oftere essays. Hvis jeg ser over listen over de bøkene jeg likte best i 2012, så er det langt mellom bestselgerne. Jeg er skamløst begeistret for Ken Follett, det innrømmer jeg glatt. Linn Ullmann og Caitlin Moran er også bøker som har nått ut bredt. Men for øvrig?

Og det er da jeg atter en gang begynner å stusse. Hvorfor er det ikke flere som leser Édouard Levé? Selvportrett er en sånn bok som alle må, må, må lese! Hvorfor ligger ikke den nye diktboka til Kjersti Wøien Håland i pene små stabler sentralt plassert i bokhandelen? Den er salgbar som fy, likanes som en plutselig solskinnsdag. Eller nei. Kanskje heller som et melankolsk vårregn, når jeg tenker meg om. Men dog: det er knallbra!

Sarah Butlers Ti ting jeg har lært om kjærligheten er en roman som treffer meg rett i solar plexus. Så sårt, nydelig, varmt og godt fortalt. Men den finner du heller ikke i stabler i bokhandelen. Muligheten er faktisk stor for at du ikke finner den i det hele tatt, men må ta turen ut på internettet for å kjøpe den. Du finner den der. Hvis du leter litt.

Hilde Østbys debut Leksikon om lengsel. Nydelig bok. Nydelig omslag. Foto: Anette S. Garpestad

Jeg så heldigvis et fantastisk vindu for Hilde Østbys nydelige debut Leksikon om lengsel hos Norli i Universitetsgata. Der tronet den jaggu helt i toppsjiktet av bestselgerlisten, sammen med en annen favoritt: Jan Jakob Tønseths Prosten. Sånne små glimt er nydelig. Mer individualisme i bokhandelen! Jeg vil jo vite hva den stolte og godt orienterte bokhandleren anbefaler! Men som regel forsvinner disse bøkene bak kjempestabelen av den nyeste boken til Jo Nesbø, Lucinda Riley eller Dan Brown. For på boklistene som står på trykk i landets aviser er det forsvinnende sjelden vi blir overrasket. Det er de samme navnene, de samme bøkene, uke etter uke. Måned etter måned.

Se: Tronsmo på omslaget av Vinduet!

Da  er det godt at vi har bokhandlere som Tronsmo, som år etter år er kompromissløse i sin presentasjon av de gode bøkene. De bøkene som du ikke visste at du hadde lyst til å kjøpe, før du står med den i hånda, og plukker med noen kule postkort og en button i samme slengen. Denne uken feirer de 40-årsjubileum. Hurra for det!
Eller hva med, kan vi kalle det for ny-antikvariatet?, Cappelens Forslag. Dere har hørt det før: I love the place. Og det skal godt gjøres å spasere ut derfra uten en eller annen sannsynligvis sær liten godbit av en bok. Big business er det etter all sannsynlighet ikke. Men jeg digger at det lar seg gjøre. Jeg liker at Klassekampen kjører bestselgerlisten til Tronsmo som «sin» bestselgerliste i Bokmagasinet. Jeg tipper noen oppdager noe nytt på grunn av akkurat det. Og Bokmagasinet er et must, hver lørdag.

Hva med etter min, og mange andres, mening, fjorårets beste bok? Bergsveinn Birgissons Svar på brev frå Helga? Har du lest den? Hvor mange fikk med seg at det var en fantastisk bok som fortjente å leses av mange, mange? Hvor var den? Forble den bare en godt bevart hemmelighet, oss bokelskere imellom. Selv om jeg personlig følte at jeg ropte meg hes om denne boka. LES LES LES! Hva kommer dette av? Er det slik at folk flest har sperrer mot å lese noe nytt og ukjent? For å i det hele tatt få leserne til å prøve noe helt nytt, så må vi finne merkelapper som «Den nye Samartin«, «Ligner på Jussi Adler-Olsen» eller «Likte du Spis Elsk Lev, så liker du denne«. Stoler vi ikke lenger på gode anbefalinger av typen: «Den er dødsgod! Les den! Du kommer til å elske den!»

Så glemmer vi kanskje også litt at i bøkenes verden så er det noen få topper (og nå snakker jeg volumsalg) og en uendelig lang hale. Men la meg introdusere idéen, det er kanskje ikke noen ny idé, men dog. La oss tenke oss at det som er aller mest interessant faktisk befinner seg i den lange halen. Og at hver gang vi plukker en bok fra en kjempestabel, går for å lese akkurat det samme som bortimot 100.000 andre, så går vi glipp av noe overraskende. Noe spennende. Noe nytt.

Justin Torres lille roman Vi dyra. La denne romanen gjøre mer enn å bare touche bevistheten din! Foto: Anette S. Garpestad

Slik som bøkene til Delphine de Vigan. Det finnes ikke et eneste menneske jeg har prakket på Alt må vike for natten (og det er ikke få, altså!), som ikke i ettertid har takket meg for det. Fantastisk forfatter. Komplett ukjent for de aller fleste. Dere går glipp av noe!! Skjønner dere!? Eller Justin Torres Vi dyra. Hvordan kan en bok som får så unisont gode anmeldelser bare såvidt touche bevisstheten til alle potensielle lesere der ute?

Mitt mantra har alltid vært: så lenge folk leser så er det bra! Strengt tatt. Les hva du vil, så lenge du leser.
MEN, kanskje mitt nye kamprop må være: LES NOE NYTT! Vær litt vågal. Overrask deg selv. Spør bokhandleren om en anbefaling istedet for å plukke med deg enda en bok fra bestselgerlisten. Les bokanmeldelser. La deg inspirere av Bok i P2. Plukk med deg et nummer av Vinduet eller Vagant neste gang du er innom Narvesen. Les noe uventet. Kanskje dikt. Kanskje en tegneserie. Du har alt å vinne og absolutt intet å tape.

Les noe nytt! Hører du?

PS: Hva slags nytt du kan lese akkurat nå? Jonathan Franzens essaysamling Lenger unna. Da blir du litt klokere, og litt lykkeligere. Jeg lover. Det er helt sant.

Fra et annet boksted: Cappelens forslag. Et virkelig fint sted for folk som syns hver dag er en bokdag. Foto: Anette S. Garpestad

En dag for bøker. Én dag for bøker? Jeg vil påstå at alle dager er bokdager. En dag uten bøker er i det minste en litt kjedeligere dag. En litt blekere dag. Kanskje jeg til og med føler at dagen har vært litt lite lærerik, eller at den har manglet en touch magi? Men siden jeg til enhver tid har en stabel bøker liggende på nattbordet, så vil jeg si at sjansen for å oppleve en dag uten bøker er heller liten. Minimal. I tillegg er arbeidsdagene mine fulle av bøker. Nye manus, bøker rett fra trykkeriet, et fantastisk nytt omslag – et sånt jeg må ta litt på -, en forfatter som tar en kaffe i Halvbroren (det er da boken in persona, er det ikke?) eller en bildebok med nydelige illustrasjoner. For all del, en fotobok med bilder fra fjerne strøk eller en kokebok med spennende innhold. En litterær perle som plutselig har kommet med myke permer eller en flis av en diktsamling. Vel hjemme igjen leser jeg bøker på sofaen, i senga, på balkongen, ved kjøkkenbordet. Med en mummikopp kaffe i den ene hånden.

Hver dag er en bokdag. Og livet et bokliv. Men la oss for all del feire boken litt ekstra i dag for det.

PS: Dagens boktips er Justin Torres lille roman Vi dyra. Det er en sånn bok som MÅ leses.

Finfin anmeldelse av Jan Jakob Tønseths roman Prosten i Aftenposten.

Cappelen Damm er et stort forlag. Det største, faktisk. Noen ganger føles det som om vi er mange små forlag i et stort, noe som strengt tatt stemmer. Eller en stor og fargerik familie i et fantastisk hus, om du vil.
Uansett hvor begeistret og oppdatert jeg kan føle meg – eller i det minste legger opp til at jeg skal være -, så er det alltid noen bøker som jeg skulle ha lest. For lengst. Det er gjerne de bøkene som redaktørene eller markedssjefene lenge har varslet meg som særdeles god, en litterær perle, en skikkelig god fortelling eller en storslått leseropplevelse. Jeg har jo mine preferanser.

Selv om jeg virkelig ønske at jeg fikk lest alt, hadde hørt på dem og skjønt hva jeg burde prioritere, så har døgnet fortsatt bare 24 timer. Og jeg bør sove noen av de timene. Helst. Når da akkurat den eller den boken plutselig ankommer forlaget og jeg sitter og holder den, den fysiske boken med harde eller myke permer. Og jeg tenker «Nå skal jeg få lest den. Det må jeg få til.» Og så legger jeg boken i stabelen på siden av skrivepulten min, og forhåpentligvis husker jeg å ta den med meg hjem.

Så kommer det kanskje plutselig én, eller flere, fantastiske anmeldelser i noen av landets aviser. Og det er det som har skjedd denne helga. Jan Jakob Tønseth falt jeg fullstendig for da jeg leste novellesamlingen Von Aschenbachs fristelse i sin tid. Og hans nye roman Prosten har jeg gledet meg til å lese, helt siden jeg hørte om den i fjor høst. Nå ligger boken i stabelen, og Aftenpostens anmelder Atle Christiansen skriver «Poeten Jan Jakob Tønseth fortsetter sin triumfferd i romanens verden.» og «Nå fikk jeg nesten lyst til å avrunde med å si at Prosten er et stykke edel romankunst.» Og nå må boken være med hjem, det er så absolutt på overtid.

Anmeldelse av Justin Torres Vi dyra i Dagens Næringsliv.

Det samme med Justin Torres bok Vi dyra, som sist lørdag fikk en fabelaktig anmeldelse i Dagens næringsliv, signert Susanne Hedemann Hiorth. «Glitrende og brutal oppvekstroman fra forfatter av format, i god norsk oversettelse.» og «For en sterk debutbok som Justin Torres Vi dyra er man nødt til å hente frem de store ordene. Sjelden har jeg lest en såpass eksplosiv kort roman, som med full språklig kontroll fører oss inn i en kontrastfylt barndom.» Og dette var noe som redaktør Dagfinn hadde fortalt meg allerede i høst, og jeg får nesten dårlig samvittighet for at jeg ikke har hørt på ham. Men jeg har jo hørt på ham jeg har bare ikke hatt tid til å lese, eller, jeg har lest så mye annet og plutselig var den her. Men nå er den her. Og jeg skulle atter en gang ønske at jeg kunne ta meg fri for å lese. Finne en lun uforstyrret krok og la meg oppsluke.

Uansett. Bøkene blir med hjem, et steg nærmere å faktisk bli lest. Jeg skal nok få det til, selv om døgnet fortsatt bare har 24 timer. Det er bare å la være å sove.

Jeg liker å se på folk som leser. Iakta dem. De sitter ofte dypt konsentrerte, med en ro over seg. Samtidig en slags uro, reaksjoner som kan leses ut fra mimikk og kroppsspråk. Selv leser jeg med lyd, tror jeg. Ler litt, sukker, stønner, og noen ganger hulker jeg høylydt. Så er jeg kanskje litt festlig å se på selv? Eller irriterende, alt ettersom. Men også jeg synker langt inn i det meditative, hvis boken bare er oppslukende eller utfordrende nok. Gjerne med en kopp kaffe i den ene hånden og boken i den andre, hvis boken ikke er for tykk.
Og så er det t-banen. En transportstrekning som er den perfekte plassen for å lese. Mine daglige 40 minutter (t/r) på linje #4 er ofte dagens aller mest effektive lesetid, hvis jeg ikke hører på musikk eller fikler med iPhonen. Og leser jeg ikke selv, så kikker jeg. Ser på hva folk rundt meg leser, hvordan de holder boken eller lesebrettet sitt. Mange holder boken med noe som kan ligne på en helt egen ømhet, og jeg blir ofte fascinert av hendene rundt boken. Jeg lurer på hva slags person dette er, som leser akkurat den eller den forfatteren. Lurer på om de har kommet til akkurat det stedet i boken hvor det skjer noe spesielt dramatisk. Og ser jeg at noen leser bøker som jeg selv liker, så tenker jeg ofte at de sikkert er bra folk, noen jeg kunne like å slå av en prat med.

Inspirert av Underground New York Public Library og Cover Spy, og noe påvirket av Vidar Kvalshaug og begrepet #boking, så begynte jeg på et tidspunkt å ta bilder av disse menneskene som leser. Og dette er min tilståelse: jeg har tatt bilder i smug. Yikes! Er det nå jeg skal si at det er lettere å be om tilgivelse enn tillatelse, og håpe at dette skal gå fint. Tross alt?
Hva er så #boking? Det kan vel oppsummeres med bilder av folk som leser. Bruk av bok = boking. Uansett hva og hvor, men kanskje helst i det offentlige rom? En avart av memet planking, som var populært en kort stund (les mer om slike fenomener på Lars blogg Hardkokt HER). Og så uendelig mye kulere, spør du meg.

Denne damen leser Jill Mansell. På linje #4. Foto: Anette S. Garpestad

En særdeles godt lest utgave av Barnepiken! Og sjekk de sølvneglene… Foto: Anette S. Garpestad

Dette er litt humor. Denne mannen på London Underground leser boken Colon health. Kanskje noe av det mest utleverende jeg har sett noen lese på en t-bane;-). Foto: Anette S. Garpestad.

Jeg fikk ikke sett hva denne mannen leste. Men se så fint han holder boken sin. På linje #4 på t-banen i Oslo. Foto: Anette S. Garpestad

Beach- #boking. OK. Det der er meg selv. Burde ha tatt mange flere bilder av folk som boket på stranda i Thailand, men fikk litt sperre for å ta bilder av folk som leser i bikini… For de som er nysgjerrige så kan jeg avsløre at jeg leste Gillian Flynchs Gone Girl. Foto: Anette S. Garpestad

Denne unge damen leser David Mitchells Skyatlas. Noe som umiddelbart gjør henne til et godt menneske i mine øyne. På linje #4 ved Ryen. Foto: Anette S. Garpestad

E- #boking. Veldig hipp og svært vakker ung dame på linje #4. Det som er litt kjedelig med lesebrettene er at det som oftest er umulig å se hva folk leser. Men se så elegant hun holder brettet sitt…  Foto: Anette S. Garpestad

Trippel – #boking! Det er ikke så ofte det skjer. Men det er i det minste helt sikkert at det leses bøker på t-banen i Oslo! Linje #4 ved Brynseng. Boken nærmest er Jørn Lier Horst. De andre greide jeg ikke å se hva var. Foto: Anette S. Garpestad.

Han der leser Paul Auster. Det er et kvalitetstegn, spør du meg. Og så har han på seg en veldig fin strikket genser. På linje #4 ved Stortinget. Foto: Anette S. Garpestad.

Det er kanskje ikke lov å favorisere? Kanskje. Men jeg er virkelig svak for illustrerte bøker, og noen av dem tar meg fullstendig. Noen tegneserier. Noen kunstbøker. Og ikke minst noen av bøkene som utgis i vår redaksjon for barne- og ungdomsbøker. For sånn er det, at det aller meste av det som utgis av illustrerte bøker automatisk klassifiseres som barnebøker. Og kanskje vi heller skulle ha noe som kalles allaldersbøker? Når jeg leser dem sammen med barna mine, så ser vi som oftest litt forskjellige ting. Men vi ser. Og har du ikke hatt den erfaringen med å lese en illustrert bok på nytt igjen som voksen? Kanskje Maurice Sendaks Til Huttetuenes land? Hva ser du nå?

Når jeg leste Stian Holes nye bildebok Annas Himmel sammen med barna så var det også slik. Hva ser jeg? Hva ser barna? Uansett hva, så er det enda en av disse bøkene som går rett i hode og hjerte på meg. Får meg til å både tenke og føle, tankene til å vandre. Og barna til å peke, spørre, undre seg. Med illustrasjoner som pirrer fantasien og en fortelling som gir meg klump i halsen. Nok en gang. Det er ikke Garmann, men det er like fint. Absolutt like fint. Akkurat en sånn magisk bildebok, en sånn som varer i generasjoner.

I år blir Vagant 25 år. Fortsatt ung. Men det må være lov å si at det er et tidsskrift som ble født godt voksen. Vagant har på en måte alltid vært der i min litteraturbevissthet. Til stor begeistring, alltid en god dose undring og ikke sjelden spritet opp med en viss grad av frustrasjon. Det må være litt motstand, men jeg føler meg alltid litt klokere etterpå.

I 2013 feirer tidsskriftet altså 25 år, noe som vil markeres i årets fire utgivelser. Redaksjonen i Berlin har hatt det hektisk med årets første nummer – er det ikke slik det skal være? Men nå er Vagant #1 2013 sendt til trykk, og ventes utsendt i midten av april.

Hva vi kan vente av #1 i dette jubileumsåret? Redaktør Audun Lindholm melder:

• Brageprisvinnende forfatter og journalist Simen Ekern presenterer forfatterskapet til Timothy Garton Ash. Ash skriver «nåtidshistorie», en blanding av journalistikk og historiefaglige bøker, og han er en av Europas mest markante intellektuelle
• Ingvild Krogvig skriver om hvordan Sophie Calle ble kunstner. Franske Sophie Calle er norgesaktuell akkurat nå med utstillingen Take Care of Yourself på Lillehammer Kunstmuseum.
• Lázlo Krazsnahorkai oversettes for første gang til norsk. Redaksjonen har skrevet en introduksjon. Denne forfatteren er i ferd med å bli et internasjonalt navn, med romaner som Satantango og et mangeårig samarbeid med filmregissøren Bela Tarr.
• Det blir anmeldelser av debutantene Linn Rottem og svenske Athena Farrokhzad.
• Susanne Christensen har skrevet en tekst om Camilla Collett-statuen i Slottsparken i Oslo.
• Ane Nydal har dybdeintervjuet Vagants husillustratør Andreas Töpfer, om hvordan han tenker design og illustrasjon.
• Det blir en jubileumsavdeling med intervjuer med tidligere involverte redaktører, skribenter og illustratører. Den første av fire jubileumsavdelinger der Vagant-historien blir presentert, og med dette viktige deler av norsk litteraturhistorie de siste 25 årene blir belyst.

Med andre ord er det nok en gang grunn til å glede seg til nytt nummer ligger i postkassa i april. Har du ikke abonnement, så er det fortsatt tid til å gjøre noe med det. Så billig at det ikke er noe som helst å tenke på!
Jeg anbefaler også Vagants nyhetsbrev som sendes ut ukentlig, meld deg på HER.

Det er passende å våkne opp i dag og oppdage at det er Verdens poesidag. Gårsdagen ble avsluttet med Kolon forlags lansering av diktantologien Den engelske kanal 2013, redigert av Jørn H. Sværen. I det han holdt innledningen sin sa han noe sånt som at «Lyrikk kan romme alt. Uttrykke alt.«, og akkurat det har blitt værende hos meg. Hvordan det er mulig å si så mye, eller lite, alt eller nesten ingenting. I to ord eller hele diktverk på mange bind. Detaljer eller det store bildet. Lyrikken er det jeg vender tilbake til gang på gang, stedet hvor jeg mange ganger finner svar, trøst eller glede. Akkurat som musikk, hvor både melodi og tekst kan bevege meg på samme måte. Eller kanskje jeg blir enda mer forvirret eller frustrert. Det kan også være bra.

Akkurat nå er det Kristin Berget jeg leser. Hennes ansikt heter den nye samlingen hennes, og nå er jeg med ute i skogen, i huset som er 25 m2 rektangulært. Kjenner på livet, jakten og lukten av dyr. At det kan være så mye ensomhet i en tekst, selv i skildringen av et annet menneske.

Hun vil være en hemmelighet
bygger kontinuerlig ny hud

Jeg vet sannsynligvis ingenting
om henne

De felles historiene
Ingen orker å fortelle

Og jeg plukker opp en ny pocketutgave av Gro Dahles Regnværsgåter. Blir dratt inn i hennes finurlige univers og finner stadig nye perler. Ingunn forteller meg om hvordan Gro Dahle en gang leste diktet Si at du stapper moren din opp i en koffert. Hva får du da? Om Gro, som leste dette diktet ved et basseng med en paraply i hånden, og avsluttet med å hoppe ut i bassenget. Og jeg tenker at det virker rimelig å gjøre noe sånt. Hvis man er Gro Dahle og har lest et slikt dikt om å putte sin egen mor i en koffert. Å prøve å sette igjen sin mor et sted, i en koffert, men alltid ha henne med seg hvor man enn går. Halvt skjult mellom øyebrynene. Plask!

Og jeg finner nye dikt som rimer med stemningen jeg er i. Håper på å finne nye dikt som kan sette meg i en helt annen stemning. Men ikke akkurat nå, for Gro skriver det så snodig i diktet Hvem mangler en bokstav for å elske?

Det er esken, det
Åpner du den
ser du hvor tom den er

Så tom at den rommer en pose
med drops
eller en hel liten ferie
med frimerker og servietter
Det er ikke verst

Har du en L i navnet ditt kanskje?

Så blir jeg litt til i den stemningen jeg er i. Det er fint. Nye dikt, andre lyrikere, andre ord og pauser vil gjøre noe helt annet med meg etter hvert. Og jeg er enig i det Sværen sa i går, det om at det er for lite lyrikk i tidsskrifter og for den saks skyld i avisene. Vi har godt av mer poesi i verden. Jeg sier ikke at det ville snu noe, endre noe. Men mennesket har godt av det. Tror jeg.

Se: Jeg har solbriller på og attitude.

«Hva kommer de etterfølgende generasjoner til å tenke om oss? At vi tilsynelatende levde perfekte liv, var ekstremt opptatt av våre barn og kjæledyr og at diskusjoner og samtaler uten unntak foregikk digitalt?»

For sikkert fjerde gang i dag åpner jeg Instagram. Jeg scroller nedover i feeden av evig skiftende bilder. Barn, dyr, snø, mat, selvportretter i alle slags varianter, paraplydrinker, strender, bøker, arrangementer, fly, byer, hus. Jeg liker et bilde her, kommenterer et bilde der. Denne massive mengden av korte øyeblikk i det som tilsynelatende er brukernes liv. Eller i det minste aspekter eller vinklinger på livene. Ikke misforstå meg, jeg er ikke kritisk. I det minste ikke veldig. Jeg liker selv oppmerksomheten jeg får for bildene mine, likes og kommentarer. Men også når jeg blar igjennom mine egne bilder lurer jeg på hva jeg egentlig ser? Kjenner jeg meg selv igjen i denne mosaikken av dokumentasjon som jeg har laget, og som jeg stadig legger til og korrigerer?

Ikke det at Instagram skiller seg fra andre medier for selvpublisering. Hva slags bilde danner jeg meg basert på meldinger som legges ut på Twitter? Kjenner jeg bloggerne jeg leser? Selv om det kan virke personlig og noen ganger utleverende, så tenker jeg at vi i stor grad fiksjonaliserer oss selv. Vi blir vårt eget produkt av riktige vinkler, en nydelig solnedgang med riktig filter, forhåpentligvis intelligente kommentarer, noen bevingede ord. Grundig redigert, selvsagt. Facebook er i en helt egen liga av å vise vårt tilsynelatende perfekte liv, med barn, reiser, jobb og interessante fritidssysler.
Vi dokumenterer selv de små og intetsigende delene av livet vårt med stor digital iver. Hva vi spiste til frokost, hvilke sko vi tok på oss, at t-banen er forsinket.

Se: Jeg leser interessante bøker.

Det har blitt slik som Sheila Heti sier det i boken How Should a Person Be:

«In this way, I should be satisfied with being famous to three or four of my friends. And yet it´s an illusion. They like me for who I am, and I would rather be liked for who I appear to be, and for who I appear to be, to be who I am.»

De personlige samtalene er fortsatt personlige samtaler, og til forskjell fra mange andre så føler jeg fortsatt at jeg har mange og gode slike. Jeg tenker heller at den innerste sfæren min har utvidet seg på en fin måte. Nye venner har kommet til som et resultat av kontakter jeg har knyttet gjennom disse nye mediene. De er ikke mindre ekte av den grunn.
Men det er klart at det er en mye større gruppe utenfor den aller mest intime, og også disse menneskene vil ha en følelse av at de kjenner meg. På samme måte som jeg tror at jeg vet hvordan livene til de jeg følger ser ut.

Men ser vi på det dokumentariske i all denne informasjon som plutselig har blitt tilgjengelig – hvordan arter det seg da? Hva kommer de etterfølgende generasjoner til å tenke om oss? At vi tilsynelatende levde perfekte liv, var ekstremt opptatt av våre barn og kjæledyr og at diskusjoner og samtaler uten unntak foregikk digitalt?

En bekjent av meg, som er ansatt på Nasjonalbiblioteket,  la i januar ut et bilde på Instagram av en side fra Camilla Wergelands (etter hvert Collett) dagbok. Sirlig skrift, tett i tett, nedtegnet i 1830, langt ifra perfekt, med blekkflekker og ord som er streket over. Min umiddelbare tanke var: tenk om noen skulle offentliggjøre dagboken min om 200 år! Tanken fikk meg til å krympe meg. At noen skulle lese disse aller mest intime av intime tankene, alle de følelsene og reaksjonene, tankerekkene som mange ganger sporer av og ikke alltid har en like pen avslutning.

Se: Jeg reiser til spennende storbyer.

Og det kanskje mest tankevekkende er dette: det finnes ikke noen dagbok. Jeg sluttet å nedtegne de mest personlige, intime og private tankene mine allerede midt på 90-tallet. Omtrent på samme tid sluttet jeg å skrive brev på papir. Noen få brev har det blitt i ettertid. Min eksmann fikk noen en sommer jeg reiste i Nord-Norge, som en romantisk gestus. Men brev til venner og familie har det blitt svært lite av. Jeg sender ikke engang julekort lenger. Et fint bilde av barna på Facebook når mange, mange flere, og gir mer umiddelbar respons.

Men når vi ikke lenger i særlig stor grad dokumenterer det virkelig nære, det virkelig personlige og det virkelig private – hva skjer da? Vi deler ikke de sidene, ikke engang med oss selv. Hva sier det om oss nå, og hva vil det si om oss i fremtiden?

Se: Jeg har et spennende sosialt liv.

Fremtidens historikere vil ha et massivt materiale å ta av, gitt at det som lagres digitalt blir ivaretatt. Men ikke slik som dagbøkene til Camilla Wergeland, brevvekslingen til kreative, tenkende mennesker som la oss si Henrik Ibsen, notater og skrifter som har blitt etterlatt oss. Disse tekstene har blitt og blir ivaretatt, og kanskje gir det oss et bilde av hvem de var, de som gikk her før oss. Et helt annet bilde enn hvis de bare skulle ha lagt ut bilder fra teaterpremierer, fuktige kvelder med litt for mye absinth, eller sirlige stilleben i et vindu med pent lys. Slik ville det ha vært, hvis de hadde levd i 2013.

Noen tar til orde for at slike personlige dokumenter burde destrueres, ikke engang brukes i forskning. Men jeg tror heller at noe av det som virkelig er oss går tapt når alt vi legger igjen etter oss er ferdig redigert og klart for å leses. Når får vi egentlig et bilde av hva som er ekte? Og er det viktig? Jeg tror det, jeg tror det gir oss et innblikk i hva som har foregått inni disse menneskene, hva som faktisk formet dem, hva som formet deres tid og hva som i sin tur har blitt arvet av oss.

Se: Fin soloppgang over flyvingen.

Livet er egentlig ikke photoshopet. Livet har ikke filter. Og selv om det kan være interessant å se den pene og perfekte versjonen av oss, så er det vel så viktig hva som ligger under overflaten. Jeg tror neppe jeg vil ha den samme betydningen for min ettertid som det Camilla Wergeland skulle vise seg å få. Hun visste det ikke, den gangen hun nedtegnet side på side med ulykkelig kjærlighet, og betraktninger om kvinnelivet i sin samtid.

Men det er på tide å gripe pennen fatt igjen. Blyant, skrivebok. Livet flyr forbi og deler av det ender ikke opp på Instagram. Deler av det er ikke ment å deles med samtiden. Men det er kanskje vel så viktig at jeg deler tankene mine med meg selv. Bruker tid på å rydde opp i tankerekkene, i følelsene og de hverdagslige detaljene. Og kanskje det også blir skrevet noen brev underveis. Det ville være fint, tror jeg.

Furuset. Med nok et veldig kult omslag av Yokoland.

Jeg har ventet lenge på ny bok fra Linn Strømsborg. Helt siden jeg leste Roskilde i 2010, en bok som jeg  har blogget om HER.
I mellomtiden har Linn rukket å bli en venninne som jeg alltid setter pris på å være sammen med. Alltid inspirerende og følelsesmessig engasjert rundt det å lese, det å skrive og ikke minst det å formidle akkurat dette engasjementet. Og jeg har vært hennes dårlige samvittighet (?), med både subtile hint og direkte spørsmål om hvordan det egentlig går med denne nye romanen. Når kommer den egentlig? Hvor mye er det som mangler nå?

Rett før jeg tok juleferie var den endelig her. FURUSET. Den lå pent plassert i posthyllen på jobben, en aldri så liten overraskelse. Endelig! Og en fin juleferie har det blitt, i selskap med Eva og de andre.

Eva er 24 år. Hun er ferdig med mastergraden sin. Hun burde ta fatt på voksenlivet, skaffe seg en jobb, et sted å bo. Bofelleskapet på Bislett er oppløst, bestevenninnen har reist til Frankrike. Og hva gjør Eva? Hun flytter hjem. Hjem til mor og far, hjem på jenterommet sitt, på Furuset.

For hva gjør du når du føler at livet blir satt på pause, at verden føles veldig stor og du vet at du burde ha fått orden på livet ditt nå. Du burde ha tatt steget ut. Du burde stå støtt og være sikker på deg selv. Men når du plutselig mangler fotfeste så er det kanskje grunn nok til å finne ut hvor du har røttene dine, hvor du kommer fra. Finne igjen de som var vennene dine, og oppdage at de fortsatt er akkurat det. Finne ut at soundracket til livet ditt fortsatt er Kent, så mange år senere. Og at det tar like mange låter å gå fra A til B til C som da.

Linn beskriver det så følsomt og melankolsk, den overgangen mellom ungdom og voksen. Det å vente på at svarene skal komme, helst av seg selv. At alt vil make sense, at det finnes riktige svar på livet og alt det andre. Måten Eva nesten går i dvale, samtidig som hun kanskje er mer levende enn på lenge. Jeg tenkte flere ganger mens jeg leste, at jeg selv ville ha vært frustrert i den situasjonen som Eva befinner seg i. Jeg kan ikke gjøre annet enn å beundre at hun til tross for å ha mistet fotfestet og blikket fremover i livet, greier å ha roen og tenke kloke tanker. Boken er full av underfundige tanker om vennskap, musikk og livet. Det er dempet og ettertenksomt.

Furuset er også en hyllest til drabantbyen. Eller kanskje aller mest en hyllest til å vokse opp et sted, kanskje et sted i utkanten av noe.  Jeg tenker at det kunne ha vært hvor som helst, egentlig. Kanskje det er noe distinkt skandinavisk over akkurat denne romanen, med sine koblinger til Sverige og Danmark. Men jeg forestiller meg at Eva kunne ha sittet på en benk, utenfor en skole i utkanten av Manchester, Lyon, Hamburg eller kanskje til og med min egen hjemby Umeå.

Når jeg la fra meg Furuset så var det med et smil om munnen og varmt hjerte. Alle generasjoner har sine særegenheter, sine detaljer og sin følelse av å være totalt forskjellig fra den forrige. Men når det handler om å vokse opp, å finne sin identitet, vennskap, livet, døden og kanskje kjærligheten – da er vi alle like. Det er noe universelt som Linn Strømsborg greier å fange. Og ikke minst greier hun å formidle det med en stemme som er ganske unik.

Så det gjenstår bare å si: HEIA LINN! Godt jobbet! Jeg er begeistret som en spinnvill pingvin! Yay!
Og: Når kommer neste bok….;-)?

Leif Ekle i NRK har også skrevet en flott anmeldelse av denne boken. Den finner du HER. Les også gjerne Linns egen blogg Strekhjerte.

«Du får ikke lov å oppsummere bokåret før du har lest Pedro Carmona-Alvarez eller Kjersti Annesdatter Skomsvold!» proklamerte en venninne av meg for litt siden. «Auda», tenkte jeg. Jeg har jo egentlig ikke lyst til å oppsummere bokåret 2012 før jeg har lest Simon Strangers nye bok heller (som for øvrig, etter min mening, har årets fineste bokomslag!). For ikke å snakke om at jeg ennå ikke har begynt på Lars Saabye Christensens Sluk. Bøker som jeg vet at jeg vil like, sannsynligvis til og med elske. Men 2012 har som kjent bare 366 dager. Og selv om det er én dag mer enn i 2011, så er det likefullt snart over. 2012 går mot slutten. For å nesten bruke Beate Grimsruds ord: Det er begrensninger for hva jeg ikke kan forstå, eller i dette tilfellet: det er begrensninger for hva jeg rekker å lese. Så her er mine foreløpige favoritter i dette herrens leseår 2012:

Bergsvein Birgisson: Svar på brev frå Helga
Årets store overraskelse, i sitt lille format. En bok som rørte og imponerte meg på mange plan, både i språk og fortelling. Om storslått tapt kjærlighet, begjær, natur, savn, sau, Islands råhet, jordnært lyrisk, oversatt til et arkaisk nynorsk som kler fortellingen uhyre godt. Har du ikke lest denne boken, så har du gått glipp av noe virkelig stort i 2012.

Delphine de Vigan: Alt må vike for natten
Å skrive skjønnlitterært selvbiografisk er et tema vi har vært innom gang på gang de siste årene. Delphine de Vigan ble en favoritt for meg allerede med boken No og jeg. Men Alt må vike for natten, en roman og samtidig fortellingen om de Vigans mor og hennes families nære historie, kan bare klassifiseres som et mesterstykke innen sjangeren. Nydelig skrevet, med ettertenksomhet, sorg, kjærlighet, undring hvor forfatteren stadig kommer tilbake til den kampen det er å skrive denne fortellingen ned. Med hjelp av familien finner hun pusselbiter som én etter én gir oss et bilde av hvem hennes mor var, hva som gjorde henne til den kompliserte kvinnen hun utviklet seg til. Og hvorfor hun valgte å selv ende livet sitt. En bok som anbefales varmt!

Jennifer Egan: A Visit from the Goon Squad (norsk utgave: Bølle på døra)
Musikkmogulen Bennie Salazar danner utgangspunktet for de forskjellige delene av boken, i et forløp som beveger seg både i tid og sted. Et portrett av vår nære fortid, men også skuende inn i en ikke alt for fjern fremtid. De tingene som knytter oss sammen og de tingene som skyver oss i forskjellige retninger. Hendelensene og menneskene som sammen danner rammen til det som er et liv, om enn ikke nødvendigvis som bærende elementer. En finurlig sammensatt fortelling som var en virkelig god og ganske annerledes leseropplevelse.

Jeffrey Eugenides: Formål ekteskap
Mannen bak The Virgin Suicides og Middlesex er tilbake. Denne gangen med en egentlig klassisk roman om, vel, det å bli voksen og finne kjærligheten. Det er aldri så enkelt, men heller ikke alltid så vanskelig. Med utgangspunkt i et universitetsmiljø tegner Eugenides opp et moderne trekantdrama, med Jane Austen som bakteppe. To menn elsker den samme kvinnen. Sånt kompliserer. Leif Ekle i NRK har skrevet en fin anmeldelse av denne boken HER, og sier i den: ««Formål ekteskap» er givende lesning helt til siste side og en slutt som i høy grad er så vel Jane Austen som Jeffrey Eugenides verdig.» Jeg er enig. Skulle jeg sette en merkelapp på denne romanen så måtte det være:  Intelligent good read.

Nils-Øivind Haagensen: God morgen og god natt
Hva kan jeg si? En av mine absolutte favorittpoeter, med én av lyrikksamlingene jeg virkelig har satt mest pris på i år. Når jeg leser Haagensen føler jeg meg hensatt i en stemning hvor jeg nesten lytter mer enn jeg leser. Det er som om jeg hører diktene, noen ganger som (enveis-)samtaler, eller monologer. I God morgen og god natt, som i andre ganger av forfatterens bøker, er det gjerne på grensen til intimt. I dette tilfellet primært mellom to i et forhold. Men i en verden som omfatter den sirkelen vi har rundt oss, familie, venner? Det trenger ikke å spesifiseres. Det er navn. Det er de tankene du har i senga, rett før du sovner. Eller ved frokostbordet. Det lille som plutselig blir veldig stort, og kanskje vanskelig. Eller enkelt. Betraktninger av denne andre, de små subtile detaljene. At Haagensen nå også er nominert til Nordisk Råds litteraturpris er veldig, veldig fint og velfortjent. Veldig. Les!

Linn Ullman: Det dyrebare
Linn Ullman har blitt en av mine skjønnlitterære favoritter. Med Det dyrebare mener jeg at hun har skrevet sin beste roman så langt. Mille forsvant. Plutselig var hun bare borte, ingen kunne finne henne. Og i spennet mellom tre generasjoner kvinner finner vi mulige svar på hva som kan ha skjedd, eller hva som ikke har skjedd. Forholdet mellom mødre og døtre, foreldre og barn, har vært tema også tidligere i Ullmans forfatterskap. I denne boken mener jeg at hun fanger tematikken særdeles godt, og at hun våger å nevne det unevnelige; at kjærligheten mellom foreldre og barn ikke nødvendigvis er selvfølgelig, men noen ganger vanskelig og utfordrende. Skildringen av ekteskapet til Siri og Jon er også bemerkelsesverdig godt beskrevet i denne boken, det har nerve. Det må også bemerkes at boken er elegant skrevet og at jeg flere ganger måtte lese gode setninger om igjen. Rett og slett fordi de var veldig gode. En roman jeg gjerne anbefaler videre.

Ken Follett: Vinter over verden
Jeg er en sucker for Ken Folletts historiske romaner. Dette innrømmer jeg gjerne! Etter Kjempenes fall har jeg gått og ventet og gledet meg til å lese mer om familiene vi ble kjent med. Vinter over verden er nok en murstein av en roman, og atter en gang gjør Follett det han gjør best: gjennom gode og dramatiske fortellinger tar han oss med gjennom historien. Vinter over verden fortsetter der Kjempenes fall slapp, på 1930-tallet. Vi følger handlingen i USA, Tyskland, England og Russland, hvor hovedpersoner vi ble kjent med i Kjempenes fall og deres etterfølgere på forskjellige måter ender opp med å krysse hverandres veier i tiden frem til 1955. Det er atter en gang good stuff! For alle som liker gode historiske romaner og god underholdning så er bøkene til Ken Follett absolutt topp.

Rune F. Hjemås: Det er ikke vår, det er global oppvarming
En liten perle av en diktsamling. Jeg plukket den med meg etter anbefaling av Linn Strømsborg (som for øvrig kommer med ny roman i januar 2013 – glede!), og er veldig glad for det. En fin liten sak som starter godt allerede med tittelen. Det er ungt, men ikke uten klokskap, de betraktningene som forfatteren gjør seg i diktene. Er det naivt? Nei, jeg syns ikke det, mer nysgjerrig observerende og undrende, som én som alltid står på sidelinjen og ser inn på denne tiden vi lever i. Om her, og der. På reise, gatelangs, sammen og alene. En virkelig fin liten bok.

Ingvar Ambjørnsen: Natten drømmer om dagen
Ambjørnsens nye antihelt heter Sune. Han vandrer fra hytte til hytte, bryter seg forsiktig inn og føler seg nesten som hjemme. Han vandrer gjennom skogene, over fjell og myr. Og noen ganger møter han sine liker, andre som av forskjellige grunner lever på utsiden av den A4-verden de aller fleste av oss befinner oss i. Noen, slik som Sune, har valgt det selv. Andre har langt i fra noe valg. Ingvar Ambjørnsens siste roman er en inngang til et nytt litterært prosjekt som jeg gleder meg veldig til å følge videre. Og ryktene skal ha det til at det kommer ny bok allerede høsten 2013. Jeg krysser fingrene for det, og gleder meg. Masse.

Caitlin Moran: How to be a Woman (norsk utgave: Kunsten å være kvinne)
Caitlin Moran! Mitt feministiske ikon! Jeg har aldri hatt noe problem med å kalle meg selv feminist – det burde strengt tatt ingen i 2012 ha – men Caitlin Moran greier i How to be a Woman å sette kvinneliv anno 2012 i et godt perspektiv. Hun setter med stor humor søkelyset på hva som er viktig/uviktig eller rett og slett ganske idiotisk med livet som kvinne i vår tid. Det er fandenivoldsk godt, og førte i en periode til at jeg siterte Moran i de mest merkelige sammenhenger. (For ikke å snakke om mine «rants» på Path – thanx for listening, guys. Dere vet hvem dere er…).En god bok av en fantastisk kvinne. Les den!

Tom Rachman: The Imperfectionists (norsk utgave: Siste nytt)
En engelskspråklig avis i Roma danner navet i denne romanen, som (i likhet med Jennifer Egans A Visit from the Goon Squad) lar flere fortellerstemmer komme til orde med varierende tidsperspektiv. Trenger ikke å si så mye mer enn at dette er en god roman som jeg er glad for at jeg fikk anbefalt den av en av mine svenske venner. I Norge har den blitt forbigått i stillhet, mens den har solgt mengder i Sverige, snodig nok. Jeg kan uansett anbefale den til alle som liker en smart og elegant roman.

Judith Schalansky: Atlas of Remote Islands (norsk utgave: Atlas over fjerne øyer)
Det er kanskje litt rart å sette denne opp som en av de beste bøkene i 2012, men det er i det minste den i særklasse peneste. I tillegg var det en bok jeg virkelig leste med interesse, da fortellingene fra disse fjerneste av øyer mange ganger var både godt skrevet og svært interessante. Jeg har blogget mer om denne boken HER.

Terje Dragseth: Bella Blu
Det er sci-fi, verdensrommet, teknisk, umenneskelig, kunstig og samtidig helt ekte. Eller helt uekte. En fascinerende reise videre og videre, utover, innover. Noe helt unikt og ganske spesielt.
Eller som Helge Torvund sier det:» «Vi kan ikkje forstå verden med ord». Men frå poesiens romskip skapar Dragseth gjennom sine slåande, vakre, både innsiktsfulle og gåtefulle bilete ein stad ein stad for å utvide vår forståing av verda og av kva ei diktsamling kan vera. Dikting på høgt nivå.» 

Nå er det snart juleferie, og jeg får endelig tid til å få lest noen av bøkene nevnt i begynnelsen av dette innlegget. Jeg tipper det blir Lars Saabye Christensen som blir årets romjulslektyre. I tillegg til reiseguider for Berlin…

Med ønsker om en riktig GOD JUL og etter hvert et GODT NYTT BOKÅR i 2013!