Karakterer fra virkeligheten?

Ja, selvfølgelig henter forfattere inspirasjon både fra eget liv, episoder vi har vært oppi og egne interesser, når vi skriver.  Ikke bare når vi skaper karakterer, men også når vi beskriver hendelser og situasjoner, er det ofte vi tenker på en konkret person, eller en konkret opplevelse vi har hatt. Og så finner vi på i tillegg. Fantaserer og dikter som vi vil. Jeg sier ikke at vi alltid baserer bøker på virkelige hendelser. Men av og til. I hvert fall gjør jeg det. Smetter inn en person jeg liker, eller ikke liker. Inkluderer noen karaktertrekk ved en person jeg har møtt i en fiktiv bokkarakter. Enten for å få ut gørr i forhold til en person man ikke syns noe særlig om. Da kan nemlig være deilig, befriende å ha noen konkret i tankene, og skrive vedkommende ut som en slem, ondskapsfull figur. Morsomt selvfølgelig å legge til at det går dårlig for vedkommende. I hvert fall i boka. For liksom å bli ferdig med den virkelige personen eller saken. Eventuelt kan man inkludere individer, mennesker eller dyr, i persongalleriet fordi man er glad i dem, og syns det er koselig å på et vis gi dem videre liv i en bok. Da blir det mer som en hyggelig gest eller eventuelt en intern spøk og morsomhet for dem det gjelder.

Fra "Sara vil bli stjerne," illustrert av Birgitte Kolbeinsen

Allerede i min barnebokdebut Sara vil bli stjerne, fra 2005, lurte jeg med både meg selv og en kompis. Ikke som hovedpersoner, men som biroller. De som kjenner meg, og mine venner, vil helt sikkert avsløre det når de leser bøkene om Sara. For ja, da vi ble med i Sara vil bli stjerne, fortsatte vi selvfølgelig å være med i de neste bøkene om Sara, i Sara på scenen og i Applaus for Sara. Mitt kallenavn, fra jeg var ganske liten, er Elle. Teaterinstruktøren som kommer til Sara sin skole, heter Elle. Elle har med seg en skuespiller/sangerkollega som instruktør: Ola. Den virkelige Ola, heter Ola-Magnus, og er en kompis som jeg gikk to år i klasse sammen med på musikkteater- og artistlinjen på Bårdar Akademiet. Jeg beskrev hvordan vi så ut og ga karakterene navnene Ola og Elle.

Virkelighetens Ola, altså Ola-Magnus

Jeg fortalte ikke at det var meg selv og Ola-Magnus jeg hadde i tankene til verken redaktøren eller illustratøren Birgitte Kolbeinsen. Gleden var dermed stor, og latterhikstene likeså, da illustrasjonene kom, og karakterene faktisk ligna på oss. Særlig Ola er kliss lik Ola-Magnus, selv om Birgitte aldri har sett den ekte modellen verken på bilde eller i real life. (Og kanskje fremdeles ikke vet at det er en virkelig person).

Det samme skjedde da jeg skulle i gang med lettlestbøkene om Bjørnar og valpen. Jeg begynte å skrive noen morsomme historier rundt det å ha en valp, inspirert av at jeg, og min faktiske lillebror Bjørnar, fikk en liten hvit valp på slutten av åttitallet, den faktiske Hjalmar.

Virkelighetens Bjørnar og Hjalmar, sent 1980-tallet

For hvordan skulle jeg kunne vite noe om hvordan det er å ha en valp, hvis jeg ikke hadde erfart det? Selvfølgelig kunne jeg ha drevet research, gjort intervjuer med hundeeiere og skaffet meg informasjon om hundehold, men det trengte jeg altså ikke å gjøre i dette tilfellet.

Ikke det at alt som står i de fem bøkene om Bjørnar og valpen er situasjoner som har skjedd i virkeligheten. Mye har jeg funnet på, og tenkt meg til. Men i utgangspunktet vet jeg altså noe om det å ha en hund. Og noen av situasjonene fra bøkene er basert på virkelige hendelser.

I begge tilfellene jeg har beskrevet overfor, har jeg gitt karakterene, og hunden, i bøkene sine virkelige navn. Jeg innlemmet også hun som var den ekte Bjørnar sin bestevenninne, nabojenta Gro. Gro er med som Bjørnars venn i alle Bjørnar-bøkene. I forbindelse med begge bokseriene spurte jeg dem det gjaldt, altså dem jeg brukte som modeller for karakterene mine, om det var ok. Det syns jeg er god forfatterskikk. Å alltid klarere det med dem det gjelder om man låner navn.

Heller ikke da jeg leverte manuset til Øremerket fortalte jeg redaktøren, eller illustratøren, at jeg siktet til ekte personer og en ekte valp. Skuffelsen min var dermed stor da redaktør Geir syns det ble for mange karakterer i en så kort, lettlest bok, at jeg måtte fjerne storesøstra til Bjørnar fra manuset …

Jeg mistenker at illustratører også morer seg på samme vi når de arbeider. Altså med å lure inn seg selv eller folk de kjenner i illustrasjonene.

Forsiden av "Øremerket," illustrert av Eivind Gulliksen

For eksempel er jeg ganske sikker på at illustratøren til bøkene om Bjørnar og valpen, Eivind Gulliksen, har benyttet anledningen og tegnet inn seg selv. Som Bjørnar. Jeg hadde nemlig ikke beskrevet hvordan noen av menneskene skulle se ut i teksten, så det var opp til Eivind å utforme Bjørnar, Gro og de andre som han ville. Selv om det kanskje ikke var helt bevisst, har han senere innrømmet at han kjente seg igjen i historien fordi han selv fikk en hund i oppveksten. Border-collieren, Dennis, var vel så viktig for Eivind, som golden retrieveren, Hjalmar, var for Bjørnar.

Den siste boka om Bjørnar og valpen, Premievalp, starter med at Hjalmar går på valpekurs, såkalt agilitytrening (i virkeligheten får ikke valper lov til å gå på slikt kurs, men i og med at Hjalmar tross alt er en tegnet hund, lot vi det gå.) Hjalmar gjør det ikke særlig bra, og det er en annen hund, Alf, som stikker av med førsteprisen. Igjen tenkte jeg på en ekte hund: Alf, hunden til min svoger og svigerinne som faktisk har gått en del slike kurs. Bitt av å lure inn folk og dyr-basillen sendte jeg et fotografi av hunden til Eivind, som stilte opp og tegnet en hund som absolutt ser ut som den ekte Alf.

Fra "Premievalp," illustrert av Eivind Gulliksen

Virkelighetens Alf

På dette tidspunktet syntes vi det var såpass morsomt å lure inn ekte folk og dyr, og Eivind var nå klar over at den ekte Bjørnar hadde en ekte storesøster (=meg) som altså ikke hadde fått lov til å bli med i bøkene fordi det ble for mange karakterer.  Dermed tegnet Eivind inn meg, som en av de voksne damene som holder audition i Premievalp. Han sa ingen ting på forhånd, så gjett om jeg lo da jeg printet ut illustrasjonene …

Fra "Premievalp," illustrert av Eivind Gulliksen

Fra premieren til Annie, Tomine Malmquist Harket og Chrizta. Foto: Anders Grønneberg, Dagbladet, 20.09.2004

Skuespillerne på scenen tørker opp etter hunden, fra "Premievalp," illustrert av Eivind Gulliksen

I den siste grøsserløven min, Jenta fra den andre siden, har jeg også hentet inspirasjon fra en ekte person. Boka handler om Håvard som sliter og er deprimert. Han har nylig mistet bestemoren sin, som var hans beste venn, og han har flyttet til et nytt sted der han har problemer med å finne seg til rette. En dag blir han kjent med ei blek jente, Gudrun, med underlige, velkjente, varme øyne som på et vis hjelper ham gjennom dagene. Jeg tenkte på min egen mormor Gudrun, som har vært død i snart tjue år, da jeg skrev om Gudrun. Både utseendemessig, ved at hun hadde et brunt og et grønt øye, som faktisk var det som ga meg hele løsningen, og plottet til historien, dessuten hennes klarsynte evner.

"Jenta fra den andre siden," illustrert av Rikke Fjeld Jansen

Når jeg er på skolebesøk  pleier jeg alltid å si: Vi forfattere samler på opplevelser, personer vi møter, inntrykk vi får og historier vi hører. Vi må alltid være våkne i livene våre. Få med oss det som skjer rundt oss, assosiere og la tankene spinne videre. Ofte er det det som gir oss ideer til nye prosjekter. Kjenner du en forfatter eller illustratør, kan du når som helst  dukke opp i en tekst eller i en illustrasjon. Enten skjult eller tydelig. Det trenger nemlig ikke å være en  fullstendig Knausgårdiansk utlevering, men kanskje bare en liten antydning eller hint. For virkeligheten, og omgivelsene våre, har nok av både skurker og helter som vi med glede bruker. Husk derfor: PASS PÅ HVA DU GJØR OG SIER! DU ER ALDRI TRYGG I NÆRHETEN AV EN FORFATTER!