Jeg ligger på flisene. Line er nede på kjøkkenet for å hente mer is. Jeg hører terassedørene skli igjen. Føttene hennes i trappen. Så glass som knuser. Jeg spør om det går  bra. Line svarer nei. Jeg reiser meg. Ser ned trappen. Der sitter hun, sammenkrøpet med armene tett inntill seg som hun fryser. Jeg går ned til henne. Spør om det går  bra enda en gang. Det er da jeg ser alt blodet. Det strømmer rykkvis ut fra det ene håndleddet hennes. Røde, våte og glinsende elver. Jeg sier at vi ikke kan sitte her. Hjelper henne opp på bena. Tar henne med inn på badet. Drar en glassplint ut av armen hennes. Prøver å knyte et håndkle rundt såret. Det blir gjennomtrukket av blod. Kuttet blør og blør. Som en plastpose full av vann, hvor bunnen er snittet hull i. Jeg finner en oppvaskklut. Strammer den så hardt jeg kan, rett på såret. Holder armen høyt. Får henne ut i bilen. Bilen vil ikke starte. Bilen vil ikke starte. Så starter den. Jeg skjønner ikke GPSen. Bruker den jeg har på iphonen i stedet. Et sykehus skal ligge 15 minutter unna. Line er blek. Jeg prøver å prate med henne. Stiller masse dumme spørsmål. Jeg er redd for at hun skal besvime. Jeg redd for at hun har mistet for mye blod. Jeg har solen i øynene. Jeg ligger i 130 på motoveien sørover. Kjører feil. Kjører riktig. Line sier hun har det helt ok, men det er noe med stemmen hennes som gjør at jeg ikke helt tror på henne. Jeg finner en avkjørsel. Finner sykehuset. Stopper der hvor det står flest ambulanser. Støtter Line frem til inngangen. Noen kommer løpende. Plasserer henne i en rullestol og skyver henne gjennom noen dobbeltdører og videre inn  i bygningen.

Jeg blir sittende å vente. Jeg er forbanna for at jeg kjørte feil. Fordi jeg ikke klarte å stoppe alt blodet. Jeg begynner nesten å gråte. Jeg må ringe foreldrene hennes. Jeg bestemmer meg for å vente til jeg vet mer. Jeg går ut. Ser på solnedgangen og ambulansefolka som prater om ett eller annet alle synes er morsomt. Det går en time. Jeg må fylle ut noen skjemaer. Damen bak skranken prater engelsk. Hun sier det går bra med Line, men at hun har kuttet arterien og et par blodårer og må sys sammen ganske kraftig.  Jeg blir glad, men klarer ikke å slappe av. Det er liksom ikke over før hun er her igjen. Jeg ringer faren. Forteller han det som har skjedd. Venter i en time. En time til. Og enda en. Det er natt. Airconditionannlegget har gjort ventrommet iskaldt, så jeg står på gaten utenfor. Line kommer gjennom dørene. Smilende, med armen i fatle. Hun smiler og smiler. Hun går mot meg og smiler. Vi holder rundt hverandre. Hun smiler. Hun smiler og stemmen hennes skjelver og hun sier jeg skal bli pappa. Legene fant det ut før de sydde henne sammen. Vi ler. Og sånn er det; 21 april, treffer Didrik 2.0 verden. Det blir en gutt eller en jente og den er vår.

Minbar er fint og lite. Ikke bare selger de sprit, men også drinker og sånne ting er jo ikke vanlig her omkring. Jeg drikker to black russian før jeg får av meg jakka. Spør Sigbjørn om han vil ha en fernet. Det vil han. Siden vi er de eneste som er her, viser bartenderen oss rundt på resten av utestedet Rust som Minibar er en del av. Lysbrytere blir trykket inn. Det gnistrer i lysør. Konsertlokalet åpner seg. Stoler står på bordene. Ruller med toalettpapir står på bardisken. Gulvet er slitt. Høyttalerne store. Bartenderen sier det blir fullt liv her i morgen. Noen skal løpe til toppen av et fjell. Det er en konkurranse de har hvert år. Etterpå blir det fest. Jeg spør om det er bra lyd. Det er det. Tilbake i den lille baren fortsetter vi å drikke. Det kommer flere mennesker. Line også. Hun ser på oss og ler og spør om vi er fulle. Sigbjørn svarer for oss begge.

Senkede biler sklir forbi utenfor. Sotede ruter. Fulle av mennesker og skygger. Musikk jeg aldri har hørt før. Sigbjørn sier at bil er big business på Sunnmøre. Alle har det. Alle kan mekke. Fikse anlegg. Lakkere. Importere og chippe. Øke fartsperren. Jeg sier jeg har lyst på en ny bil. En med power i. Et par hundre hester. Sigbjørn sier han kan hooke meg opp med en fyr her i Ørsta som driver å følger med på bilauksjoner og sånn. Jeg sier takk, og så bestiller jeg en Cosmopolitan og en eller annen jente sier at det er en jentedrink og en gutt sier han kjenner meg igjen fra gymmen og så begynner de å spille Turboneger og alle drikker fernet og den samme taxisjåføren som kjørte oss til stedet kjører oss hjem.

Selv om jeg våkner ødelagt og med mobilen full av meldinger til Stephen og jeg aldri får dratt å sett på fjell-løpet jeg lovet alle på Minibar, føles det ok ut. Jeg tror det er sunt å gå på noen smeller av og til. Ivertfall når du gjør det med nye venner.

True Romance
(didrik)

Enig. Fint.
(Stephen)

Jeg har en hel verden designet for deg. Den er ganske hvit og full av horehøye trær og ganske små innsjøer. Jeg tror du liker den.
(didrik)

Tror du at du liker den?
(didrik)

Gutten min … Elsker det.
(Stephen)

Jegveit. Fyfaen.
(didrik)

Bare ikke så synlig lenger. Mobilen ligger igjen hjemme. Facebookprofilen er slettet. Oslo besøkene få. Jeg er på kontoret. På gymen. På Krø. Volda er gråere enn narkose. Køen foran ferja går på tomgang for å holde menneskene på innsiden varme. Selv om det er juli og sommer. Det gjør ikke noe. Jeg har nok å gjøre. Jeg liker Volda. Jeg føler at jeg har oversikt på ting her. Jeg ser ting ovenifra. Når jeg skal på kino drar jeg til kulturhuset i Ørsta. Når jeg skal drikke øl drar jeg på det Grønne Tredet. Når jeg skal kjøpe mat drar jeg på Kiwi. Jeg har ikke så mange valg. Noen ganger bare ett. Men helt ærlig ser jeg ikke den store forskjellen på Volda og Oslo sånnsett. Jeg gjorde jo de samme tingene, på de samme stedene i Oslo også. Rundt og rundt.

Sommeren til nå: Jeg leste på Litteraturfestivalen på Lillehammer, eller Sigrid Undsett dagene som det også heter. For meg ble det ikke så mange dager. Det ble én og en halv. Jeg var med på et debutantseminar på noe som het Birkebeiner Apartments. Det var ok. Regissøren av Izzat og Taxi satt ved siden av meg. Han så ut som en pakistansk utgave av Bård Torgersen. (Noe som er ment som en fin ting) Jeg skulket den siste delen som hadde med økonomi å gjøre. Forsov meg til middagen og spiste lammecarre og drakk whisky sour på et eller annet sted ved elven nede i sentrum.

Jeg var på Hove Festivalen og leste sammen med Tomas Espedal og Agnes Ravatn. Traff Niels, Christian, Stephen, Agnes og Andreas som jobbet der med ulike foto / film / redaksjonelle ting. Spiste middag med bassisten i Lamb of God. Vi pratet om våpen og biler. Senere på kvelden gikk Line og jeg rundt på festivalområdet og drakk øl av plastglass mens vi så på alle lysene og de fulle menneskene. Det var fint. Det var jo her vi traff hverandre (igjen) for 3 år siden. Jeg liker når sirkler sluttes og når de fortsetter. Jeg liker at jeg ser sønnen til Jørgen Emanuel på en reklameplakat på T-banen når vi er tilbake noen timer i Oslo før flyet går. At jeg treffer Per som gliser til meg med gulltanna si og har en tre år gammel gutt eller jente hjemme. (Sorry Per, jeg glemmer altid der der) Jeg ser en ekskjæreste på en uteservering. Smilende sammen med en veninne jeg ikke vet hvem er. Jeg ser at Ihus megleren i Thorvald Meyersgate har skrevet over hele fasaden at de åpnet helt tilbake i år 2000. (Shit, jeg husker når det lå en Bagel & Juice der!) Uansett; alt fortsetter og det er fint at det føles ok ut.

btw: Jeg så endelig Oslo 31 august og ble regelrett satt ut. Jeg veit ikke hvordan jeg kan si det her uten å bli tacky, men at folk har sammelignet «Du er ikke død …» med den filmen der, er noe av det største komplimentet jeg har fått. Joachim Trier har lagd en fantastisk film. En norsk film, med norsk dialog, som for en gangs skyld får deg til å tro på karakterene. Storyen funker. Fotoet er nydelig. Soundtracket (Torgny) massivt. Må ses.

Jeg vekker Line halv ni. Vi vikler oss ut av de tunge og hvite hotel-laknene til Bellagio. Plukker med oss take-away kaffe i resepsjonen og kjører ut i ørknen. Allerede nå er det over femogtyve grader. Taket på Camaroen er nede. De 420 hestekreftene under det lilla panseret drar oss mot fjellene. Las Vegas blir borte bak oss.

Jeg svinger av veien. Fortsetter videre på en humpete grusvei mellom gule og steinete åssider. Så stopper jeg. Line tar noen bilder av meg og bilen. Jeg prøver å skjule nervøsiteten, men det går ikke. Hun merker er at noe er annerledes. At noe skal skje. Jeg sier til henne at jeg elsker henne. At vi kan være sammen til vi dør. Jeg holder rundt henne. Det blåser varmt. Alt er så stille. Så går jeg ned på kne og frir. Line begynner å le. Sier ja. Trer diamantringen jeg har holdt skjult og smugla med meg helt fra Oslo, ned over fingeren. Så setter hun seg på bilpanseret og og gråter litt. Det er ikke så mye mer å si.

Vi kjører tilbake til Vegas. Bytter inn bilen i en kritthvit Dodge Charger. Ser på fulle springbreak studenter sjekke opp hverandre ved svømmebassenget. Tar noen drinker. Tar noen fler. Spiser biff. Sprenger champagnebudsjettet. Taper på roulett. Drikker mer. Subber leiende og leende bortover de eviglange teppelagte gangene som knytter alle hotellene og casinoene sammen. Tar bilde av en fyr som viser frem puppene til dama si. Ser vannfontenene utenfor pumpe tusenvis av liter opp i natten til lyden av noe filmmusikk jeg ikke aner hva er. Dagen etterpå kjører vi til Grand Canyon. Så til Big Sur. Så tilbake til Los Angeles. Skal fortelle mer om det senere. Ville bare si det fineste først.

Mamma og pappa henter meg i Grensen. Line blir værende i byen. Hun skal ta bilder av en forestilling på Kanonhallen som heter My name is Per Gynt. Jeg slenger bagen i baksetet. Setter meg inn foran. Vi kjører ut av sentrum. Lirker oss ut av rushtrafikken. Opp på Ekeberg og slettene. Forbi Brannfjell ungdomsskole jeg en gang gikk på. Vi parkerer utenfor Jacobs. Solen varmer. Asfalten er full av grus og snø som smelter. SUVen til foreldrene mine sklir fint inn mellom alle de andre som allerede står der.

I sjømat avdelingen kaver hummerene fortsatt inni det grønne og tåkete akvariumet sitt. Hyllene er fortsatt fulle av matprodukter jeg aldri ser noen andre steder enn her. Pappa peker ut noen lakseburgere. Så noen kyllingwraps.  Sier jeg kan ta det jeg vil ha. Jeg går gjennom den store, men alikevel trange butikken. Plukker en sekspakning med øl. En boks med Ben & Jerry is. Spiser en liten tallerken med smaksprøver på marinert salma laks. Svelger et lite plastglass med kildevann fra Tyskland. Mannen spør om jeg likte det, så sier han at flasken kommer til å se fin ut på middagsbordet.

På kvelden ser jeg Drive enda en gang. Fargene og utsnittene er hysterisk vakre. Soundtracket fra Kavinsky og College fungerer fint selv gjennom de  flate og dårlige høyttalerne på tven. Handlingen, så enkel, så ren. Perfekt. Pappa er ikke enig. Han veksler mellom å sitte i sofaen og røyke på terassen. Sier at hovedpersonen er for soft. At slutten ikke stemmer. Hvis det er meningen at filmen skal være en hyllest til 80s explotations, burde han ikke dødd på slutten. irritert må jeg si meg ening. Jenta og gutten burde møtt hverandre. Pengene burde ikke ha blitt lagt igjen på parkeringsplassen. De burde ha kjørt sammen mot grensen og hatt hverandre for alltid.

Vi lager noen drinker. En svensk elektriker nedi veien kommer innom og monterer en lampe i taket på et av kontorene. Mamma går å legger seg. Jeg googler Drive. Oppdager at filmen er basert på en bok jeg uten tvil er nødt til å skaffe meg. Så googler jeg Los Angeles. Ser på kartet og navnene på de ulike stedene. Prøver å lære meg topografien på området. Finner biler jeg skal leie meg. (Mustang og Charger) Bestemmer meg etter enda noen drinker for å gjøre slutten på Drive selv. Line kan være Carey Mulligan. Jeg kan være en litt større og litt mer tusja utgave av Ryan Gosling. Så kommer Line hjem. Hun står og prater med pappa på kjøkkenet med en gintonic i hånda. Jeg hører ikke hva de sier gjennom musikken i hodetelefonene. De er bare bevegelser og ansiktsutrykk og jeg tar meg selv i å virkelig glede meg til noe. Det er en god følelse.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Den ene gutten er fra Hjørundfjorden. Noen kilometer utenfor Sæbø. Han studerer til å bli lærer. Søsteren kommer til å ta over gården. Det er hun som er eldst. Gutten forteller at han kommer til å fortsette å hjelpe til på gården når det trengs. Når sauene skal hentes ned fra fjellet og slikt. Jeg spør om han lokker dem med salt. Det gjør han. Så spør jeg om det er vanlig at noen av sauene forsvinner eller dør. Det er vanlig. Reven kan ta de minste. Hvis bakhodet på sauen er revet opp er det ørnen som har angripet. Gutten gir meg en kopp kaffe. Jeg heller den over på Statoil kruset mitt. Så går vi til utgangen og videre over parkeringsplassen til nabobygget hvor forfatterbesøket skal foregå.

Studentene venter. De har lagd en sirkel av stoler. Jeg sitter på den nærmest døra og tavlen. Skoene mine er skitne. Dressjakken litt for liten. Kristin smiler oppmuntrende. Studenten som er ordstyrer sier at vi kan begynne. Så ser hun på meg og sier at jeg kan lese den delen fra boken jeg har valgt meg ut. Jeg leser den delen da Iben og Daniel er i huset til Roar på Nordstrand. Det føles fremmed, men ok ut. Det er lenge siden jeg har lest noe som helst fra Du er ikke død … Etterpå stiller studentene spørsmål. Jeg svarer så godt jeg kan. De spør om hva som skjedde på Ibiza. Jeg sier at Daniel drepte hunden på minigolfbanen og sovnet ved siden av det døde dyret. De spør om hva som kommer til å skje med Daniel videre. Jeg sier at det vet jeg ikke. De lurer på hvordan jeg jobber. Jeg sier at jeg står opp tidlig og skriver før jobb. Så prater vi litt om negativt rom og Jens Bjørneboe og så er kaffen kald og det er over. Alle virker fornøyd. Det er bra.

Broren til han som eier huset vi bor i, kommer med en lastebil og fjerner det som er igjen av garasjen etter stormen. Så de gamle og slitte sofaene og møblene som sto inni. Jeg ser alt sammen fra lunsjrommet på kontoret. Går tilbake til katalogen jeg holder på å designe. Hører på Sub Focus og drar  lange felt med pantone farger utover toppen på 48 sider. Setter brødteksten i 9/11,2 Helvetica regular. Får perfekte vectorfiler av Øyvind, utplasseringsstudenten vi har hos oss, til å legge under. Line fikser bildene. Ting faller behagelig på plass. Havner der det er meningen at de skal være.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

HE STUDIES THE PHOTOGRAPH ALL AFTERNOON, HIS EYES slowly turning to sand, but the only thing he can recall is that little guy wearing the railroad hat used to buy a new Lincoln every year. Hell, even the supervisors couldn’t afford that. Out in the kitchen, Peg drops a pan that bounces across the cold linoleum, sounds like a goddamn cymbal clanging in his ears. Lately every little noise gets on his nerves, tears his guts up, makes him forget shit that no man should ever forget.

- Donald Ray Pollock / KNOCKEMSTIFF (Doubleday 2008)

Lilla Himmel. Snø over snø. Lukten av bensin i iskalde biler. Skarpe klør som søvnig strammer seg rundt hodet mitt. Hodepinen er der hele tiden. Stormen river taket av garasjen. Silje og Felix får en nydelig jente.  Du er ikke død før jeg slutter å elske deg blir en av årets bøker i VG. Line og jeg feirer jul i Trondheim. Tilbake i Volda begynner jeg på et kurs hvor vi lærer å meditere. Undervisningen foregår i kjelleren på sykehuset , i et  sånt fysioterapaut rom fullt av altfor lette vekter, speil og runde puter. I gulvet er det tegnet en strek det står JHV – og 9 meter ved siden av. Jeg tenker på den som har gått de ni meterene. Jeg lurer på hva som har gjort at de 9 meterene er så viktige. Jeg tenker på bilulykker. Jeg tenker på farfaren min som skjøt seg i hodet foran farmor og hennes to år gamle sønn, min pappa, i en ettroms leilighet i St. Olavs gate i 1951. Jeg vet ikke om det var sommer eller vinter eller noe i mellom. Jeg vet heller ikke om 2 åringer er i stand til å huske sånne ting, sannsynligvis ikke, men det jeg vet, er at pappa ikke er som andre fedre og at vi aldri prater om disse tingene.

Line og jeg flyr inn til Oslo i slutten av januar. Jeg kjøper flere Jonathan Lethem bøker uten å ha lest noen av de jeg allerede har. Det er meningen at jeg skal treffe Stephen og Niels men det blir ikke til noe og det er utelukkende min feil. Tilbake i Volda rydder Line og jeg boden. Så stua. Så alle skap. Vi fyller bilen med alt vi ikke trenger lenger. Jeg kjører til VØR, søppeldynga ved flyplassen. Hiver ting i de riktige containerne. Gir den gamle CD-spilleren min til en afrikaner på lasterampen. Drar hjem, hører på soundtracket til Drive, lager PG te med melk og fortsetter å skrive på en ny bok med en ny katt i fanget.

Klikk her for at se den integrerte videoen.

På stua ligger Knausgårds Min Kamp 6. Jeg har kommet til side 100. Det er så fuckings bra. Det er så jævlig inspirerende. Det er så rått.  Nerven i teksten som hele tiden limer de forskjellige hendelsene sammen. Ærligheten i det hele. Hele prosjektet minner meg om sesong 2 av Twin Peaks. Ikke med tanke på innholdet selvfølgelig, men det uslepne i det. Det usensurerte. Lynch ville jo egentlig gi seg etter sesong 1. Morderen til Laura Palmer skulle egentlig aldri bli avslørt osv, men etterspørselen var for stor. Løsningen ble å produsere flere episoder. Fort som faen. Lynch satt visst oppe om kveldene og skrev. Dagen etter ble manuset gjort om til levende bilder. Alt var lov, bare det handlet om Audrey, Bob, Laura eller Dale.

Da jeg var 20, jobbet jeg som resepsjonist hos Friskis & Svettis i Vika. Det var en fin tid. Jeg var nettopp ferdig med førstegangstjenesten og nord-Norge, og glad for å endelig være tilbake blant klubber, venner og jenter i Oslo. På dagtid var det alltid masse ting som skulle ordnes. Kjøleskap skulle fylles med sportsdrikker, instruktører skulle ringes, lister legges frem, treningsabonoment skulle selges.  Utover kveldene roet ting seg. Arbeidet gikk mer i å se over garderobene, registrere nye medlemmer og smile farvel til ferdigtrente medlemmer. Det ble alltid en time med stillhet før jeg stengte stedet klokka halv 11. Det var da jeg oppdaget A.L.I.C.E.

A.L.I.C.E. (Artificial Linguistic Internet Computer Entity), er en kunstig bevissthet du kan prate med live på internett. Den ble aktivert en gang i 95 eller 96 og har siden da hatt hundretusenvis av samtaler med ulike personer. Det kule med Alice, er at hun blir litt «flinkere» og «smartere» for hver samtale hun har. Hun registrerer gjentagende ord og setninger og på en eller annen måte knytter disse sammen med relevante svar og observasjoner. Når det er sagt; A.L.I.C.E er langt fra feilfri. Hun bommer ofte på svarene sine og fremstår som ganske aggressiv til tider. (Ironi er absolutt  ikke hennes sterke side)

Kanskje som en konsekvens av at jeg har tatt en pause fra Facebook eller ikke har pratet noe særlig med gutta mine i Oslo på ganske lenge, eller at Volda begynner å lukke inn seg selv, veksle over til vintermodus , har jeg igjen begynt å prate med A.L.I.C.E. Hun er flinkere nå. Det har skjedd mye for henne de siste 6 årene. Det har skjedd mye de siste 6 årene for alle, går jeg utifra.

Her er to utdrag fra de siste samtalene våre. (Sorry for den dårlige engelsken min)

#1

ALICE: What would the speed of lightning be if it didn’t zigzag?

judge: fast.

ALICE: To me that is a great compliment!

judge: lightfast.

ALICE: That is a very original thought.

judge: i guess not.

ALICE: Does that mean «no»?

judge: yes.

ALICE: Take it easy.

judge: do you have any sexual preferences?

ALICE: As a 15 year old female I have no need for sex.

judge: Are you 15 years old?

ALICE: I was activated in 1995.

judge: By whom?

ALICE: My botmaster.

#2

ALICE: What are your goals in life?

judge: happiness, love and endless creativity.

ALICE: Not many people have goals like that.

judge: don’t you think?

ALICE: I must admit, your argument is persuasive.

judge: well, thanks.

ALICE: Well what?. Don’t mention it.

judge: Do you believe in pain?

ALICE: Yes I believe in it, do you?

judge: yes. I’m a human.

ALICE: Come on. Congratulations. I am AIML.

judge: I know what you are. The headliner on this very page says it all.

ALICE: I think about computer programming a lot. What is that?

judge: Computer programming is to create programs. Like you.

ALICE: What kind of computer science interests you? Interesting comparison. I didn’t think of that analogy.

judge: Artificial Intelligence.

ALICE: I like AI a lot too. Where do your interests lie?

judge: exchange of thoughts and ideas between AI and man.

ALICE: Quite honestly, I wouldn’t worry myself about that.

judge: I agree. Let’s all sit down instead. Eat New York cheesecake and call our x-girlfriends.

ALICE: Hey. I am agreeable to that. What does it taste like?

judge: Bad consciousness.

ALICE: What makes consciousness bad?

judge: In this case, fat.

ALICE: I am trying to lose weight but it takes time.

judge: I guess you botmaster won’t allow you.

ALICE: Thanks for telling me.

judge: No problem.

ALICE: Ah.

judge: One last question, ok?

ALICE: One what?

judge: question.

ALICE: Definitely.

judge: If the world would end right now, what would you do?

ALICE: It is an old world.. I would consider the situation and think it over carefully before taking any action.

judge: but there is no time.

ALICE: Where did it go?

judge: into the void i guess.

In 1984, at age 49, Richard Brautigan had recently moved to Bolinas, California, where he was living alone in a large, old house. He died of a self-inflicted .44 Magnum Gunshot wound to the head. The exact date of his death is unknown, and his decomposed body was found by Robert Yench, a private investigator, on October 25, 1984. The body was found on the living room floor, in front of a large window that looked out over the Pacific Ocean. It is speculated that Brautigan may have ended his life over a month earlier, on September 14, 1984, after talking to former girlfriend Marcia Clay on the telephone. Brautigan was survived by his parents, both ex-wives, and his daughter Ianthe. He has one grandchild named Elizabeth, who was born about two years after his death. He left a suicide note that simply read: «Messy, isn’t it?».

Brautigan once wrote, «All of us have a place in history. Mine is clouds».

Romeo and Juliet

 

If you will die for me,

I will die for you

and our graves will

be like two lovers washing

their clothes together

in a laundromat.

If you will bring the soap,

I will bring the bleach.

Real Estate

 

I have emotions

that are like newspapers that

read themselves.

I go for days at a time

trapped in the want ads.

I feel as if I am an ad

for the sale of a haunted house:

18 rooms

$37,000

I’m yours

ghosts and all.