Eldrid Johansen

Share

Det går mot innspurten av skoleturnéåret. For oss turnerende forfattere kan det være ganske så hektiske uker om høsten, vinteren og våren, men i skoleferiene er det naturlig nok helt, helt stille. Ingen oppdrag før det braker løs igjen når et nytt skoleår går i gang. Inntektsmessig kan det være ganske trått for oss barnebokforfattere som får store deler av vår inntjening på skole og biblioteksbesøk, særlig i sommerferiemånedene. Samtidig er de oppdragsfrie sommermånedene en fin anledning til å kaste seg over nye kreative ideer og nye skriveprosjekter. Da er tiden kommet for å sitte fordypet i et manus, eller prosjekt, over lengre tid uten å stadig vekk skulle pakke kofferten for å reise på turné, festival, bokuke eller oppdrag.

Neste skoleårs turneer er booket og planlagt for lenge, lenge siden. De er flinke og langtidsplanleggende i DKS. Allerede nå har jeg filofaxen full av oppdrag for 2012/13. Jeg vet hvilken skole og hvilken klasse jeg skal møte til hvilken time, til og med i april og mai neste år. Det er godt for en frilanser som stadig bekymrer seg over økonomi. I tillegg vet jeg av erfaring at nye henvendelser og oppdrag kommer i tillegg. Det betyr at jeg kan puste lette ut og tenke at ”jeg klarer å leve som frilanser neste år også!”

Nord-Østerdalen

Bardu

Fra et skolebesøk tidligere i år

Share

Share

En av mine fire grøsserløver Åsas grøss, illustrert av Rikke Fjeld Jansen, er nominert i Stavangerkonkurransen Årets bok. Hurra!

Årets bok er en årlig konkurranse der biblioteket i Stavanger inviterer alle skoleklasser i Rogaland fra første til sjuende klasse til å være med. Om lag 300 klasser med til sammen 5000 elever deltar hvert eneste år.

Fra januar til april leser skoleklassene de nominerte bøkene som er plukket ut av de ansatte ved barne- og ungdomsbiblioteket. Krav til bøkene er at de er nye av året og at de er utgitt av skandinaviske forfattere.

De nominerte til Årets bok 2011 er:

1.-2. klasse:

Jon og flua av Camilla Kuhn

Ha deg vekk av Sverre Henmo og Øyvind Torseter

Dragejakten av Bjørn Ousland

Når alle sover av Nicolai Houm

3.-4.klasse:

Monstrene i Dunderly av Endre Lund Eriksen

27 grader på stranda av Bjørn Arild Ersland

Åsas grøss av Eldrid Johansen

Til tjeneste av Tone Nørvåg

5.-7.klasse:

Litt av en plan av Arne Svingen

Dauinger – Ute av tiden av Arne Berggren

Vidina, landet bak Nidaros av René Lindmo

Bak dødsfjellet av Hilde Hagerup

Elevene leser alle bøkene i sin kategori, stemmer på boka de liker best, og sender inn stemmesedlene til biblioteket. Der foregår opptelingen før  hovedvinnere blir trukket ut rett etter 17.mai. Blant klassene som har stemt på vinnerbøkene, får tre vinnere ta med seg klassen sin på fest og gaveoverrekkelse på biblioteket i Stavanger. Hovedvinnerne får et gavekort på 4000 kr som de kan kjøpe nye bøker til skolebiblioteket sitt for. Dessuten får elevene i klassene som vinner et staslig diplom samt hvert sitt eksemplar av vinnerboka.

Hovedhensikten med konkurransen er, i følge biblioteket, å skape oppmerksomhet rundt nye gode utgivelser, øke leselysten og oppdatere leserne på ny aktuell barne- og ungdomslitteratur. Et supert tiltak, og veldig stas å være nominert med bok!

Mens jeg venter på avgjørelsen, koser jeg meg med de flotte anmeldelsene fra 4a og 4b ved Godeset skole, publisert i Stavanger Aftenblad 20. april.

Heia Åsas grøss!

Share

Share

Endelig er den her! Min fjerde grøsserløve, Den onde busken, kan nå kjøpes i bokhandlere eller på nett. En riktig så skummel bok er dette, grøssende godt illustrert av Marie Lyshol. Fjerdeklassingene som jeg snikleste boka for (før den egentlig var kommet) under Barnebokfestivalen i Grimstad i forrige uke, satt med måpende munn og, i følge dem selv, bankende hjerte. Utbrudd som: ”Den var KUUUUL!” og ”Jeg hadde en ekkel følelse inni meg hele tiden,” og ”Jeg kommer aldri til å få sove igjen,” og ”Den var kjempebra, når kommer neste?” var noen av de spontane reaksjonene jeg fikk. Dessuten en klar oppfordring om å skrive en fortsettelse til historien om Guri, ilderen og den onde busken.

Ved en av Grimstadskolene  ble de så inspirerte at de med det samme begynte å tegne fantastiske illustrasjoner til historien, og med å skrive oppfølgeren

Ond busk-illustrasjoner tegnet av Jappaelever, 4. klasse

For en måneds tid siden kom Jenta fra den andre siden. Også den en skummel sak. En av bibliotekarene i Ringsaker lurte på om den var i skumleste laget for tredje og fjerdeklasssinger, for hun hadde selv blitt ordentlig skremt, og godfascinert, av historien min. Etter at jeg har prøvd disse bøkene ut på diverse skoleklasser og trinn, tror jeg med sikkerhet jeg kan si at bøkene er passe skumle for målgruppa. De blir skremt, det gjør de, men de liker å bli skremt på den måten, som de uttrykker det selv. Hver eneste gang jeg er på skolebesøk, uansett trinn, spør jeg hva de ønsker at jeg skal lese en bit av til slutt. Av alternativene jeg serverer dem er det alltid et overveldende, rungende flertall for SKUMMELT!!!! Og etterpå en klar oppfordring om å skynde meg hjem og finne på flere skumle historier.  Det har jeg gjort. Så fort redaktøren min er klar for nye tekster, mailer jeg over to nye skumle grøsserløvemanus …

Share

Share

Det finnes mange fine litteraturfestivaler rundt omkring i Norge. Barnebokfestivalen i Grimstad er en av dem, og etter fjorårets opplevelse en av mine absolutte favoritter! For sjette år på rad arrangeres festivalen med forfatterbesøk, opplesninger, parade, teater, utstilling, fantasykveld, fagdag, skrivekurs, eventyrstund, konsert og mye mer. Festdagene varer fra onsdag 18. april til søndag 22. april. For fullstendig programoversikt http://www.barnebokfestivalen.no/

Forfatterne som er med i år: Axel Hellstenius, Bjørg Øygarden, Bjørn Arild Ersland, Erik Foynland, Harald Rosenløw Eeg, Kari Sverdrup, Linn T. Sunne, Mari Moen Holsve, Sigbjørn Mostue, Steffen Sørum og meg selv.

Da jeg deltok i fjor, syntes jeg som sagt det var en helt strålende opplevelse! Noe så vel gjennomført har jeg sjeldent vært med på. Alt var bra. Hotellrommet fint, været likeså (noe som har mye å si for godstemningen på Sørlandet, så klart), maten var god, byen koselig, fellesmiddagen staselig, de andre forfatterkollegaene trivelige og morsomme, barna jeg møtte interesserte og gøyale, oppdragsgiverne og de som styrte med festivalen helt fantastiske!

Og for en gjennomført logistikk! Vi forfatterne som skulle rundt på skolebesøk ble hver morgen, etter den deilige hotellfrokosten (det er ikke en selvfølge at norske hoteller har bra frokostservering, det vet jeg mye om etter mange år på turné…), plukket opp i hotellfoayeen av ulike lærere, festivalansatte, inspektører eller bibliotekarer som kjørte oss rundt mellom de ulike skolene. Det var festlig å sitte og vente på at noen, vi visste aldri hvem, skulle hente oss. En underlig følelse av null kontroll, og å overlate ansvaret i forhold til tid og sted til andre. Litt som å være barnehage – eller skolebarn igjen. ”Reidar, Jon og Eldrid er henta! Kom nå, hopp inn i baksetet, dere!”

Undertegnede i aksjon under en bokdag på Hoberg skole

Hujedamej-gjengen. Karianne Kjærnes, Camilla Susann Haug og meg selv

Share

Share

Hurra for alle skoler, steder, bygder, byer, kommuner og fylker rundt omkring i landet som arrangerer leselystaksjoner for barn og ungdom! Hvor viktig lesemestring er både for egen personlig utvikling, og ikke minst for tilegnelse av all annen kunnskap, må aldri undervurderes. Barn som mestrer, er fornøyde barn. Det blir mindre uro i klassene og bedre skoleresultater. Lærer man seg tidlig å sette pris på en god bok, er mye gjort. Det er jeg overbevist om. Dessuten syns jeg alvorlig synd på alle dem, barn som voksne, som ikke finner glede i å fordype seg, og leve seg inn i, en bok. De vet virkelig ikke hva de går glipp av …

Uansett: Elverumskolen gjennomfører i disse dager en slik omfattende leselystaksjon der målet er å sette fokus på lesemestring og lesestrategier, og på den måten øke lesegleden blant elevene.  De utvalgte forfatterne som barn og unge skal lese bøker av er: Arne Svingen, Tor Åge Bringsværd, Ingunn Aamodt, Jo Nesbø, Martin Widmark, Kari Sverdrup og meg selv.

Jeg pakker derfor kofferten og setter meg på et grytidlig tog i morgen tidlig for å møte massevis av 3. og 4.klassinger. Jeg skal vise dem hvor gøy jeg syns det er å skrive og lese bøker, forklare hvordan en bok blir til, hvor man finner ideer, kanskje innlemme dem i noen forfatterhemmeligheter, lese fra en bok og forhåpentligvis la mitt engasjement smitte over på dem. Jeg gleder meg!

Så til sist, en aldri så liten oppfordring stjålet fra et tidligere innlegg i Steffen Sørums blogg, et youtubeklipp som ingen har vondt av å se igjen:

Share

Share

Ja, selvfølgelig henter forfattere inspirasjon både fra eget liv, episoder vi har vært oppi og egne interesser, når vi skriver.  Ikke bare når vi skaper karakterer, men også når vi beskriver hendelser og situasjoner, er det ofte vi tenker på en konkret person, eller en konkret opplevelse vi har hatt. Og så finner vi på i tillegg. Fantaserer og dikter som vi vil. Jeg sier ikke at vi alltid baserer bøker på virkelige hendelser. Men av og til. I hvert fall gjør jeg det. Smetter inn en person jeg liker, eller ikke liker. Inkluderer noen karaktertrekk ved en person jeg har møtt i en fiktiv bokkarakter. Enten for å få ut gørr i forhold til en person man ikke syns noe særlig om. Da kan nemlig være deilig, befriende å ha noen konkret i tankene, og skrive vedkommende ut som en slem, ondskapsfull figur. Morsomt selvfølgelig å legge til at det går dårlig for vedkommende. I hvert fall i boka. For liksom å bli ferdig med den virkelige personen eller saken. Eventuelt kan man inkludere individer, mennesker eller dyr, i persongalleriet fordi man er glad i dem, og syns det er koselig å på et vis gi dem videre liv i en bok. Da blir det mer som en hyggelig gest eller eventuelt en intern spøk og morsomhet for dem det gjelder.

Fra "Sara vil bli stjerne," illustrert av Birgitte Kolbeinsen

Allerede i min barnebokdebut Sara vil bli stjerne, fra 2005, lurte jeg med både meg selv og en kompis. Ikke som hovedpersoner, men som biroller. De som kjenner meg, og mine venner, vil helt sikkert avsløre det når de leser bøkene om Sara. For ja, da vi ble med i Sara vil bli stjerne, fortsatte vi selvfølgelig å være med i de neste bøkene om Sara, i Sara på scenen og i Applaus for Sara. Mitt kallenavn, fra jeg var ganske liten, er Elle. Teaterinstruktøren som kommer til Sara sin skole, heter Elle. Elle har med seg en skuespiller/sangerkollega som instruktør: Ola. Den virkelige Ola, heter Ola-Magnus, og er en kompis som jeg gikk to år i klasse sammen med på musikkteater- og artistlinjen på Bårdar Akademiet. Jeg beskrev hvordan vi så ut og ga karakterene navnene Ola og Elle.

Virkelighetens Ola, altså Ola-Magnus

Jeg fortalte ikke at det var meg selv og Ola-Magnus jeg hadde i tankene til verken redaktøren eller illustratøren Birgitte Kolbeinsen. Gleden var dermed stor, og latterhikstene likeså, da illustrasjonene kom, og karakterene faktisk ligna på oss. Særlig Ola er kliss lik Ola-Magnus, selv om Birgitte aldri har sett den ekte modellen verken på bilde eller i real life. (Og kanskje fremdeles ikke vet at det er en virkelig person).

Det samme skjedde da jeg skulle i gang med lettlestbøkene om Bjørnar og valpen. Jeg begynte å skrive noen morsomme historier rundt det å ha en valp, inspirert av at jeg, og min faktiske lillebror Bjørnar, fikk en liten hvit valp på slutten av åttitallet, den faktiske Hjalmar.

Virkelighetens Bjørnar og Hjalmar, sent 1980-tallet

For hvordan skulle jeg kunne vite noe om hvordan det er å ha en valp, hvis jeg ikke hadde erfart det? Selvfølgelig kunne jeg ha drevet research, gjort intervjuer med hundeeiere og skaffet meg informasjon om hundehold, men det trengte jeg altså ikke å gjøre i dette tilfellet.

Ikke det at alt som står i de fem bøkene om Bjørnar og valpen er situasjoner som har skjedd i virkeligheten. Mye har jeg funnet på, og tenkt meg til. Men i utgangspunktet vet jeg altså noe om det å ha en hund. Og noen av situasjonene fra bøkene er basert på virkelige hendelser.

I begge tilfellene jeg har beskrevet overfor, har jeg gitt karakterene, og hunden, i bøkene sine virkelige navn. Jeg innlemmet også hun som var den ekte Bjørnar sin bestevenninne, nabojenta Gro. Gro er med som Bjørnars venn i alle Bjørnar-bøkene. I forbindelse med begge bokseriene spurte jeg dem det gjaldt, altså dem jeg brukte som modeller for karakterene mine, om det var ok. Det syns jeg er god forfatterskikk. Å alltid klarere det med dem det gjelder om man låner navn.

Heller ikke da jeg leverte manuset til Øremerket fortalte jeg redaktøren, eller illustratøren, at jeg siktet til ekte personer og en ekte valp. Skuffelsen min var dermed stor da redaktør Geir syns det ble for mange karakterer i en så kort, lettlest bok, at jeg måtte fjerne storesøstra til Bjørnar fra manuset …

Jeg mistenker at illustratører også morer seg på samme vi når de arbeider. Altså med å lure inn seg selv eller folk de kjenner i illustrasjonene.

Forsiden av "Øremerket," illustrert av Eivind Gulliksen

For eksempel er jeg ganske sikker på at illustratøren til bøkene om Bjørnar og valpen, Eivind Gulliksen, har benyttet anledningen og tegnet inn seg selv. Som Bjørnar. Jeg hadde nemlig ikke beskrevet hvordan noen av menneskene skulle se ut i teksten, så det var opp til Eivind å utforme Bjørnar, Gro og de andre som han ville. Selv om det kanskje ikke var helt bevisst, har han senere innrømmet at han kjente seg igjen i historien fordi han selv fikk en hund i oppveksten. Border-collieren, Dennis, var vel så viktig for Eivind, som golden retrieveren, Hjalmar, var for Bjørnar.

Den siste boka om Bjørnar og valpen, Premievalp, starter med at Hjalmar går på valpekurs, såkalt agilitytrening (i virkeligheten får ikke valper lov til å gå på slikt kurs, men i og med at Hjalmar tross alt er en tegnet hund, lot vi det gå.) Hjalmar gjør det ikke særlig bra, og det er en annen hund, Alf, som stikker av med førsteprisen. Igjen tenkte jeg på en ekte hund: Alf, hunden til min svoger og svigerinne som faktisk har gått en del slike kurs. Bitt av å lure inn folk og dyr-basillen sendte jeg et fotografi av hunden til Eivind, som stilte opp og tegnet en hund som absolutt ser ut som den ekte Alf.

Fra "Premievalp," illustrert av Eivind Gulliksen

Virkelighetens Alf

På dette tidspunktet syntes vi det var såpass morsomt å lure inn ekte folk og dyr, og Eivind var nå klar over at den ekte Bjørnar hadde en ekte storesøster (=meg) som altså ikke hadde fått lov til å bli med i bøkene fordi det ble for mange karakterer.  Dermed tegnet Eivind inn meg, som en av de voksne damene som holder audition i Premievalp. Han sa ingen ting på forhånd, så gjett om jeg lo da jeg printet ut illustrasjonene …

Fra "Premievalp," illustrert av Eivind Gulliksen

Fra premieren til Annie, Tomine Malmquist Harket og Chrizta. Foto: Anders Grønneberg, Dagbladet, 20.09.2004

Skuespillerne på scenen tørker opp etter hunden, fra "Premievalp," illustrert av Eivind Gulliksen

I den siste grøsserløven min, Jenta fra den andre siden, har jeg også hentet inspirasjon fra en ekte person. Boka handler om Håvard som sliter og er deprimert. Han har nylig mistet bestemoren sin, som var hans beste venn, og han har flyttet til et nytt sted der han har problemer med å finne seg til rette. En dag blir han kjent med ei blek jente, Gudrun, med underlige, velkjente, varme øyne som på et vis hjelper ham gjennom dagene. Jeg tenkte på min egen mormor Gudrun, som har vært død i snart tjue år, da jeg skrev om Gudrun. Både utseendemessig, ved at hun hadde et brunt og et grønt øye, som faktisk var det som ga meg hele løsningen, og plottet til historien, dessuten hennes klarsynte evner.

"Jenta fra den andre siden," illustrert av Rikke Fjeld Jansen

Når jeg er på skolebesøk  pleier jeg alltid å si: Vi forfattere samler på opplevelser, personer vi møter, inntrykk vi får og historier vi hører. Vi må alltid være våkne i livene våre. Få med oss det som skjer rundt oss, assosiere og la tankene spinne videre. Ofte er det det som gir oss ideer til nye prosjekter. Kjenner du en forfatter eller illustratør, kan du når som helst  dukke opp i en tekst eller i en illustrasjon. Enten skjult eller tydelig. Det trenger nemlig ikke å være en  fullstendig Knausgårdiansk utlevering, men kanskje bare en liten antydning eller hint. For virkeligheten, og omgivelsene våre, har nok av både skurker og helter som vi med glede bruker. Husk derfor: PASS PÅ HVA DU GJØR OG SIER! DU ER ALDRI TRYGG I NÆRHETEN AV EN FORFATTER!

Share

Share

For noen år siden hadde jeg et par oppdrag som oversetter. Først med Den egyptiske dødeboken og tekster om livets vei, i serien Verdens Hellige Skrifter utgitt av De norske bokklubbene i 2001. Til den utgivelsen jobbet jeg både som oversetter fra hieroglyfer og som medredaktør. Noen år senere oversatte jeg den franske barneboka Jeg vil spise et barn av Sylviane Donnio for Damm forlag. Men når jeg nå skriver oversettelsedrømmen i overskriftsfeltet, handler ikke dette blogginnlegget om en hemmelig, drøm jeg har hatt om å oversette mer, men om en faktisk nattlig oversettelsedrøm.

Hvorfor jeg oversetter i drømmen? Hva som er forklaringen på at jeg gjentar setningene i drømmen, på et lettfattelig engelsk, når jeg ligger og sover? Jo, det er fordi jeg for tiden jobber med å oversette en engelsk lettlestserie på ti bøker for Cappelen Damm undervisning. Bøkene som er skrevet av Helen Chapman, het opprinnelig All Star High, skal hete STJERNESKUDD på norsk, og utkommer til høsten. Bøkene handler om en vennegjeng, Stjernegjengen, som tar timer på Sceneskolen, en fiktiv kveldsskole der det undervises i musikk, dans, drama og bakenfor-scenen-fag som lysdesign og scenografi.

Underveis mens jeg oversetter forsøker jeg selvfølgelig å unngå brølere som denne fra Star Wars: Dette er din fars lette sabel (This is you fathers light saber), Seinfeltfavoritten: sminkesex (make-upsex), eller uttalelsen hentet fra et intervju med Cindy Lauper: Han er en likandes bums (He’s got a nice bum) eller andre oversettelsestabber, og merkelige ordvalg, som invincible (usynlig), oksesnakk (bullshit) og navleknapp (bellybutton). Jeg dobbeltsjekker derfor alle ord jeg er det minste i tvil om. Likevel holdt jeg på å gå i baret med begrepet dress rehersal i en av bøkene i STJERNESKUDD. Dress rehersal betyr faktisk ikke kostymeprøve, som jeg først antok og derfor ikke dobbeltsjekket, men generalprøve. To helt forskjellige prøver. Som ikke må sammenblandes. Heldigvis var det noe som skurret for meg rundt den prøven senere i historien, så jeg undersøkte begrepet nærmere og fikk luket vekk feilen.

Et kjent begrep, og fallgruve, da jeg var hovedfagsstudent på religionshistorie med egyptologi som spesialfelt, var interpratatio graeca. Mye gammelegyptisk materiale er overlevert gjennom antikke nedtegnelser. Som leser må man da hele tiden være seg bevisst, ikke bare det store spranget i tid siden nedtegnelsene, men også hvem som har nedtegnet mytene og tekstene, og hva slags samfunn og kontekst de virket i. Ikke bare var antikkens lærde utelukkende menn. De levde i en helt annen tid enn det det gammelegyptiske mennesket gjorde. De hadde et helt annet gudsbegrep, menneskesyn, samfunnsstruktur, mytologiske referanser og idealer. Da jeg oversatte fra hieroglyfer, måtte jeg i tillegg til å passe meg for referanseoversettelsene basert på antikke, greske nedtegnelser, både tolke meg tilbake i tid, ta noen sjanser og bruke det jeg mente ville fungere i forhold til norske referanser, og ta meg frihet til å gjendikte, og tilpasse,  så tekstene skulle bli forståelige, og lesverdige, på norsk. Men her var det snakk om tidsspenn på mange tusen år mellom nedskrivningstidspunktet, og tidspunktet da jeg satt på Blindern, eller hjemme på St. Hans Haugen, og oversatte.

Nå er kanskje ikke fellene så mange, eller referansene så ulike, når man oversetter fra et samtidig europeisk språk. Ikke bare opprinner språkene våre fra den samme indoeuropeiske språkstammen. Vi lever under samme type samfunnsforhold men noenlunde samme holdninger, referanser og idealer. For eksempel skjønner jeg med det samme referansen til tøyskoene ungdommer (inkludert meg selv, som for såvidt ikke er en ungdom lenger …) bruker verden over, All Star Converse, når jeg leser bøkene om Stjernegjengen som går på All Star High. Den koblingen hadde jeg antageligvis ikke gjort dersom jeg oversatte  tekstene tusenvis av år etter at de ble skrevet … Uansett nærhet i tid og likhet i referanser, er det mange oversettere som har trådd feil. Fort gjort hvis man går for raskt fram, lar være å dobbeltsjekke, tar sjanser, ikke tenker over meningen i hver eneste setning, eller følger ordentlig med i historien man oversetter. Selvfølgelig kan det også ha med det økonomiske aspektet å gjøre. At tiden man bruker på å oversette faktisk må stå i forhold til honoraret man får for jobben.

Ikke bare har jeg fått en nyervervet interesse for oversettelseshumor de siste par ukene. Jeg legger stadig merke til små blundere og unøyaktigheter, som jeg tidligere sikkert ville ha oversett. For eksempel i dialogen i den briljante serien Deadwood, som vi så en episode av i går kveld. En teatermann gir Charli Utter et tilbud. Inn kommer den eksprostituerte Joanie Stubbs, og teatermannen sier om hennes råd til Utter, i den norske underteksten: Rådene dine kan bli dyre! Dyre råd? Hæ? Jeg spolte dialogen tilbake i hodet mitt, og hørte at det engelske begrepet som var brukt var invaluable, altså uvurderlig eller verdifullt, noe som gir en litt annen mening enn at rådene ville bli dyre.

Selv om jeg har jobbet så intenst med oversettelsene at jeg drømmer om det om natta, og dermed heller ikke får pause fra jobben når jeg sover, må jeg innrømme at det har vært et ganske så morsomt oppdrag! Ikke bare fordi jeg har begynt å legge merke til andres oversettelsestabber. Jobben har vært en fin avveksling fra å være kreativ med eget manus. Enklere. Mer konkret. Lettere å gyve løs på, se at det går framover ettersom antall sider blir flere og jeg kan plassere ferdig oversatte bøker i hylla. På et vis kan det å oversette sammenliknes med å male en vegg. Jobben må gjøres når du først har bestemt deg, tatt oppdraget og står der med malerkosten i hånda. Da er det ingen vei tilbake, selv om det kanskje kan oppleves som et ork der og da. Men jammen ser man kjapt resultatet når man først er i gang! I tillegg er det gøy!

Det har vært artig å bli kjent med de talentfulle ungdommene i Stjernegjengen. Jeg tror, og håper, mange barn på skoler i Norge vil ha glede av denne lettlestserien, som jeg har forsøkt å tilpasse norske forhold. Første runde med oversettelse av de ti bøkene er allerede mailet til redaktør Thomas. Nå er jeg mer enn klar for å bruke arbeidsdagene, og nettene, til å være kreativ og drømme om eget manus og egen hovedperson igjen!

Men før det: Jeg klarer ikke å dy meg, og må ha med noen oversettelsestabber jeg har humret godt over. Den første, en relativt kjent replikk fra filmen Apollo 13: Houston, vi er klare for lunsj! (Houston, we’re ready for launch!) Fra Beverly Hills Cop: Ikke vær flau om du digger gitarspillet (Don’t be embarrassed if your dick gets hard). Fra Pacific Blue: Jeg går på biljardfest (I’m going to a pool party), og fra The District: Jeg står rett bak deg og kikker på ryggen din! (I’ll be right behind you, watching your back!)

Share

Share

Mange barn og unge opplever alvorlig sykdom i nær familie. Tenk om det fantes en bok spesielt for dem! Der de kan lese om andre i tilsvarende situasjon, kjenne seg igjen, både i de vonde, de rare, de gode og de uventete motstridende følelsene. Der de kan få utløp for sinne, glede, håp, sorg, frustrasjon og mismot, få nyttige tips og kanskje rette blikket mer mot seg selv,  i stedet for den syke … Heldigvis – en slik bok er faktisk laget. MEG OGSÅ heter den, og er utgitt av Oslo universitetssykehus i 2011. Det ligger et stort researcharbeid bak utgivelsen. Hvert kapittel, hvert ord, hver illustrasjon er grundig diskutert og gjennomtenkt. Boka er til hjelp. Hvorfor i all verden er det bare pårørendebarn som er tilknyttet Oslo som får glede av den?

MEG OGSÅ, bok for barn og ungdom som opplever sykdom i familien, er skrevet av undertegnede og illustrert av Tone Bergan.  Måtte alle barn og ungdom som er pårørende, tilknyttet alle landets sykehus, få glede av den!

Noen år tidligere kom forløperen, SYKEHUSBOKA, skrevet av Taran Bjørnstad, også illustrert av Tone Bergan. SYKEHUSBOKA er en interaktiv bok gitt som gave fra sykehuset til barn og ungdom som blir innlagt. En strålende utgivelse, og et viktig bidrag, i en til tider ganske tøff sykehushverdag. Tanken var at Taran Bjørnstad også skulle skrive boka til barn som er pårørende, men hun hadde ikke anledning. Derfor var det Tone Bergan og jeg som i 2010 gikk i gang med forprosjektet som skulle resultere i en bok for barn og ungdom som er pårørende.

Forhistorien for prosjektet var lovendringen som trådde i kraft 1.januar 2010 som pålegger helsepersonell å ivareta barn som er pårørende. Det er ikke mange år siden sykehusinnlagte pasienter, selv med svært alvorlig sykdommer, ikke en gang ble spurt om de var foreldre … Mange barn og unge i en svært vanskelig situasjon fikk ikke den informasjonen, eller oppfølgingen, de hadde behov for.

Med lovendringen ville man forandre dette. Boka for pårørendebarn var ment som en hjelp for sykehusansatte i arbeidet, og Oslo Universitetssykehus, tidligere Rikshospitalet, Radiumhospitalet, Ullevål og Aker sykehus, fikk midler fra ExtraStiftelsen Helse og Rehabilitering til å lage boka.

Målet med prosjektet var altså å lage en interaktiv bok i stil med SYKEHUSBOKA. En blanding av aktivitetsbok og loggbok, med gjenkjennelige sitater, skjønnlitterære tekster og småhistorier som skulle bidra til å hjelpe barnet til å bearbeide situasjonen de står i når foreldre, eller søsken, er syke. Boka skulle være diagnoseuavhengig. I tillegg til somatisk sykdom, skulle den også kunne benyttes i forhold til psykisk sykdom og rusproblematikk. Målgruppa for boka skulle være barn og unge fra 8-16 år.

Jeg gjennomførte dybdeintervjuer med barn og ungdom, leste meg opp på forskning og faglitteratur, og hadde støttesamtaler med helsepersonell og foreldre. Samtidig jobbet Tone og jeg sammen for å finne ut hvilke tema som måtte med, basert på intervjuene jeg gjorde, og hvordan vi skulle løse hver del, kapittel og side, av boka. Underveis i prosessen la vi fram våre funn for en ressursgruppe oppnevnt av sykehuset. En utrolig spennende og givende researchprosess!

I mars 2011 var det endelig tid for den storslåtte lanseringen av MEG OGSÅ med minister, barneombud, barn som hadde bidratt, og andre viktige gjester.

Under lanseringen av SYKEHUSBOKA noen år tidligere, utpekte daværene Helseminister Sylvia Brustad, den som det årets viktigste bok. Hun bestemte på stedet at det skulle gjennomføres et nasjonalt opptrykk av boka slik at alle barn i landet som ble innlagt på sykehus nå får glede av den. Hurra for det!

Da MEG OGSÅ ble lansert, var også begeistringen stor. Helse og omsorgsminister Anne-Grethe Strøm-Erichsen, kreftforeningens Anne Lise Ryel, barneombud Reidar Hjermann og andre sentrale aktører applauderte utgivelsen. Likevel ble det ikke fattet vedtak om nasjonalt opptrykk.

MEG OGSÅ deles nå ut gratis til dem som trenger det ved OUS, og vi har mottatt mange fine tilbakemeldinger. Trykk her for smakebiter på boka:  http://www.oslo-universitetssykehus.no/SiteCollectionDocuments/Fagfolk/Temasider/Presentasjon-web.pdf

Tidligere adm. dir, ved Oslo universitetssykehus Siri Hatlen, forfatter Eldrid Johansen, designer Tone Bergan og samhandlingsdirektør ved Oslo universitetssykehus Tove Strand

Til tross for at jeg vet at boka er i bruk og til nytte, er det fremdeles ikke bestemt at det skal komme et nasjonalt opptrykk av MEG OGSÅ. Dessverre. Dette til tross for at mange sykehus, og andre organisasjoner, har vist stor interesse for utgivelsen. Men, boka skal i disse dager trykkes på ny. Denne gangen utgis den ikke internt av Oslo universitetssykehus, men av Universitetsforlaget.

Jeg gleder meg over opptrykk, og at MEG OGSÅ om ikke lenge blir tilgjengelig for salg i bokhandlere. Likevel har jeg ikke gitt opp håpet, og troen, på et nasjonalt opptrykk slik at alle barn og ungdommer som er pårørende får denne gaven, uansett hvilket sykehus i Norge deres syke søsker eller foreldre sogner til. Til det er prosjektet for godt og boka for nyttig.

Her kan du se, og høre, Preben 10 år, et av barna jeg intervjuet i forbindelse med boka, snakke til VG om hvordan det er å være storebror til Nora

Helse og omsorgsministeren etter lanseringen av MEG OGSÅ 

Anmeldelse i Tidskrift for Den norske legeforeningen

Share

Share

Jeg har fått et lesebrett i gave!

Selv om jeg ble overveldet, og takknemlig, for en så fin presang, må jeg innrømme at jeg i utgangspunktet har vært ganske skeptisk til oppfinnelsen. Hvorfor? Fordi jeg er gammeldags. Konservativ når det gjelder forandring. Hvorfor skal vi innføre noe nytt når det funker så fint sånn som vi har det? Jeg liker boka slik den er, jeg. Formatet. Lukta. Følelsen av tyngde når jeg holder i den. Knitringen i papir når jeg blar. Liker dessuten å ha bøker stående i hylla. Å kunne se dem. Kjenne dem. Dra pekefingeren over bokryggene. Lese baksideteksten. Vurdere, og velge
ut den rette.  Bare synet av en bok jeg liker godt, kan sette meg rett tilbake inn i bokas stemning. Litt som med musikk.

Gaven ankom før helga. Den var overraskende enkel å få i gang. Kanskje fordi avsenderen var smart, og grei, nok til å legge ved et enkelt instruksjonsbrev i tillegg til bruksanvisning. Jeg fulgte oppskriften samvittighetsfullt.  Opprettet en konto på nettbokhandleren. La inn kontoopplysninger slik at jeg med et enkelt klikk kan kjøpe titler direkte fra lesebrettet.

Så var tiden kommet for å øve seg på å bruke brettet. Først ble jeg forvirra fordi jeg ikke kunne dra og trykke rett på skjermen som på en iPad. Det føltes faktisk litt klønete (og gammeldags!) å manøvrere seg rundt med de små tastene.

Men det å kjøpe en bok var lekende lett. Nesten for enkelt spør du meg. Tenkt om noen får tak i brettet mitt, uten kodelås som det er, og begynner å klikke vilt på kjøpstasten?! Kontoen min risikerer å bli tømt før jeg har rukket å si bok!

Boka ble lastet ned i løpet av sekunder, og plasserte seg helt riktig i ”Min bokhylle.” Jeg satt meg godt til rette i sofaen og ”bladde opp.” Da ble alt feil for meg. Det føltes som om jeg satt og jobbet! Ikke slappet av med en bok. Jeg fikk lyst til å kommentere, og rette, i dokumentet.  Stryke passasjer og legge til nye. Klarte ikke å legge vekk det kritiske jobb-blikket. Hvordan setningene burde vært formulert annerledes. Hvilke andre ord som hadde fungert bedre. Hm … Etter tjue leste sider hadde jeg fortsatt den samme følelsen.  Da la jeg fra meg lesebrettet, reiste meg fra sofaen og valgte en ”gammeldags” bok.

Jeg skal gi brettet en sjanse til. Selvfølgelig skal jeg det. Om ikke lenge skal samboeren min og jeg på et par dagers voksenferie. Da ser jeg helt klart fordelen med å slippe å drasse med seg haugevis av bokkilo.

Men det er også den eneste anledningen jeg ser for meg at jeg kommer til å velge å bruke lesebrettet. På treningssykkel i helsestudio kommer jeg ikke til å ta den med. Heller ikke i badstua. I sofaen, og på senga, vil jeg heller holde, og bla i, ekte saker. For da vil jeg slappe av, ikke jobbe. Og i badekaret, som er mitt hovedavslapnings- og boklesningssted, er det jo helt uaktuelt å ta lesebrettet med seg. Hvis de da ikke vurderer å lage vanntette …

Share

Share

I lang tid har jeg skrevet på et manus. Ideen fikk jeg for over fire år siden, og jeg hadde allerede produsert mange sider da jeg halvannet år måtte legge manuset helt vekk pga arbeidet med pårørendeboka som jeg skrev på bestilling fra Oslo Universitetssykehus Meg også, for barn og ungdom som opplever sykdom i familien. Underveis har arbeidet med manuset blitt jevnlig ”forstyrret” av annen bokskriving, gode ideer til lettlestbøker har dukket opp, skrivekurs, konsertprodusering, forestillinger, oppdrag og turnering. Men dette manuset, som har bodd inni mitt hode, og min datamaskin,  i årevis nå, gir jeg meg ikke på. Så, ferdig med høstens oppdrag, reiser og turneer, har manuset igjen vært hovedsyslen, og historien som opptar mesteparten av min hjernekapasitet.

Egentlig er det helt sprøtt at man orker. Å investere så uhorvelig mange timer, dager, måneder og år i et prosjekt man slettes ikke har noen garanti for at blir noe av. Som et ekstremt langt svangerskap, med den forskjellen at man slettes ikke er sikret en baby i den andre enden.

Ok, en del store forfatternavn, kan kanskje bare skissere et plott, og på det grunnlaget få klarsignal fra forlaget om at manuset kommer til å bli bok. Uansett. Forfatternavnet er så stort at forlaget vet boka kommer til å selge, og er bare lykkelige over at forfatteren ønsker å bruke tiden sin på dette. Men mange andre, som meg, har det ikke på denne måten. Vi leverer ikke bare et synopsis, men et helt gjennomarbeidet manus før vi får vite om forlaget er interessert i å gi ut boka. For så vidt rimelig og forståelig. Hadde jo vært galskap fra forlagets side å binde seg til noe de ikke ante om kom til å bli bra nok. Det finnes nok av selvsikre folk med strålende interessante ideer, men kanskje ikke så mange som klarer å stå løpet ut og gjennomføre? Det som i hvert fall er sikkert, er at det koster å ikke vite, å tvile, og håpe. Å noen dager la seg begeistre av egen skriving, andre la seg nedslå av det samme. Er temaet for teit? Er gangen for opplagt? Er historien for enkel? For kompleks? Er jeg for sent ute? Han noen andre fått samme idé, og min unike fortelling allerede kommet ut? Å tenke på alle arbeidstimene, og inntekten som jeg likevel ikke har noen garanti for at kommer, er bare deprimerende, kreativitetsknusende, og derfor forbudt. Så her sitter jeg da. Svanger på fjerde året og flikker på dokumentet bestående av snart 200 datamaskinskrevne sider. Legger til scener, fjerner andre, gjør karakterene mer sammensatte, luker ut logiske brister, tilpasser og bearbeider språket. For jeg er ivrig etter å bli ferdig, så ferdig at jeg får et endelig svar fra forlaget på om dette er noe de er interessert i å gi ut.

Derfor vil jeg benytte disse førjulsdagene til å sende en oppmuntrende, og heiende, tanke til alle dere andre som sitter foran maskinene deres, lever dere inn i karakterer, plot, og verdener og hamrer ned ord og scener på tastaturet. All ære til dere forfattere som holder ut. Som tør å ta sjansen, investerer så mye tid og krefter, og som ikke gir opp! Jeg krysser fingrene for at prosjektene utvikler seg til å bli ønskede bokbabyer til slutt, både for dere og for meg.

God jul!

Share