Jeg skammer meg. Jeg skammer meg og føler skyld av mange ulike grunner. En av dem er at jeg ikke er direkte rammet. At livet mitt er fylt av andre ting. At jeg har gått videre så lett. Norge er rammet av det verste angrepet, siden andre verdenskrig. Ting er tilbake i gjenge. Kristopher Schau er spurt av Morgenbladet om å rapportere fra rettssaken. Han skriver i avisa om den dårlige samvittigheten han føler. Jeg kan bare føye meg inn i rekken. Skal jeg skrive om noe annet nå når rettsaken er begynt og det er rundt oss igjen?Men skal jeg skrive om det da? Jeg som riktignok var i Oslo, men som befant meg trygt på Tøyen og trente mens Derrick gikk på skjermen. Så kommer meldingen om en ekstra nyhetssending fordi en bombe har eksplodert i Oslo sentrum. Uvirkelig og fjernt. Likevel ikke langt unna.

Hvilken rett har jeg til å gjøre krav på tragedien,  når jeg ikke ble direkte rammet? Bare rammet som en borger av staten Norge, og byen Oslo. Rammet som tenåringsmor, men til tenåringer som befant seg i trygghet hjemme hos oss. Rammet som en tidligere aktiv i ungdomspolitikken. Indirekte rammet.

Det føles selvopptatt eller lite empatisk å skrive om noe annet. Slik teksten jeg hadde levert til denne spalten 21. juli, som da kom på trykk lørdag 23. juli. Den handlet om kropp. 23. juli var jeg ikke særlig opptatt av kropp. Jeg skulle gjerne sett at den petiten ikke stod på trykk akkurat da. Men også det var en bagatell. Det var mye forhåndsprodusert stoff i helgeavisene som brått virket malplassert.

Det kjennes lite empatisk å ikke si, mene eller skrive noe om denne store tragedien. Men det virker også lite empatisk å skrive om tragedien når man ikke er direkte rammet. Hvilket krav har vi til å si noe, mene noe, om dette? Hvor viktig er våre følelser eller meninger om dette? Det er ikke vår sorg. Det er vår sorg også. Men ikke i like sterk grad.

Så jeg ender opp med å skrive dette. Hva annet kan jeg gjøre? Selv om jeg også er mettet av alle ordene som prøver å si noe, som leter, som vakler, som er ambivalent og usikker. Slik også jeg er vaklende, ambivalent, usikker. Fylt av skyld og skam.

Vel vitende om at det finnes mange mennesker som er direkte rammet. Som må gjennomleve deres livs verste mareritt på nytt. Og som ikke bryr seg om våre små dilemmaer som å skrive denne teksten. De finnes ikke langt unna oss andre i samme land, samme by, samme virkelighet som oss.

(På baksida av Klassekampen i dag tors 19. april 2012)

Share

Påske. Ferie. Det er ikke alle som er gode til å slappe av. Jeg, for eksempel, er ikke spesielt god til å slappe av. Det er ikke en måte å skryte på seg å være arbeidsnarkoman eller supereffektiv. For det er godt å være flink – også – til å slappe av. Jeg er ikke alltid et effektivt arbeidsjern, men jeg er flink til å huske at noe må gjøres, og noe må alltids gjøres, også når jeg strengt tatt burde slappe av. Utilitarismen står sterkt og jeg leter ofte etter nyttige gjøremål for avslappingen. Siden jeg livnærer meg av å være forfatter og dramatiker kan jeg forsvare både å lese romaner og se tv-serier på dvd som nyttig. Det kan være fint for å ha en unnskyldning om å lese en rekke romaner og se mye på DVD, men det kan også føre til at både romanlesing og dvd-titting blir en plikt. En hyggelig plikt, men like fullt en plikt. Så den ultimate avslapping, bør være noe annet.

Share

Foto: Jesús Corrius

Jeg er på Gotland i Sverige. Nærmere bestemt Visby, Baltic Centre for Writers and Translators. Et nydelig sted, en kort flytur eller en lengre båttur, fra Stockholm. Her kan forfattere og oversettere søke seg inn for å sitte og skrive i inntil fire uker. Man får et av elleve ulike små og store rom, fra munkecelle til suite, med utsikt mot havet og kirken eller innover mot muren som omslutter byen.

[...]

Share

På utallige oppfordringer fra det dedikerte publikummet i Lier på kvinnedagen, legger jeg ut litteraturlisten over bøker jeg snakket om/nevnte i foredraget jeg holdt på Lier Bibliotek 8. mars om kvinnelige samtidsforfattere og moderne kvinneroller.

Forfattere jeg nevner, der hele forfatterskapet kan være aktuelt:

Vigdis Hjorth – nevner flere av de siste utgivelsene og særlig Tredve dager i Sandefjord, Snakk til henne, Hjulskift og Om bare.

Hanne Ørstavik – særlig Presten

Share

Det har vært 8. mars, altså den internasjonale kvinnedagen, og i tilknytning til den har det blitt arrangert Ladyfest, en internasjonal feminismefestival med utspring fra USA som nå har spredd seg til en rekke land over hele verden. Det er tredje gangen Ladyfest blir arrangert i Oslo. Jeg er glad over å være med å arrangere en god og mangfoldig festival med kvinner fra ulike kunst- og kulturarenaer. Jeg er glad over å være med å gi ut et feministisk tidsskrift. Jeg er glad over at det finnes en hærskare med feministbloggere som nyanserer og utvider medieoffentligheten. Jeg er glad, fordi jeg i mange år ikke hadde noen å kaste ball med, fordi jeg som feminist følte meg alene. Det er jeg ikke lenger. Jeg er glad fordi Wenche Mühleisen er på radioen 8. mars og nyanserer og forklarer hva feminisme er og ikke er. Jeg er glad for at Kate Pendry var konferansier på 8. mars festen, og for hennes modige og morsomme uttalelser. Jeg er glad fordi Siv Jensen – omsider – kaller seg feminist. Jeg er glad fordi noen var feminister på 70 tallet og kjempet fram en rekke gode ordninger for oss som kom etterpå. Jeg er glad for at det finnes en rekke kvinner som åpner røsten og sier og krever og gjør. Jeg er glad for at vi i Norge har hatt en kvinnelig statsminister. Jeg er glad for at vi har en kvinnelig finansminister. Jeg er glad for enhver privilegert kvinne som ikke holder kjeft.

Share

Det er et stort og viktig spørsmål i mange menneskers liv. Likevel noe de fleste mener hører privatsfæren til. Særlig inntil ekteskapsinngåelsen er et faktum. Da er det en nærmest offentlig sak. De fleste besvarer lydig spørsmålet om de er gift, i hvert fall så lenge svaret er ja. Og i dag er dagen, den ene dagen, ikke i året, nei hvert fjerde år, kommer denne dagen da jeg visstnok har lov til å fri, fordi jeg er kvinne. Alle de andre dagene i alle de andre årene, det vil si hver dag, året rundt, har menn lov til å fri.

Dette er gammeldags. Men ordningen sitter i. Det er ikke mange kvinner som har lyst til å fri. I alle fall ikke på en annen dag enn dagen i dag. De tar utdannelse, de jobber, de deler utgifter og oppgaver. Men snakker man om bryllup, ønsker de fleste å bli fridd til. Også de likestilte norske kvinnene. Det handler om noe annet, noe som ikke har med politikk å gjøre. Det handler om kjærlighet. Den store kjærligheten, drømmen om å bli tatt med storm, drømmen om romantikk, drømmen om at Han, Drømmemannen, går ned på kne for Deg.

Mange av disse oppegående høyt utdanna likestilte kvinnene som ønsker å bli fridd til, blir også fridd til. Da sier de ja. Noen av dem ifører seg hvit kjole, gifter seg i kirka og lar sin egen far føre seg fram til mannen de har sagt ja til. Som om de fortsatt er farens eiendom og skal gis viere til mannen de elsker. Som om de egentlige er kristne mennesker siden de velger det religiøse som scenografi for sin private feiring av kjærligheten.

Noen av disse høyt utdannete likestilte moderne kvinnene velger å gjøre en ytterligere forandring etter giftemålet. Det er ikke nok å endre statusen fra forlovet til gift på facebook, også navnet skifter de. De tar rett og slett mannens etternavn, etter sitt eget. Det vil si det etternavnet de fikk etter sin far, han som fulgte dem opp kirkegolvet. Ofte får barna navnet til faren, selv når mor har insistert på å beholde sitt eget navn virker det som om barna likevel skal ha farens navn.

Det som forbauser og overrasker meg er å oppdage hvor viktig bryllupsritualet er for mange mennesker. At man er villig til å gjøre disse eldgamle ritualene uten å ønske å modernisere eller forandre særlig mye. Det er ikke bare en juridisk kontrakt. Forskjellen på å være samboer eller gift er en juridisk forskjell. Men den er mye mer enn det. Kvinner jeg liker å sammenligne meg med tror på bryllupet som noe viktig. De ønsker å bli fridd til, de vil feire dette ritualet med mange mennesker og god mat. De vil ha fin kjole, ofte hvit kjole. Og det ligger en enorm symbolsk betydning i det å gifte seg, som ikke synes å ha blitt mindre med årene til tross for økt likestilling. Og til tross for at den er en romantisk boble som sprekker, gitt skilsmissestatistikken. Den ulimate kjærlighetserklæring er fortsatt at mannen går ned på kne og frir til deg, kvinnen, så tar du i mot frieriet, ringen, gavene. Du feires, alt du behøver å gjøre er å si ja.

Share

Av og til skjer det ting i livet som skyver alt annet til side. Møter, avtaler, jobb, dødlinjer, frister, fester, teaterforestillinger. Alt blir avbestilt, ombooket eller rett og slett glemt, fordi det er maktpåliggende å kaste seg rundt for å ta et fly nordover.  - Slik begynte jeg en spalte for fem og et halvt år siden som het ”Døden er en del av livet” og som handlet om min egen fars død.

Nå har det samme skjedd, bare at det er livet det står om. Det lille livet til den lille dattera vår. Vi har tilbrakt de to siste ukene på sykehus med henne. Vi har skjøvet alt annet til side og vært der omgitt av leger, sykepleiere og eksperter som forsøker å finne ut hva som er galt.

I Norge blir man godt ivaretatt i slike situasjoner. Uten tanke på om man har helseforsikring eller noe blir man kalt inn umiddelbart til barneavdelingen og får plass. Det skal ikke koste oss noe, vi får mat på sykehuset og til og med parkeringen blir dekket. Velferdspermisjon får man også, er man vanlig arbeidstaker skal man ikke tape penger på å ha et sykt barn. Det er et fantastisk samfunn vi er en del av.

De fremste eksperter og beste overleger vil se på henne. Alt vi skal gjøre er å gi henne mat, være tilstede, holde humøret oppe og ikke bekymre oss unødig. Noe som ikke alltid er så lett, situasjonen tatt i betraktning.

Andre dagen på sykehuset ringer redaktøren min meg og forteller om en kjent forfatters død. Det går inn på meg selv om jeg ikke kjente ham godt. Kjente han bare litt, men visste godt om ham. En markant, ruvende skikkelse i det litterære feltet.

Et liv som tok slutt altfor tidlig. Hvorfor? Når vi er en del av dette fantastiske samfunnet? Dette rike landet. Velferdsstaten. Jeg vet også noe om angst, om å tenke tanken på å gjøre det slutt, ikke orke mer. Se svart på alt. Selv om jeg er en del av dette fantastiske samfunnet. Selv om jeg og vi har det så godt her.

Og jeg vet at det lille livet jeg nå kjemper for, hjelper meg å leve mitt eget liv. En forankring sterkere enn meg selv. Da pappa døde ble en klippe i livet mitt borte. Nå har jeg lagd et nytt slektsledd, lenken fortsetter. Jeg skal være hennes klippe.

Døden, døden, hviskes det rundt oss. Mens vi kjemper for livet, livet.

(Baksida av Klassekampen i dag 8. februar 2012)

Share

Ellisiv Lindkvist ble presentert på Dramatikkfestivalen både i 2004 og 2007.

Dramatikkfestivalen er en av de få viktige utviklingsarenaene vi har

Dramatiker og forfatter Ellisiv Lindkvist har deltatt på Dramatikkfestivalen to ganger: i 2004 og 2007. Hun håper festivalen får rom til å utvikle seg, for vi har ikke så mange slike arenaer for ny norsk dramatikk i Norge. – Deltakelsen gjorde at jeg ble synlig i andre miljøer.

Av Mette Hofsødegård

- I 2004 var det knappe ressurser og så vidt det ble festival, husker jeg. I 2007 var alt blitt proffere. Jeg opplevde det som et ganske stort hopp. For mitt vedkommende kan det kanskje betraktes som et slags gjennombrudd som dramatiker. Det tok av for meg i flere kanaler, og jeg ble antatt tre steder.

Ble synlig

- Deltakelsen var viktig selv om det ikke var din debut?

- Ja, jeg debuterte i 1999, men deltakelsen gjorde at mitt forfatterskap ble synlig i andre miljøer.

I 2004 deltok hun med stykket play.mobil. Hun opplevde det som positivt å komme inn i et teatermiljø, men legger til: – I ettertid tenker jeg at jeg kunne stolt mer på min egen tekst i avslutningen av stykket. I 2007 skrev jeg et stykke som var en helaften, men det ble satt opp som enakter. Morten Borgersen hadde regi, minnes hun.

- Da du fikk presentert et stykke på Dramatikkfestivalen, husker du om det gjorde noe med din måte å tenke eller skrive dramatikk på?

- Det synes jeg er vanskelig å si, men å se stykket iscenesatt er alltid verdifullt for en dramatiker.

- Fikk presentasjonen på Dramatikkfestivalen noen konkrete konsekvenser for din karriere i form av interesse og henvendelser?

- Ja, det tror jeg absolutt. Det finnes ikke så mange andre arenaer. Jeg har senere vært med på Propellen i Trondheim, riktignok. Det er en ganske så redelig måte å få satt opp ting på. Der teksten avgjør og ikke navnet ditt eller bekjentskap.

Roser forlag

Lindkvist forteller at hun har vært inne i en periode hvor hun har hatt en overdose teater og det har vært en befrielse å skrive en bok.

- Da jeg flyttet til Oslo i 1997 så gikk jeg på så masse teater at det nesten var litt sånn flink pike syndrom. Jeg skulle jo få med meg alt mulig. Å se teater gikk fra å være lystbetont til å bli en pliktøvelse.

Lindkvist forteller at hun har en positiv erfaring med forfatteroppfølging fra forlagene sammenlignet med teatrene.

- Etter å ha utgitt bøker på forlag, konstaterer jeg at man der blir fulgt opp på en måte som er veldig bra, i hvert fall for meg. Det sies også at for å få antatt et manus ved teatrene så må du ha en spesiell inngang, et navn eller bekjente. Jeg undrer meg på om dette faktisk er tilfelle. I så fall er det ganske håpløst. Man kan av og til spørre: blir man lest hvis man leverer manus til et teater?

Tett festival

- Gir Dramatikkfestivalen deg inspirasjon fortsatt?

- Jeg har ikke sendt inn noe de siste årene, nå må jeg tenke godt gjennom her sånn at jeg ikke sier noe feil, smiler Lindkvist. Og fortsetter: – Det er viktig at den finnes. Som arena tror jeg den er kjempeviktig. I Norge er det en sjelden anledning, og det er fint at den utvikler seg.

- Da kan jeg lede deg over til neste spørsmål: Er det ting du ville gitt råd eller vink om til de som leder festivalen nå?

- Jeg tror en tett festival er å foretrekke, over 2 – 3 dager, slik at man får en virkelig festivalfølelse. Jeg tror heller ikke man skal undervurdere verdien av at den får preg av et sosialt og faglig bransjetreff. Dette kan man oppnå i større grad hvis det er tett også med hensyn til steder man spiller.

- Bør festivalen gi føringer i form av tema?

- Propellen har hatt hell med tema, men med tanke på tekstene i seg selv er det sannsynligvis bra å ha det så åpent som mulig.

Jeg viser Lindkvist listen over dramatikere som har deltatt på festivalen. Hun kommenterer:

- Jøss, Cecilie Løveid. Jeg visste ikke at hun har deltatt på festivalen. Jeg var en periode veldig opptatt av henne og har mange ganger lurt på hvorfor hun ikke spilles mer i Norge.

- Hva skriver du på nå?

- Som sagt har jeg hatt en periode med overdose teater og fokusert mer på bøkene mine. Men nå nærmer jeg meg teateret igjen med stykket Familien Løvstad-Jensen. Jeg har synopsis, og har fått et bidrag fra forbundet til dramaturg. Men det er helt i startfasen, avslutter Ellisiv Lindkvist.

Share

Det er mange kåringer av de beste bøkene nå om dagen. Knirk har kåret sine og hun har Tørst med.

Tidligere skrev hun dette om tørst.

Nå skriver hun:

Tørst av Ellisiv Lindkvist: Forfatteren har mye å by på: Gode karakterskildringer, viktige tema om kvinners forhold til kropp, seksualitet, kunstfeltet og mennene der, skam! hun klarer å skrive godt om skam, den er romantisk uten å kategorisere folk som homo eller hetero, og har til tider gnistrende gode passasjer.

Her kan du se hele innlegget og hvilke andre bøker hun liker.

Share