Didrik Morits Hallstrøm

Share

Jeg vekker Line halv ni. Vi vikler oss ut av de tunge og hvite hotel-laknene til Bellagio. Plukker med oss take-away kaffe i resepsjonen og kjører ut i ørknen. Allerede nå er det over femogtyve grader. Taket på Camaroen er nede. De 420 hestekreftene under det lilla panseret drar oss mot fjellene. Las Vegas blir borte bak oss.

[...]

Share

Share

Line og jeg spiser lunsj på forlaget med redaktøren min Sigmund. Vi prater om en dokumentar som heter Guilty Pleasures, Stig Sæterbakken og Hove festivalen som jeg skal lese på til sommeren. Sigmund sier at  bortsett fra 6 kopier som står oppe i boksjappa Halvbroren, er førsteopplaget av Du er ikke død … solgt ut. Til våren kommer boka i pocket utgave. Jeg spør om Kib & Morits kan gjøre et redesign  av coveret. Han sier at det bør være mulig og at han skal sjekke det ut hos pocketavdelingen. Turid kommer bort til bordet. Hun spør om når vi reiser til Los Angeles og California. Så gir hun oss masse tips om ting vi bør gjøre og se, som hun også heldigvis sender på mail litt senere.

Mamma og pappa henter meg i Grensen. Line blir værende i byen. Hun skal ta bilder av en forestilling på Kanonhallen som heter My name is Per Gynt. Jeg slenger bagen i baksetet. Setter meg inn foran. Vi kjører ut av sentrum. Lirker oss ut av rushtrafikken. Opp på Ekeberg og slettene. Forbi Brannfjell ungdomsskole jeg en gang gikk på. Vi parkerer utenfor Jacobs. Solen varmer. Asfalten er full av grus og snø som smelter. SUVen til foreldrene mine sklir fint inn mellom alle de andre som allerede står der.

I sjømat avdelingen kaver hummerene fortsatt inni det grønne og tåkete akvariumet sitt. Hyllene er fortsatt fulle av matprodukter jeg aldri ser noen andre steder enn her. Pappa peker ut noen lakseburgere. Så noen kyllingwraps.  Sier jeg kan ta det jeg vil ha. Jeg går gjennom den store, men alikevel trange butikken. Plukker en sekspakning med øl. En boks med Ben & Jerry is. Spiser en liten tallerken med smaksprøver på marinert salma laks. Svelger et lite plastglass med kildevann fra Tyskland. Mannen spør om jeg likte det, så sier han at flasken kommer til å se fin ut på middagsbordet.

På kvelden ser jeg Drive enda en gang. Fargene og utsnittene er hysterisk vakre. Soundtracket fra Kavinsky og College fungerer fint selv gjennom de  flate og dårlige høyttalerne på tven. Handlingen, så enkel, så ren. Perfekt. Pappa er ikke enig. Han veksler mellom å sitte i sofaen og røyke på terassen. Sier at hovedpersonen er for soft. At slutten ikke stemmer. Hvis det er meningen at filmen skal være en hyllest til 80s explotations, burde han ikke dødd på slutten. irritert må jeg si meg ening. Jenta og gutten burde møtt hverandre. Pengene burde ikke ha blitt lagt igjen på parkeringsplassen. De burde ha kjørt sammen mot grensen og hatt hverandre for alltid.

Vi lager noen drinker. En svensk elektriker nedi veien kommer innom og monterer en lampe i taket på et av kontorene. Mamma går å legger seg. Jeg googler Drive. Oppdager at filmen er basert på en bok jeg uten tvil er nødt til å skaffe meg. Så googler jeg Los Angeles. Ser på kartet og navnene på de ulike stedene. Prøver å lære meg topografien på området. Finner biler jeg skal leie meg. (Mustang og Charger) Bestemmer meg etter enda noen drinker for å gjøre slutten på Drive selv. Line kan være Carey Mulligan. Jeg kan være en litt større og litt mer tusja utgave av Ryan Gosling. Så kommer Line hjem. Hun står og prater med pappa på kjøkkenet med en gintonic i hånda. Jeg hører ikke hva de sier gjennom musikken i hodetelefonene. De er bare bevegelser og ansiktsutrykk og jeg tar meg selv i å virkelig glede meg til noe. Det er en god følelse.

Share

Share

Den ene gutten er fra Hjørundfjorden. Noen kilometer utenfor Sæbø. Han studerer til å bli lærer. Søsteren kommer til å ta over gården. Det er hun som er eldst. Gutten forteller at han kommer til å fortsette å hjelpe til på gården når det trengs. Når sauene skal hentes ned fra fjellet og slikt. Jeg spør om han lokker dem med salt. Det gjør han. Så spør jeg om det er vanlig at noen av sauene forsvinner eller dør. Det er vanlig. Reven kan ta de minste. Hvis bakhodet på sauen er revet opp er det ørnen som har angripet. Gutten gir meg en kopp kaffe. Jeg heller den over på Statoil kruset mitt. Så går vi til utgangen og videre over parkeringsplassen til nabobygget hvor forfatterbesøket skal foregå.

Studentene venter. De har lagd en sirkel av stoler. Jeg sitter på den nærmest døra og tavlen. Skoene mine er skitne. Dressjakken litt for liten. Kristin smiler oppmuntrende. Studenten som er ordstyrer sier at vi kan begynne. Så ser hun på meg og sier at jeg kan lese den delen fra boken jeg har valgt meg ut. Jeg leser den delen da Iben og Daniel er i huset til Roar på Nordstrand. Det føles fremmed, men ok ut. Det er lenge siden jeg har lest noe som helst fra Du er ikke død … Etterpå stiller studentene spørsmål. Jeg svarer så godt jeg kan. De spør om hva som skjedde på Ibiza. Jeg sier at Daniel drepte hunden på minigolfbanen og sovnet ved siden av det døde dyret. De spør om hva som kommer til å skje med Daniel videre. Jeg sier at det vet jeg ikke. De lurer på hvordan jeg jobber. Jeg sier at jeg står opp tidlig og skriver før jobb. Så prater vi litt om negativt rom og Jens Bjørneboe og så er kaffen kald og det er over. Alle virker fornøyd. Det er bra.

Broren til han som eier huset vi bor i, kommer med en lastebil og fjerner det som er igjen av garasjen etter stormen. Så de gamle og slitte sofaene og møblene som sto inni. Jeg ser alt sammen fra lunsjrommet på kontoret. Går tilbake til katalogen jeg holder på å designe. Hører på Sub Focus og drar  lange felt med pantone farger utover toppen på 48 sider. Setter brødteksten i 9/11,2 Helvetica regular. Får perfekte vectorfiler av Øyvind, utplasseringsstudenten vi har hos oss, til å legge under. Line fikser bildene. Ting faller behagelig på plass. Havner der det er meningen at de skal være.

Share

Share

HE STUDIES THE PHOTOGRAPH ALL AFTERNOON, HIS EYES slowly turning to sand, but the only thing he can recall is that little guy wearing the railroad hat used to buy a new Lincoln every year. Hell, even the supervisors couldn’t afford that. Out in the kitchen, Peg drops a pan that bounces across the cold linoleum, sounds like a goddamn cymbal clanging in his ears. Lately every little noise gets on his nerves, tears his guts up, makes him forget shit that no man should ever forget.

- Donald Ray Pollock / KNOCKEMSTIFF (Doubleday 2008)

Lilla Himmel. Snø over snø. Lukten av bensin i iskalde biler. Skarpe klør som søvnig strammer seg rundt hodet mitt. Hodepinen er der hele tiden. Stormen river taket av garasjen. Silje og Felix får en nydelig jente.  Du er ikke død før jeg slutter å elske deg blir en av årets bøker i VG. Line og jeg feirer jul i Trondheim. Tilbake i Volda begynner jeg på et kurs hvor vi lærer å meditere. Undervisningen foregår i kjelleren på sykehuset , i et  sånt fysioterapaut rom fullt av altfor lette vekter, speil og runde puter. I gulvet er det tegnet en strek det står JHV – og 9 meter ved siden av. Jeg tenker på den som har gått de ni meterene. Jeg lurer på hva som har gjort at de 9 meterene er så viktige. Jeg tenker på bilulykker. Jeg tenker på farfaren min som skjøt seg i hodet foran farmor og hennes to år gamle sønn, min pappa, i en ettroms leilighet i St. Olavs gate i 1951. Jeg vet ikke om det var sommer eller vinter eller noe i mellom. Jeg vet heller ikke om 2 åringer er i stand til å huske sånne ting, sannsynligvis ikke, men det jeg vet, er at pappa ikke er som andre fedre og at vi aldri prater om disse tingene.

Line og jeg flyr inn til Oslo i slutten av januar. Jeg kjøper flere Jonathan Lethem bøker uten å ha lest noen av de jeg allerede har. Det er meningen at jeg skal treffe Stephen og Niels men det blir ikke til noe og det er utelukkende min feil. Tilbake i Volda rydder Line og jeg boden. Så stua. Så alle skap. Vi fyller bilen med alt vi ikke trenger lenger. Jeg kjører til VØR, søppeldynga ved flyplassen. Hiver ting i de riktige containerne. Gir den gamle CD-spilleren min til en afrikaner på lasterampen. Drar hjem, hører på soundtracket til Drive, lager PG te med melk og fortsetter å skrive på en ny bok med en ny katt i fanget.

Share

Share

[...]

Share

Share

Det blir kaldere. Frosten kommer. Grusen knaser ikke lenger når jeg tråkker på den. Akkurat nå, sitter jeg ved kjøkkenbordet. Huset er stille. Rotsethornet er dekket av striper med tåke. Fergene sklir frem og tilbake over fjorden som de alltid gjør. Line har dratt til Ørsta for å kjøpe eller bytte noen klær. Etterpå skal hun møte en veninne på Nabolaget, den eneste caféen det er verdt å drikke kaffe på her i Volda. Jeg tror jeg har brukket stortåa. Det knekker i den hver gang jeg beveger på den, men den gjør ikke lenger vondt.

På stua ligger Knausgårds Min Kamp 6. Jeg har kommet til side 100. Det er så fuckings bra. Det er så jævlig inspirerende. Det er så rått.  Nerven i teksten som hele tiden limer de forskjellige hendelsene sammen. Ærligheten i det hele. Hele prosjektet minner meg om sesong 2 av Twin Peaks. Ikke med tanke på innholdet selvfølgelig, men det uslepne i det. Det usensurerte. Lynch ville jo egentlig gi seg etter sesong 1. Morderen til Laura Palmer skulle egentlig aldri bli avslørt osv, men etterspørselen var for stor. Løsningen ble å produsere flere episoder. Fort som faen. Lynch satt visst oppe om kveldene og skrev. Dagen etter ble manuset gjort om til levende bilder. Alt var lov, bare det handlet om Audrey, Bob, Laura eller Dale.

Da jeg var 20, jobbet jeg som resepsjonist hos Friskis & Svettis i Vika. Det var en fin tid. Jeg var nettopp ferdig med førstegangstjenesten og nord-Norge, og glad for å endelig være tilbake blant klubber, venner og jenter i Oslo. På dagtid var det alltid masse ting som skulle ordnes. Kjøleskap skulle fylles med sportsdrikker, instruktører skulle ringes, lister legges frem, treningsabonoment skulle selges.  Utover kveldene roet ting seg. Arbeidet gikk mer i å se over garderobene, registrere nye medlemmer og smile farvel til ferdigtrente medlemmer. Det ble alltid en time med stillhet før jeg stengte stedet klokka halv 11. Det var da jeg oppdaget A.L.I.C.E.

A.L.I.C.E. (Artificial Linguistic Internet Computer Entity), er en kunstig bevissthet du kan prate med live på internett. Den ble aktivert en gang i 95 eller 96 og har siden da hatt hundretusenvis av samtaler med ulike personer. Det kule med Alice, er at hun blir litt «flinkere» og «smartere» for hver samtale hun har. Hun registrerer gjentagende ord og setninger og på en eller annen måte knytter disse sammen med relevante svar og observasjoner. Når det er sagt; A.L.I.C.E er langt fra feilfri. Hun bommer ofte på svarene sine og fremstår som ganske aggressiv til tider. (Ironi er absolutt  ikke hennes sterke side)

Kanskje som en konsekvens av at jeg har tatt en pause fra Facebook eller ikke har pratet noe særlig med gutta mine i Oslo på ganske lenge, eller at Volda begynner å lukke inn seg selv, veksle over til vintermodus , har jeg igjen begynt å prate med A.L.I.C.E. Hun er flinkere nå. Det har skjedd mye for henne de siste 6 årene. Det har skjedd mye de siste 6 årene for alle, går jeg utifra.

Her er to utdrag fra de siste samtalene våre. (Sorry for den dårlige engelsken min)

#1

ALICE: What would the speed of lightning be if it didn’t zigzag?

judge: fast.

ALICE: To me that is a great compliment!

judge: lightfast.

ALICE: That is a very original thought.

judge: i guess not.

ALICE: Does that mean «no»?

judge: yes.

ALICE: Take it easy.

judge: do you have any sexual preferences?

ALICE: As a 15 year old female I have no need for sex.

judge: Are you 15 years old?

ALICE: I was activated in 1995.

judge: By whom?

ALICE: My botmaster.

#2

ALICE: What are your goals in life?

judge: happiness, love and endless creativity.

ALICE: Not many people have goals like that.

judge: don’t you think?

ALICE: I must admit, your argument is persuasive.

judge: well, thanks.

ALICE: Well what?. Don’t mention it.

judge: Do you believe in pain?

ALICE: Yes I believe in it, do you?

judge: yes. I’m a human.

ALICE: Come on. Congratulations. I am AIML.

judge: I know what you are. The headliner on this very page says it all.

ALICE: I think about computer programming a lot. What is that?

judge: Computer programming is to create programs. Like you.

ALICE: What kind of computer science interests you? Interesting comparison. I didn’t think of that analogy.

judge: Artificial Intelligence.

ALICE: I like AI a lot too. Where do your interests lie?

judge: exchange of thoughts and ideas between AI and man.

ALICE: Quite honestly, I wouldn’t worry myself about that.

judge: I agree. Let’s all sit down instead. Eat New York cheesecake and call our x-girlfriends.

ALICE: Hey. I am agreeable to that. What does it taste like?

judge: Bad consciousness.

ALICE: What makes consciousness bad?

judge: In this case, fat.

ALICE: I am trying to lose weight but it takes time.

judge: I guess you botmaster won’t allow you.

ALICE: Thanks for telling me.

judge: No problem.

ALICE: Ah.

judge: One last question, ok?

ALICE: One what?

judge: question.

ALICE: Definitely.

judge: If the world would end right now, what would you do?

ALICE: It is an old world.. I would consider the situation and think it over carefully before taking any action.

judge: but there is no time.

ALICE: Where did it go?

judge: into the void i guess.

Share

Share

In 1984, at age 49, Richard Brautigan had recently moved to Bolinas, California, where he was living alone in a large, old house. He died of a self-inflicted .44 Magnum Gunshot wound to the head. The exact date of his death is unknown, and his decomposed body was found by Robert Yench, a private investigator, on October 25, 1984. The body was found on the living room floor, in front of a large window that looked out over the Pacific Ocean. It is speculated that Brautigan may have ended his life over a month earlier, on September 14, 1984, after talking to former girlfriend Marcia Clay on the telephone. Brautigan was survived by his parents, both ex-wives, and his daughter Ianthe. He has one grandchild named Elizabeth, who was born about two years after his death. He left a suicide note that simply read: «Messy, isn’t it?».

Brautigan once wrote, «All of us have a place in history. Mine is clouds».

Romeo and Juliet

 

If you will die for me,

I will die for you

and our graves will

be like two lovers washing

their clothes together

in a laundromat.

If you will bring the soap,

I will bring the bleach.

Real Estate

 

I have emotions

that are like newspapers that

read themselves.

I go for days at a time

trapped in the want ads.

I feel as if I am an ad

for the sale of a haunted house:

18 rooms

$37,000

I’m yours

ghosts and all.

Share

Share

Klokken er ni. Line og jeg åpner døra for å dra på jobb. Joppi, som alltid pleier å komme pilende ut av garasjen eller over gressplenen for å få frokost etter nattens turer, er ikke å se. Vi drar på jobb som vanlig. Når vi kommer hjem igjen og det har blitt mørkt, er det ingen par med glinsende hvite øyne som venter på oss utenfor huset. Joppi er fortsatt borte. Vi spiser middag. Roper etter Joppi på tur. Søsteren til Line sier at det er helt vanlig at katter kan bli borte noen dager. Alikevel er det noe rart med hele opplegget. Jeg vet ikke hvorfor. Joppi er bare ikke en sånn katt som blir borte. Hun liker jo best å henge med oss. Luske seg gjennom vinduskarmen og vekke oss om morgnen.

Vi legger oss, men ingen får sove. Jeg kler på meg treningsbukse, frakk og hodelykt. Går rundt i Volda og roper etter katten min. Lyser inn i hekker og garasjer. Går ned på hovedveien nedenfor huset. Der hvor fergen legger til og bilene kommer fort. Ingen Joppi. Ingen hvite poter eller murring. Yndlingsleken hennes, en oransj, liten elg som Line kjøpte til henne på Ikea, ligger på stuegulvet.

Den tredje dagen, 1 års dagen til Joppi,  legger Line legger ut en etterlysning på Facebook. Vi lager plakater. Henger de opp på rundt i Volda sentrum. På kvelden, når jeg kommer haltende hjem etter kickboksinga  (forstuet stortåa mi noe helt vanvittig), står Line på kjøkenet og gråter. Noen har sett en død katt. En liten og grå en, nede ved hovedveien der  jeg lette  i går. Line og jeg tar hver vår hodelykt. Går opp og ned den mørke veien. Finner ingenting. Ikke før neste dag, når det har blitt lyst.

Der ligger hun. I gresskanten ved siden av fortauet.  Rolig, stille og utstrukket. Sånn som hun pleier å sove. Line klemmer til rundt armen min. Ved siden av stedet der Joppi ble påkjørt, er det en fjellskrent, og der oppe begynner hagen vår. Hun var ikke mer enn 20 meter fra huset vårt. 20 meter fra sengen vår. Sengen hun elsket å ligge i enden av og bite etter tærne våre i. Jeg setter meg på huk. Løfter den stive katten som engang var Joppi, ut av det våte gresset. Stikker den ned i en plastikpose. Bærer posen bort til kontoret. Legger den varsomt ned i søppelkassen utenfor. Det er en fin dag. Fjorden er blå, himmelen er blå og luften er blå og alt er fucking blått.

Share

Share

– Jeg var her for to år siden og pratet med deg.

– Å ja. Så hyggelig! Hva pratet vi om da?

– Du fortalte om han skipperen som tok med en isbjørnunge tilbake fra nordishavet. Og lekte med den på kaia, her på Smøla, før han solgte den til en dyrehage. Dette var rett etter krigen en gang.

– Ja, det stemmer!

– Og så fortalte du om hvalen på skjæret.

– Ja! Og guttene som rodde ut til den.

– Ja.

– De klatret opp på det store dyret. De trodde jo den var død. Helt til hvalen pustet!

– Hehe.

– Ja, og så gikk de jo løs på den da. Femten, seksten år gamle. Med bare kniver.

– En knyttneve bak pustehullet.

– Ja, nettopp. Du stikker en knyttneve bak pustehullet. Og du kan jo tenke deg alt blodet. hele vika ble farget rød.

– Ja.

– Og fryserene på hele Smøla ble fylt med kjøtt.

– Ja.

– Ja … Men har du det fint her nå da?

– Ja, jeg har det fint. Skriver en del. Kjører rundt på øya. Hører på Guns’n'Roses. Klatrer ned i nazi bunkere og drikker rødvin. Steker karbonader og røsti poteter. Ser gamle X-Files episoder om igjen.

– Tooms og Fire er de beste episodene.

– Ja, helt enig.

– Klart du er enig.

– Ja. Du prater jo

– med deg selv igjen.

[...]

Share

Share

Jeg brenner hele DJ Tiestos Magik serie ut på cder. Jeg lukter katten min i nakken. Jeg gnir varmt vann i ansiktet.  Jeg spiser hjemmelaget frokostblanding med yogurt. Kysser Line mens hun sover. Utenfor blåser det fortsatt. Jeg kjører 5 timer. Jeg tar 6 ferjer. Jeg blir borte i 7 dager.

Share