Bokstavsmuler

Få byer kan skilte med like mye erfaring og kunnskap om historiefortelling som Los Angeles. Få steder finner du like stor tetthet av kreative, drømmende mennesker. Så nå sitter jeg her, klar til å snappe til meg deler av denne erfaringen og kunnskapen.

Om halvannen uke begynner jeg på Writer’s Program ved UCLA Extensions. I tillegg tar jeg noen timer ved Beverly Hills Lingual Institute for å friske opp engelskkunnskapene. Samtidig skriver jeg naturlig nok på et manus, tar noen oppdrag for norske magasiner, og lytter til musikksnutter oversendt fra komponisten som jobber med musikalen jeg skrev i fjor, Drop Out.

En av favorittbokhandlene mine i her i Hollywood, Borders, er dessverre lagt ned siden sist. Om noen andre skulle forville seg over hit, kan jeg i stedet anbefale sjarmerende Book Soup på Sunset blvd. Forleden kjørte jeg også forbi Bookstar i Studio City, som holder til i lokalene til en tidligere kino. Var aldri innom, så kan ikke gå god for utvalget, men fasaden i seg selv er verdt et besøk.

L.A. er en by du elsker eller hater. Det er byen for glitrende drømmer, såvel som knuste drømmer. De rike og vellykkede fester bort hundre tusener av dollar, mens ensomme sjeler triller eiendelene sine forbi i en handlevogn utenfor vinduene. Jeg vet ikke hvorfor jeg har blitt så glad i L.A. Kanskje er det uforutsigbarheten. Du kan gå på en bar og ende opp i snakk med visepresidenten i Sony Music mens en Michael Jackson–imitator sipper på en øl i hjøret. Du kan gå på kafé med en venn og plutselig oppdage Jesus jobbe på laptopen i kroken. Du kan havne på en fest i det gigantiske, arkitekttegnet huset til et filmproduksjonsselskap i Beverly Hills, og bli kjørt hjem av et sprudlende kjærestepar i en 70 år gammel cabriolet. Der sitter du plutselig i baksetet, med en fremmed, liten hund på fanget, mens frisyren herjes av vinden og øynene blendes av lysene fra Sunset boulevard. Og tenker at det er kanskje ikke dette livet handler om, dette er kanskje ikke livskvalitet. Men det er søren meg morsommere enn en rutinepreget hverdag hjemme i Oslo.

En av mine forrige sjefer ga meg et av de beste rådene jeg har fått:
Ikke la valgene dine styres av frykt.
Derfor leide jeg ut leiligheten i Oslo. Derfor er jeg her. Sittende i kurvstolen ved svømmebassenget, med Mac-en på fanget og ideer, karakterer og konflikter i hodet.

Det er viktig å jage drømmen din. Men noen ganger må du leve den også.

 

Ungdom som hater å lese, har gitt meg noen av de største gledene i løpet av mine få år som forfatter.

Som barn drømte jeg aldri om å bli forfatter. Jeg elsket å lage historier og forsvinne inn i dem. Det var gleden over å skrive og skape som fikk jeg til å begynne å skrible på teksten som skulle bli til Kaoskrigeren. Hadde jeg visst at det skulle bli debutboken min, hadde garantert både fingre og kreativitet stivnet halvveis i prosessen.

Den beste måten å drepe inspirasjonen min på, er å peke på hvor mange som i etterkant skal synse og mene noe om ordene jeg setter sammen. Aller helst vil jeg skrive noe alle liker, men innerst inne vet jeg selvfølgelig at det er umulig. Noen vil alltid mene at hoverpersonen burde ha gått til høyre i stedet for venstre.

Igjen vil jeg rose ungdom. Siden Kaoskrigeren kom ut i 2006, har jeg fått utallige e-poster med hyggelige tilbakemeldinger og varmende ord. Sendt uoppfordret på kveldstid. Ikke fordi noen forventer det av dem, men fordi de selv ønsker å bruke tid på å sende meg noen linjer. Jeg har aldri mottatt ett eneste vondt ord. Bare meldinger av typen «håper du skriver flere bøker». Større motivasjonsfaktor skal man lete lenge etter!
(Kanskje bortsett fra når redaktøren min kjøper kake til meg.)

Noen av tilbakemeldingene som gjør mest inntrykk, kommer fra ungdom som aldri har likt å lese – før de forsøkte seg på en av bøkene mine. Det gjør meg enormt stolt og glad å vite at jeg har klart å dytte et menneske inn i litteraturens fantastiske verden. Da får andres kritiske røster plutselig null verdi.

I dette herlige intervjuet snakker James Patterson og Rick Riordan om de såkalte ikke-leserene: Inspiring reluctant readers

«We do have a sense that boys are not readers. That really hasn’t been my experience. If you can connect the boy to the right book, then they will become readers.»

Dette understerker også hvilken viktig jobb bibliotekarer og andre litteraturformidlere gjør. For det hjelper lite om vi skriver så godt vi kan, om ingen kobler bøkene med de riktige leserne.

Så merkelig nok er det ofte ikke-lesere som motiverer meg til å fortsette å skrive når jeg støter på utfordringer, skrivesperrer, motivasjonsproblemer, inspirasjonsmangel eller troen på at jeg vil klare å fullføre.

En stor takk til alle som har sendt meg varmende og motiverende e-poster – samt litteraturformidlerne som har kunnskap til å koble ikke-lesere med bøkene som er riktig for akkurat dem.

*   *   *

«Hei, jeg liker ikke å lese bøker eller noe, men jg ble tvingt på skolen til å finne en bok å lese. Da valgte jeg kaoskriger`n, det er den første boka jeg faktisk gadd å lese ut, forde jeg syntes den var veldig bra, pga at det er sånn mye av ungdomsalder`n er.. Er bare 15 år og har allerede vært borti mye av det. Mye festing slossing osv.. Likte boka di veldig godt. Stå på : D»

«KaosKrigen er en fantastisk bok, jeg som aldri har likt å lese før. så forelso lærern min at jeg skulle lese denne boka. den er helt ufattelig bra : ) «

«Hei! Ville bare fortelle at vi er 3 i familien som har lest boken din. Yngstemann (14), har lest noen bøker tidligere og tok med seg boken din på ferie. Ble lest i løpet av 3 dager. Eldstemann (16) har ALDRI lest en hel bok før (bortsett fra det han må på skolen). Leste også boken i løpet av 3 dager. Fantastisk! Han som absolutt ikke liker å lese. Da måtte far sjøl finne ut hva dette var, og syntes boken var veldig bra.Håper du fotsetter å skrive, for dette var noe som fenget. Lykke til!»

«har aldri vært noe glad i å lese, men lånte en bok når jeg skulle dra til spania i sommer ferien. slukte boka 2 ganger i løpet av en uke!! «

«Jeg pleier vamligvis ikke å lese bøker fordi jeg aldri har funnet noen som har falt i smak, men denne var toppers. En utrolig bra og fengendes bok. Håper på en etterfølger.»

Jeg planla aldri å bli redaktør for ungdomsmagasiner, skrive ungdomsbøker, jobbe med ungdomsdebatt i avis og turnere ungdomsskoler. Selv egnet jeg meg ikke spesielt godt til å være ungdom – ærlig talt syntes jeg hele perioden sugde.

Noen har spurt meg hvorfor jeg velger jobber hvor jeg henvender meg til ungdom. Det gir tross alt betydelig mer kred om man gjør samme jobb for en målgruppe som er ti år eldre.
Så, hvorfor?

Dette er inntrykket jeg sitter igjen med etter å ha jobbet med ungdom:

• De er krevende, direkte og dønn ærlige i tilbakemeldingene sine.
• De er fortsatt nysgjerrige og åpne.
• De er ydmyke og takknemlige, og i svært stor grad høfligere enn mange voksne menn jeg har møtt i yrkeslivet.
• Jeg har hatt over tohundre forfatterbesøk på skoler. Umulige elever har aldri vært et problem. Uduglige lærere har. (Men de fleste lærerne jeg har møtt, gjør en fantastisk jobb.)
• Gleden over å oppdage noe og mestre noe for første gang, er unik. Å få observere det og dele gleden med dem, er nesten like unikt. (Nei, det gjelder ikke bare med spedbarn …)

I går holdt jeg et fem timers skrivekurs på Bekkestua bibliotek. 17 talentfulle ungdommer valgte å bruke en dag av høstferien på å lære skriveteknikker. De fortalte at de ville bli flinkere til å fortelle og uttrykke seg skriftlig.
Er det noe vi i Norge har blitt påminnet i år, er viktigheten av å ta vare på de mange dyktige og engasjerte ungdommene vi har.
Å hjelpe en 16-åring med å finne sin egen fortellerstemme oppleves som meningsfullt. Å møte deltagere som er nysgjerrige, lekne og kreative helt uten sperrer, er inspirerende. Å få være tilstede mens fantastiske tekster tar form, er rett og slett herlig.
Jeg krysser fingre for at de hadde en like fin og lærerik dag som meg.

Etter kurset brettet jeg opp evalueringsarkene.
«Du fikk meg til å tenke kreativt», «Jeg lærte å lage historier bedre enn før»; «Jeg har lært mye om hvordan jeg skal bygge opp en tekst, karakterer og generellt fått mange tips», «Nå har jeg fått mer inspirasjon til å skrive», «Jeg har lært mer enn jeg hadde forventet», «I dag lærte jeg at man kan finne en historie gjennom å skape en karakter», «Satte pris på at vi lærte å kutte i tekster, for det sliter jeg med», «Jeg kommer til å bruke oppvarmingsøvelsene i fremtiden». «Jeg nådde målene mine i dag og lærte kjempemye».
«Hils Bekkestua bibliotek å si at det var en veldig god idé med kjeks, te og brus, og at det var veldig hyggelig med skrivekurs».

Noen flere som lurer på hvorfor jeg liker å jobbe med ungdom?

”Sjokoladekake?”
”Nei, vi er på lavkarbodiett.”
Svaret som kom under en innflytningsfest forrige helg, overrasket meg. Ikke fordi jeg aldri har hørt om lavkarbo, men fordi svaret ble avlevert av to veltrente gutter i slutten av 20-årene. Kanskje var det ingen grunn til å måpe. I dag diskuterer småjenter mat i barnehagen, og nekter å spise pannekaker fordi de inneholder fett. ”Frisk med lavkarbo” ligger i skrivende stund øverst på Boklista, og pustes i nakken av ytterlig fire bøker om samme tema. Bloggere anbefaler babymatdietter. VG advarer om at kinamat er kaloribomber. Nøtter inneholder gunstige fettsyrer, men uønskede kalorier. Grønnsaker er sunt – men OBS! Ikke dem med stivelse. Ifølge raw food-dietten skal alt fortæres mest mulig rått. I tillegg bør det du svelger være økologisk, ha lav glykemisk indeks og være uten konserveringsmidler. Nederst på sjekklisten: Husk at blodtypen avgjør hvilken mat som er gunstig for deg. Egentlig bør jeg også holde meg unna gluten, egg, melk og sitronsyre – det har jeg i hvert fall blitt fortalt. For ikke å snakke om sukker, som faktisk finnes i både kokt skinke og makrell i tomat.
Visstnok vil jeg ha et sunt, langt og lykkelig liv – men får jeg det når samtlige av måltidene mine krydres med dårlig samvittighet?
I dag hadde jeg skrivekurs på Bekkestua bibliotek, og i pausen spiste jeg et saftig skolebrød – på ren trass. Fordi jeg fortjente det.
Jeg lever ennå. 

God appetitt!

Under arbeidet med Jenteloven støtte jeg på et problem med historien jeg ikke ante hvordan jeg skulle løse. Eller kanskje visste jeg det, men jeg visste også at det ville bli ganske komplisert og kreve timer med fullt fokus. Begge deler hendte opptil flere ganger. Men én av gangene fant jeg plutselig meg selv liggende på badegulvet og skure krokene i dusjkabinettet med en gammel tannbørste. På et tidspunkt hadde jeg nemlig funnet ut at det var utrolig viktig med skinnende rene sølvprofiler. Og da måtte jo naturligvis alt annet, inkludert manusjobbing, bare vente.
Om du noen gang har skullet lese til en eksamen, vet du sikkert hva jeg snakker om. Mange studenthybler er aldri så rene som i mai.

Vanligvis er jeg enormt strukturert med så mye selvdisiplin at det kan grense til det selvdestruktive, derfor har opplevelser som dette uroet meg litt. Jeg er av typen som vasker opp mens jeg lager middag. Så å ta meg selv på fersken i å utsette ting, føles fremmed. Nesten litt flaut. Dermed ble jeg veldig lettet over denne herlige filmen som normaliserer det mange forfattere, og sikkert en hel del andre, «sliter» med.

Har du noe annet (vanskelig eller kjedelig) du egentlig burde gjort nå? Det må dessverre vente. Du må se denne filmen først.

Enjoy!

«Dette skal jeg bruke i en bok en gang!» utbryter ofte min skriveglade
venninne Trine Dahlman. En konstruktiv og trøstende tanke som gir mening
til situasjoner og hendelser som i utgangspunktet virker meningsløse.
Som mange ganger tidligere har jeg latt meg inspirere av Trine. Når noe
uventet, morsomt eller trist nå skjer, sier vi ofte i kor: «Ja, ja. Det
kan brukes i en bok.»  Ødelegger du kneet under trening? Urinerer en
senil, eldre dame bak bilen din? Påstår en truende afroamerikaner at du
skylder ham tusen dollar for kokain? «Huff. Ja, ja … Det kan i hvert
fall brukes i en bok.»

For en stund siden trampet en person inn i livet mitt og demonstrerte
menneskelige egenskaper jeg til daglig prøve å late som om ikke
eksisterer. Riktignok ikke av typen 22. juli, men «hverdagsondskapen»
kan oppleves brutal nok når man tas med guarden nede.
Jeg liker å tenke at alle mennesker innerst inne er gode, men at uro,
angst og ubalanse og kan lede svake sjeler til å utføre negative
handlinger. Ondskapen forsøker jeg å forklare med at disse bare gjør det
de mener er best for dem selv der og da. Det kan imidlertid være
vanskelig å forsone seg med denne teorien når noen bevisst skader deg
for å bedre sitt eget liv. Heldigvis finnes det flere måter å håndtere
det på.

Å bli dårlig behandlet skaper sinne, og sinne kan igjen skape god kunst.
Jeg opplever til tider sinne som en skapende og inspirerende drivkraft,
og foretrekker det derfor i betydelig større grad enn å være trist.
Da personen hadde latt sitt indre kaos og smerte gå utover meg,
produserte hjernen et titalls gode ideer om hvordan jeg kunne knuse ham.
Sinne er undervurdert som kreativ tennplugg. Samtidig vet jeg hvem jeg
er og hva slags liv jeg ønsker å leve. Hva jeg står for, og hvilke
signaler jeg vil sende ut og etterlate i den verden jeg lever i. Derfor
gjorde jeg ingenting.
Foreløpig.

I stedet for å legge meg på hans nivå og måtte leve med vissheten om at
jeg har bidrat til å øke nivaet av ondskap i samfunnet, bestemte jeg meg
for å skape noe fint ut av det negative. Bruke bruddstykker av
erfaringene og opplevelsene i en tekst, og håpe den senere kan bety noe
for flere enn meg. Forfattere jeg har snakket med, forteller det samme.
Om ekser og mobbere og sure taxisjåfører som har fått gjennomgå i
gallefylte kapitler. Jeg har gjort lignende selv. Det oppleves ikke som
ondsinnet hevn, men som søt, kreativ og frigjørende terapi. Noen vil
muligens mene det er slemt. Men å tenne et duftlys ved siden av laptopen
og drikke god te mens fingrene taster ned setningene som avslører
feigheten, å smile over vissheten om at x-antall lesere vil himle med
øynene over den sjokkerende egoismen – det må vel etterlate deg med
bedre karma enn om du oppsøkte ham og avleverte et brutalt ballespark?

Jeg velger å tro at vi møter destruktive personer av en grunn. At vi
skal få nye, viktige erfaringer før vi fortsetter på reisen vår som et
klokere og litt mer komplett menneske. Vi har lite å tape på å føle
takknemlighet overfor dem som i større eller mindre grad, bevisst eller
ubevisst, har prøvd å spenne bein på oss. De negative menneskene du har
møtt gjennom livet, har vært med på å forme deg til personen du er. En
tilsynelatende meningsløs opplevelse gjør at du kan forstå og hjelpe de
gode menneskene rundt deg bedre.
Og i tillegg kan du jo alltids bruke den i en bok.