bokdama@work

Jeg skal til Roma – endelig! For selv om alle veier etter sigende leder til Roma, så har de veiene jeg har fulgt så langt styrt langt utenfor. Utenfor Italia, til og med. Én overnatting på Sardinia på vei til Korsika, det teller ikke helt. Men nå er jeg snart på vei. Det vil si, jeg har fortsatt litt god tid til å finne ut hva jeg, min venninne Camilla og våre tilsammen tre barn kan finne på i den evige stad. Vi har allerede blitt fortalt at Roma langt i fra er en særlig barnevennlig by, kanskje spesielt ikke midt på sommeren. Men nå er det altså i Roma vi lander. Og da må vi nesten prøve å finne ut av om det finnes noe mer en gelato vi kan selge inn som fantastico til kidsa? Å vandre gatelangs i timesvis fra storslått severdighet til storslått severdighet i potensielt 40 varmegrader – det kan fort bli krise!

Så hva forventer jeg? Jeg forventer gamle flotte bygninger, fabelaktige fontener, en over middels fin trapp fra Spania, mat som er langt i fra lavkarbo, kanskje aldri så litt godt i glasset – gjerne med bobler. Kaos, vespaer, varme og støv. Det blir nok massivt og hektisk. Kanskje det blir varmt. Iskremen bør være akkurat så fantastisk som jeg forestiller meg (jeg har nevnt den isen ganske mange ganger, har jeg ikke?). Så forventninger har jeg så absolutt.
Jeg har også store forventninger om at vi etter hvert finner veien ut av Roma og videre opp til Toscana – med god hjelp av Michelins veiatlas til Italia - hele landet i målestokk 1:200.000. Der venter det oss en gedigen villa med egen park – og svømmebasseng! Ja. Forventningene er skyhøye. Jeg lover dere rapport etter hvert…

Share

Dagens dato er... Foto: Anette S. Garpestad

[...]

Share

Jeg var så heldig å få delta på Bonniers GRID-konferanse i fjor – en særdeles inspirerende event. På konferansen hørte jeg blant annet forlegger og fotograf Jeppe Wikström snakke om prosjektet A Day in the World. I løpet av et døgn – 15. mai 2012 – vil det bli tatt millioner av bilder rundt hele kloden. Profesjonelle så vel som amatører vil dokumentere alle mulige aspekter av hverdagsliv og det som tilfeldigvis skjer rundt dem. Bildene vil bli samlet inn i en database etter hvert som de lastes opp fra de som deltar, og 1000 av bildene vil til slutt bli publisert i en fotobok. Et lignende prosjekt har vært gjennomført i Sverige 3. juni 2003 og resulterte i bokutgivelsen En dag i Sverige.

Bare tanken på å gjennomføre noe så stort, globalt og samlende er herlig crazy – det er svimlende å tenke på hvor mange bilder som vil bli samlet inn og den jobben det vil være å gjennomgå dem alle! Idéen begeistret meg stort, og jeg tok En dag i Sverige og det som fantes av informasjon om A day in the World med meg hjem til Norge og forlaget. Der hadde jeg en oppildnet samtale med Anne Søyland lederen vår faktaredaksjon – for dette var da virkelig et prosjekt vi burde være en del av, og en bok vi burde utgi? Redaksjonen gikk noen runder med prosjektet, og jeg er nå kjempeglad for å kunne si at JA – det skal vi! Ingunn har allerede blogget om prosjektet her. Og nå begynner det virkelig å nærme seg. Har du lyst til å være med på prosjektet? Da kan du bli med ved å melde deg på på hjemmesiden www.ADAY.org. Det har jeg gjort…

Og boken? Den kommer i oktober.

Share

«Så fra nå av er det ingen grunn til å klage over at unge gutter er så tøffe i trynet at de ikke vil lese bøker. For denne vil de elske, og sulte etter fortsettelsen.» Sa Anne B. Ragde i VG da Drapene i Barkvik ble lansert i 2005.

Hovedpersonen Fillip Moberg lever på kanten av loven og har lett for å komme opp i brysomme situasjoner. Så også i De levende og de døde, som frem til nå kun har vært tilgjengelig som ebok. Nå har De levende og de døde og Drapene i Barkvik blitt samlet i en fin pocket, til glede for unge krimfans. Slik som for eksempel Kristiane Rudolph som har videofilmet sin veldig flotte bokomtale:

Share

Tidlig ultralyd. Man trenger nesten bare å si det så er diskusjonen igang. Hvis du er for tidlig ultralyd så er du for sorteringssamfunn og du er mot mennesker med Downs syndrom. Det er det det etter hvert handler om. Er du for eller imot mennesker med Downs syndrom? At det kan finnes andre grunner til å være for tidlig ultralyd har etter hvert blitt en underkommunisert del av diskusjonen. At en flott ung kvinne som Marte Wexelsens Goksøyr har Downs syndrom, brukes som et eksempel på at tidlig ultralyd ville vært negativt. Ville jeg, som er for tidlig ultralyd, valgt bort Marte Wexelsen Goksøyr? Det er en absurd og egentlig helt usaklig problemstilling.

I 2004 ble jeg gravid for første gang. En etterlengtet og svært ønsket graviditet. Graviditeten løp som normalt og jeg ventet som de fleste andre på ultralyden som jeg skulle ha i uke 17. Jeg møtte som mange andre opp på Rikshospitalet for å ta en første titt på dette lille underet i magen. Jeg tenkte mest på om det var en gutt eller en jente, at noe skulle være galt var egentlig ikke i tankene mine i det hele tatt. Da jordmor begynte undersøkelsen fant hun kjapt det hun skulle, fortalte oss hvor hodet var, ryggen…og så ble hun veldig stille. Hun kikket og kikket, prøvde nye vinkler før hun sa «- Jeg er veldig lei for det, men jeg må få en av fødselslegene til å se på babyen deres. Jeg finner ikke fire hjertekammere. Det kan være at jeg ikke får frem bildet godt nok med dette utstyret. Jeg vil at legen skal se på det.»

Uke 17. Noen ganger uke 18 eller 19. Kvinner som kommer på ultralyd er nesten halvveis i svangerskapet. Til sammenligning kan premature babyer som er født så tidlig som uke 25 kan nå overleve utenfor mors mage.
Problemstillingen som møter kvinner som på ultralyd får den tøffe beskjeden om at noe er galt med fosteret er beinhard. Valget er å enten gjennomføre svangerskapet, eller å søke om senabort. Ved en senabort må kvinnen/paret gjennom en oppnevnt nemd som avgjør om abort innvilges. Innvilges abort så sent i svangerskapet så innebærer det som regel at kvinnen må gjennomgå en indusert fødsel. Også ved påvist Downs kan foreldre pr. i dag søke om senabort, men innvilgelse av senabort kan i sin tur påvirkes av hvor i landet kvinnen bor og hvem som tilfeldigvis sitter i den oppnevnte nemden.

For min egen del fulgte halvannen uke i tåke. Den ene undersøkelsen etter den andre med avansert utstyr. «Venstre ventrikkel.», «Noe fortykkelse i nakkefolden». Fostervannsprøve med ukonklusivt resultat. Ultralydutstyr som viste blodstrømninger med blå og rød farge. Og til slutt «Vi kan ikke si noe sikkert, men sjansen for at barnet vil overleve lenge utenfor mors liv er veldig liten.». Da var jeg kommet ut i uke 19 i svangerskapet. Valget var å gå hele svangerskapet og vite at barnet ikke ville overleve lenge etter fødselen, eller å avslutte svangerskapet. Da legen så fortalte oss at vi måtte søke om å avslutte svangerskapet og at det var en nemd som skulle innvilge det, husker jeg at jeg knakk sammen. Ikke bare måtte vi ta den tøffe avgjørelsen om å avslutte svangerskapet, vi måtte i tillegg overbevise noen andre om at valget var riktig.

Jeg har aldri vært i tvil om at det å avslutte svangerskapet var et riktig valg. Det betyr ikke at vi tok det valget vi gjorde med letthet. Den dag i dag kan jeg kjenne på sorgen det var å miste det som skulle vært vårt første barn. Og slik tror jeg det er for de aller fleste, uansett når og hvorfor man velger å avslutte et svangerskap. Ingen tar avgjørelsen om å avslutte et svangerskap med letthet, om det er på grunn av Downs syndrom, ryggmargsbrokk eller andre skader. Har et svangerskap gått så langt att man drar på ultralyd for å se fosteret så er det som regel et tegn på at dette er et ønsket barn, et barn som har vært ønsket og elsket helt fra det blå krysset dukker opp på en hvit pinne.
Mitt poeng er det at mange skader som ikke er forenlig med liv og antydninger om at det er noe som ikke stemmer med fosteret kan vises på ultralyd allerede så tidlig som i uke 10. Måling av nakkefold i kombinasjon med blodprøver kan gi indikasjoner. Og forskjellen på å avslutte et svangerskap i uke 12 og i uke 19 er enorm. I mange tilfeller innvilges senaborter for fostre med skader som kunne vært oppdaget på et mye tidligere tidspunkt, fordi vi ikke har obligatorisk tidlig ultralyd for alle.

På grunn av vår situasjon i første svangerskap så fikk vi enormt god oppfølging i svangerskapene med min sønn (født 2005) og datter (født 2008). Tidlige ultralyder og oppfølging på Rikshospitalet. Det er jeg svært takknemmelig for, og jeg har ikke noe annet enn gode ting å si om oppfølgingen. Uten den ekstra oppfølgingen tror jeg heller ikke at jeg hadde orket tanken på et nytt svangerskap etter det vi var igjennom den første gangen. Men for min del har det siden den gang vært en selvfølge at alle kvinner bør få tilgang til tidlig ultralyd, slik at så få som mulig skal måtte gjennomgå det jeg gjorde den gang.

Hvilke valg man tar i et svangerskap og om det er riktig eller galt å velge å avslutte et svangerskap, det må være opp til hver enkelt å bli enig med seg selv om. Dette handler om alt fra etikk til verdisyn og feminisme. De valg vi tar må vi selv stå for. Jeg vil minne alle om at det også er mulig å avstå fra å benytte seg at det tilbudet ultralyd er. Men alle bør i utgangspunktet ha de samme mulighetene, uavhengig av om de har mulighet til å betale seg til en tidlig ultralyd eller ikke. Det er DET denne debatten handler om.

Share

Det har vært mye oppmerksomhet rundt Johan Harstad i det siste. Med profilert TV-serie og utenlandslansering av Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet, så har han sikkert hatt sitt å styre på med. Nå skal også Harstads superskumle brageprisvinnende ungdomsbok Darlah lanseres i USA, og det amerikanske forlaget Little, Brown & Company har virkelig laget en kreativ lanseringskampanje. Aktiv bruk av Twitter, Facebook og YouTube har vært med på å lage bra buzz rundt boken allerede. Med en strålende preview/omtale i Hollywood Reporter ligger det an til at dette kan gå veldig så bra. Rykter skal også ha det til at det er muligheter for at Darlah etter hvert vil bli filmatisert, noe som selvsagt ville være awesome!

Her er noen filmklipp hvor vi møter de tre hovedpersonene:

Forlagets omtale om boken: Three teenagers are going on the trip of a lifetime. Only one is coming back. It’s been more than forty years since NASA sent the first men to the moon, and to grab some much-needed funding and attention, they decide to launch an historic international lottery in which three lucky teenagers can win a week-long trip to moon base DARLAH 2-a place that no one but top government officials even knew existed until now. The three winners, Antoine, Midori, and Mia, come from all over the world. But just before the scheduled launch, the teenagers each experience strange, inexplicable events. Little do they know that there was a reason NASA never sent anyone back there until now-a sinister reason. But the countdown has already begun…

På Twitter får vi følge de tre prisvinnerne via små teasers, tekst, bilder og film, og på Facebook bygges forventningene opp i det vi følger de tre ungdommene frem mot take off – neste stopp Månen.

Boken skal være tilgjengelig i amerikanske bokhandlere i dag. Så er det bare å krysse fingrene for at dette blir velfortjent suksess også på andre siden av Atlanteren. Og for dere som fortsatt ikke har lest boka – gjør det! Den er selvsagt tilgjengelig i finfin pocketutgave på norsk.

Share

I dag fikk vi inn en bunke nye oversatte bøker. I avdelingen ble vi fort enige om at tittelen på Zakhar Prilepins bok Støvler fulle av varm vodka var en særdeles god tittel. En kjapp snapshot av det fine bokomslaget med mobilkameraet resulterte i en like kjapp twittermelding om hvor kul boktittelen var. Og ganske prompte fikk jeg følgende svar fra @tertitt1: «Fin den, ellers er min favoritt blant kule boktitler: Jeg vinket ikke, jeg druknet. «
En tittel på en bok. Boktitler. Er ikke slik at man som leser mange ganger kan få en umiddelbar følelse av en bok bare på grunn av tittelen? Man blir dyttet litt på, kanskje får man et klyp eller et kjærtegn. Skal jeg forover eller bakover? Skal jeg være jeg eller skal jeg være han? Et bilde. En setning som er lyrisk i seg selv. Boktitler er viktige og jeg tror at de fleste boklesere har sine favoritter.

Ingvar Ambjørnsen skriver så fint på bloggen sin om det å finne tittelen på en bok:

Men hva skal dette barnet hete? Det jeg står i nå? Dette med tittel er ekstremt viktig for meg. Tittelen er flagget jeg seiler under. Kanskje selve seilet. Eller roret. De to, tre gangene jeg har kullseilt, har jeg begitt meg i vei uten å ha hatt tittelen klar på forhånd. Derfor er min politikk klar på dette feltet: Ha alltid tittelen klar før du skriver den første linjen.

«Tittelen er flagget jeg seiler under. Kanskje selve seilet. Eller roret.» Slik er det kanskje ikke for alle forfattere, men det er nydelig formidlet. Hver enkelt forfatter har det sikkert på sin måte. Noen kanskje ikke finner tittelen før sent i prosessen, andre har kanskje tittelen ferdig lenge før fortellingen som hører til dukker opp. Men en tittel skal etterhvert gjerne gjøre et inntrykk som blir sittende.

På impuls la jeg ut følgende tweet: «Har du en favoritt blant boktitler? Fortell! #boktittel». Og nå, snart fem timer senere, er jeg overveldet over hvor mange svar jeg har fått. Her er et utvalg fine, snodige og gode boktitler blant svarene jeg fikk.

@vidunderfull: «Den stødige tilstundelsen av jubel i virkelig trist musikk. Av Torgeir Scherven.»
@Kvalshaug: «Efter att ha tillbringat en natt bland hästar av Tua Forsström. Det er min favorittittel.»
@irisfuru: «Det er ikke vår, det er global oppvarming er veldig fin.» (Av Rune F. Hjemås)
@PeloneWahl: «Hva USA skylder Hitler (Birger Bergersen) & Jesus i dårlig selskap (Adolf Holl)»
@AtirEneri: «Ein av dei: Du er ikke død før jeg slutter å elske deg. Didrik M. Hallstrøm»
@svennevenn: «Vad gör alla superokända människor hela dagarna? (Fredrik Lindström)»
@ronsol: «Hvis en reisende en vinternatt er ganske snedig.» (Av Italo Calvino)
@Jannekake: » Hei horunger er ganske fin» (Av Bård Torgersen)
@ingridrekdal: «Like sant som at jeg er virkelig av Hanne Ørstavik»
@tomcvar: «The heartbreaking work of a staggering genious – Eggers. Men hva blir det på norsk?» (Den heter Et forbløffende talentfullt, dypt rystende verk på norsk)
@Ingeborgborg: «Gud leser ikke romaner – Axel Jensen. En av favorittitlene. Og du?»
@lurveleven: «Den som har begge beina på jorda står stille. Favorittbok og -tittel!»
@Jon_Lien: «Min favorittittel er Alle i Norge, i tre, i hengekøyer av Kristin A. Danielsen, min gamle klassekamerat:).»
@SteinHernes: «Nummer 1: Tilværelsens uutholdelige letthet, og Åpen norsk klasse: Du dør så sakte at du tror du lever.» «En annen favorittittel: Mørke midt på dagen.»
@ingeborgv: «Er veldig svak for Nu jävlar!»
@Aatangen: «Alt annet enn pensum av Rosenløw Eeg sto på pensumlista vår i fjor. Det var fint.»
@jenskihl: «Til jul ynskte eg meg Før jeg brenner ned. Eg synst tittelen er så fin at eg ikkje tør å opne boka.»
@elfhybrid: «Sola er en feit gud og 17 bud for et grenseløst lykkelig liv, begge av Jon Ewo.»
@Oskarse: «Ekte sekstiåttere spiser ikke seipanetter er en fin #boktittel.» (An Nils-Fredrik Nilsen)
@slemmingvild: «Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land» (Av Dag Solstad)
@MsBNelson: «Tåpenes sammensvergelse av John Kennedy Toole. Bra tittel, genial bok!»
@linnstromsborg: «Herfra blir du bare eldre, Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg, Folk har begynt å banke på, og kanskje den fineste forts.» «forts. Du kan ikke svikte din beste venn og bli god til å synge samtidig og If nobody speaks of remarkable things.» (Av hhv Johan Harstad, Kjersti Annesdatter Skomvold, Bjarte Breiteig, Kim Hiorthøy og Jon McGregor)
@anniken: «En intens motvilje mot allsang» (Av Arne Berggren)
@Anintua: «Ekstremt høyt og utrolig nært #boktittel Extremely loud and incredibly close» (Av Jonathan Safran Foer)
@monografi: «Om trær som vokser seg skakke i trange skyggefulle hager, men som likevel (eller nettopp derfor)…» «…gjør inntrykk og som man husker livet ut. Av Rune Christiansen.»
@Hvilerommet: «Blandt løver og negrer i Afrikas indre.» (Av Sonni Krag, 1931)
@anitaleirfall: «Livet en bruksanvisning» (Av Georges Perec)
@Lisbeth_kk: «Saman er ein mindre aleine – Anna Gavalda. Nydelig bok og tankevekkende tittel»
@ingedybvig: «For ikke å snakke om Jan Wieses Kvinnen som kledde seg naken for sin elskede.»
@OleNeikopp: «For bruk av eit godt ord for u-båt i den norske tittelen. Jorda rundt i kavbåt. Av Jules Verne.»
@parisnes: «Carver: What we talk about when we talk about love.»

Hvilken boktittel som er min favoritt? Akkurat nå er det Det er ikke vår, det er global oppvarming. Intet mindre enn genial tittel på Rune F. Hjemås nye diktsamling. Så er det bare å starte jakten på neste tittelfavoritt.

Tusen takk for alle svar jeg fikk på spørsmålet mitt! Kanskje du savner akkurat din favoritt? Fortell gjerne i kommentarfeltet, slik at vi kan fortsette jakten på den perfekte boktittelen.

Share

12. april hadde jeg og Sigvald Sveinbjørnsson kronikken Dette er alvor, NRK! på trykk i Aftenposten. Tenkte det kunne være fint å legge innlegget her også. Presiserer at dette selvsagt er en kronikk jeg har skrevet som privatperson.

Dette er alvor, NRK!

NRK! Hva er det dere tenker at vi skal gjøre? Vi som er 30+, men langt ifra klar for å bli «gamlis»?

Share

Hvordan barn reagerer ved en forelders sykdom og død er et tema som er forsøkt formidlet mange ganger. Sykdom og død er vanskelig og uforståelig, selv for voksne. Det er mange ganger så vondt at vi ikke orker tanken på å røre ved det. Ikke før vi må og tvinges til det.

I Patrick Ness roman Monsteret kommer, ypperlig og dramatisk illustrert av Jim Kay, møter vi Conor. En fraværende far, et problematisk forhold til bestemor og en dødssyk mor danner ramme for fortellingen. Det handler om en gutt som strever alt han kan for å holde seg flytende, for ikke å selv gå under i alt det vonde og vanskelige. Et takknemmelig offer for bøller på skolen, og omtenksomt oversett av velmenende lærere. For hvordan forholder vi oss egentlig til de vi har rundt oss som har det vondt? Det er oftest enklere å holde seg unna. Man vil ikke trå noen for nære, og hva skal man egentlig si?

Så begynner Conor å få besøk av et monster. Hver natt, syv minutter over tolv. Et monster han ikke er redd for, fordi virkeligheten allerede er så fryktelig skremmende. Hva kan vel et monster gjøre ham, som kan gjøre mer vondt enn det det er å leve?

Monsteret vil noe, det skjønner vi. Men hva er det egentlig monsteret vil ha av Conor? Hvorfor har det kommet?

Monsteret kommer er en fortelling i flere plan. En realistisk nåtidsfortelling, eventyraktige møter med monsteret og helt spesielle illustrasjoner som rammer det hele inn. Vi drives mot et antiklimaks som vi allerede i starten av boken aner, men monsteret er kanskje ikke det man skulle tro.

Jeg ble særdeles emosjonell av denne boken, fortellingen om Conor rørte meg sterkt. Kanskje skulle man tro at dette er en bok for barn og unge som har vært rammet av død og sykdom i familien. Jeg vil heller si at det er en bok om hvordan vi mennesker oppfører oss mot hverandre i krise, og en bok om alt det som foregår i hodet til et barn som er i ferd med å miste et av de viktigste menneskene i livet sitt. Om alle de følelsene, også de følelsene det føles forbudt å sette ord på. Strengt tatt en vakker og eventyrlig bok om det vanskelige som er døden. Les den.

PS: Denne boken har Patrick Ness skrevet basert på en idé av Sioban Dowd, som døde av kreft før hun selv kunne skrive fortellingen.

Share