Eldrid Johansen

I noen uker nå har niendetrinn ved Ila skole i Oslo jobbet med sin årlige sommerforestilling. Dette året er det en versjon av Løvenes konge som spilles, og igjen er jeg leid inn på regi.  Det er et fantastisk privilegert prosjekt niendeklassingene har mot slutten av skoleåret. I tre hele uker legger de alt vanlig skolearbeid til side og jobber kun med en forestilling, i de fleste tilfeller en slags musikal. Ofte med egne tekster, andre låter og koreografier.

For meg personlig er det ekstra gøy å være med på disse forestillingene, fordi prosjektet likner så veldig det jeg beskrev i min barnebokdebut Sara vil bli stjerne lenge før jeg visste at slike prosjekter faktisk eksisterte. Året etter bokdebuten var første gang jeg ble booket som sanginstruktør til noe tilsvarende. Det var til det fantastiske prosjektet Musikal Crash Course som på den tiden ble organisert og arrangert av Musikk i Skolen.  Da var det ulike Osloskoler som fikk besøk av en gjeng instruktører, blant annet meg selv,  som satte opp Grease med niende trinn og Annie med fjerde trinn. Også et unikt tilbud som jeg virkelig håper blir prioritert og igangsatt igjen. Unikt fordi elevene fikk jobbe tverrfaglig og fokusert på felt de kanskje tidligere ikke har vært borti. Enestående fordi alle fikk være med. Instruktørene utenfra gjennomførte sang, dans og skuespillaudition uten å kjenne noen av elevene på forhånd. Mange ble overrasket over en del av dem som ble plukket ut til store roller … Trinnet ble blandet, nye vennskapsbånd oppsto, talenter man ikke ante noen ting om på forhånd ble avdekket og ofte, i hvert fall var det slik da vi jobbet med Musial Crash Course, strålte fullstendig uventede stjerner bak, og på, scenen … Det hørte mer med til regelen enn til unntaket at minst en av skolens verste bøller fikk en betydelig rolle, stilte på skolen, jobbet fokusert og måpende lærere og foreldre felte tårer under premieren.

Vel, vel .. vi får se om det blir tårefelling under premieren på Løvenes konge i morgen. Utgangspunktet er i hvert fall bra. Grunnhistorien er rørende. Mange har jobbet hardt, både bak og på scenen. Bandet spiller tøft. Sangerne er strålende. Det er flust med danser- og skuespillertalenter. Så hvis alle fortsetter å jobbe like bra, og i tillegg gir jernet i morgen skal vi nok klare det!

foto: Isak Nikolai Hauge

Både elevene, jeg selv og de dyktige og engasjerte lærerne på niendetrinn (det er jaggu ikke alle skoler forunt å ha så flotte ansatte!) gleder oss voldsomt til å rykke inn i Sagene Festivitetshus i morgen tidlig. Gulp – ja, vi har faktisk kun en dag på teateret før premieren i morgen kveld. Da skal forestillingen for første gang spilles med lyd, lys og på en skikkelig scene. Da må alt av kulisser, kostymer, sminke, rekvisitter, låter, teknikk, bevegelser og visuelle bidrag på skjerm være ferdige, og ikke minst: det må funke! Vi har ikke tid til å være nervøse og ikke tid til at noe skal skjære seg … Så tvi, tvi og ”brekk en fot!” til oss alle sammen!

Og til dere som ikke er med: Legg gjerne turen innom Sagene Festivitetshus (gamle Bootleg bak Sagene skole) i morgen kl. 19, eller på onsdag kl. 10 og 12 da forestillingen spilles for resten av skolen, samt syvendetrinn ved de skolene som skal begynne på Ila ungdomsskole til høsten.

Som dere sikkert skjønner, ser jeg veldig fram til de neste dagene. Kanskje gleder jeg med enda litt mer enn vanlig i år i og med at jeg i tillegg til å ha regi både har en stesønn som skuespiller på scenen og en sanger- og musikersønn i det tøffe bandet!

HAKUNA MATATA!!

De fire døgnene vi satte oss som mål å leve som veganere nærmer seg slutten. Se Veganer Dag 1 og Veganer Dag 2  (flere dager kommer!) der Steffen blogger fra dag til dag om hvordan dagene, og måltidene, artet seg for vår familie bestående av Steffen (37) og meg selv (40), Mats (15), Eirik (14), Aksel (6) og Ea (7 måneder), alle med ulike matpreferanser og særheter.

Det mest overraskende følgen av kun å innta veganmat, er den konstante metthetsfølelsen. Så mett har jeg følt meg at jeg tror de har rett, de som hevder at plantebasert mat fyller magesekken bedre enn kjøtt – og meieribaserte produkter.  Dessuten er både tenåringene og jeg enige om at vi etter disse dagene har mistet ”suget” etter et eller annet. Det er rett og slett ikke så fristende med sjokolade, chips eller en ekstra ostesmørbrødskive bare fordi det er godt … Bra for lommeboka til guttene som slipper spontankjøp i storefri, og bra for helsa til oss alle. Spesielt slapp, eller trøtt, har jeg heller ikke vært. Nå skal det jo sies at jeg generelt sett er litt trøtt for tiden i og med nattamming, og nattvåking, med veldig forkjøla baby, men jeg kjenner altså ingen stor forskjell fra ellers. Guttene mener de sover bedre og har følt seg mer uthvilte. Men om dette er fordi de så fryktelig gjerne vil merke en forskjell, vet jeg ikke.

salatlunsj med pita fylt av spicy kikerter og gulrøtter

Placeboeffekt eller ei, vi har blitt mye mer bevisste det vi putter i munnen. Dessuten har forsøket fått meg til å innse at jeg i høy grad allerede lever på en ganske så plantebasert kost. Rett og slett fordi jeg er mest glad i frukt og grønt, fordi jeg heller spiser salat til lunsj enn skiver med kjøttpålegg og syns alle middager bør serveres med en stor salat eller andre grønnsaker – fordi det er godt. Men, jeg lever langt i fra som veganer –til det består mitt kosthold av for mange meieriprodukter … Ost, rømme, yoghurt, melkeskvett. Det er nok disse produktene jeg ville ha kommet til å savne mest dersom jeg konverterte og ble 100% vegan.

Middagene i vår familie, har tradisjonelt hatt noe kjøtt, fisk eller kylling i seg, men for meg er det ikke noe stort savn å droppe disse ingrediensene. Bortsett fra et deilig lammelår i ny og ne, er jeg ikke spesielt opptatt av kjøtt, og ville klart meg godt uten. Det samme mener faktisk de andre familiemedlemmene.

grønnsakswok med ris

kikertpastasuppe – en gammel favoritt i familien

Den som har strevd mest disse dagene er uten tvil vår seks år gamle førskolegutt. Han har hver eneste dag uttrykt: ”Jeg vil IKKE være vegetarianer!” og grått sine modige tårer over enkelte av produktene som har vært fjernet fra bordet og andre som har vært satt fram. Men ingen skal si at han ikke prøvde. Den første dagen på vei hjem fra barnehagen fortalte han meg mismodig, at siden vi skulle drive med dette vegan-prosjektet hadde han nesten ikke noe påleggsvalg til smøremåltidet i barnehagens buffet: ”Siden jeg ikke skulle spise noe med melk eller dyr, så måtte jeg ta rekeost!”

barnehagelunsj

Det måltidet som har vært vanskeligst å få til for alle, unntatt meg som er hjemme og i nærheten av alle de gode ingrediensene, er uten tvil lunsj. Skolemat til niendeklassingene og barnehagemat til førskolegutten.  For yngstemann ble løsningen en boks fylt av litt av hvert: noen skiver med varierende grad av vellykket vegan-pålegg, en del bær, noe grønnsaker og masse frukt. Men dette har for så vidt vært kotyme tidligere også. Dette med å finne godt pålegg er en utfordring, og enda vanskeligere når barnehagen ikke tillater barna å spiser syltetøy, honning eller peanøttsmør. De eldste guttene har tatt med seg salater med bønner, kikerter og linser, samt brødskiver eller pitabrød fylt med spicy gulrøtter og kikerter.

salatboks til skolelunsj

Guttene virker såpass fornøyde med å droppe de vanlige kjedelige skivene med salami, at jeg tror dette er noe de vil komme til å fortsette med dersom vi alltid har kjøleskapet fullt av de rette ingrediensene.

Noen skjær i sjøen har vi støtt på disse forsøksdagene, men det har ikke vært de utfordringene vi hadde forventet …

1)Min tenåringssønn, Eirik, kuttet seg stygt i to fingre på vår nyinnkjøpe grønnsakskutter (mandolin), og vi endte noen lange timer på legevakten der han fikk sydd tre sting i høyre tommel og bandasjert høyre pekefinger der ytterste del av tuppen var kappet av …

Farlig å leve som veganer – her er det første offeret på legevakta

2) Jeg ble innkalt til prøvefilming for en yoghurt-reklame. Vanligvis under prøvefilminger får vi ikke de aktuelle produktene å forholde oss til, men må ”late som vi spiser” osv. Men ikke i går: Jeg ble jammen meg servert et helt beger med yoghurt som jeg måtte spise noen teskjeer av, så der ble jeg nødt til å synde litt mot vegan-programmet.

Aj, aj – yoghurtsynden …

Jeg tror vi allerede nå, før døgnet er over, kan konkludere med at dette forsøket har vært en god opplevelse for alle! Ikke spesielt vanskelig å få til. Litt dyrt, i og med at vi måtte pakke vekk mange av våre vanlige basisprodukter og erstatte dem med saker fra helsekosten. Det har dessuten  tatt litt lengre tid å planlegge, og lage, middag blant annet på grunn av langsom koking av bønner og kikerter, og anskaffelse av ingrediensene som ikke er å få tak i på REMA 1000 over gata. Men når produktene først er i hus, og vi har plastbokser fulle av ferdigkokte linser og bønner til servering i kjøleskapet, er resten relativ enkel skuring.

kikerter og hvite bønner under behandling

For meg har det altså ikke vært vanskelig å leve som veganer, og jeg kommer til å ta med meg mange av de nye vanene videre. Det er jeg sikker på at de andre familiemedlemmene vil også. For min del blir hovedutfordringen å begrense inntak av ost og meieriprodukter, og så tenker jeg vi rett og slett innfører helt kjøtt, fisk og fugl-frie dager i familien. Personlig kan jeg godt tenke meg å fortsette forsøket noen dager til, men la Aksel få tilbake den greske yoghurten, skinkeosten og leverposteien sin. Ikke at jeg ser for meg at vi blir en vegan, eller vegatarianerfamilie, men jeg er rimelig sikkert på at vi alle etter dette velger å kutte mange av de animalske, og melkebaserte, produktene i kostholdet. Vi får ta et familiemøte i helga og oppsummere. Hvis det er så enkelt å både spise bedre mat, holde seg jevnt god og mett uten søtsug, gjøre en innsats for egen helse og liv (ernæringsforskere ser  sammenheng mellom animalsk føde og flere former for kreft), spare dyrene og miljøet– ja, så er det rett og slett for dumt å la være!

Middag en av dagene ble inntatt på veganrestaurant. Nam!

Det er uansett ikke særlig fristende å kjøpe kjøtt til middag i dag, selv om forsøket forsåvidt er over ved de tider, så jeg lurer på om det må bli fisk, dersom vi skal ha noe annet enn vegetar …

En glad veganer!

Emil i Björn Bergs uforglemmelige illustrasjoner

Hele Skandinavias favorittrampegutt og spell-unge, Emil fra Lønneberget, fyller i disse dager femti år, og det skal feires!

I morgen blir det staslig ståhei, arrangementer både for barn og voksne, ved den svenske ambassaden i Oslo. Det blir velkommen og bursdagshilsen ved den svenske ambassadøren Ingrid Hjelt af Trolle og panelsamtale der Nils Nyman, barnebarn av Astrid Lindgren og administrerende direktør i Saltkråkan AB, Maja Berg Lindelöw, forvalter av Bildmakarna Berg AB og datter av Björn Berg som har tegnet de flotte illustrasjonene, og Cappelen Damms egne Tom Harald Jenssen og John Erik Riley deltar.  I tillegg er det Karianne Kjærnes, Camilla Susann Haug og undertegnede som står for underholdningen. Det blir et kort innslag med musikk og fortelling for de voksne før samtalen sparkes i gang, og en spesiallaget Emil-bursdagsforestilling med sang og fortelling for de om lag hundre førsteklassingene som er invitert.

Det er noe helt eget ved figurene Astrid Lindgren skapte. Vi er flere generasjoner som føler at vi kjenner dem godt, og vi lar oss fortsatt more, begeistre og røre av fortellingene om dem. Om vi da ikke fniser, snufser eller hylgriner.

Når det gjelder bursdagsbarnet Emil, så er det nok, som noen hevder, mye mulig at han ville fått en diagnose om han vokste opp i dag. Så uregjerlig og lite gjennomtenkt som han ofte oppførte seg. Høyst sannsynlig ville nok både Barnevernet og Bup vært engasjert i godgutten vår fra Katthult. For ikke å snakke om far til Emil, Anton. Han er ulovlig sint, mye sintere enn vanlige skandinaviske foreldre av i dag, og går nærmest ut av konseptene for å oppdra Emil og få ham til å slutte å gjøre spell.  Det er nok ikke bare Emil som ville vært sperret inne om fortellingen om Emil hadde vært sann og funnet sted i dag … Når det gjelder hvordan det faktisk gikk med Emil, så kan jeg fortelle dem som har glemt det, at han endte opp i en storfin jobb som ordfører i herredsstyret. Så der fikk de den av Astrid Lindgren, alle de voksne som syntes synd på foreldrene til Emil som hadde en så uregjerlig umulius av en unge!

På førstkommende lørdag, 25 mai, arrangeres det enda et bursdagsselskap for Emil. Det skjer kl. 14 på Tanum, Karl Johan. Da blir det sang, spill og fortelling ved Karianne og meg fra scenen inne i bokhandleren.

Lørdagen etter, 1. juni kl. 13, blir det enda en mulighet for å feire Emil ved Bok og Bolle i Cappelen Damms lokaler i Akersgata. Også da får barna møte, og høre, Karianne og meg selv synge og fortelle.

Så sleng mössan på hodet og bli med på et av kalasene! Vi DIGGER Emil, som ikke bare var en vanskelig unge, men en ganske så omtenksom, kjærlig, morsom og oppfinnsom liten fyr, og GLEDER oss til å være med og feire han!

Emil slik vi kjenner han fra filmen, i Jan Ohlssons skikkelse.

HURRA FOR EEEEEEEEMIIIIIL!

Grimstad bibliotek har et helt unikt opplegg på gang. Som første bibliotek i Norge har de hver mandag en hund på jobb i sin filial. Det er ikke en hvilken som helst hund som kommer og tilbringer tid i biblioteket. Det er kongepuddelen Molly – en ekte lesehund! Hun kommer fra det første kullet av lesehunder i Norge, en utdannet terapihund som barn med lesevansker kan lese for. Lesestunden for Molly har blitt et enormt populært tiltak siden biblioteket startet med ordningen i oktober 2012 etter en henvendelse fra matmoren til Molly, Carol Østby. Barn strømmer til biblioteket på mandagene for å lese for Molly, og det har vist seg nødvendig å ha påmeldingslister for å få utdelt 20 leseminutter sammen med lesehunden.

Foto hentet fra NRKinnslaget

I følge bibliotekarene utspiller det seg mange rørende og sterke scener i biblioteket disse mandagene. Barn som tidligere ikke har klart, eller villet, lese for noen eller noe sitter hele det lange strekket sitt og leser for hunden. Det har virkelig løsnet for mange.  For her har de en tilhører som aldri kommer med kommentarer eller spørsmål til det som leses, eller til hvordan det leses. En konsentrert lytter med myk pels som har en svært beroligende effekt å klappe på mens man leser. En lytter som er trent til å aldri gjespe under lesning, som kan peke i boken og som legger en myk labb på siden dersom barnet stopper å lese.

I forrige uke hadde Molly to vikarer på jobb, labradoren Snøfte og chihuahuaen Thalia. De ble tilkalt da Molly måtte ta ferie fordi hun hadde løpetid. De to vikarhundene er snart ferdig med lesehundutdannelsen, og kom hele veien fra Oslo for å steppe inn for Molly.

Foto hentet fra Grimstad Adressetidene, Camilla Hovstø

Grimstad er virkelig stedet å være når det gjelder barn, litteratur og lesning. Ikke bare arrangerer de den flotte Barnebokfestivalen, men også med dette prosjektet er de først ut i landet. Det er bare å ta av seg hatten for lesehundprosjektet og Molly, og heie fram nye kull med lesehunder som kan hjelpe barn med lesevansker over hele Norge!

foto hentet fra NRKinnslaget

Se NRKinnslag om lesehunden Molly HER!

Barnebokfestivalen i Grimstad står, etter min mening, i en særstilling når det gjelder bokfestivaler i Norge. Her er det utelukkende barne- og ungdomslitteratur som står i fokus, og festivalen klarer i løpet av de få aprildagene festivalen varer å få litteratur og forfattere ut til alle barn og ungdommer i området. En fantastisk festival drevet av fantastiske folk som garantert gjør en stor forskjell og gir et enormt viktig bidrag til lokalsamfunnet!

I tillegg til alt det andre fine de gjør for barna, har festivalen i år tatt et smart grep. For i tillegg til ”vanlige” forfatterbesøk til alle skoler og alle klassetrinn, stor og staslig festivalåpning med tilhørende eventyrparade i gatene og åpne arrangementer rundt omkring i Grimstad by, sender de et par av oss forfatterne ut til steder der barn oppholder seg om ettermiddagene. Barn som fordi de er opptatt med fritidsaktiviteter antageligvis ellers ikke ville ha deltatt ved et åpent bokarrangement.

Jeg troppet spent opp ved Allegro Ballettstudio mot slutten av et parti klassisk ballet for jenter 6-9 år i går ettermiddag. Der var deler av garderoben og inngangspartiet gjort om til en lesekrok med sofa til meg. Matter og puter var lagt ut på gulvet til jentene. På forhånd var arrangementet annonsert ved at alle de små ballerinaene visste at de var invitert til forfattermøte rett etter dansetrening.

Både arrangørene og jeg var nok ganske spente på hvor mange av de små rosakledte som faktisk ville bli igjen etter trening for å møte meg og bøkene mine. Det var nemlig ingen forhåndspåmelding. Og som alle som noen gang har forsøkt å arrangerer et boktreff, en konsert, en forestilling eller hva det måtte være vet, så kan det være ganske så utfordrende å dra publikum … En helt annen sak er det selvfølgelig når arrangementet er lagt til skole- eller jobbtid, det er obligatorisk frammøte eller «tanteeffekten» som inntreffer ved arrangementer der et barn i familien opptrer og deres familie og venner sikrer et stort antall publikum.

Gleden var derfor stor da vi så at de aller fleste jentene på ballettpartiet satte seg på mattene etter at siste koreografi var gjennomført. Og om det ble en hyggelig stund? Om det ble! Det var superhyggelig! Jeg fikk fortalt mye. Jentene stilte mange spørsmål og til slutt fikk de velge en av bøkene mine som jeg leste fra. Forhåndsinntatt som jeg var, regnet jeg med at de ville høre fra Sara vil bli stjerne, i og med at tema liknet veldig på deres dansehverdag. Men, nei! De var samstemte på at det de ville høre var noe SKUMMELT! Ja, ja – jeg ba alle om å trekke treningsjakkene godt rundt seg og satte i gang lesningen av Åsas grøss.

Et tilleggsmoment som festivalen kanskje ikke hadde planlagt, men som jeg i mitt stille sinn tenker er utrolig viktig, er at foreldrene til en del av de danseglade jentene ble sittende igjen og høre på! For hvem er det som må informeres og opplyses om all spennende og morsom nyskrevet barnelitteratur hvis barna skal få sjans til å slå kloa i en slik bok. Jo, nettopp foreldrene!

Det var med et lykkelig, og en smule rørt, hjerte jeg dro tilbake til Grimstad sentrum onsdag kveld etter opplegget i dansestudioet. Yes! Enda et poeng til Barnebokfestivalen! I ettermiddag er det fotballgutter som skal få møte forfatter Steffen R.M. Sørum etter trening. Jeg skal jammen meg snøre på meg joggeskoa og ta meg en tur opp til fotballbanen selv!

Se NRK-reportasjen fra Festivalåpningen HER

Til tross for at jeg egentlig er hjemme i mammapermisjon denne våren, har jeg takket ja til enkelte oppdrag. Med min fem måneders gamle datter hjemme sammen med sin pappa, suste jeg derfor av gårde i den grå leiebilen (ikke spør meg om hvilket merke det var, for sånt legger jeg aldri merke til) seks dager på rad for å besøke skoler i Akershus.

Jeg må innrømme at jeg hadde grudd meg en del på forhånd. Ikke for selve skolebesøkene. Det fikser jeg, og det synes jeg i grunnen er gøy, men, på grunn av babyen. Hun tar nemlig ikke flaske. Nekter plent å suge i seg pumpet morsmelk. Vil heller ikke ha morsmelkerstatning. Det er kun ekte vare som duger. Dessuten har hun omtrent ikke vært mer enn en meter unna meg siden hun ble født i november. Det er faktisk sant: jeg har knapt nok vært på butikken over gata uten henne …

Derfor: Dårlig samvittighet og bekymring! Jeg beroliget meg selv med at hun selvfølgelig ville få det helt fint sammen med pappan sin. At han som trebarnsfar var godt kvalifisert og faktisk ville klare å trøste, og legge henne. Når jeg ikke var i nærheten, hadde hun (og jeg) jo ikke noe valg. At hun dessuten ikke kom til å sulte i hjel de fire-fem timene jeg var borte daglig fordi vi tross alt klarte å få i henne bittelitt banan og grøt.

Likevel var det med en aldri så liten vond klump i magen jeg satte meg i bilen for å gjennomføre den første turnédagen i forrige uke. Selv om babyen ikke ville drikke pumpe-melk, hadde jeg med brystpumpa og brukte hver lunsjpause på å pumpe melk fra overfylte bryst. For å lette litt på trykket og sånn i tilfelle hun ombestemte seg og ville ha dagen etter …

Vanskelighetsgraden for den hjemmeværende pappaen, og min dårlige samvittighet, økte også en del da vår fem år gamle sønn viste seg å bli syk, slik at han måtte være hjemme fra barnehagen to av dagene. I tillegg var det planleggingsdag i barnehagen to andre dager i den uka. Gulp! Det endte med at jeg tok sønnen med på skolebesøk en av planleggingsdagsdagene. Skikkelig ha-med-dag på jobb!

Selvfølgelig gikk alt bra. Når jeg først var ute og fartet, var det jo ikke noe jeg kunne bistå med hjemme, og timene suste av sted. Jeg fikk støtt tilsendt beroligende mms av en glad, eller sovende baby, av samboeren min. Med klampen i bånn på vei hjem, var det heller ikke så veldig lange strekk jeg var borte. Hjemme ble jeg hver dag møtt av en litt sliten, men fattet, baby, som kastet seg over meg i det jeg kom inn døra, men som hadde hatt det helt fint!

Egentlig var disse dagene på jobb et  fint avbrekk. Jeg fikk en påminnelse om hvordan det er å være på skoleturné, midt i ammetåke-verden. Jeg fikk bekreftet at babyen faktisk klarer seg uten meg noen timer. Dessuten at jeg klarer å gjennomføre jobben min selv med ganske lite søvn innabords. (Jeg har jo ikke sovet en hel natt siden begynnelsen av november. ) Pappaen slapp til, og fikk prøvd seg ordentlig, uten at jeg tok over med det samme noe begynte å bli vrient. Og ikke minst:  Jeg fikk kjenne på hvor FANTASTISK PRIVILEGERT jeg er som skal tilbringe enda noen måneder hjemme med vår lille datter!

Men, før roen senker seg for mor og baby hjemme: I dag pakker vi kofferten full av bøker og bleier og reiser til Barnebokfestivalen i Grimstad. Der skal både samboeren min og jeg ha oppdrag. Babyen blir selvfølgelig med på tur, og vi foreldrene skal bytte på å ha ansvar for henne. For oppdragene mine er jeg overhodet ikke stressa, for innsatsen min ved Barnebokfestivalen er ganske begrenset i år. Jeg skal kun opptre under de to åpningsforestillingene, og møte rosakledte ballettjenter ved et dansestudio med bøkene mine. Det blir altså ingen lange økter for babyen uten mamma. Puh! Jeg satser på godvær, pakker solbrillene både til meg selv og babyen og gleder meg til solfylte trilleturer og morsom bokfestival de neste dagene i Grimstad!

Noe skjedde forrige måned.  Jeg tror jammen meg jeg rykka opp. Opp en divisjon karriere- og jobbmessig. Hvorfor det hendte vet jeg ikke, men at det begynte å skje ting rundt meg, er helt sikkert. Egentlig var det et merkelig tidspunkt for utvikling på karrierefronten, hjemme på mammaperm som jeg er.

Var det fordi jeg rundet førti? Fordi jeg endelig har gitt ut min første ungdomsroman, og dermed ikke lenger kan stemples som ”bare” en lettlestforfatter? Eller fordi jeg hadde begynt å tvile på om jeg skulle fortsette som frilanser, gi opp hele prosjektet og heller skaffe meg en ”ordentlig” jobb? Eller var det rett og slett resultatet av mange års hardt arbeid? Jeg tror på det siste, selv om jeg også fikk en følelse av at det var en beskjed til meg om ikke å gi opp karriere-veien jeg har valgt.

For hva skjedde egentlig i løpet av mars 2013?

Konsertforestillingen HUJEDAMEJ som Karianne Kjærnes, Camilla Susann Haug og jeg har turnert med i regi av Den kulturelle skolesekken ble nominert til Gullsekken – den kulturelle skolesekkens egen pris for beste DKS-produksjon. Vi vant ikke, men det var en ære og en fjær i hatten å bli nominert!

Foto: Kjersti Stenseng, Twitter

Jeg ble spurt om å være en av fire innledere under oppstartsmøtet for Det nye Kulturløftet. De andre innlederne var filmregissør og forfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen, sjef for Det Norske Teateret Erik Ulfsby og bygdeamassadørene Jo Kristian Kvernland og Håvard Haugan. Noen, og ikke hvem som helst, men faktisk Kulturdepartementet og kulturminister Hadia Tajik, ønsket å vite hva jeg, Eldrid Johansen, frilanser innen diverse kunst og kulturuttrykk, syntes fungerte innenfor kulturbransjen og hva de eventuelt burde gjøre noe med. Da jeg 6. mars sto på scenen og innledet foran store deler av Kultur-Norge: Departementet, organisasjonene, institusjonene og paraplyorganisasjonene, var det nettopp den følelsen jeg fikk – at jeg hadde rykka opp.

Det tikket inn en mail fra Den kulturelle skolesekken i Oslo som ønsket HUJEDAMEJ som en del av sine faste produksjoner i grunnskolen fra neste skoleår. Da jeg så lista over hvilke andre institusjoner og aktører som sto bak de andre faste produksjonene fikk jeg hakeslepp: Nationaltheatret, Det Norske Teateret, Teknisk Museum, Oslo-Filharmonien, Oslo Kino, Fotballmuseet, Munch-museet, Dansens Hus, Nobels Fredssenter, Deichmanske bibliotek …

Ungdomsromanen min Charliblogg ble viet stor spalteplass i Aftenposten onsdag 13. mars under overskriften ”Det knallharde presset på unge jenter,” der bokanmelder Mette Hofsødegård blant annet skrev: ”Det er blitt en realistisk, spennende og veldig ubehagelig roman.”

En uke senere sto jeg igjen på scenen foran Kulturminister Hadia Tajik, denne gangen som sanger sammen med Karianne og Camilla under prisutdelingen av Kulturdepartementets priser til barne – og ungdomslitteratur. Vi viste utdrag fra HUJEDAMEJ, og igjen var tilhørerne ansatte i Kulturdepartementet, ansatte i Norsk Barnebokinstitutt, forlagsfolk og prisvinnende forfatterkollegaer. Så i tillegg til den snodige opplevelsen det var å opptre som sanger foran mange jeg vet av og til og med kjenner, kom litt av den samme følelsen som hadde dukket opp flere ganger i løpet av mars – at jeg hadde rykka opp.

I forrige uke ble jeg tildelt et fint diversestipend fra Kulturrådet til et litterært prosjekt jeg har søkt støtte til i årevis. Endelig!

Jeg skal ikke skryte på meg å være en del av noe elitelag ennå. Dit vet jeg ikke om jeg når. Jeg er dessuten såpass norsk og såpass jente at jeg ikke helt klarer å glede meg over framgangen og selvfølgelig tenker: ”Ja, ja – det var det. Og særlig når jeg begynner å snakke og skrive om det – da tar nok den positive utviklingen garantert slutt. Medvinds-kvota er sikkert fylt opp, og jeg må forvente å måtte jobbe enda mye mer og bli slått desto hardere ned i bakken rundt neste sving…”

Vel, vel. Vi får se. Det er uansett fint å kjenne på følelsen av at mange års hard frilansjobbing kan ha gitt resultater. Hvilken divisjon jeg nå befinner meg i, gjenstår å se. Det jeg i alle fall vet, er at jeg har kalenderen full av bookede jobber, skoleturneer og oppdrag både dette året og året etter, og at jeg har flere bokmanus på gang. Jeg får bare gjøre som jeg alltid har gjort– fortsette å jobbe hardt og mye. Så får tiden vise om det bare var et blaff av en følelse i mars 2013 eller om jeg virkelig har rykka opp.

I går, 6. mars 2013, var jeg en av fire innledere under oppstartsmøtet for det nye Kulturløftet. De andre innlederne var Erik Ulfsby, sjef for Det Norske Teatret, Ulrik Imtiaz Rolfsen, filmreggisør og bygdeambassadørene (eller bygdetullingene, som de gjerne selv ville bli omtalt som) Jo Kristian Kvernland og Håvard Haugan.

Kulturdepartementet har bedt meg om å skrive ned innlegget slik at det kan legges ut på deres nettside, så da kommer det også her – omtrent slik jeg fremførte det.

Foto: Kjersti Stenseng, Twitter

1) Som kulturarbeider/kunstner innenfor flere uttrykk, er det første jeg vil slå fast er at Den kulturelle skolesekken er et suksessprosjekt som må tas godt vare på, pleies og videreføres. Min erfaring er at elevene sitter igjen engasjerte og inspirerte etter skolebesøk. Klassen synes plutselig det er gøy å lese, ønsker å skrive selv, og det nye drømmeyrket er forfatter. Når jeg reiser med musikk og teaterproduksjoner hører jeg elevene nynne på sangene og danse i korridorene etter endt gymsal-konsert-opplevelse. Heldigvis er det ganske langt mellom opplevelsene der jeg kommer til en skole og læreren utbryter: ”Å nei, i dag som klassen hadde gledet seg sånn til å ha gym!”, ”Er dette noe som er pålagt oss?” Eller  skoler der verken lærere eller elever vet hvordan å ta i mot noen utenfra, langt mindre hvordan oppføre seg under en konsert. Da tenker jeg at det er desto viktigere at de får besøk av skolesekken!

2) Norge som nasjon er opptatt at barn og ungdom skal ha gode lese – og skriveferdigheter. At i det ligger nøkkelen til veldig mye annet. For å oppnå dette har vi bl.a. bruk for gode, tilpassede bøker, lettlestbøker med begrenset antall ord og enkelt språk. Når jeg reiser rundt i Norge med opplegg rundt mine lettlestbøker, er tilbakemeldingen fra lærere og bibliotekarer, og ikke minst fra elevene, at det er slike bøker de vil ha flere av! Nå ble barna oppslukte. Nå ønsket de å lese en hel bok selv. Nå ble leselysten tent og de styrter av sted til biblioteket for å låne en bok i samme kategori. Nå vil de lese mer, og mer, og mer … Det som er så synd er at det slettes ikke er alltid disse bøkene finnes på bibliotekene, fordi lettlestlitteratur sjeldent påmeldes innkjøpsordningen.

Jeg mener man bør åpne for å inkludere lettlestlitteratur i innkjøpsordningen, gjerne med en egen kategori. Hvis en barnebok blir påmeldt og innkjøpt av Kulturrådet, sendes 1550 eksemplarer automatisk til landets bibliotek, og bøkene når dem de skal. Dessuten slipper da bibliotekarer, som allerede sliter med tynne budsjett, å skrape sammen midler for å få kjøpt inn lettlestlitteraturen de har behov for.

3) Jeg vil også benytte meg av anledningen til å løfte fram et enkeltprosjekt som favner mange kulturuttrykk og som jeg har sett gi utrolige resultater. Musikal Crash Course, som for noen år siden ble arrangert i regi av Musikk i skolen. Et prosjekter der innleide instruktører kommer til en skole, tar over et helt trinn i et par uker, og jobber mot en forestilling, en musikal. Hele trinnet settes i sving og deles i grupper etter interesser: Teknikk (lyd og lys), kostyme, rekvisitt, kulissmaking, maling, pr, foto, film, band (man tar i bruk de instrumentene elevene spiller) og sang, dans, skuespill – her jobber man altså tverrfaglig med et mangfold av kunstuttrykk og ALLE får være med!

Talenter skolen ikke ante noe om løftes fram (og ofte er ikke talentet klar over det selv heller), og det hører mer med til regelen enn til unntaket at minst en av skolens verste bøller viser seg å ha et scenisk talent, får en hovedrolle og plutselig møter på skolen, jobber iherdig og får elever, og ikke minst målløse lærere, til å gråte under premieren!

4) Sist, men ikke minst: Hvis man ønsker seg et levende kulturliv, så trengs det flere faste, betalte arbeidsplasser! På min ønskeliste står det for eksempel profesjonalisering av kor og vokalensembler. Høyt utdannede sangere trenger arbeidsplasser utenfor opera og kirkerom.

Det skjer dessverre i stedet en lekkasje fra arbeidsmarkedet vårt ved at gratisarbeidene studenter, særlig innen musikalfaget, men også instrumentalister, blir benyttet for eksempel i teateroppsetninger og i Nrk-produksjoner. Når i tillegg musikerne i orkestergraven og sangerne på scenen blir erstattet med forhåndsinnspilt komp og vokal på tape, da blir jeg ganske bekymret.

Vi som jobber innen kulturbransjen trenger like faglige rettigheter som alle andre yrkesgrupper. Det ville jeg ha jobbet for hvis jeg var kulturminister!

Foto: KUD Ketil Frøland

Sjekk ut Hadia Tajiks landsdekkende turnéplan og kom på møtene! Evt. gå inn på www.regjeringen.no/kulturloftet for egne innspill! Dette er vår sjanse til å bli hørt før et nytt Kulturløft skal lanseres – ikke gå glipp av den!

Bilder fra oppstartsmøtet

Vår produksjon HUJEDAMEJ – en musikalsk hyllest til karakterene i Astrid Lindgrens univers, er nominert til Gullsekken 2013! Hurra!

Gullsekken er en årlig prisutdeling knyttet til Den kulturelle skolesekken – en nasjonal satsing som skal bidra til at alle elever i norske skoler får møte profesjonell kunst og kultur av alle slag. Én skole og én produksjon vinner hver sin pris, og kåres av en fagjury.

Det er fylkeskommunene som velger ut inntil to kandidater hver, og Hedmark har i år nominert oss etter forslag fra Turnéorganisasjonen for Hedmark. Vi vet at de er fornøyde med oss, for når Karianne Kjærnes, Camilla S. Haug og jeg skal turnere i regi av Dks skoleåret 2013/14, blir det for tredje år på rad i Hedmark.

Det er en stor ære å bli nominert til Gullsekken, for det er mange gode produksjoner og svært talentfulle aktører innenfor alle kunstarter som turnerer med produksjoner.

Finalistene til Gullsekken plukkes ut av fagjuryen basert på en begrunnelse fra dem som nominerte, samt et filmopptak av produksjonen. Vinnerskolen og vinnerproduksjonen mottar hver sin sjekk på 100.000 kroner,  og offentliggjøres i Bergen 20. mars. Pengene til vinnerproduksjonen skal investeres i videreutvikling av kulturuttrykket. Pengene til vinnerskolen skal gå til deres videre arbeid med kunst og kultur.

Begrunnelsen Turnéorganisasjonen for Hedmark har brukt i nominasjonsprosessen, og hvorfor de mener HUJEDAMEJ bør tildeles GULLSEKKEN

• Kunstnerne blander eminent sang, god fortelling og flotte arrangement.
• Forestillingen er lekent og levende formidlet.
• Forestillingen gir både gjenkjennelse, opplevelse og deltagelse.
• Forestillingen er tro mot Astrid Lindgrens fortellinger og treffer hode og hjerte – uansett alder.
• Kunstnere av internasjonalt format trives med å formidle til elever på deres skoler!

Camilla, Karianne og jeg koser oss stort når vi turnerer med denne produksjonen! Det er antageligvis det som merkes, synes og høres og derfor vi er blitt nominerte til Gullsekken. Dessverre var ikke vår produksjon blant de fire finalistene denne gangen, men stas å være nominert likevel! Vi gleder oss til å fortsette å reise rundt  med HUJEDAMEJ! Neste skoleår er det skoler i Oslo og i Hedmark som får besøk av oss! (Året etter er vi allerede tinget til Oppland.)

Men nå, først: Gullsekknominasjon. HEIA, HUJEDAMEJ!!!

Det er noe med det å fylle rundt år … Med en aldri så liten guffen følelse i magen innser jeg at førtiårsdagen min nærmer seg. Det er ikke sånn at jeg tenker på det hele tiden. Men, at vissheten faller ned i hodet på meg så ofte som et par ganger daglig, er ikke til å komme bort i fra. Kanskje fordi jeg har mye tid til å tenke for øyeblikket, hjemme i barselpermisjon som jeg er. Kanskje fordi jeg skjønner at jeg MÅ planlegge en eller annen feiring av den runde dagen min, og at denne feiringen (=STASLIG FEST) må flyttes til seinere i år i og med vår lille datter som krever meg fullt og helt på kveldstid. Likevel innser jeg at jeg blir nødt til å arrangere et eller annet på selve førtiårsdagen min. Kalle sammen noen nære frilansvenninner som kan stikke innom og gjøre stas på meg den formiddagen. For så godt kjenner jeg meg selv, og så barnslig er jeg altså, at jeg vet at jeg kommer til å gråte, ikke bare en liten, men en ganske stor skvett, dersom den mandagen ikke blir eksepsjonelt bra og hyggelig, og jeg ikke føler meg tilstrekkelig satt pris på og feiret.

Når panikken over å fylle ”førr” tar meg, trøster jeg meg med at førti er de nye tretti, at jeg i høst ble spurt om jeg ville prøvefilme for jobb som værdame på TV2 (!), og ikke minst at mange jeg kjenner har vært igjennom førtiårsdagen og ser ut til å ha taklet det utmerket. ”Den eneste forskjellen er at jeg føler jeg blir tatt mer seriøst – jeg er ikke en barnerumpe lenger, og har mye mer tyngde i alt jeg sier og gjør.” Vel, vel … Sånn føles det ikke helt for meg. Jeg kjenner meg akkurat slik jeg alltid har gjort, jeg. Sjenert og usikker som en fjortis den ene dagen, litt mer tøff den andre. Men en voksen dame? Med tyngde, og langt fra noen barnerumpe? Hm … Fortsatt kjennes det som om jeg har lurt noen når de oppfatter meg som voksen. På samme måte som jeg følte det da jeg var 35. Da jeg var 30. Da jeg var 25. Da jeg var 20. Nesten til og med som da jeg var 15, i hvert fall 18 …  Det er vel bare sånn det er, da.  I hvert fall for meg. I det jeg skriver dette, husker jeg at min mormor, Beppen (som har vært død i snart tjue år) satt på aldershjemmet som nittiåring og utbrøt: ”Jeg føler meg jo akkurat slik jeg alltid har vært! Ikke som det gamle, rynkete kjerringa jeg ser i speilet … ”

Heldigvis er jeg ikke spesielt rynkete ennå. Men jeg må vel erkjenne at jeg ved å runde førti sannsynligvis (og forhåpentligvis!) befinner meg midt i livet. Jeg får heller jobbe med innstillingen – om glasset er halvtomt eller halvfullt. Løfte blikket opp fra det skumle tallet og ta en titt på menneskene jeg har rundt meg. Foreldrene mine, for eksempel, som nærmer seg sytti, er aktive, engasjerte, ungdommelige og omtrent akkurat slik de alltid har vært.

Det koker vel egentlig ned til det, at om jeg er gammal og ”fer´ig” eller ei, kommer an på øyet som ser. Min eldste sønn svarte meg nemlig slik da jeg for ti år siden sto overfor den samme runde år-panikken og fisket. ”For jeg er jo en sånn ung, kul mamma, nærmest en ungdom, jeg, ikke sant?” Hvorpå han stirret uforstående på meg og bestemt fastslo: ”Nei, mamma. Du er DAME!”

Dame, eller ikke. Jeg kommer til å fortsette å trene for å kjenne meg ung, slank og sterk, pynte meg med diamanter i håret, kle meg i trange jeans (så lenge det er moderne) og sannsynligvis føle meg akkurat slik jeg har følt meg hele tiden. Mitt lange hår, noe jeg syntes var fullstendig patetisk på voksne damer da jeg var femten, skal jeg beholde leeenge ennå! Og når jeg irriterer meg over at håret mørkner mer og mer, legger jeg også fnisende merke til en helt annen forsiktig utvikling. HAH – Jeg går mot naturlig platinablond!!!

Hilsen fortsatt ung og lovende Johansen;-)