Eldrid Johansen

Grimstad bibliotek har et helt unikt opplegg på gang. Som første bibliotek i Norge har de hver mandag en hund på jobb i sin filial. Det er ikke en hvilken som helst hund som kommer og tilbringer tid i biblioteket. Det er kongepuddelen Molly – en ekte lesehund! Hun kommer fra det første kullet av lesehunder i Norge, en utdannet terapihund som barn med lesevansker kan lese for. Lesestunden for Molly har blitt et enormt populært tiltak siden biblioteket startet med ordningen i oktober 2012 etter en henvendelse fra matmoren til Molly, Carol Østby. Barn strømmer til biblioteket på mandagene for å lese for Molly, og det har vist seg nødvendig å ha påmeldingslister for å få utdelt 20 leseminutter sammen med lesehunden.

Foto hentet fra NRKinnslaget

I følge bibliotekarene utspiller det seg mange rørende og sterke scener i biblioteket disse mandagene. Barn som tidligere ikke har klart, eller villet, lese for noen eller noe sitter hele det lange strekket sitt og leser for hunden. Det har virkelig løsnet for mange.  For her har de en tilhører som aldri kommer med kommentarer eller spørsmål til det som leses, eller til hvordan det leses. En konsentrert lytter med myk pels som har en svært beroligende effekt å klappe på mens man leser. En lytter som er trent til å aldri gjespe under lesning, som kan peke i boken og som legger en myk labb på siden dersom barnet stopper å lese.

I forrige uke hadde Molly to vikarer på jobb, labradoren Snøfte og chihuahuaen Thalia. De ble tilkalt da Molly måtte ta ferie fordi hun hadde løpetid. De to vikarhundene er snart ferdig med lesehundutdannelsen, og kom hele veien fra Oslo for å steppe inn for Molly.

Foto hentet fra Grimstad Adressetidene, Camilla Hovstø

Grimstad er virkelig stedet å være når det gjelder barn, litteratur og lesning. Ikke bare arrangerer de den flotte Barnebokfestivalen, men også med dette prosjektet er de først ut i landet. Det er bare å ta av seg hatten for lesehundprosjektet og Molly, og heie fram nye kull med lesehunder som kan hjelpe barn med lesevansker over hele Norge!

foto hentet fra NRKinnslaget

Se NRKinnslag om lesehunden Molly HER!

Barnebokfestivalen i Grimstad står, etter min mening, i en særstilling når det gjelder bokfestivaler i Norge. Her er det utelukkende barne- og ungdomslitteratur som står i fokus, og festivalen klarer i løpet av de få aprildagene festivalen varer å få litteratur og forfattere ut til alle barn og ungdommer i området. En fantastisk festival drevet av fantastiske folk som garantert gjør en stor forskjell og gir et enormt viktig bidrag til lokalsamfunnet!

I tillegg til alt det andre fine de gjør for barna, har festivalen i år tatt et smart grep. For i tillegg til ”vanlige” forfatterbesøk til alle skoler og alle klassetrinn, stor og staslig festivalåpning med tilhørende eventyrparade i gatene og åpne arrangementer rundt omkring i Grimstad by, sender de et par av oss forfatterne ut til steder der barn oppholder seg om ettermiddagene. Barn som fordi de er opptatt med fritidsaktiviteter antageligvis ellers ikke ville ha deltatt ved et åpent bokarrangement.

Jeg troppet spent opp ved Allegro Ballettstudio mot slutten av et parti klassisk ballet for jenter 6-9 år i går ettermiddag. Der var deler av garderoben og inngangspartiet gjort om til en lesekrok med sofa til meg. Matter og puter var lagt ut på gulvet til jentene. På forhånd var arrangementet annonsert ved at alle de små ballerinaene visste at de var invitert til forfattermøte rett etter dansetrening.

Både arrangørene og jeg var nok ganske spente på hvor mange av de små rosakledte som faktisk ville bli igjen etter trening for å møte meg og bøkene mine. Det var nemlig ingen forhåndspåmelding. Og som alle som noen gang har forsøkt å arrangerer et boktreff, en konsert, en forestilling eller hva det måtte være vet, så kan det være ganske så utfordrende å dra publikum … En helt annen sak er det selvfølgelig når arrangementet er lagt til skole- eller jobbtid, det er obligatorisk frammøte eller «tanteeffekten» som inntreffer ved arrangementer der et barn i familien opptrer og deres familie og venner sikrer et stort antall publikum.

Gleden var derfor stor da vi så at de aller fleste jentene på ballettpartiet satte seg på mattene etter at siste koreografi var gjennomført. Og om det ble en hyggelig stund? Om det ble! Det var superhyggelig! Jeg fikk fortalt mye. Jentene stilte mange spørsmål og til slutt fikk de velge en av bøkene mine som jeg leste fra. Forhåndsinntatt som jeg var, regnet jeg med at de ville høre fra Sara vil bli stjerne, i og med at tema liknet veldig på deres dansehverdag. Men, nei! De var samstemte på at det de ville høre var noe SKUMMELT! Ja, ja – jeg ba alle om å trekke treningsjakkene godt rundt seg og satte i gang lesningen av Åsas grøss.

Et tilleggsmoment som festivalen kanskje ikke hadde planlagt, men som jeg i mitt stille sinn tenker er utrolig viktig, er at foreldrene til en del av de danseglade jentene ble sittende igjen og høre på! For hvem er det som må informeres og opplyses om all spennende og morsom nyskrevet barnelitteratur hvis barna skal få sjans til å slå kloa i en slik bok. Jo, nettopp foreldrene!

Det var med et lykkelig, og en smule rørt, hjerte jeg dro tilbake til Grimstad sentrum onsdag kveld etter opplegget i dansestudioet. Yes! Enda et poeng til Barnebokfestivalen! I ettermiddag er det fotballgutter som skal få møte forfatter Steffen R.M. Sørum etter trening. Jeg skal jammen meg snøre på meg joggeskoa og ta meg en tur opp til fotballbanen selv!

Se NRK-reportasjen fra Festivalåpningen HER

Til tross for at jeg egentlig er hjemme i mammapermisjon denne våren, har jeg takket ja til enkelte oppdrag. Med min fem måneders gamle datter hjemme sammen med sin pappa, suste jeg derfor av gårde i den grå leiebilen (ikke spør meg om hvilket merke det var, for sånt legger jeg aldri merke til) seks dager på rad for å besøke skoler i Akershus.

Jeg må innrømme at jeg hadde grudd meg en del på forhånd. Ikke for selve skolebesøkene. Det fikser jeg, og det synes jeg i grunnen er gøy, men, på grunn av babyen. Hun tar nemlig ikke flaske. Nekter plent å suge i seg pumpet morsmelk. Vil heller ikke ha morsmelkerstatning. Det er kun ekte vare som duger. Dessuten har hun omtrent ikke vært mer enn en meter unna meg siden hun ble født i november. Det er faktisk sant: jeg har knapt nok vært på butikken over gata uten henne …

Derfor: Dårlig samvittighet og bekymring! Jeg beroliget meg selv med at hun selvfølgelig ville få det helt fint sammen med pappan sin. At han som trebarnsfar var godt kvalifisert og faktisk ville klare å trøste, og legge henne. Når jeg ikke var i nærheten, hadde hun (og jeg) jo ikke noe valg. At hun dessuten ikke kom til å sulte i hjel de fire-fem timene jeg var borte daglig fordi vi tross alt klarte å få i henne bittelitt banan og grøt.

Likevel var det med en aldri så liten vond klump i magen jeg satte meg i bilen for å gjennomføre den første turnédagen i forrige uke. Selv om babyen ikke ville drikke pumpe-melk, hadde jeg med brystpumpa og brukte hver lunsjpause på å pumpe melk fra overfylte bryst. For å lette litt på trykket og sånn i tilfelle hun ombestemte seg og ville ha dagen etter …

Vanskelighetsgraden for den hjemmeværende pappaen, og min dårlige samvittighet, økte også en del da vår fem år gamle sønn viste seg å bli syk, slik at han måtte være hjemme fra barnehagen to av dagene. I tillegg var det planleggingsdag i barnehagen to andre dager i den uka. Gulp! Det endte med at jeg tok sønnen med på skolebesøk en av planleggingsdagsdagene. Skikkelig ha-med-dag på jobb!

Selvfølgelig gikk alt bra. Når jeg først var ute og fartet, var det jo ikke noe jeg kunne bistå med hjemme, og timene suste av sted. Jeg fikk støtt tilsendt beroligende mms av en glad, eller sovende baby, av samboeren min. Med klampen i bånn på vei hjem, var det heller ikke så veldig lange strekk jeg var borte. Hjemme ble jeg hver dag møtt av en litt sliten, men fattet, baby, som kastet seg over meg i det jeg kom inn døra, men som hadde hatt det helt fint!

Egentlig var disse dagene på jobb et  fint avbrekk. Jeg fikk en påminnelse om hvordan det er å være på skoleturné, midt i ammetåke-verden. Jeg fikk bekreftet at babyen faktisk klarer seg uten meg noen timer. Dessuten at jeg klarer å gjennomføre jobben min selv med ganske lite søvn innabords. (Jeg har jo ikke sovet en hel natt siden begynnelsen av november. ) Pappaen slapp til, og fikk prøvd seg ordentlig, uten at jeg tok over med det samme noe begynte å bli vrient. Og ikke minst:  Jeg fikk kjenne på hvor FANTASTISK PRIVILEGERT jeg er som skal tilbringe enda noen måneder hjemme med vår lille datter!

Men, før roen senker seg for mor og baby hjemme: I dag pakker vi kofferten full av bøker og bleier og reiser til Barnebokfestivalen i Grimstad. Der skal både samboeren min og jeg ha oppdrag. Babyen blir selvfølgelig med på tur, og vi foreldrene skal bytte på å ha ansvar for henne. For oppdragene mine er jeg overhodet ikke stressa, for innsatsen min ved Barnebokfestivalen er ganske begrenset i år. Jeg skal kun opptre under de to åpningsforestillingene, og møte rosakledte ballettjenter ved et dansestudio med bøkene mine. Det blir altså ingen lange økter for babyen uten mamma. Puh! Jeg satser på godvær, pakker solbrillene både til meg selv og babyen og gleder meg til solfylte trilleturer og morsom bokfestival de neste dagene i Grimstad!

Noe skjedde forrige måned.  Jeg tror jammen meg jeg rykka opp. Opp en divisjon karriere- og jobbmessig. Hvorfor det hendte vet jeg ikke, men at det begynte å skje ting rundt meg, er helt sikkert. Egentlig var det et merkelig tidspunkt for utvikling på karrierefronten, hjemme på mammaperm som jeg er.

Var det fordi jeg rundet førti? Fordi jeg endelig har gitt ut min første ungdomsroman, og dermed ikke lenger kan stemples som ”bare” en lettlestforfatter? Eller fordi jeg hadde begynt å tvile på om jeg skulle fortsette som frilanser, gi opp hele prosjektet og heller skaffe meg en ”ordentlig” jobb? Eller var det rett og slett resultatet av mange års hardt arbeid? Jeg tror på det siste, selv om jeg også fikk en følelse av at det var en beskjed til meg om ikke å gi opp karriere-veien jeg har valgt.

For hva skjedde egentlig i løpet av mars 2013?

Konsertforestillingen HUJEDAMEJ som Karianne Kjærnes, Camilla Susann Haug og jeg har turnert med i regi av Den kulturelle skolesekken ble nominert til Gullsekken – den kulturelle skolesekkens egen pris for beste DKS-produksjon. Vi vant ikke, men det var en ære og en fjær i hatten å bli nominert!

Foto: Kjersti Stenseng, Twitter

Jeg ble spurt om å være en av fire innledere under oppstartsmøtet for Det nye Kulturløftet. De andre innlederne var filmregissør og forfatter Ulrik Imtiaz Rolfsen, sjef for Det Norske Teateret Erik Ulfsby og bygdeamassadørene Jo Kristian Kvernland og Håvard Haugan. Noen, og ikke hvem som helst, men faktisk Kulturdepartementet og kulturminister Hadia Tajik, ønsket å vite hva jeg, Eldrid Johansen, frilanser innen diverse kunst og kulturuttrykk, syntes fungerte innenfor kulturbransjen og hva de eventuelt burde gjøre noe med. Da jeg 6. mars sto på scenen og innledet foran store deler av Kultur-Norge: Departementet, organisasjonene, institusjonene og paraplyorganisasjonene, var det nettopp den følelsen jeg fikk – at jeg hadde rykka opp.

Det tikket inn en mail fra Den kulturelle skolesekken i Oslo som ønsket HUJEDAMEJ som en del av sine faste produksjoner i grunnskolen fra neste skoleår. Da jeg så lista over hvilke andre institusjoner og aktører som sto bak de andre faste produksjonene fikk jeg hakeslepp: Nationaltheatret, Det Norske Teateret, Teknisk Museum, Oslo-Filharmonien, Oslo Kino, Fotballmuseet, Munch-museet, Dansens Hus, Nobels Fredssenter, Deichmanske bibliotek …

Ungdomsromanen min Charliblogg ble viet stor spalteplass i Aftenposten onsdag 13. mars under overskriften ”Det knallharde presset på unge jenter,” der bokanmelder Mette Hofsødegård blant annet skrev: ”Det er blitt en realistisk, spennende og veldig ubehagelig roman.”

En uke senere sto jeg igjen på scenen foran Kulturminister Hadia Tajik, denne gangen som sanger sammen med Karianne og Camilla under prisutdelingen av Kulturdepartementets priser til barne – og ungdomslitteratur. Vi viste utdrag fra HUJEDAMEJ, og igjen var tilhørerne ansatte i Kulturdepartementet, ansatte i Norsk Barnebokinstitutt, forlagsfolk og prisvinnende forfatterkollegaer. Så i tillegg til den snodige opplevelsen det var å opptre som sanger foran mange jeg vet av og til og med kjenner, kom litt av den samme følelsen som hadde dukket opp flere ganger i løpet av mars – at jeg hadde rykka opp.

I forrige uke ble jeg tildelt et fint diversestipend fra Kulturrådet til et litterært prosjekt jeg har søkt støtte til i årevis. Endelig!

Jeg skal ikke skryte på meg å være en del av noe elitelag ennå. Dit vet jeg ikke om jeg når. Jeg er dessuten såpass norsk og såpass jente at jeg ikke helt klarer å glede meg over framgangen og selvfølgelig tenker: ”Ja, ja – det var det. Og særlig når jeg begynner å snakke og skrive om det – da tar nok den positive utviklingen garantert slutt. Medvinds-kvota er sikkert fylt opp, og jeg må forvente å måtte jobbe enda mye mer og bli slått desto hardere ned i bakken rundt neste sving…”

Vel, vel. Vi får se. Det er uansett fint å kjenne på følelsen av at mange års hard frilansjobbing kan ha gitt resultater. Hvilken divisjon jeg nå befinner meg i, gjenstår å se. Det jeg i alle fall vet, er at jeg har kalenderen full av bookede jobber, skoleturneer og oppdrag både dette året og året etter, og at jeg har flere bokmanus på gang. Jeg får bare gjøre som jeg alltid har gjort– fortsette å jobbe hardt og mye. Så får tiden vise om det bare var et blaff av en følelse i mars 2013 eller om jeg virkelig har rykka opp.

I går, 6. mars 2013, var jeg en av fire innledere under oppstartsmøtet for det nye Kulturløftet. De andre innlederne var Erik Ulfsby, sjef for Det Norske Teatret, Ulrik Imtiaz Rolfsen, filmreggisør og bygdeambassadørene (eller bygdetullingene, som de gjerne selv ville bli omtalt som) Jo Kristian Kvernland og Håvard Haugan.

Kulturdepartementet har bedt meg om å skrive ned innlegget slik at det kan legges ut på deres nettside, så da kommer det også her – omtrent slik jeg fremførte det.

Foto: Kjersti Stenseng, Twitter

1) Som kulturarbeider/kunstner innenfor flere uttrykk, er det første jeg vil slå fast er at Den kulturelle skolesekken er et suksessprosjekt som må tas godt vare på, pleies og videreføres. Min erfaring er at elevene sitter igjen engasjerte og inspirerte etter skolebesøk. Klassen synes plutselig det er gøy å lese, ønsker å skrive selv, og det nye drømmeyrket er forfatter. Når jeg reiser med musikk og teaterproduksjoner hører jeg elevene nynne på sangene og danse i korridorene etter endt gymsal-konsert-opplevelse. Heldigvis er det ganske langt mellom opplevelsene der jeg kommer til en skole og læreren utbryter: ”Å nei, i dag som klassen hadde gledet seg sånn til å ha gym!”, ”Er dette noe som er pålagt oss?” Eller  skoler der verken lærere eller elever vet hvordan å ta i mot noen utenfra, langt mindre hvordan oppføre seg under en konsert. Da tenker jeg at det er desto viktigere at de får besøk av skolesekken!

2) Norge som nasjon er opptatt at barn og ungdom skal ha gode lese – og skriveferdigheter. At i det ligger nøkkelen til veldig mye annet. For å oppnå dette har vi bl.a. bruk for gode, tilpassede bøker, lettlestbøker med begrenset antall ord og enkelt språk. Når jeg reiser rundt i Norge med opplegg rundt mine lettlestbøker, er tilbakemeldingen fra lærere og bibliotekarer, og ikke minst fra elevene, at det er slike bøker de vil ha flere av! Nå ble barna oppslukte. Nå ønsket de å lese en hel bok selv. Nå ble leselysten tent og de styrter av sted til biblioteket for å låne en bok i samme kategori. Nå vil de lese mer, og mer, og mer … Det som er så synd er at det slettes ikke er alltid disse bøkene finnes på bibliotekene, fordi lettlestlitteratur sjeldent påmeldes innkjøpsordningen.

Jeg mener man bør åpne for å inkludere lettlestlitteratur i innkjøpsordningen, gjerne med en egen kategori. Hvis en barnebok blir påmeldt og innkjøpt av Kulturrådet, sendes 1550 eksemplarer automatisk til landets bibliotek, og bøkene når dem de skal. Dessuten slipper da bibliotekarer, som allerede sliter med tynne budsjett, å skrape sammen midler for å få kjøpt inn lettlestlitteraturen de har behov for.

3) Jeg vil også benytte meg av anledningen til å løfte fram et enkeltprosjekt som favner mange kulturuttrykk og som jeg har sett gi utrolige resultater. Musikal Crash Course, som for noen år siden ble arrangert i regi av Musikk i skolen. Et prosjekter der innleide instruktører kommer til en skole, tar over et helt trinn i et par uker, og jobber mot en forestilling, en musikal. Hele trinnet settes i sving og deles i grupper etter interesser: Teknikk (lyd og lys), kostyme, rekvisitt, kulissmaking, maling, pr, foto, film, band (man tar i bruk de instrumentene elevene spiller) og sang, dans, skuespill – her jobber man altså tverrfaglig med et mangfold av kunstuttrykk og ALLE får være med!

Talenter skolen ikke ante noe om løftes fram (og ofte er ikke talentet klar over det selv heller), og det hører mer med til regelen enn til unntaket at minst en av skolens verste bøller viser seg å ha et scenisk talent, får en hovedrolle og plutselig møter på skolen, jobber iherdig og får elever, og ikke minst målløse lærere, til å gråte under premieren!

4) Sist, men ikke minst: Hvis man ønsker seg et levende kulturliv, så trengs det flere faste, betalte arbeidsplasser! På min ønskeliste står det for eksempel profesjonalisering av kor og vokalensembler. Høyt utdannede sangere trenger arbeidsplasser utenfor opera og kirkerom.

Det skjer dessverre i stedet en lekkasje fra arbeidsmarkedet vårt ved at gratisarbeidene studenter, særlig innen musikalfaget, men også instrumentalister, blir benyttet for eksempel i teateroppsetninger og i Nrk-produksjoner. Når i tillegg musikerne i orkestergraven og sangerne på scenen blir erstattet med forhåndsinnspilt komp og vokal på tape, da blir jeg ganske bekymret.

Vi som jobber innen kulturbransjen trenger like faglige rettigheter som alle andre yrkesgrupper. Det ville jeg ha jobbet for hvis jeg var kulturminister!

Foto: KUD Ketil Frøland

Sjekk ut Hadia Tajiks landsdekkende turnéplan og kom på møtene! Evt. gå inn på www.regjeringen.no/kulturloftet for egne innspill! Dette er vår sjanse til å bli hørt før et nytt Kulturløft skal lanseres – ikke gå glipp av den!

Bilder fra oppstartsmøtet

Vår produksjon HUJEDAMEJ – en musikalsk hyllest til karakterene i Astrid Lindgrens univers, er nominert til Gullsekken 2013! Hurra!

Gullsekken er en årlig prisutdeling knyttet til Den kulturelle skolesekken – en nasjonal satsing som skal bidra til at alle elever i norske skoler får møte profesjonell kunst og kultur av alle slag. Én skole og én produksjon vinner hver sin pris, og kåres av en fagjury.

Det er fylkeskommunene som velger ut inntil to kandidater hver, og Hedmark har i år nominert oss etter forslag fra Turnéorganisasjonen for Hedmark. Vi vet at de er fornøyde med oss, for når Karianne Kjærnes, Camilla S. Haug og jeg skal turnere i regi av Dks skoleåret 2013/14, blir det for tredje år på rad i Hedmark.

Det er en stor ære å bli nominert til Gullsekken, for det er mange gode produksjoner og svært talentfulle aktører innenfor alle kunstarter som turnerer med produksjoner.

Finalistene til Gullsekken plukkes ut av fagjuryen basert på en begrunnelse fra dem som nominerte, samt et filmopptak av produksjonen. Vinnerskolen og vinnerproduksjonen mottar hver sin sjekk på 100.000 kroner,  og offentliggjøres i Bergen 20. mars. Pengene til vinnerproduksjonen skal investeres i videreutvikling av kulturuttrykket. Pengene til vinnerskolen skal gå til deres videre arbeid med kunst og kultur.

Begrunnelsen Turnéorganisasjonen for Hedmark har brukt i nominasjonsprosessen, og hvorfor de mener HUJEDAMEJ bør tildeles GULLSEKKEN

• Kunstnerne blander eminent sang, god fortelling og flotte arrangement.
• Forestillingen er lekent og levende formidlet.
• Forestillingen gir både gjenkjennelse, opplevelse og deltagelse.
• Forestillingen er tro mot Astrid Lindgrens fortellinger og treffer hode og hjerte – uansett alder.
• Kunstnere av internasjonalt format trives med å formidle til elever på deres skoler!

Camilla, Karianne og jeg koser oss stort når vi turnerer med denne produksjonen! Det er antageligvis det som merkes, synes og høres og derfor vi er blitt nominerte til Gullsekken. Dessverre var ikke vår produksjon blant de fire finalistene denne gangen, men stas å være nominert likevel! Vi gleder oss til å fortsette å reise rundt  med HUJEDAMEJ! Neste skoleår er det skoler i Oslo og i Hedmark som får besøk av oss! (Året etter er vi allerede tinget til Oppland.)

Men nå, først: Gullsekknominasjon. HEIA, HUJEDAMEJ!!!

Det er noe med det å fylle rundt år … Med en aldri så liten guffen følelse i magen innser jeg at førtiårsdagen min nærmer seg. Det er ikke sånn at jeg tenker på det hele tiden. Men, at vissheten faller ned i hodet på meg så ofte som et par ganger daglig, er ikke til å komme bort i fra. Kanskje fordi jeg har mye tid til å tenke for øyeblikket, hjemme i barselpermisjon som jeg er. Kanskje fordi jeg skjønner at jeg MÅ planlegge en eller annen feiring av den runde dagen min, og at denne feiringen (=STASLIG FEST) må flyttes til seinere i år i og med vår lille datter som krever meg fullt og helt på kveldstid. Likevel innser jeg at jeg blir nødt til å arrangere et eller annet på selve førtiårsdagen min. Kalle sammen noen nære frilansvenninner som kan stikke innom og gjøre stas på meg den formiddagen. For så godt kjenner jeg meg selv, og så barnslig er jeg altså, at jeg vet at jeg kommer til å gråte, ikke bare en liten, men en ganske stor skvett, dersom den mandagen ikke blir eksepsjonelt bra og hyggelig, og jeg ikke føler meg tilstrekkelig satt pris på og feiret.

Når panikken over å fylle ”førr” tar meg, trøster jeg meg med at førti er de nye tretti, at jeg i høst ble spurt om jeg ville prøvefilme for jobb som værdame på TV2 (!), og ikke minst at mange jeg kjenner har vært igjennom førtiårsdagen og ser ut til å ha taklet det utmerket. ”Den eneste forskjellen er at jeg føler jeg blir tatt mer seriøst – jeg er ikke en barnerumpe lenger, og har mye mer tyngde i alt jeg sier og gjør.” Vel, vel … Sånn føles det ikke helt for meg. Jeg kjenner meg akkurat slik jeg alltid har gjort, jeg. Sjenert og usikker som en fjortis den ene dagen, litt mer tøff den andre. Men en voksen dame? Med tyngde, og langt fra noen barnerumpe? Hm … Fortsatt kjennes det som om jeg har lurt noen når de oppfatter meg som voksen. På samme måte som jeg følte det da jeg var 35. Da jeg var 30. Da jeg var 25. Da jeg var 20. Nesten til og med som da jeg var 15, i hvert fall 18 …  Det er vel bare sånn det er, da.  I hvert fall for meg. I det jeg skriver dette, husker jeg at min mormor, Beppen (som har vært død i snart tjue år) satt på aldershjemmet som nittiåring og utbrøt: ”Jeg føler meg jo akkurat slik jeg alltid har vært! Ikke som det gamle, rynkete kjerringa jeg ser i speilet … ”

Heldigvis er jeg ikke spesielt rynkete ennå. Men jeg må vel erkjenne at jeg ved å runde førti sannsynligvis (og forhåpentligvis!) befinner meg midt i livet. Jeg får heller jobbe med innstillingen – om glasset er halvtomt eller halvfullt. Løfte blikket opp fra det skumle tallet og ta en titt på menneskene jeg har rundt meg. Foreldrene mine, for eksempel, som nærmer seg sytti, er aktive, engasjerte, ungdommelige og omtrent akkurat slik de alltid har vært.

Det koker vel egentlig ned til det, at om jeg er gammal og ”fer´ig” eller ei, kommer an på øyet som ser. Min eldste sønn svarte meg nemlig slik da jeg for ti år siden sto overfor den samme runde år-panikken og fisket. ”For jeg er jo en sånn ung, kul mamma, nærmest en ungdom, jeg, ikke sant?” Hvorpå han stirret uforstående på meg og bestemt fastslo: ”Nei, mamma. Du er DAME!”

Dame, eller ikke. Jeg kommer til å fortsette å trene for å kjenne meg ung, slank og sterk, pynte meg med diamanter i håret, kle meg i trange jeans (så lenge det er moderne) og sannsynligvis føle meg akkurat slik jeg har følt meg hele tiden. Mitt lange hår, noe jeg syntes var fullstendig patetisk på voksne damer da jeg var femten, skal jeg beholde leeenge ennå! Og når jeg irriterer meg over at håret mørkner mer og mer, legger jeg også fnisende merke til en helt annen forsiktig utvikling. HAH – Jeg går mot naturlig platinablond!!!

Hilsen fortsatt ung og lovende Johansen;-)

Det har vært morsomt, og spennende, å følge reaksjonene som har kommet på Charliblogg.  Boka er omtalt på diverse bokblogger, blant annet er den sendt ut på bokbloggturné i regi av forlaget.

Blant bokbloggere er meningene delte. Fra å foreslå Charliblogg som en mulig UPris-kandidat og si at den er god, velskrevet – en superaktuell og viktig bok, til ikke synes noe om den i det hele tatt og mene at den ga en dårlig leseropplevelse. Av positive kommentarer kommer det noen utdrag her:

Elis lesebabbel:

”Dette er en skikkelig pageturner av en bok. Selv om det er en ganske uforutsigbar målgruppe vi har med å gjøre drister jeg meg til å tippe at boka vil slå an. Kanskje en mulig Upris-kandidat.»

Mithfuls bookblog/Lattermild:

”Jeg ble så GLAD når jeg hadde lest ferdig Charliblogg. Ikke fordi det er en bok til å bli glad av, snarere tvert i mot, men fordi det er så bra at noen skriver slike bøker.”… ”Det er to faktorer som gjør Charliblogg til en viktig bok: For det første omhandler den mobbing på en svært konkret og realistisk måte, og viser hvor lett det er for den som blir mobbet å selv mobbe i neste instans. For det andre viser den hvor enkelt det er å la seg rive med av lesertall, likes g heiende kommentarer på nettet og i hvilken grad anonymitet kan undergrave en personlige skamvett. Og vi trenger slike bøker. De som vokser opp nå med Facebook som en naturlig forlengelse av skolegården og blogg som et like viktig medium for selvrealisering som klassefester eller idrettsstevner trenger litterære forbilder som kan få gå i de fellene som finnes slik at de slipper å gå i dem alle selv. Og de som blir fryst ut og mobbet, enten det er i klasserommet eller på nett eller begge deler trenger selvsagt å lese om andre i samme situasjon.»

ellens oase:

”Denne boka var det driv og fart i, jeg måtte bare lese videre og videre, så det gikk fort!” … ”Så kjenner jeg meg igjen i fryden over lesere, det å bli lest og det å kjenne at man har venner som man aldri har møtt.  Arti lesning, jeg anbefaler for ungdom i bloggalder!”

isabellebroba:

”Jeg synes denne boken var veldig interessant og jeg lærte faktisk en del som jeg kommer til å ta med til min egen blogg. Jeg skal aldri begynne med noe nettmobbing altså, men mye av det hun skrev om og skrivemåten hennes gjorde boken veldig spennende.”

lesmye:

”Jeg likte boka godt. Temaet er superaktuelt, og det er ikke måte på hvor ofte jeg lar meg sjokkere over blogger jeg ramler innom.” … ”God bok. Anbefales.”

Samtaler med jenter i målgruppa før manuset var ferdig – svanger med bok og svanger med baby …

De som ikke liker boka, lar seg særlig irritere av bokas hovedperson. Til tross for at de synes samstemte om at boka passer godt for målgruppa, at det er viktige og aktuelle problemstillinger, og en fin bok å diskutere i klasserommet. Men hva er det med Charlotte de finner så provoserende at de misliker hele boka?  Noe av det går på at de syns hovedpersonen, byjenta Charlotte,  gjør for lite for å komme inn i det nye miljøet. At hun i følge dem er negativ og sutrete og møter det vesle samfunnet på en fordomsfull måte. Og kanskje kunne Charlotte  ha gjort enda flere forsøk på å få seg venner, men noe av poenget  er også at Charlotte heller ikke blir tatt spesielt godt i mot … (Fordommene går begge veier.) Og det har hele tiden vært meningen å skrive romanen utfra Charlotte-  15 år som ikke vil flytte fra byen og vennene sine  – sitt helt subjektive perspektiv.

Når enkelte bokbloggere reagerer så kraftig på en romankarakter, kan man blir fristet til å anta at Charlotte har truffet noe i disse – selvfølgelig langt over normalt forstørrede – fordommene mellom by og land. At leserne rett og slett selv føler seg personlig utsatt for Charlottes harselas. Eller?

For eksempel med bok og palett:

” … det er merkelig hvor lite byungdom, særlig i Oslo, vet om resten av landet…”

Regndrope:

«Temaet boka tar opp er viktig, og kanskje særleg for ungdom. Den omhandlar nettvett og treff nok lettare ungdom enn kva ein del direkte kampanjar kan gjere, men eg er ikkje særleg imponert over boka. Forhåpentlegvis er det fordi eg ikkje er i målgruppa. Eg ser føre meg at jenter mellom 12 og femten vil like boka betre. Eg greidde ikkje heilt å tru på Lotte, for ein del av det ho opplever og gjer vert for overdrive. Dessutan provoserer det meg at ho gjer så lite for å kome inn i miljøet på øya. Ho gjer knapt noko for å bli kjent med dei andre i klassen, og utviklar fort ei veldig avvisande haldning til dei. Dei får aldri sjansen til å bli kjent med henne og gjere seg opp ei meir reell oppfatning, samtidig som ho ikkje opnar for å sjå fleire sider av dei andre ungdommane på øya.

På den andre sida, det er ei lettlest bok som kan engasjere, og som har dette vesle som gjer at ein blar vidare og ikkje legg den frå seg. Ei okei bok, om du spør meg, men ikkje noko meir.»

Gråbekka:

«Jeg liker ikke hovedpersonen. Hun er selvopptatt, overfladisk og bryr seg lite om andre. Ikke er det mye vilje til å møte en ny situasjon på en positiv måte. Hun er rett og slett for negativ og jeg greier ikke å føle med henne i den nye situasjonen. Å like hovedpersonen er viktig for meg. Charlotte irriterer meg bare. På bloggen trekker hun latterliggjøringen av andre mennesker litt for langt etter min mening.»

Bokblogger Ingvilds kommentar til Med bok og palett:

”… At byfolk, kanskje særlig Oslo-folk, ”dømmer” hvordan det er å bo på for eksempel landet … kjenner meg veldig igjen. Det er ikke bare ”ku-shit” og ”stank” og ”bønder”… herregud! Det er så mye mer. Og dessuten – det KAN faktisk skje ting utenfor byen, også …”

Det som skjer i boka er jo faktisk at Charlotte innser dette. Etter hvert får hun det mye bedre i det vesle samfunnet. Mange sider ved å bo der gir henne muligheter hun ikke ville fått i byen, for eksempel å være med i en påkostet forestilling i det flunkende nye kulturhuset. Hun får seg dessuten en nær venninne, før hun blir avslørt som personen bak den anonyme bloggen og katastrofen er et faktum …

Blogger Ingvilds kommentarer etter Lattermild sin positive omtale kan tyde på at irritasjonen over byfolk – dvs. Charlotte – var det som gjorde noe av utslaget for at boka ble dømt nord og ned:

«Jeg tror kanskje jeg undervurderte boka litt, ettersom den ER viktig. Irritasjonen tok kanskje overhånd? Nå ser jeg jo hvor viktig (og urovekkende) den er. Bra anmeldelse!»

Jeg beveget meg visst inn i et minefelt når jeg dro byjentas fordommer mot utkantstrøk så langt i Charliblogg, men det var altså også hele tiden meningen. Reaksjonene  viser at by/land-debatten vekker sterke følelser, og at det kan være mange holdninger og oppfatninger på begge sider som blir forsterket av både gamle holdninger, oss/dem, gjensidig mistro, og av misforståelser.

Omtalene og kommentarene Charliblogg har fått, beviser uansett for meg at det er mye å diskutere i etterkant av å ha lest boka. Jeg gleder meg allerede til å lage opplegg til skolebesøk i ungdomsskolen basert på tematikken: Mobbing på nett og i det virkelige liv, nettvett og ikke minst fordommer by-land! Jeg fortsetter å følge spent med på hva slags meninger som blir publisert om boka, og er glad for alle typer kommentarer! At boka engasjerer er i hvert fall tydelig!

Fra lanseringen av Charliblogg 21. november 2012 – tre uker gammel roman og to uker gammel baby i  tøff leopardoutfit (i bakgrunnen med mormor)

Endelig er min første ungdomsroman Charliblogg ankommet forlaget og min bokhylle! Hurra! Selv om det antageligvis tar noen dager før boka når fram til bokhandlerne, kan den allerede nå bestilles i nettbutikker.

Da gjenstår det bare å vente på lesernes dom … Iiiiik! Dette blir skummelt-spennende!

Om boka:

Charlotte flytter med moren sin fra Oslo til et lite samfunn i utkant-Norge. Allerede første skoledag kommer hun skeivt ut. På kort tid blir hun frosset ut og mobbet av de andre jentene. I frustrasjonen over ikke å finne sin plass, oppretter hun en anonym blogg. På Charliblogg latterliggjør og disser Charlotte alt og alle i lokalsamfunnet mens hun skryter på seg en ønskedrøm av et liv. Etter hvert får bloggen mange lesere og Charlotte bryter stadig flere grenser for å holde på lesernes interesse.

Hvor langt er Charlotte egentlig villig til å gå? Og hvor langt kan hun gå før hun blir avslørt?

En bok om tenåringslivets hjerteskjærende brutalitet, men også en bok om identitet. Hvem er jeg, hvem blir jeg i møtet med andre? Kan jeg skape meg om til noe annet?

Lansering i Cappelen Damms lokaler onsdag 21. november kl 18-20!