Bonusord

Test deg selv: Bor du i Norge? Hvis svaret er ja, så er du nok veldig feminin. For ifølge en forsker er det det som kjennetegner Norge, Sverige og andre land hvor kvinner jobber, menn tar seg av barn og man ikke slåss eller kriger i særlig grad.

A-magasinet tar både forskeren og noen norske tullegutter på alvor og lager en laaang sak om hvorvidt Norge er et femiland. De norske tulleguttene mener at Norge er et femiland fordi kvinner har kontroll over fjernkontrollen og bestemmer at menn må se på ”Skal vi danse”.

En annen mann, kjent for å mene at man ikke har noe å lære av feminismen, mener at menn er lei av å snakke om kaffeblandinger og interiør. Så vidt meg bekjent er de fleste baristaer, som snakker om kaffeblandinger, menn. Viktigere er det at kvinner også er lei av å snakke om interiør. Jeg er i hvert fall lei av å snakke om interiør – men jeg er kanskje ikke typisk nok, siden jeg aldri har sett på ”Skal vi danse”.

Poenget er at alt som smaker av det man kaller feminisering i stor grad er en kommersiell feminisering. Der man har oppdaget at kvinner har penger og dermed  lages det reklame og tv-program ut fra en kommersiell idé om hva man tror kvinner liker. At også avisene følger etter er dessverre ikke noe tegn på likestilling.

Å løse konflikter med dialog. Å ha en velferdsstat som støtter de svake, med relativt få fattige. Et land med høy likestilling der både kvinner og menn skal være ansvarlige, ambisjonsrike og omsorgsfulle. Alt dette kjennetegner et såkalt feminint land. Jeg syns det høres ut som et bra samfunn. Hvorfor bruke et så lada ord som feminin? Hvorfor bruke et ord med åpenbare negative assosiasjoner? Et svakt ord. Er ikke det tendensiøst? Og styrende? Han kunne jo for eksempel kalt det sivilisert. Et sivilisert samfunn som ikke løser problemer ved hjelp av vold. Et land som USA som han mener er langt mer maskulint, der svaret på terror er hevn og våpen, kunne han i stedet kalt primitivt. Men da ville vel noen protestert.

(Baksida av Klassekampen lørdag 1. juni 2013)

Skatter. Ikke avgifter, men gode skatter dukket opp når jeg strekker meg mot tidsskriftholderen som det står teater på, ved siden av teater 2 og teater 3. Alle teaterprogrammene jeg har tatt vare på. Jeg som er så dårlig til å kaste ting, har tenkt at nå er tiden kommet. Nå har vi internett og jeg kan ikke være et helt arkiv alene. Jeg tømmer tidskriftholderen utover golvet, ikke rett i papirinnsamlinga, å nei. Jeg må jo se hva det er først. Da kommer minnene over alle de gode, de fantastiske teaterstykkene jeg så de første årene som nærmest profesjonell teatergjenger.

Jeg vokste opp langt fra teatret. Det kom gjestespill en gang i blant, men det var sjelden. Så da jeg begynte på Romerike Folkehøgskole følte jeg meg straks dum i forhold til de som hadde gått inn og ut av Nationaltheateret. Jeg hadde aldri vært der før.

Jeg flyttet til Tromsø og så alt som gikk av teater. Det var ikke så mye det heller, hvor mange forestillinger klarer ett institusjonsteater (Hålogaland Teater) og ei frigruppe (Totalteatret) å sette opp? Jo da, det var ikke så verst, dessuten kom det et gjestespill eller to, en revy eller en studentforestilling i grenselandet mellom amatør og profesjonell. For en sulten teatergjenger er det ikke nok. I grunnen var teatertilbudet den viktigste grunnen til at jeg flytta fra Tromsø til Oslo.

I Oslo kan man, ifølge en uoffisiell undersøkelse, gå på teater hver kveld og se ulike forestillinger. Jeg så alt. I hvert fall veldig mye. I mange år så jeg alt på Black Box Teater, mye på Nationaltheatret og Det Norske Teatret. Det hendte også at gjestescener med ulike ting ble besøkt. Jeg så teater og performance på statens kunstakademi, statens teaterhøgskole, teaterbåten ms Innvik, Parkteatret og rom 103 på Savoy hotell.

For å nevne noen. Jeg så og jeg så og jeg så. Jeg tok teatervitenskap, jeg skrev mitt første teaterstykke. Jeg gjennomgikk en selvlæringsprosess som teatermenneske, som skapende teaterkunstner og profesjonell publikummer. Jeg fortsatte å se.

Til jeg ble lei. Flink, pliktoppfyllende og mettet ble jeg. Så mettet at jeg måtte ta en pause som teatergjenger. Når jeg nå ser på alle teaterprogrammene jeg ikke har klart å kaste, tenker jeg at det var en fin tid og at jeg så mye bra. Og så rydder jeg dem pent tilbake i tidsskriftholderne og setter dem i hylla igjen.

(Baksida av Klassekampen fredag 3. mai 2013)

Jeg trodde aldri jeg skulle si dette, men here it goes: Det er ikke om å gjøre å debutere tidligst mulig. Seksuelt altså. Skal du gi ut bok er det selvfølgelig om å gjøre å være yngst mulig. Men det er litt annerledes.

Som ungdom tror man gjerne at alle andre gjør det. Så hvorfor kan ikke jeg? Hvorfor får ikke jeg? Da jeg var 16 og 17 trodde jeg at alle andre gjorde det. Det var midt i den tida med aids-frykten og velmenende voksne ga meg ofte gratis kondomer. De trodde åpenbart at jeg hadde mye sex. Det ga en viss prestasjonsangst.

I ettertid viser det seg at hun som var mest populær blant guttene ikke debuterte før hun var 19. At flere på folkehøyskolen jeg gikk på var uten seksuell erfaring, til tross for at vi var 19 år. At noen sa det uten og rødme og andre fortalte det til NRK. Gjennomsnittlig debyalder på den tida var 18 år for guttene og 17,6 for jentene. Så det var åpenbart at ikke alle debuterte rett etter den seksuelle lavalder på 16 år. Og at de færreste gjorde det før den seksuelle lovlige alderen. Etter min tid har debutalderen sunket noe. Men tross alt ikke så mye som man som tv-programmet Trekant kan gi inntrykk av. Femten år senere er den 17,5 for menn og 17,1 for kvinner.

Selv om man har lyst, er nysgjerrig og lengter etter å prøve det, så er det ikke så farlig om man venter noen måneder eller et år ekstra. Din tid kommer. Jeg sier ikke dette av moralske grunner. Jeg tror det er mange som tenker som meg, som ville ha det overstått, bli ferdig med og tenkte at ”alle andre gjør det”. Det kan føre til en panikk som gjør at man nærmest gjør det med hvem-som-helst. Noe som heller ikke trenger å bety at det er så farlig. Man trenger ikke dvele ved det og gjøre det verre enn det er.

Men det er litt som med alkohol: tenk om jeg visste at jeg ikke trengte å drikke selv om alle andre gjorde det. Ikke fordi det er så farlig eller moralsk uriktig det heller (skjønt alkohol er farligere enn sex). Men fordi det fører til så mange dårlige erfaringer. Så mye tid kastet bort på å være for full med påfølgende fyllesyke.

Og det kan sex også gjøre, om man ikke passer på og er ganske voksen, selvsikker, trygg og ikke minst edru i gjerningsøyeblikket. Det er derfor jeg sier det jeg sier, her jeg sitter og er blitt så gammel at jeg syns jeg kan gi råd til ungdommen.

Jeg sier at man kan vente, fordi dårlige opplevelser ikke er noe å trakte etter.

Med mindre du skal bli forfatter og samler på dårlige erfaringer.

(Baksida av Klassekampen mandag 25. mars 2013)

Jeg skriver en petit for Fett om mitt liv som barnløs. Jeg ramser opp grunner til at jeg ikke vil ha barn. Grunner til å ikke få barn kan være både politiske/feministiske, eller mer filosofiske/eksistensielle. Noen av dem kan også være rent egoistiske: man kan jobbe mer, reise mer, gå ut mer, lese mer og så videre. Daværende ansvarlig redaktør, som også er småbarnsmor vil spisse petiten og foreslår overskrifta: Jeg – en egoist. Jeg syns at samfunnet har gått for langt i å være opptatt av barn, at alt dreier seg om barn, at barna har fått for stor makt. Når så du sist en voksenvennlig bolig til salgs?

Så jeg skriver: Kvinner har i så stor grad blitt knyttet til det å være mor at man tidligere har mistenkeliggjort kvinneligheten til kvinner uten barn. I våre dager og i vår del av verden kan man ved hjelp av prevensjon og abort velge å ikke få barn uten å måtte velge bort et aktivt seksualliv. Likevel finnes myten om den gode mor i sterk grad, noe som gjør det vanskelig å være et fritt individ etter at du har blitt mor, og som gjør det vanskelig å være kvinne uten å være mor. I tillegg dyrkes den heterofile kjernefamiliedrømmen fortsatt slik at alle som ikke passer inn i den blir stigmatiserte grupper; verken homofile, single med eller uten barn og par uten barn passer helt inn.

Redaktøren leser det jeg skriver og ser på meg. Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier hun. Hun sier ikke mer. Jeg ser på henne at hun vet noe annet nå. Noe mer. Men hun har ikke tenkt å si det til meg. Enten fordi jeg ikke vil takle å høre det eller fordi jeg ikke vil forstå det.

Dette er lenge siden. Seks – sju år siden. Et helt liv. Bokstavelig talt. I hvert fall det lille livet jeg selv har født i mellomtiden.

Jeg sitter i garderoben etter endt treningsøkt. En av dem som trener mest, løper mest og holder ut lengst sier at hun tror ikke hun vil ha barn. Hun vil ikke ha et sånt A4 liv. Hun vil noe annet. Hun syns barn får for mye oppmerksomhet  og for mange ting. De blir så bortskjemte og det går ikke an eller er i hvert fall vanskelig å tilby dem noe annet, sier hun. Og jeg skiller meg så mye ut at et barn vil antagelig få det vanskelig. Det var vanskelig for meg selv med to streite normale foreldre. Det er jo så mye annet i livet enn barn, sier hun.

Sånn tenkte jeg også før jeg fikk barn, sier jeg.

(Baksida av Klassekampen, torsdag 10. januar )

Av og til, ganske ofte, har jeg lyst til å skrive en slik facebookoppdatering. En slags protest mot hva man kan skrive og ikke skrive på facebook. Noe som er beklemmende privat, som ingen egentlig vil vite. I stedet for å alltid skrive disse positive oppsummeringene som de fleste av oss skriver. Enkelte i så stor grad at de nærmer seg parodien. Eller i det minste, er lett å parodiere. Jeg gjør det ikke. Altså skriver på facebook at jeg har fått mensen. I hvert fall har jeg ikke gjort det hittil.

Det er et statement som kan nærme seg en performance. Et slags: gjøre seg selv til en del av et kunstnerisk prosjekt, om man vil se det slik. Men jeg gjetter at de fleste av mine 972 1130 facebookvenner ikke vil se det slik. Og siden jeg har sluttet å være privat på facebook har jeg åpen side og ergo kan hvem som helst utover de 1130 også se det.

Nå er det ikke sikkert det ville gjøre så mye fra eller til om jeg skrev at jeg har fått mensen. Det er mer om man orker å ta det man eventuelt måtte få tilbake av henvendelser. Man bryter en kode og kan få straff for å ha stukket hodet fram og sagt noe man ikke skal si. Det vil helt sikkert være folk som vil trykke liker. Jeg kan tenke meg at i kommentarfeltet vil det komme: ”Håper du har bind”, ”Blør du mye?”, ”Å, stakkars deg.” ”Ja, da er du i hvert fall ikke gravid.” Egentlig sikkert mest hyggelige kommentarer av den typen.

Kommentarer av typen: ”Nå var du privat”, ”Dette vil jeg ikke vite” og ”Hvorfor forteller du oss det?” tror jeg ikke vil komme. Fordi de fleste av mine venner (også fb-venner) skjønner at det er en slags lek med det private og kodene for hva man legger ut på facebook. Likevel skriver jeg ikke at jeg har fått mensen.

Hvorfor ikke? Jeg gjør det som en slags performance, der jeg gjør meg selv til et slags kunstnerisk prosjekt, noe som er litt store ord å bruke om en facebook-oppdatering. Men la oss kjøpe det, la oss si at det er en del av et kunstnerisk prosjekt: i så fall er det krevende. Det krever noe mer av meg. Noe mer enn å kjøpe bind.

Men hvis man gjør det som en spøk. Bare som et eksperiment. Ikke tenker på det som noe performativt og kunstnerisk. Bare for å teste? Se-hva-som-skjer? Ja, det kan fortsatt være slitsomt og risikabelt. Men det kan jo være verdt et forsøk?

Hvem har sagt at facebook ikke skal være slitsomt? Jeg får prøve.

(Baksida av Klassekampen tirsdag 30. oktober)

En historie fra studietiden min: jeg hadde akkurat fått meg kjæreste. Jeg var forelsket. Jeg ville være sammen med ham hele tiden. Det ble helg og vi hadde ikke avtalt noe. Hvorfor hadde vi ikke avtalt noe? Jeg ringte til studentaviskontoret hvor vi begge jobbet, han var ikke der. Jeg gikk ut på byen, det var en liten by, det var oversiktlig og jeg trodde jeg ville finne ham på et av de vanlige utestedene. Den gang ei. Internett hadde vi knapt hørt om, ingen av oss hadde mobiltelefoner, han hadde heller ikke fasttelefon og han bodde langt unna meg og langt unna sentrum. Jeg kunne jo ikke vite om han var hjemme heller.

Når jeg forteller den historien føler jeg meg gammel. Det høres ut som noe som skjedde for fryktelig lenge siden. Historien er ikke unik – jeg har flere historier om møter som ikke ble noe av fordi vi ikke fikk tak i hverandre. En venninne og jeg som stod og ventet på hver vår kafé på Oslo S. Sånn var livet før mobiltelefonen. Vi gikk glipp av møter.

Nå er alt så mye enklere. Det er fantastisk å kunne sende meldinger, e-poster. Og finner du ikke den du skal treffe, ringer du bare. Jeg forsøker å være åpen mot alt dette nye. Kjøpte meg PC allerede høsten 1993. Mobiltelefon i 1996. Jeg har blogget. Jeg er på underskog, facebook og twitter. Jeg avviser ikke at nye sosiale medier har noe for seg. Jeg har Iphone. Og nå er jeg også på LinkedIn.

Like fullt er det ikke til å komme fra at det er slitsomt å passe på alle disse tingene. Man får mye, men man må også gi, og bruke mye tid. Jeg vil gjerne blogge, jeg vil gjerne lese om ulike ting på underskogen eller facebook eller twitter, men jeg vil heller ikke bruke for mye tid på det.

Det er ikke alt med Iphonen jeg umiddelbart forstår eller får til. Det hender jeg syns det er slitsomt å svare på sms. Det hender jeg ikke orker å ringe noen. Det er et ork å snakke i telefonen. Hvordan man forholder seg til de ulike teknologiske dingsene er svært ulikt. Mange kan ha på musikk og tv samtidig som de fører en samtale, eller later som de gjør det.

Mens sånne som meg er håpløst gammeldagse, og stolt av det. Jeg har ingen tro på multitasking, forskning viser da også at det fører til stress. Jeg tror på fordypning. Jeg har det stille rundt meg når jeg skriver. Og selv om jeg svinger innom twitter og sier noe på 140 tegn, så er jobben min det langsomme språket. Det språket som skal bli stående.

Ikke som dette som leses av deg i dag og ligger i søpla i morgen.

(Baksida av Klassekampen lørdag 29. september 2012)

Alt handler ikke om deg. Alt handler ikke om oss. Alt handler ikke om meg. Alt handler om alt og alle. Og veldig mye handler om krig. Og voldtekt. Krig og voldtekt. Det er det alle lesningene jeg ser og hører første dagen handler om. Det er her de skulle vært. Alle de norske teatersjefene og dramaturgene som sier at norsk dramatikk er så selvopptatt. At de er så lei av et par i en sofa. Her finnes stykkene de vil ha. Om krigen. Og krigen. Og krigen. Det er bare det, at det er ikke vår krig. Kanskje vil de ikke ha den om krigen likevel? [...]

Det er mange fordeler med å bli voksen. Man kan legge seg når man vil. Man velger selv om man vil spise grønnsaker. Man kan spise lørdagsgodt hele uka. Man betaler regninger. Og det rare er at man vil som regel legge seg tidlig. Man spiser grønnsaker med glede. Man avstår helt frivillig fra sjokolade. Man betaler regninger.

Jeg er en voksen person med ansvar for barn. Feriedrømmen er ikke å gå rundt i en storby med blikk for kulturelle severdigheter. Ei heller å finne den kuleste baren og feste hele natta. Feriedrømmen er en stille og rolig hytte uten internett i tre uker. Dermed fyller vi bilen til bristepunktet og ferierer der. Vi har god plass og tar i mot besøk. En hel familie kommer og med seg har de en gave: spillet Voksenpoeng. Og det er jo morsomt. For voksne.  [...]

…kommer kvinnelige dramatikere for å samles i Stockholm. Det er klart for den 9. internasjonale konferansen for kvinnelige dramatikere. For undertegnedes del den første.

Gleder meg til å se teater, høre lesninger, delta på workshops, treffe nye kolleger og være i Stockholm.

Les mer her.