En mann ved navn Ove er i ferd med å bli det fenomenet vi hadde håpet og som romanen fortjener. Den er en av de få bøkene i år som er hovedbok i de to største bokklubbene: Bokklubben Nye Bøker og Bestselgerklubben. På bokhandelkjedenes lister over fullprisbøker ligger den nå på fjerde plass hos Libris, femte hos Norli og sjette plass hos ARK. Dessverre er den offisielle bestselgerlisten til Bokhandelforeningen misvisende fordi den nå i mai er preget av salgsbøkene fra i fjor. Dagens liste har for eksempel ni salgstitler.

Dette poenget har vi forsøkt å få Bokhandelforeningen til å gjøre noe med i lang tid, ikke minst siden bokhandelkjedene så fint klarer å skille ut nye bøker fra salgsbøker. Men det har vært vanskelig, kanskje har de også det litt som Ove. For det er ikke enkelt å innrømme feil, Ove har bare gjort det én gang – eller egentlig ikke da heller:

Det er vanskelig å innrømme at man har tatt feil. Særlig når man har gjort det veldig lenge.

Sonja pleide å si at Ove bare hadde innrømmet at han hadde tatt feil én gang i løpet av alle de årene de hadde vært gift, og det var en gang tidlig i 1980-årene da han hadde vært enig med henne i noe som skulle vise seg å være uriktig. Selv hevdet Ove naturligvis at det bare var løgn og forbannet oppspinn. Han hadde jo per definisjon bare innrømmet at hun hadde tatt feil, ikke at han hadde det.

En mann ved navn Ove er en bok du bør dele med noen og gjerne lese høyt sammen. Prøv da vel!

Les mer om Kristin Berget i Eva Grøners blogginnlegg fra i fjor, eller denne omtalen av Hennes ansikt på Sideview.no.

22. juli ikke bare en dag som var
22. juli er ikke bare en dag som var. Det er en dag med et innhold som er, og som fortsetter å ramme en rekke mennesker hver eneste dag. Igjen og igjen. Gjennom psykisk smerte, angst, savn og sorg. Gjennom minner og bilder. Gjennom fysiske skader og varige funksjonsnedsettelser. Gjennom utfordringer med å takle en ny og annerledes hverdag. Gjennom håndtering av et komplisert lovverk, en uoversiktlig forvaltning og et ikke alltid velfungerende hjelpeapparat. Gjennom økonomiske utfordringer, og konsekvenser i forhold til utdanning og arbeid.

- Det går bra med meg
I sin bok refererer Østli til den unge overlevende, som i vitneboksen under rettssaken sa: – Det går bra med meg. Østli synes å kunne ane et annet budskap.. Imidlertid var inntrykket som ble skapt i mediene gjennom reportasjer og intervjuer med ofre og etterlatte før, under og etter rettssaken i stor grad mestring: Det går fint. Vi må se fremover. Legge det bak oss. Han skal ikke få ødelegge mitt liv. Denne «flinkheten» virket løfterik og trøstet mange, og skapte et inntrykk av at det etter forholdene går bra med de fleste. Tross alt. Dette budskapet har vært godt å hvile i både for politikere, myndigheter og for »folk flest».

Å få livet snudd på hodet
Men hvordan har de det i dag? De unge overlevende fra Utøya, ofrene fra Regjeringskvartalet, de etterlatte? Alle dem vi ikke må glemme. Å bli rammet av et traume har utallige og uante konsekvenser. De fleste vil vise seg over tid. Fem års erfaring som mor til en ung sønn, som ble lam etter en dramatisk ulykke, har lært meg det. Jeg har på nært hold sett at vi har et helsevesen som fungerer optimalt når det står om livet. Men jeg er ikke like imponert over det samme vesen og det såkalte «hjelpeapparatet», som skal bistå videre i prosessen. Dess mer kompleks situasjonen er, som for mange av ofrene etter 22. juli, dess flere etater, instanser, profesjoner, enkeltpersoner, lover, regler og systemer må man forholde seg til. Og dess mer tappes man for krefter. Man møter strålende enkeltmennesker på veien, men også personer som ikke er dedikert til oppgavene de er satt til å løse. Disse siste, som oppleves mer som motstandere enn som medspillere, ser ut til å ha glemt sin profesjonelle bestemmelse.

I kjølvannet av et opplevd traume, blir mangelen på informasjon, veiledning og koordinering innenfor de ulike etatene og instansene man er henvist til, overveldende. Lov- og regelverk, «Kafka-lignende» forvaltning og dysfunksjonelle systemer er mer enn utfordrende. Kampen mot «systemet» utmatter og skaper avmakt. Sorgarbeid og mental traumebehandling blir det knapt med tid og overskudd til. Jeg er redd det er slik hverdagen er for mange av dem som ble rammet av ABBs onde gjerninger, og for mange andre i dramatiske og krevende livssituasjoner.

En ny 22. juli kommisjon?
Vi har et viktig rettsprinsipp om likhet for loven her i landet. Likevel er det et faktum at en rekke lover praktiseres ulikt, også innenfor sårbare områder som helse og velferd. Tilbudene påvirkes av økonomi, politikk, varierende praksis og enkeltpersoners skjønn. Det finnes uakseptabelt store forskjeller i forvaltning, tilbud og praksis fra kommune til kommune og fra bydel til bydel. Egne dyrekjøpte erfaringer som pårørende, gjør at jeg stiller meg tvilende til om alle som ble rammet og berørt av 22. juli-massakren, har fått – og får, den hjelp og oppfølging de ble lovet og har behov for. Det har tidvis kommet frem, nærmest i bisetninger, at ikke alle har blitt fulgt tilstrekkelig opp. Men dette har knapt skapt overskrifter i mediene. At de som er rammet ikke roper høyt og utøver «systemkritikk» er forståelig. De har sine tunge kamper å kjempe.

Mine varselklokker begynte for alvor å ringe da det nylig ble kjent at mellom 50 og 60 personer som opplevde terroren på Utøya, enda ikke har søkt om voldsoffererstatning. Dette til tross for godt betalte bistandsadvokater. Har de glemt sine klienter? Kjetil Østlis bok dokumenterer at hendelsene 22. juli 2011 er uten sidestykke i vår historie. Først og fremst på grunn av sin grusomhet, men også fordi gjennomsnittsalderen på ofrene er så lav og antallet så stort. Det er direkte uansvarlig å overlate til dem, og deres hardt prøvde familier, å sørge for adekvat hjelp og oppfølging over tid, og søknader om erstatning og ytelser av ulikt slag. Kanskje trenger vi en ny 22. juli kommisjon for å avdekke om tilstrekkelig og lovet hjelp er gitt og mottatt? En slik granskning vil samtidig avdekke om offentlig betalt advokatbistand og hjelpeapparatet, i vid forstand, fungerer etter intensjonene for mennesker med et komplekst og tidkrevende hjelpebehov. I tillegg vil en granskning avdekke at vi mangler en medisinsk profesjon i Norge, nemlig ungdomsmedisin!

Vi har alle et ansvar
Vi har alle et medansvar for at de som er rammet ikke blir glemt - av hjelpeapparatet, politikerne, mediene og i vår egen bevissthet. Det er fristende å låne andres ord når egne ikke helt strekker til. Jeg avslutter derfor med verset fra Øverlands formanende dikt, som sitatet over er hentet fra. Det inneholder et viktig budskap til oss alle.

«Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!»

J. M. Coetzee. Foto: Ulla Montan.

De få gangene han snakker med journalister og forskere, blir det fort lett pinlig. Flinke folk med forberedelsene på plass stiller sylskarpe spørsmål som, etter ditto lange innledninger, avfeies med: Ja, slik kan du sikkert se det. En annen kjent vri er at det svares, men så lite som overhodet mulig, som for eksempel i et intervju med forsker Jane Poyner: «J.P.: Has your move to Australia opened up new possibilities for your writing? JMC: Yes.»
Spørsmål om litterære motiver eller, enda verre, budskap, kastes tilbake til den som spør med klar beskjed om at hadde det som står i romanen kunnet uttrykkes i andre former ville romanen vært unødvendig. Implisitt: De litterære tekstene står godt nok på egne bein, de trenger ikke forfatterens utlegning i tillegg, og de er nødvendige. Og det siste har vel vist seg å stemme. Forfatterskapet har stadig funnet lesere og anerkjennelse, helt uten drahjelpen internasjonale lanseringsturneer og strategisk plasserte intervjuer eventuelt kunne gitt gjennom snart førti år.

Strategi har i det hele tatt aldri ligget særlig nær Coetzees hjerte. Forfatteren synes til enhver tid heller å ha vært litt ute av takt med sin egen tid.  Etter den lovpriste debuten Skumringslandet (Dusklands) da 70-tallets sørafrikanske forfattere skrev politisert protestlitteratur som del av kampen mot apartheid, publiserte Coetzee sin nyroman, I det mørket landet (In the Heart of the Country). Om den på et metaforisk nivå speilet et aldri så voldelig og sinnssykt samfunn, spilt opp mot gårdsmotivet i afrikaans- og engelskspråklig sørafrikansk litteratur, var den også et brudd med samtidens forventning om mer realistisk litteratur. Den brutale romanen Før barbarene kommer (Waiting for the Barbarians) blant annet tematiserer tortur og overgrep på fanger, slapp i 1980 gjennom sensuren blant annet fordi den var plassert i en uidentifiserbar geografisk og historisk setting. Og mens Sør-Afrika gikk gjennom den ene unntakstilstanden etter den andre, fortsatte Coetzee å publisere snåle romaner som balanserte på det allegoriske uten helt å la seg avlese mot en slik fasit, som Michael K – hans liv og tid (Life and Times of Michael K ), og metafiksjonen Foe –en parodi på Defoes Robinson Crusoe.

Om det er en overdrivelse å si at Coetzee manglet anerkjennelse i hjemlandet i disse årene, var han unektelig en forfatter av det uberegnelige slaget, en slags postmoderne skjønnånd som skrev subtil prosa, i et litterært klima der forfattere og intellektuelle ellers drev aktivisme.

Denne utidsmessigheten som både handler om form, forfatter-persona og politisk holdning har siden nærmest blitt et varemerke. Da Sør-Afrika opplevde sin store transformasjon på nittittallet og demokratiet endelig var et faktum, utga Coetzee i 1999 Vanære (Disgrace): en roman som førte til en stor skandale. For første gang publiserte Coetzee en realistisk roman med plotlinjer som var enkle å følge, dramatiske vendepunkt og store moralske dilemmaer i sentrum. Det ble imidlertid raskt klart at Coetzees realisme i aller høyeste grad innbød til allegoriske lesninger. Mente Coetzee virkelig at hvite, for å forbli i den demokratiske Regnbue-nasjonen, måtte akseptere overgrep og total underkastelse? Utgivelsen skapte skandale i hjemlandet, men Coetzee hadde på dette tidspunktet også en stor hjemlig tilhengerskare som nærmest overgikk hverandre i å befri Vanære fra disse enkleste lesningene. Bruduljen forble lokal: Internasjonalt kom boken til å bli Coetzees endelige gjennombrudd.

Nå hadde han et stort publikum, hadde skrevet flere romaner innenfor en realisme-tradisjon, samtidig som avstanden til apartheidårene lot de foregående romanene fortolkes i et mye mer forsonende lys. Forskere og anmeldere pustet ut: Alt lå til rette for å lene seg tilbake og nyte et forfatterskap som fosset fram i spor som lot seg skildre. Men akk. Ikke før sporene for vidunderlige nye lesninger kom til syne, endret Coetzee tematikk og formspråk, igjen, ja til og med nasjonalitet.  Den tungt ladete sørafrikanske identiteten ble endret. Fra 2006 var han blitt australsk statsborger, og det dessuten gjennom en offentlig seremoni. I 2003 dukket det australske forfatter-alter ego Elizabeth Costello opp, til mange leseres frustrasjon, i romanen som bærer hennes navn. Coetzee hadde alt introdusert henne på 90-tallet i noen forelesninger han holdt om dyrevern og – passende nok – realisme.  Med Elizabeth Costello fulgte en periode der forfatterinstansen igjen, som i Foe, var i sentrum, men ikke minst kom Coetzees virkelig politiske hjertebarn, dyrevern, i fokus. Igjen har Coetzee vist seg uberegnelig: forfatteren stiller gjerne opp om det handler om dyrs rettigheter. På Lillehammer får vi høre ham lese høyt, men ønsker noen å se forfatteren diskutere, må de oppsøke arrangementet om dyrevelferd.

Den tilbaketrukne forfatteren synes de siste tjue årene å drive med en type dels åpent, inviterende og dels selvrefleksive henvendelser til offentligheten. Da kritikere og journalister hadde avfunnet seg med forfatteren som en person man ikke kunne avkreve personlige betraktninger eller åpenhet om politiske saker, overrasket Coetzee stort med å publisere klart selvbiografiske romaner, Barndom (Boyhood) og Ungdom (Youth), som kretset i tredjeperson om karakteren John. Med 2000-tallets metafiktive formeksperimenter med forfatterprotagonister berørte han både forfatterens autoritet (på skjønnåndvis) og tok samtidig tak i dagsaktuelle og høyst politiske temaer, som f eks Bushadministrasjonens virke i Et dårlig år (Diary of a Bad Year), i 2007.

Årets siste utgivelse på norsk, Her og nå, består av en brevveksling mellom J. M. Coetzee og Paul Auster. Nok en utgivelse det ville være høye odds for å spå på forhånd. Samtidig passer den til dels inn i dette bildet av Coetzee som en forfatter som utforsker både sin egen åpenhet og sin egen «åpenhet». Fra før har vi Coetzees strengt redigerte intervjuer med David Attwell fra 1992. Brevene kaster lys over noen av temaene hos Coetzee, blant annet ser vi i et av de tidligste brevene spor av de mange refleksjonene over telling i Childhood of Jesus, selv om tegnene og derav tallenes arbitrære side her utlegges som bakgrunn for å kaste hele verdensordenen på båten med finanskrise og det hele: om tall er tilfeldig og bare gjør oss vondt, kan vi ikke bare begynne på nytt? Hangen til utopi snarere enn dystopi skiller brevene ganske sterkt fra romanene.

Som leser av Coetzee har det vært interessant å følge mottakelsen av forfatterskapet i samtiden og lete opp tidlige anmeldelser av 70- og 80-tallstitlene. Bildet av forfatteren som en utidsmessig karakter har noe heltemodig over seg. For det er tydelig at det kritikerne og leserne trenger for å fange opp forfatterskapet først og fremst er tid.

På 70- og 80-tallet reagerte forbløffete kritikere som leste nye utgivelser opp mot forfatterskapet også med en viss skuffelse. Men det var så det samme verket de var lett skuffet over, som dannet lesten neste utgivelse måltes opp mot – for så ikke å nå helt opp. I takt med økt internasjonal anerkjennelse er det negative ved overraskelsen moderert. Nå sier anmeldere oftere rett ut at det kanskje er dem det er noe i veien med, som ikke helt har skjønt hva Coetzee vil med sin siste roman. Av dette kan vi lære noe om litteraturkritikkens selvtillit. Men vi kan også lære noe om tid og om hva litteraturen krever av oss.

Å lese Coetzee, om det er de mest realistiske eller mest allegoriske tekstene, mest åpenhjertige eller mest kryptiske, krever at man åpner opp for litteratur som lesekunst. At man lar forfatteren lede vei og stiller spørsmål til teksten underveis og gjerne lar det ta den tiden det tar å lese denne forfatteren, som har som sitt sterkeste kjennetegn å være uforutsigbar og dels ute av takt med, dels forut for, sin tid.

Foto: Erik Rastad / Konsertkameratene

Det finnes et alfabet / Endeløst av tegn og bokstaver

Som venter tålmodig inni deg / På å få gi sine lysende gaver

Sånn som skulpturene venter inne i / Sitt kalde berg av granitt

Venter også de på å slippe fri / For å stave livet ditt

(Alfabet 2001)

Hva om jeg prøver å nærme meg en låtkatalog fra et litterært ståsted?

Hva kan jeg finne om jeg leser tekster som et musikalt forfatterskap?

Jeg skulle til Paris. Jeg trengte et mobilnummer. Jeg fant fram en arvet adressebok.

Adresseboken åpnet seg tilfeldig på P. Der sto navnet til Anne Grete Preus. Jeg så på det litt slitte, gule moleskinepapiret og på navnet som var skrevet ned med store, kraftige blyantbokstaver.

Adresseboken

Millimeter, tenkte jeg. Av og til er en millimeter nok.

Jeg dro til Paris. Og gikk gatelangs. I regn og sur marsvind. Lot storbyen ta plass i meg, gikk over broene, lette etter kaffe i bakgatene, kjente at det var fint å puste i vinden og å kjenne tyngden fra Louvre når jeg lente meg bakover og betraktet tårnene. Jeg er en by, tenkte jeg, da jeg hadde gått meg bort og lette på kart og gateskilt etter noe som kunne vise meg retningen og jeg igjen så adresseboken foran meg i tankene: Jeg er fri her jeg går på gater og streder. Og i min frihet har jeg gått en god del lenger enn en millimeter. Jeg lo litt for meg selv over den overraskende bildekoblingen. Før jeg tenkte at nå går jeg i gater jeg gikk for lenge siden med et urolig hjerte, men det ligger langt tilbake og nå er jeg en helt annen enn jeg var da. Og så slo det meg hvor riktig tanken kanskje allikevel var. På den veien jeg hadde gått siden den gang, var av og til en millimeter nok. Og de millimetrene hadde kanskje endret bylandskapet.

Mer av teksten til ”Jeg er en by” for gjennom tankene, og bildene av bevegelsene i teksten skapte en film med Seinen og broene over den og Tuilerieshagen som location:

Jeg er en by med hundrevis av gater / Og skal jeg være ærlig kjenner jeg bare noen av dem / Og når jeg reiser fra et sted til et annet / Tar jeg en velkjent vei der jeg vet jeg finner frem /[… ]Jeg er en by jeg vil kjenne hvert smug / Jeg vil kjenne hver park / Jeg vil sitte på benker / Gå over torg og jeg vil danse på tak / Jeg vil opp opp opp i det høye tårnet / Jeg er en by og jeg vil kjenne den ut og inn og fram og bak / Du tar meg med / til fremmede steder / Jeg er fri her jeg går / på gater og streder / Jeg går på en ukjent vei / så fri fri fri fri er jeg. (Lav Sol, Høy Himmel,1989)

Bevegelse, tenkte jeg. Teksten handler om bevegelse. Bevegelsen gjennom livet som skaper meg, bevegelsen inne i meg når jeg prøver å bli kjent med meg selv, bevegelsen som skapes i meg når jeg våger å bevege meg ut i det ukjente, bevegelsen, mulighetene og motet i den som skaper frihet. Den indre forvandlingen la seg som et ekstra lag over den fysiske vandringen i teksten. L’oeil ecoute, øyet lytter, gikk det opp for meg, jeg tenkte på den lille bokhandelen med dette fantastiske navnet jeg var på vei til. Når jeg leser, lytter jeg til en annens stemme med blikket, og når jeg lytter til sangtekster er det et lesende blikk som viser meg betydningen. Jeg ser byen med mitt indre blikk og sangen kommer fram som en respons på dette blikket.

Øyet lytter

Og da jeg satte mental musikk til, i mangel av ørepropper, hørte jeg hvordan musikken bygger opp under bevegelsene i teksten når den innledningsvis fortellende eksposisjonen starter med en selverkjennende følelse av vaner og stagnasjon og gradvis beveger seg over i en vilje til å utforske større deler av jeget og bryte kjente mønstre. Når teksten går fra væren til vilje skaper lydsporet en intens stigning, (Opp opp opp i det høye tårnet!), og teksten og melodien øker i tempo når den når kjernen i budskapet: Det er enkelt og fristende å tråkke i vante spor. Men jeg vil kjenne meg selv i alle fasetter, jeg vil granske meg selv, for jeg må vite hvem jeg er. Det er krevende og utfordrende og skremmende, men skal jeg bli et helt menneske, må jeg gå inn i det. Jeg er rede til å gå ukjente veier, for i søken etter min egen eksistens er jeg gitt en frihet til å utforske det fremmede.

Og der, den kalde søndagsettermiddagen, da køen inn til Musée d’Orsay var for lang, og uroen drev meg rundt i gater jeg hadde gått i før, kom tekstene til Anne Grete Preus langsomt til liv i meg. De har alltid vært med meg, lenge og sterkt, et lydspor i livet, men det var en stund siden jeg hadde lyttet til dem. Jeg begynte å tenke på sangene hennes og hvordan de hadde fulgt meg gjennom to tiår. Jeg tenkte på at Fullmåne, solodebuten med tekster av Jens Bjørneboe var den første cd-en jeg kjøpte, og at jeg måtte kjøpe cd-spiller for å kunne høre på den. Jeg tenkte på ”Ynglingen”, diktet som lå som et bakgrunnsspor av inspirasjon under flere års studier (Å, jeg som skulle være som en pil! På vei mot målets høye helligdom!). Og jeg tenkte på hvordan jeg syklet rundt nattestid i en annen europeisk storby mens jeg sang ”Månens elev” og prøvde å virkelig forstå tekstbildene. For meg var Preus først Bjørneboeformidleren, som åpnet forfatterskapet for meg. Så ble hun en låtskriver jeg hadde et nesten terapeutisk forhold til i perioder: Du er god nok som du er! Av og til er en millimeter nok! Jeg vil være en fin amatør som prøver vil og lærer og håper drømmen bærer! Hun var også tekstforfatteren med klare politiske holdninger: Mot krig. Mot urettferdighet. Mot maktmisbruk. For frihet. For toleranse. For åpenhet. Den terapeutiske Preus hadde ledet meg gjennom perioder fulle av tvil, store valg og ung rastløshet. Uro for at livet tikker i samme takt, sa Anne Grete på Millimeter, ja sa jeg, lyttet, og slo om takten. Og sist og nesten selvfølgeligst hadde musikeren Preus gitt meg noen bra rocka konsertopplevelser.

Parisvandringen tok slutt. Men noe hadde begynt. Jeg må vende tilbake, tenkte jeg, jeg vil tilbake til Preus’ univers og lytte til sangene om igjen. Sangene beveger meg like mye nå som før, jeg kjenner dem og jeg kjenner meg selv igjen i dem, men kan jeg finne hva det er i dem som skaper gjenkjennelsen? Jeg dro hjem. Lastet iPhonen full. La nye batterier i Bose’ne. Da jeg begynte å lytte gjennom albumene på nytt, oppdaget jeg mange nye låter som jeg ikke hadde lyttet godt nok til tidligere. Sangene jeg kjente fra før lyttet jeg til med en ny åpenhet.

Og det er da det skjer. Det er da, i de magiske øyeblikkene man kjenner at man er i ferd med å gå inn i en nær kommunikasjon med musikken man hører på, man begynner å legge merke til ting. Observere. Lytte seg inn. Leve seg inn. Se temaer, bilder og motivkretser som skaper sammenhenger og linjer, betydninger og betydningsforskyvninger som gjennom en tekstlig og musikalsk vev løfter fram en helhet i et musikalsk og lyrisk verk.

Jeg hører ikke lenger bare på musikk, jeg lytter også til lyrikk, gikk det opp for meg, og det musikalske og tekstlige universet er mye mer sammensatt enn jeg oppfatter når jeg bare hører på enkeltlåter. Mens øynene mine lyttet til tekstene, trådte poeten Preus stadig tydeligere fram for meg. Og jeg tenkte: Hva om jeg prøver å nærme meg en låtkatalog fra et litterært ståsted? Hva kan jeg finne om jeg leser tekster som et musikalt forfatterskap?

Det kan du lese om i Mellom hjertebank og sjelefred – bevegelse, blikk, speil og sannhet i Anne Grete Preus’ rockpoesi #2 Tiden brenner hull i alt som står stille.

Tekstene er gjengitt etter Anne Grete Preus: Sangbok, Gyldendal 2007, http://www.annegretepreus.no og CD-teksthefter.

Dette essayet er delt opp i tre blogginnlegg:

Mellom hjertebank og sjelefred – bevegelse, blikk, speil og sannhet i Anne Grete Preus’ rockpoesi #1 Om igjen for første gang

Mellom hjertebank og sjelefred – bevegelse, blikk, speil og sannhet i Anne Grete Preus’ rockpoesi #2 Tiden brenner hull i alt som står stille.

Mellom hjertebank og sjelefred – bevegelse, blikk, speil og sannhet i Anne Grete Preus’ rockpoesi # 3 Lær meg å se det jeg ser!

I marsdagens stille sorte trær aner jeg en skygge av liv …

23. mai 1963 stod følgende i Astrid Lindgrens dagbok: «Jeg skrev de første små ordene på Emil i Lønneberget». Siden den gang har den kreative gutten med det store hjertet blitt en kjent og kjær figur for barn i flere generasjoner. Agnes-Margrethe Bjorvand har skrevet etterord i en ny utgave av Emil fra Lønneberget av Astrid Lindgren og Björn Berg, som kommer til høsten:

«Emil er en snill liten gutt»
– Alman Svensson, Emils mamma

Jo visst har mor Alma rett når hun sier at Emil er en snill liten gutt. Fem år er han, og med store blå øyne og lyst ullhår ser han ut som en engel. Allerede på første side i boka får vi beskjed om at vi ikke skal la oss lure av Emils snille utseende, for han er både vilter og sta og sterk som en okse, står det. Men fortelleren lurer ikke oss. Vi skjønner nokså raskt at selv om Emil allerede som femåring har lang erfaring med spell og har rukket å spikke femtifire tregubber, så har han et stort og varmt hjerte. For man er vel ikke slem bare fordi man vil slikke bunnen av suppebollen? Eller fordi man tilfeldigvis slumper til å svelge en femøring og blir sin egen sparegris? Og det er jo direkte omsorgsfullt å heise lille Ida opp i flaggstanga sånn at hun kan få se den fine utsikten?

Da Emil fra Lønneberget kom ut i 1963, var Astrid Lindgren (1907–2002) en etablert  og respektert forfatter som hadde rukket å få mange prestisjetunge priser både i inn- og utland. Allerede i 1958 hadde hun f.eks. fått det som på den tiden ble regnet som den høyeste utmerkelsen en barnelitteraturforfatter kunne få, H.C. Andersen-prisen, også kalt ”Den lille Nobelprisen”.

Forventningene og kravene til Lindgrens bøker var høye, og noen av kritikerne var litt skuffet over den første Emil-boka. I en anmeldelse i avisen Expressen 20. november 1963, sto det for eksempel at ”Historiene om den smålandske rampegutten Emil er friskt fortalt. Men mye er nok gjort på rutine, og boka er absolutt ikke blant fru Lindgrens sterke kort”. Kanskje er det noe sant i kritikken. I hvert fall er det sikkert at de påfølgende bøkene om Emil er enda mer handlingsmetta, Emil har mange flere besøk i snekkerbua, vennskapet mellom Emil og Alfred blir tydeligere, humoren er mer framtredende, spenningen er større, og Emil framstår – forståelig nok – som en rundere og mer troverdig karakter etter hvert som vi blir bedre kjent med han. Men det er i Emil fra Lønneberget vi først blir kjent med Emil, det er i denne boka hans karakter etableres. Og det herlige Emil-kaoset som oppstår i siste kapittel, der Emil er frikar og spellemann på Hultsfredsmoen, peker framover mot de kostelige fortellingene om Vimmerby marked og auksjonen i Backhorva i de påfølgende bøkene.

Men hvor kom ideen om Emil fra? Mange av Astrid Lindgrens bøker har startet med et navn, og sånn var det også med Emil. ”Vet du hva Emil fra Lønneberget gjorde?”, ropte mormor Astrid av sine lungers fulle kraft til barnebarnet Karl-Johan en gang han ikke ville slutte å skrike. Da Karl-Johan endelig tidde, fikk han høre den første historien om Emil. Astrid Lindgren har fortalt at hun ikke visste hvem Emil var før hun fikk dette desperate behovet for å trøste et skrikende barnebarn, men etter en stund begynte plutselig den lille gutten fra Småland å leve sitt eget liv. Han gjorde det ene spellet etter det andre, og det var ikke mulig å stoppe han. Dermed ble det mange fortellinger om Emil og familien Svensson på gården Katthult i Lønneberget i Småland.

Først ble det tre kapittelbøker: Emil fra Lønneberget (1963), Nye spell av Emil fra Lønneberget (1966), og Emil fra Lønneberget gir seg ikke (1970). Deretter ble det filmer og tv-serie og bildebøker og lettlestbøker og sangbøker og kartongbøker for de yngste. I dag har Emil blitt et kjent varemerke. Det fins Emil-klær og Emil-leker, servise og bestikk, spill, malebøker og puslebøker og enda mye mer. Og hvis man tar turen til Vimmerby i Småland, kan man skaffe seg kopier av Emils ”mysse” og ”bysse”. De fins både på gården Katthult – eller Gibberyd, som gården der Emil-filmene ble spilt inn egentlig heter – og i temaparken Astrid Lindgrens Värld. I temaparken kan man dessuten møte Emil og alle de andre i familien Svensson. Bøkene med de originale fortellingene om Emil har heldigvis ikke blitt mindre populære med årene. Nest etter Pippi-bøkene og Brødrene Løvehjerte, er Emil-bøkene de mest solgte i Lindgrens forfatterskap. Bøkene er oversatt til femtito språk og utgitt i mer enn femti land.

Men hvordan ble Emil til den livlige og oppfinnsomme gutten vi alle kjenner og liker? Det fins ikke ett enkelt forbilde for Emil, men flere. For eksempel er han i slekt med både Astrid selv og faren Samuel August.

Samuel August (1875–1969) var en gutt på Emils alder rundt 1880, og det smålandske bygdemiljøet i Emil-bøkene minner mye om den tiden. Auksjonene og Vimmerby marked var høydepunkter i Samuel Augusts hverdag – akkurat som de er det for Emil og de andre smålendingene i bøkene. I likhet med Emil, tjente Samuel August penger på å være grindvakt, og begge fikk oppleve å fange seksti tjug kreps ei vakker augustnatt. Seksti tjug, eller snes, tilsvarer 1200 kreps, og det er, som Astrid Lindgren skriver, ”en ukristelig masse kreps”. Men den aller viktigste påvirkningen Samuel August hadde på bøkene om Emil, var nok alle detaljene han husket fra sin egen barndom. Han hadde et helt usedvanlig godt minne, og derfor ble han brukt som konsulent og oppslagsverk når Astrid f.eks. skulle vite hva ting kostet i gamle dager. Dessuten var han en svært god historieforteller, og det er takket være Samuel Augusts fortellinger fra virkeligheten at Lina oppgir ”jul og påske og Vimmerby marked” som årets tre store høytider (i Nye spell av Emil fra Lønneberget) og ”Tor og Frøya” som våre første forfedre (i Emil fra Lønneberget gir seg ikke).

Emils liv på Katthult likner også på Astrids barndom på gården Näs i Vimmerby. De var fire søsken som lekte og lekte, for eksempel lekte de ”Sikken blås”, akkurat som Emil og Ida. Men de måtte også hjelpe til på gården, og det kunne av og til være tungt arbeid. I Astrids barndom sov tjenestejentene på slagbenken på kjøkkenet, akkurat som Lina, og husmannskonene Ida i Liljerum og Marie i Vendladal kom og hjalp til med storvasken. Skumle fortellinger om spøkelser og gjenferd fortalte de også, akkurat som Krøsa-Maja (eller Sylte-Maja, som hun heter i de fleste norske oversettelsene). Kilne hester fantes det både på Näs og i Lønneberget. I virkeligheten var det Pelle, Samuel Augusts fetter og formann for alle gårdsguttene på Näs, som skjønte at en av hestene som skulle skos var kilen, men i bokversjonen er det Emil som har fått dette gode laget med hester. Og Griseknoen – han er kanskje inspirert av den lille grisen Manasse som Stina, lillesøsteren til Astrid, flasket opp og fikk beholde som sin egen. Kanskje er det heller ikke helt tilfeldig at Emil heter Emil? Ett av Astrids fornavn er Emilia, og hun ble født 14. november – den dagen Emil har navnedag i Sverige.

Det er imidlertid ikke bare Astrid Lindgren som har skapt Emil. Alle bøkene er illustrert av bildekunstneren Björn Berg (1923–2008), og også han har hatt sine forbilder for Emil. Astrid Lindgren fant fram til Björn Berg da hun i forbindelse med sitt arbeid som forlagsredaktør og sjef for barnebokavdelingen ved Rabén & Sjögren bladde i et bokmanus om nordiske hovedsteder. Hun fikk øye på et bilde av en liten gutt om bord på ei ferge i Stockholms skjærgård, og da hun så denne gutten utbrøt hun: ”Der er jo Emil! ”. To dager før jul i 1962 ringte hun hjem til Björn Berg, og det var kona Eva som tok telefonen. Da Astrid fortalte hva det gjaldt og beskrev Emil, sa Eva at dette var akkurat som å høre en beskrivelse av sønnen Torbjörn. Og dermed ble Torbjörn et visuelt forbilde for Emil i Björn Bergs illustrasjoner. Björn Berg gjorde grundig arbeid – ingenting ble overlatt til tilfeldighetene – og han skal ha æren for mye av den suksessen Astrid Lindgren har hatt med bøkene om Emil.

Med årene ble Emil den personen som Astrid Lindgren selv trakk fram som en favoritt, og da synet med årene ble svekket, var det blant annet Emil fra Lønneberget datteren Karin leste for henne. Og det er ikke bare forfatteren selv som ble glad i den livlige og oppfinnsomme gutten med det lyse ullhåret og de store blå øynene. Så heldig for oss alle, tenker jeg, at det en gang for lenge siden var et barn som skrek så høyt at Astrid Lindgren i desperasjon måtte dikte opp en helt ny gutt. Og så heldig for oss at denne gutten ble akkurat Emil fra Lønneberget, gutten med den kreative hjernen og det store hjertet.

Jo, etter å ha orientert seg, får han vite at det er fred i landet, og at statsministeren heter Angela Merkel. En velvillig kioskeier gir ham husly, overtaler ham til å rense uniformen og foreslår at han henger litt rundt i påvente av noen tv-folk. Det er nemlig store sjanser til at de vil la seg begeistre av hans ”Hitler-imitasjon”….

I dag er Vermes i Norge for å lansere Han er her igjen, og vi ba ham om å fortelle litt om boken og mottakelsen av den:

Klikk her for at se den integrerte videoen.

Og her kan du lese det første kapittelet:

Det finnes flust av litterære priser i Norge, men en egen bransjepris har vi ikke hatt. Gullboken deles ut av Den norske Forleggerforening og Bokhandlerforeningen, og skal bidra til å stimulere til nyskaping og innovasjon i bransjen. Prisen er delt inn i fire kategorier (Årets nyskaping, Årets kampanje, Årets formidler og Årets redaktør), og i går kom nominasjonene. Da kunne vi juble ekstra høyt her på forlaget!

I kategorien «Årets nyskapning» er både Tusen millioner og Hullet av Øyvind Torseter nominert. Juryen skriver:

Tusen millioner Digital er Norges rikeste matematikknettsted. Nettstedet inneholder Regnehuset, Regneskipet og en bokhylle med tavlebøker for læreren. illustrasjoner, tydelige konkreter, gode oppgaver og spennende belønning gjør det motiverende og morsomt å jobbe med matematikk. Nettstedet er også godt tilrettelagt for læreren, og Tusen millioner er et spennende bidrag blant digitale læremidler.

Forfatteren og kunstneren Øyvind Torseter har alltid vært nyskapende med sine prosjekter og sin illustrasjon. Han tenker utenfor boksen for å få det uttrykket han ønsker, og det synes også i sin siste utgivelse, Hullet. Det faktiske hullet, som går rett gjennom hele boken, er en integrert del av handlingen og illustrasjonene på hver enkelt side. Det er en uventet virkningsfull effekt, som gleder både barn og voksne i sin komplekse enkelhet. På sin særegne måte mener juryen denne boka kan anses som en nyskaping innenfor det siste årets utgivelser.

I kategorien «Årets redaktør» er vår kjære barnebokredaktør Ellen nominert. Juryen skriver:

Ellen Seip har i en årrekke vært redaktør for flere av de mest fremtredende bildebokkunstnerne og forfatterne her til lands. Øyvind Torseter, Stian Hole, Anna Fiske, Fam Ekman, Iben Sandemose m. flere har utgitt bøker under hennes kyndige veiledning. Hennes forfattere og illustratører har mottatt flere prestisjetunge utmerkelser og priser både i Norge og utlandet, og hun har vært avgjørende for deres arbeid.

Og sist, men ikke minst: I kategorien «Årets kampanje» er Krimfestivalen nominert:

Krimfestivalen ble arrangert for andre gang i 2013, og årets festival har vært et bredt samarbeid mellom de fleste norske forlagene. Det har vært drevet en aktiv og målrettet kampanje der både klassisk markedsføring er brukt sammen med utstrakt bruk av sosiale medier fra alle involverte parter, som skapte et massivt trykk. Med nærmere 10.000 besøkende og mye og gode medieoppslag anser juryen dette for å være en vellykket kampanje.

HURRA FOR DE NOMINERTE!

Det har, kanskje med en viss rett, vært sagt om flere av mine tidligere historiske bøker at de er for tykke. Om denne kan det helt trygt sies at den er for tynn.

Slik innledes Hans Olav Lahlums nye biografi over tidligere leder av Oslo AUF, Håvard Vederhus, som bare 21 år gammel ble drept på Utøya.

Håvard var en spontan gledesspreder med liten respekt for konvensjoner.

Mange hadde store forventninger til Håvard, skrev AUF-leder Eskil Pedersen og statsminister Jens Stoltenberg i sine minneord. Han var en typisk ungdom av vår tid, alltid engasjert og med mange jern i ilden. Lahlums biografi forteller om et stort politisk talent, et sammensatt menneske og et ekstraordinært engasjement, men samtidig også om den store tragedien 22. juli og den vanskelige veien videre.

«Et kvart liv» er skrevet i tett samarbeid med Håvards familie, og Lahlums forfatterroyalties vil i sin helhet bli donert til et utvalg formål relatert til ungdomsarbeid.

I kveld er det lansering av boken i Cappelen Damm-huset. Forfatteren og et lite utvalg mennesker som på ulike måter sto Håvard nær, vil snakke om hans liv og om boken, og i tillegg noen perspektiver på veien videre etter 22. juli-tragedien. Les om arrangementet her.

Her kan du lese de første sidene av boken:

Han er her igjen har vakt voldsomt oppsikt i Tyskland og har på kort tid solgt over 850.000 eksemplarer. Ved utgivelsen var det ingen av de store avisene som turte å anmelde romanen, for hva var dette egentlig – parodi, satire eller kampskrift?

Og det er virkelig en skremmende, viktig og morsom roman. Vermes lar Adolf Hitler våkne opp i sentrum av Berlin sommeren 2011. Der er han uten Eva, uten noe parti, men med sin gamle uniform intakt. 66 år etter sin «formodentlige» død blir han gjenkjent som Hitler. Mens han selv insisterer på at han er Adolf Hitler, tror alle at han er en fabelaktig skuespiller, og jo mer han taler, jo bedre syns folk han er som komiker og satiriker. Derfor får han raskt en gjesteopptreden i et tv-program og deretter eksploderer det på You Tube. Endelig er det en mann i vår tid som tør å si sannheten! Dermed starter mediekarusellen, og Hitler står på sitt for han har fortsatt et kall. Han får sitt eget tv-program og bygger opp en organisasjon. Tv-selskapet har ingen skrupler med sin tv-magnet. Jo mer kynisk og hensynsløs, desto bedre. Bare én ting får han ikke spøke med: jødene.

Han er her igjen er en bok som forteller mye om vår tids mediehysteri og om hvor enkelt det kan være å lede folk på ville veier. Hitlers argumenter er konsekvente, men dessverre er de slettes ikke fremmede selv i vår tid. Timur Vermes har studert Min kamp og Monologer fra førerhovedkvarteret for å finne Hitlers toneleie. Det er en sirlig og prøysisk-saklig stil som gjør alt han sier, ufrivillig komisk. Forfatteren hevder at det nettopp er Hitlers skråsikkerhet som er selve nøkkelen til å forstå ham, for som Peter Ustinov har sagt: «Den som ikke tviler, er gal.» Han er her igjen er nå solgt til 32 land, men heldigvis har forfatteren tatt seg tiden til å komme til Norge, så i morgen kan du oppleve Timur Vermes gratis her på Cappelen Damm, kl 19.00.

Som leser av Han er her igjen kan du virkelig få tvilen i deg. Romanen virker så sterkt fordi du gjennom Hitlers stae, naive – og på et vis - litt sjarmerende fortelling, kan bli dratt inn i hans verden og føle en slags skremmende identifikasjon med ham. Du får kanskje et lite inntrykk av dette fra starten av boken, der Hitler våkner opp:

Jeg husker at jeg våknet, det må ha vært tidlig på ettermiddagen. Jeg åpnet øynene, over meg så jeg
himmelen. Den var blå, lettere overskyet, og det var mildt i været, så mildt at jeg straks forsto at det ikke kunne være april. En kunne nesten kalle det varmt. Det var forholdsvis stille, ingen fiendefly å se over meg, ingen tordenskyts å høre, ingen nedslag i nærheten, ingen luftsirener. Jeg registrerte også: intet rikskanselli, ingen førerbunker. Jeg vendte hodet til siden og så at jeg lå på bakken, på en øde tomt, omgitt av nabogårdenes vegger, bygget i murstein og delvis tilgriset av gateramp, noe som ergret meg med det samme. Jeg besluttet der og da å tilkalle Dönitz. Først lurte jeg faktisk på, som om jeg ennå var i halvsøvne, om ikke også Dönitz lå et sted i nærheten, men så seiret disiplinen, logikken, og jeg var snar til å fatte det eiendommelige ved situasjonen. 

Jeg kamperer vanligvis ikke under åpen himmel.