Jeg har prøvd å skrive det her i snart fire dager nå. Ordene kommer ikke til meg. Hele tiden vir det som har skjedd seg unna. Gjemmer seg under steiner det virker umulig å løfte på. Jeg føler alt og ingenting. Jeg leser blogginnlegget til Prableen Kaur og gråter. Jeg ser et bilde tatt fra NRK sitt helikopter som henger over Utøya. Strandkanten er full av pixlete, sensurerte bokser. Digitale likkister. Midt blant dem står Anders Behring Breivik med en kamprifle i hånden. Jeg lager detaljerte bilder av hva jeg ville gjort med ham hvis vi to var alene i et hvitt og firkantet rom. Jeg skummer gjennom 1500 sider i jakt på noen uthevede setninger som kan gi meg et slags svar på hvorfor det som har skjedd har skjedd. Jeg finner dem ikke. Jeg skjønner ikke hva Breivik vil fortelle meg. Line kommer ned trappen og sier jeg må legge meg. klokka nærmer seg tre om natten. Vi ligger med Joppi mellom oss. Katten vår murrer og murrer.
Christian var på Steam (kaffesjappa i bunnen av Eger senteret) da stolen han satt på plutselig flyttet seg. Så begynte glass å regne. Så begynte folk å rope. Han søkte dekning i et bomberom på Posthallen. Jeg sendte meldinger fra Volda. Videreformidlet det som skjedde, der jeg satt på kontoret sammen og overvåket VG, Dagbladet, NRK og Twitter. Jeg skrev at det var funnet døde mennesker. At det luktet sterkt krutt. At det kanskje var to bomber. At han måtte være forsiktig. Holde seg unna offentlig transport og Oslo S. Så gikk det plutselig opp for meg at jeg har flere venner i Oslo. Og familie. Jeg begynte å ringe rundt. Mamma har vært på kurs de siste to ukene bare noen steinkast bortenfor Grubbegata. I dag hadde hun fri. Pappa var i Sverige. Stephen var på Sagene Lunsjbar. Bussen hans passerte området bare kort tid etter eksplosjonen. Niels var på Frogner. Yngste søsteren min Emma var i badekaret. Eldste søsteren min Monica var på hytta med barna. De hoppet fra brygga og fisket krabber. Broren min Felix gikk tur med Leon på Manglerud. Når han hørte eksplosjonen sa han til den halvt år gamle sønnen sin at nå begynner det visst å tordne igjen.
Så blir det meldt om skyting på Utøya. Line og jeg er fortsatt på kontoret. Vi har akkurat lagd en ny kanne med kaffe. Nyhetene vi får er uvirkelige. Sammenhengen mellom regjeringskvartalet og AUF’s samling blir tegnet opp. Barn og ungdom prøver å rømme. Prøver å overleve. Prøver å krysse flere hundre meter med iskaldt vann over til fastlandet. Over til tryggheten. Line begynner å gråte. Etter to timer får vi nok. Vi drar på gymen. Løper noen kilometer og løfter halvhjertet noen vekter. På tven ute i resepsjonen ser jeg Jens Stoltenberg. Bevegelsene hans er firkantede og mekaniske. Det er en fem, seks andre som trener også. Terskelen for å prate sammen er lav. En gutt sier han kjenner to stykker på øya. Nervøst haster han mellom TV skjermen og benkpressen.
Den helgen mister jeg hørselen. Begge øregangene tetter seg helt. Det føles ut som å være på bunnen av et basseng. Både i ørene og i resten av hodet. Dødstallene stiger. Line og jeg løper rundt et vann. Kjører intervaller i oppoverbakker. Bader i vannet etterpå. Skogen er våt og fuktig. Skyene henger tungt mellom fjellene. Legger et tjukt lokk over grusveien og dalsøkket vi er i. Jeg skifter profilbilde på Facebook. OSLO med den siste O’en gjort om til et hjerte. Flere vitneutsagn fra overlevende fra Utøya strømmer på. De er vonde å lese, men jeg leser dem alle. Jeg må det. Det blir nesten en tvangstanke. Historien deres må bli hørt. Jeg ser et intervju med en mann fra campingplassen på den andre andre siden av fjorden for Utøya. Han var med på redningsarbeidet med å plukke livredde ofre opp av sjøen. Han forteller at han ved en anledning navigerte båten helt opp mot land for å redde folk. Men det var ingen å redde. Alle var døde. Noe rykker i ansiktet til mannen.
Det er mandag. Klokken er tolv. I ett minutt holder Line og jeg rundt hverandre på kontoret. Utenfor vinduet stopper fergen. Midtfjords glir den sakte fremover før den stopper helt. Etterpå drypper jeg dråper i ørene. På VG nett ser jeg en svart gelandewagen med blålys. På insiden sitter Anders Behring Breivik i rød genser og stirrer ut i tunnelen jeg har gått og løpt igjennom utallige ganger. Som Iben, en av hovedkarakterene i boka mi, kjører gjennom. Som jeg har spillt inn reklamfilm i. Jeg tenker at gutten i den røde genseren ikke hører hjemme der inne. Det er min tunnel. Det er min by. Og han burde ikke vært der. Han fortjener ikke å være der.
Senere den dagen, sjekker jeg en status jeg tidligere har kommentert på Inge sin Facebook profil. Vi og et par andre diskuterte hvor lavmål ”manifestet” til Breivik var. Nå er statusen borte. Istedenfor har Inge skrevet en ny status:
”angrer på at jeg har brukt en natt av livet mitt på å sette meg inn i slagget til et antimenneske. Veien videre er med felleskapet og de etterlatte”
Takk for påminnelsen Inge. Det er så fort gjort å gå seg vill. Hendelsene vrir seg fortsatt unna i hodet mitt, men en ting har jeg akseptert: Nettopp det at dette ikke handler om Breivik og det skal det aldri lenger gjøre for min del. Om han får bruke uniform i rettsalen eller ikke. Om hva slags madrass han får på cella si. Om han lever eller dør. Jeg bryr meg ikke.
Dette handler om de modige og livredde ungdommene på Utøya som febrilsk prøvde å overleve. Om alle ofre, berørte og etterlatte, både i Oslo og i Buskerud. Om menneskene på campingplassen som kjørte båtene sine rett mot skarpe skudd, livsfare og død for å hjelpe. Om hjelpemannskaper og myndigheter. Om hver eneste blomst som er lagt ned over hele landet. Jeg er stolt av å tilhøre det her. Det er det eneste jeg vet.
28. juli 2011 at 16:04
Jeg tror mange kjenner seg igjen i din opplevelse. I alle fall gjør jeg det, – og gråter litt enda en gang.
9. august 2011 at 14:43
Litagod. Det var fint sagt. Kjører til Oslo i morgen. Skal hilse på venner og legger ned blomster.