Torkil Damhaug: Ildmannen

Noen bøker kommer man i gang med så alt for sent. Jeg fikk manus på Torkil Damhaugs bok Ildmannen allerede tidlig i høst, men fikk av forskjellige grunner ikke prioritert den. Så fikk jeg den i good old papirutgave rett før jul. Boken ble fortsatt liggende, til tross for strålende kritikker i flere av landets største aviser. Jeg var ikke i krimmodus, rett og slett. Men nå, endelig, akkurat i tide til Krimfestivalen, har jeg slukt den!

Torkil Damhaug fikk et lite gjennombrudd med Se meg, Medusa og så et stort gjennombrudd med Døden ved vann. Med Ildmannen er det ingen tvil om at han befester seg som en av de absolutt mest interessante av de norske krimforfatterne. Med språk, plot og persongalleri som langt overskrider den gjengse krimlitteraturen.

Handlingen er lagt til 2003. Karsten er 18 år gammel, russ, hyperintelligent og en av de greie, snille gutta. Passe dårlig selvfølelse, men glad i livet for det. I løpet av kort tid roter seg Karsten inn i et forhold med den pakistansk klassevenninnen Jasmeen, selv om han egentlig er forelsket i Silje. Et forhold godt hjulpet i gang av den nye vikaren Adrian, som utfordrer klassen til å tenke nytt og annerledes. Samtidig skjer det flere merkelige branner i området rundt Lillestrøm. Vi får kjapt innblikk i tankene og handlingene til pyromanen som anlegger disse brannene og følger ham parallelt med handlingen om Karsten. Karsten ender opp med å bli jaget av familien til Jasmeen for å ha ødelagt æren hennes, og han får noen nye «venner» som tilbyr seg å hjelpe ham ut av knipen. Man kan trygt si at Karsten roter seg inn i en situasjon som bare blir vanskeligere og vanskeligere.

Midt i boka tar handlingen en helt ny vending og vi havner i nåtid. Fortellingen dreier mer over på Karstens lillesøster som nå har blitt student og forfatter. Her er det vanskelig å si så mye, da jeg langt i fra har lyst å røpe det spesielle ved denne krimromanen. Men at den går langt utenfor det som er vanlig i en klassisk kriminalroman er helt sikkert. Jeg setter pris på det psykologiske aspektet ved krimene til Torkil Damhaug, i tillegg til at han har et fint litterært språk som flyter godt, men samtidig utfordrer.

Pål Gerhardt Olsen sa det fint i sin anmeldelse av boken i Aftenposten:

Syke sjeler og stor kjærlighet
«Det slo meg i alle fall tidlig i Torkil Damhaugs høykompetente og sterkt avhengighetsskapende thriller hvor velgjørende det var å fordype seg i en fortelling der politiet og andre mulige forvaltere av lov og orden er skjøvet ut i periferien (…)Damhaug setter kreftenes frie spill i menneskesinnet i førersetet, og det gjør han på en måte som både vekker ubehag og baner veien for verdifull innsikt.»