Skam

Lindkvist viderefører noen av temaene fra førsteboka – kortprosasamlingen «Alt jeg skriver er sant» – som skamfølelse, identitetsforvirring og selvforakt hos unge kvinner.

I årets bok følger vi bestevenninnene Verena og Kristin; fra de vokser opp nordpå, til de etablerer seg i Oslo. Verena lykkes kjapt som skuespiller, mens Kristin lenge er en deprimert wannabe-forfatter, som forakter både seg selv og miljøene hun får innpass i.

Venninnenes intense forhold, som også har vært av seksuell art, forandrer seg.

Begge prøver så hardt å tilpasse seg omgivelsenes trange roller at de glipper hverandre. Og nesten også seg selv.

Kjendisgissel

Romanens form varierer fra raske nedslag i jentenes oppvekst, til mer utfyllende sekvenser fra tilværelsen i Oslo. Venninnene har synsvinkelen vekselvis.

Hos Kristin er ensomheten, livsfortvilelsen og kjærligheten til Verena det fremtredende. I partiene om Verena gjør desperasjonen over å være «kjendisgissel» og fritt vilt blant menn, mest inntrykk. 

Simone de Beauvoirs påstand om at man ikke er født som kvinne, men blir det, klinger en ofte i ørene under lesningen. Som når Verena utvikler kvinnelige former: «Verena er forrådt. Hun er blitt kvinne.»

Å bli kvinne

Venninnenes stemmer i romanen oppleves som veldig like. Fra barndommen er Kristin den nedstemte av dem, men når mer energiske Verena fører ordet, er hennes uttrykk nærmest likt.

Denne innvendingen kan møtes med at også Verena får det tungt, at de blir like.

Men helt overbevisende er det ikke at to så forskjellige jenter blir like sårbare, like oppløste, like skamfulle og fordomsfulle senere i livet.

Det er som teksten sier at det er slik å bli kvinne; mye skam og skuffelser, før man omsider søker tilflukt i ekteskapsfolden.

Knapp stil

Lindkvists stil er knapp og effektiv. Man kan merke at hun har kortformatet inne.

Gjentakelser brukes til å skape rytme i språket, og til etablere brudd med den grå virkeligheten i boka.

«Tørst» viser ikke bare frem nyansene i kjærligheten og kompleksiteten i valgene vi tar. Den vil noe mer.

Romanen retter også søkelyset mot samfunnsstrukturer som former oss: De åpenbare og de mer mørklagte.