Hans Olav Lahlum

Forfatteren og bokhandleren. Her representert ved Elin Engom hos Norli på Gjøvik.

Våren 2012 får jeg fortsatt fra tid til annen spørsmål fra journalister og/eller andre interesserte om jeg fortsatt ser en fremtid for forfattere og forlag i denne computernes tidsalder.

Svaret er – selvsagt – fortsatt ja.

Den tekniske revolusjonen vi har opplevd i vårt postindustrielle samfunn de siste tre tiårene, har unektelig endret forutsetningene også for kulturlivet. Ganske forutsigbart har det blitt en større utfordring for musikkbransjen enn for bokbransjen som helhet. Nordmenn konkurrerer i 2012 med islendinger om å være verdens boklesende folk. Interessen for noen kategorier bøker har gått litt ned, men andre (inkludert krimromanene) er til gjengjeld fortsatt i fremgang. Totalvolumet av leste og solgte bøker ligger ganske stabilt. Og den trykte boken forblir det klart dominerende produktet fra norske forlag. Noen nye produkter, viktigst lydbøker og e-bøker, har blitt vesentlige tilleggsprodukter og vil trolig øke sin markedsandel noe utover 2010-tallet. Men det utgjør i så fall heller ikke noen trussel verken mot forfatterne eller forlagenes fremtid.

Bok-Norges største utfordring ligger før bokhøsten 2012 ikke hos verken forfatterne eller forlagene, men derimot nede i det tredje leddet nærmest leserne – hos de lokale forhandlerne. Og det er slett ikke noe særnorsk fenomen. Sammenlignet man gatebildet i London anno 2012 med 2002, er et av de iøynefallende trekkene hvor mange store og små bokhandler som har forsvunnet. Samme trend ses i urovekkende mange britiske storbyer. I mange andre finanskriserammede land innenfor EU blir det også stadig lenger mellom bokhandlene. Selv tradisjonsrike storbybokhandler kan raskt komme under press når etterspørselen etter bøker midlertidig går ned i dårlige økonomiske tider, samtidig som et stort utvalg av bøker med få tastetrykk kan bestilles fra store nettbokhandler. Særlig når et lite utvalg av de mest populære titlene også kan kjøpes i dagligvareforretninger.

Misforstå meg for all del rett: Det er en selvfølge at også bøker i vår tid må kunne bestilles via internett, og det er flott at dagligvareforretninger også i Norge tilbyr et utvalg aktuelle boktitler. Men det er veldig trist og dårlig nytt særlig for bredden i det norske bokutvalget, hvis grunnen raser vekk under viktige og tradisjonsriktige bokhandler også her. Det gode tilbudet av lokale bokhandler har spilt en viktig rolle for litteraturens sterke stilling i vårt vidstrakte og til dels tynt befolkede land.

At det bør fortsette å være slik bør det kunne oppnås bred enighet om. For de mangemillionavkastninger til investorer og millionlønninger til toppledere som tidvis har vakt negative reaksjoner i andre bransjer, er det svært langt mellom i norske bokhandlere. Den jevne bokhandler i Norge er en kvinne som har jobbet der i mange år. Som fortsatt står der i bokhandelen år etter år på grunn av sin interesse for bøker mer enn fordi hun tjener så godt på å selge dem. Og som har opparbeidet seg en stor kompetanse på både norsk og internasjonal samtidslitteratur. Det er et stort tap for norsk kulturliv hvis flere av dem tvinges ut av bokbransjen. Og det er et stort tap for mange norske byer og tettsteder hvis bokhandlene legges ned der.

Mange bokhandler kan sikkert gjøre seg mer attraktive og interessante enn de så langt har gjort, for eksempel gjennom forfatterbesøk og andre bokarrangementer. Men flere forfattere kan sikkert også være mer hjelpsomme med å stille opp for bokhandlene enn tilfellet har vært. Og både forfattere og andre bokvenner rundt om i Norge, særlig de med romslig økonomi, kan med fordel tenke litt mer over hvor de kjøper bøker i fremtiden. Stadig flere bokkjøpere bruker tilsynelatende sin lokale bokhandel bare til å komme i god bokstemning og se over utvalget av våren eller høstens nye bøker, samt til å stille spørsmål om dem, for så å gå hjem og bestille bøkene man velger i den nettbokhandelen hvor de koster minst. Det er selvsagt fullt lovlig. Men hvis man gjør det for ofte, bør man ikke bli overrasket hvis man en dag kommer til sin bokhandel og oppdager at den ikke lenger finnes.

Jeg håper det ikke er den veien det vil gå i Norge. Derfor har jeg de siste årene sagt ja til alle forespørsler om bokhandelsopptredener som jeg har kunnet finne plass til i kalenderen. Og derfor kjøpte jeg denne ukens gaver til en god venns bursdag som bøker og hos min lokale bokhandler. Selv om jeg var fullt klar over at jeg kunne fått dem litt billigere andre steder.

Jeg registrerte med uro at jeg da jeg kjøpte de to bøkene var eneste kunde i denne svært tradisjonsrike bokhandel. Så derfor tar jeg denne helgen også en nasjonal forlagsblogg i bruk for å oppfordre mine bokvenner til økt bevissthet om betydningen av å støtte opp de lokale bokhandlene rundt i Norge!

Share

Krimforfatteren i aktuell modus.

Ukene og dagene før påske er blitt en travel arbeidsperiode for kjente krimforfattere i Norge. I forrige uke holdt jeg krimforedrag i Skedsmo på mandag, i Stavanger på onsdag og i Bergen på torsdag. Mandag 2. april ble jeg på få timers varsel innkalt til direktesendt TV-debatt om påskekrim i NRKs Dagsnytt atten – i svært godt selskap med forfatterkollega Tom Egeland og skribent Fredrik Wandrup. I dag (onsdag) blir jeg sammen med min reflekterte og kunnskapsrike forfatterkollega Torkil Damhaug intervjuet om krim over cirka fire helsider i Dagsavisen.

Skrivebordet har fanget nå. Så i dag blir jeg sittende her med en artikkel til Cappelen Damms utmerkede forlagsblogg – for å systematisere mine tanker om løsningen på det store påskekrimmysteriet.

Krimlitteratur finnes i dag i så godt som alle verdens land, og påske blir det jo på en eller annen måte i alle verdens land. Men den sterke koblingen mellom påske og krim finner man likevel fortsatt bare i Norge. Her synes oppmerksomheten og bevisstheten rundt påskekrimmen til gjengjeld å være større enn noen gang. Hvorfor det er slik blir jo da et fascinerende påskekrimmysterium som krever en oppklaring.

Å løse det norske påskekrimmysteriet kan synes å være en oppgave for en historiker mer enn for en krimforfatter. Fredrik Wandrup og flere andre beleste journalister har fremhevet historien om krimromanen Bergensbanen plyndres i natt fra 1923. Den legendariske forfatteren Nordahl Grieg hadde i stor fart skrevet romanen sammen med Gyldendal-konsulenten Nils Lie – etter å ha fått forlagssjefen (og storebroren) Harald Grieg med på ideen om en storslått lansering før påskeferien. Lanseringen ble en suksess, og historien er et naturlig startpunkt for den norske påskekrimtradisjonen.

En ren historisk forklaring er likevel utilstrekkelig. Bergensbanen plyndres i natt huskes i dag stort sett bare for historien om lanseringen, og er ingen tilstrekkelig forklaring på den sterke stillingen for påskekrim i Norge nær 90 år senere. Den historiske kontinuiteten tilbake til 1923 er heller ikke overbevisende. I lange perioder de kommende tiårene ble det utgitt ganske få krimbøker i Norge, og de som kom ble i ganske liten grad knyttet opp mot påsken av lesere og media. I forbindelse med mine historiske bøker har jeg gjennomgått en rekke årganger av ulike aviser fra 1920- til 1960-tallet. Det kan trygt konstateres at avisene den gang var langt mindre opptatt av krim før og under påsken enn hva tilfellet er blitt de siste tiårene. Påskekrim var i store aviser og for store lesergrupper knapt et etablert begrep selv mot slutten av 1960-tallet.

Vi snakker altså om en særnorsk tradisjon som har et startpunkt tidlig i mellomkrigstiden, men som samtidig har utviklet seg sterkt utover i etterkrigstiden. Påskekrimtradisjonen slik vi kjenner den i dag fremstår kanskje først på 1980-tallet – og er blitt styrket utover 1990- og 2000-tallet. Vår tids påskekrimtradisjon er basert på noen strukturelle faktorer i det norske samfunnet. En kombinasjon av god økonomi, høyt utdanningsnivå og velutviklet nasjonal kulturbevissthet gjør at Norge i dag konkurrerer med Island om å ha verdens mest boklesende befolkning. Påskeferien i Norge er lenger enn i mange andre land, og den har fått en annen form enn i mer urbane og tettere befolkede land. Påsken er i Norge blitt høytiden hvor nesten alle de som har hytte valfarter dit, og hvor mange av de andre enten er hjemme sammen med familie eller reiser bort sammen med familie.

Det er ikke det spor rart at påsken da også er blitt en høytid hvor det leses og diskuteres mange bøker blant unge og gamle rundt i de tusen hjem. Men det gjenstår fortsatt spørsmålet om hvorfor det norske folk blant alle andre bøker i så stor grad foretrekker å lese krim i påsken?

Det kan være på sin plass å stille det kritiske motspørsmålet om det virkelig selges så mye påskekrim i Norge? På den landsomfattende topp ti-listen for skjønnlitteratur siste uken før påske, var nemlig bare én norsk krimroman inne. Den ene var Torkil Damhaugs Ildmannen – som tross et stort salgsløft etter en velfortjent Rivertonpris ikke nådde høyere opp enn til tiendeplass. På den siste pocketlistens topp ti finner man to norske krimromaner: Jørn Lier Horsts Vinterstengt klatrer opp til femte og min Satellittmenneskene opp til åttende. Flere kjente norske krimromanforfattere har tydelig siktet seg inn på påskesalget: Jørgen Brekke, Chris Tvedt og jeg valgte alle i år å satse på en tidlig lansering i januar-februar. Vi får et løft i salgstallene frem mot påske, men ikke noe nær tallene fra julesalget ved en lansering fra høsten.

Norske krimromaner selger likevel frem mot påske klart bedre enn andre norske romaner. Og regner man med utenlandsk krim og novellesamlinger blir rundt halvparten av bøkene på toppselgerlistene både for innbundne bøker og pocketbøker krim. I år er Cappelen Damm, Gyldendal og Juritzen før påske ute med hver sin krimnovellesamling – og alle tre ser ut til å selge godt. Cappelen Damm har endog funnet marked for en samling med historiske krimnoveller fra perioden frem til 1918. Både forlagene og bokhandlene merker en økt interesse for krim i ukene før påske som går langt ut over den generelle økningen i boksalget.

Påskekrimboomen i Norge er kanskje ikke så stor som man tidvis kan få inntrykk av i media. Og den har muligvis utover 2000-tallet endret seg slik at det er blitt flere utenlandske krimforfattere og flere novellesamlinger. Men det er definitivt i 2012 fortsatt en påskekrimboom her i Norge. Påskekrimmysteriet står altså fortsatt uløst.

Forklaringen på den særnorske påskekrimtradisjonen er fra de siste fire tiårene et interessant eksempel på et samspill av faktorer som sammen skaper en nasjonal kulturtradisjon. Krimsalget har gått litt opp i Norge også i perioder hvor boksalget i andre kategorier har gått litt ned. Det store flertallet i den norske befolkning har bedre råd enn før til å kjøpe bøker – og de har mindre dramatikk og færre farer i hverdagen. Bare litt spøkefullt sagt er både utroskap og krimlesning utslag av denne økte trygghet og medfølgende nye søken etter spenning i mange nordmenns hverdag. Økt omfang av krimlesning er jo da definitivt å foretrekke. Og det er altså også en realitet når man ser året under ett.

Beveger vi oss mer konkret over til påskekrimmen, skal det her være usagt om TV-seriene eller bøkene har vært viktigst for utviklingen. Bøkene kom som vanlig først: I 1923 var ideen om TV-sendt krim fortsatt helt fjern i Norge – påske eller ikke. Men et samspill mellom forlagenes krimbøker og NRKs radiosendinger så man stadig tydeligere utover i etterkrigstiden. Etter 1970-tallet har TV-seriene og bøkene utfylt og forsterket hverandre. Svært mange unge lesere har lest sin første krimroman etter å ha sett sin første krimserie på TV i påsken. Forlagene og TV-kanalenes satsing på krim førte etter hvert til flere avisoppslag. Noe som igjen førte til en større interesse fra publikum og en ytterligere økt krimsatsning i påsken både hos TV-kanaler og plateselskap. Påskekrimsnøballen rullet videre – og ble akselerert av betydelig økning i kjøpekraften hos store grupper av norske boklesere utover 1990- og 2000-tallet. Oppstarten av Norsk krimfestival i mars 2012 kom typisk nok mye som et resultat av økende påskekriminteresse – og kan samtidig bidra til å øke den ytterligere.

Vi nærmer oss endelig en forklaring på det særnorske påskekrimmysteriet. Det er imidlertid på sin plass å avslutte med litt skryt av mine norske krimforfatterkolleger. En vesentlig del av forklaringen på påskekrimmens fremgang de siste to tiårene er nemlig at Norge har fått flere krimforfattere på et lesverdig nivå. Internasjonale fremganger for en gruppe norske forfattere anført av Jo Nesbø, har utløst mange medieoppslag og sikkert hatt en effekt også for det nasjonale påskekrimsalget. Viktigere er nok likevel den økte bredden i krimtilbudet.

Med bare et delvis unntak for de nordligste fylkene har Krim-Norge geografisk favnet ganske bredt – både med hvor forfatterne kommer fra og hvor handlingen i bøkene deres utspiller seg. Gjenkjennelseseffekten har således vært betydelig over nesten hele landet. Mange bergensere som ikke leser mye krim ellers kjøper Gunnar Staalesens romaner. Og ingen utenlandsk stjerneforfatter, verken i krim eller andre sjangre, kan slå Knut Faldbakkens salg på Hamar.

Kanskje enda viktigere har norsk krim utover 2000-tallet opplevd en tematisk differensiering og fagspesialisering som gjør at den kan appellere til boklesere med svært ulike interesser. Lesere som liker nyhetslignende journalistkrim har påsken 2012 et stort utvalg fra forfattere som Alexandra Beverfjord, Siri Lill Mannes, Trude Teige og Eystein Hanssen. Voldsom fysisk dramatikk a la amerikanske actionfilmer tilbys også av for eksempel Rikard Spets. I motsatte ende av skalaen kan de psykologisk anlagte kan få mye å tenke på av bøkene til Karin Fossum og Torkil Damhaug, og sosialrealistene av bøkene til fortsatt svært oppegående veteraner som Gunnar Staalesen og Jan Mehlum. De som liker advokatkrim kan trygt anbefales jurist (og Rivertonprisvinner) Chris Tvedt, og de som liker kunstkrim kan anbefales operasangeren Øystein Wiik. Bøkene til Tom Egeland og Jo Nesbø er nesten sikre vinnere for de som ønsker storslåtte spenningsromaner – og det samme er Jørn Lier Horsts bøker for de som ønsker med jordnær og realistisk politikrim. Og de som etter å ha sett Poirot-filmer ønsker å lese klassisk intellektuell krim med handling fra Norge, kan altså denne påsken finne det i denne artikkelforfatterens romaner…

Listen kan både diskuteres og utvides både hva angår sjangre og forfatternavn. Men hovedpoenget er uansett da at norske krimforfattere er blitt en både geografisk og tematisk sterkt sammensatt gruppe. Supplert med oversettelser av utenlandske krimforfattere fra stadig flere land, appellerer norske krimforfattere sammenlagt til en svært stor andel av norske boklesere. Også smalere nisjeforfattere innenfor krim gir dermed viktige bidrag til den norske krimpåsken.

Det skyldes dette et samspill av ulike faktorer at den særnorske påskekrimtradisjonen har utviklet seg og blitt nærmest selvforsterkende. Den er etter alt å dømme da kommet for å bli med videre utover 2010-tallet. Og med den konklusjonen ønskes eventuelle gjenværende lesere av denne artikkelen en fortsatt god lesepåske – med eller uten krimromaner…

Share

Torsdag 19. januar 2012 skjedde det for første gang. Min nye krimroman Katalysatormordet poppet opp for forhåndsbestilling i en nettbokhandel – med forsidebilde og forlagsomtale. Haugen bok i Volda var som vanlig først ute og skal få denne artikkelens eneste link for det:

http://www.haugenbok.no/resverk.cfm?st=free&q=Katalysatormordet&p=1&r=4&cid=234952

Som vanlig fulgte Tanum, Ark, Norli og de store bokhandelkjedene raskt etter Haugen bok. Mandag 23. januar var min nye roman alt ute for forhåndsbestilling i nesten alle nettbokhandlene.

Ja, jeg følger fortsatt åpenbart med når mine nye bøker popper opp i nettbokhandlene. Og ja, selv om jeg nå har opplevd det sju ganger før gir det fortsatt en merkelig følelse av skrekkblandet fryd å se en egen bok komme opp der for første gang.

Den noe spesielle historien om min nye krimroman Katalysatormordet skal jeg fortelle på lanseringsfesten mandag 30. januar. For denne artikkelens formål kan kort konstateres at det er rundt 18 måneder siden jeg utviklet ideen og skrev ut startscenen, nesten seks måneder siden jeg fullførte førsteutkastet, og to måneder siden jeg sendte forlaget endelig versjon av det. Samt 23 dager siden jeg passerte forfatternes Kapp det gode håp og sendte forlaget den korte listen over de siste korrekturrettelsene som skulle inn før trykkingen.

Romaner har oftere en lengre tilblivelseshistorie enn mennesker. 18 måneder er slett ikke noen sensasjonelt lang tilblivelseshistorie for en roman. Men denne romanen har hatt en i hvert fall for meg sjeldent intens og interessant tilblivelseshistorie. Den er et uten sammenligning mer komplisert byggverk enn mine to tidligere krimromaner. Jeg har brukt et tusentalls timer på å få på plass alle detaljer ved denne forsiden og disse 345 sidene. Og mange flere enn meg har i 2010 og/eller 2011 brukt av sin tid på å hjelpe til med å få den best mulig. Det gjelder fremfor alt de to andre medlemmene av det såkalte sikkerhetsrådet for mine krimromaner – forlagsredaktør Anne Fløtaker og rådgiver/romanfigur Mina Finstad Berg. Begge har fulgt prosjektet hele veien fra første idé til siste korrektur, og brukt svært mye tid og energi på å hjelpe meg med å få den best mulig. Anne og Mina har vært de viktigste gode hjelperne, men langt fra de eneste. Setter jeg nå opp listen over de som på ulike måter har bidratt til arbeidet med denne romanen blir det et tjuetalls personer – ikke medregnet de som har arbeidet med teknisk produksjon og markedsføring…

At denne krimromanideen var den av mine skjønnlitterære ideer som har størst potensial er alle som har vært inne i prosessen enige om. Det gjenstår nå “bare” å se hvor godt jeg har klart å realisere det potensialet. Manglende hjelp kan jeg åpenbart ikke skylde på, verken fra forlaget eller fra min nærmeste krets. Blir Katalysatormordet en skuffelse for anmelderne og alle andre lesere der ute, må jeg i så måte bare sitere statsministeren jeg for fem år siden startet min forfatterkarriere med å skrive en biografi om: “Ansvaret er mitt og mitt alene”.

Torsdag 5. januar sendte jeg forlaget en e-post med siste korrekturliste for Katalysatormordet. Samtidig som jeg sendte den e-posten, startet jeg på det som jeg i resten av denne artikkelen vil kalle det lange tilløpet. Som altså da er perioden fra man som forfatter sender fra seg manuset og til man står der med den ferdige boken på lanseringen. Tilløpet varer bare noen få sekunder i de fleste idretter som har et tilløp. For en forfatter varer det vanligvis 4-6 uker.

Jeg har flere ganger tidligere sammenlignet en kjent forfatter som venter på en boklansering med en skihopper som står igjen på toppen av bakken og venter på sin tur i et mesterskap. Situasjonene har åpenbare paralleller. Det gjelder særlig hvis man sammenligner en skihopper som har hatt uventet god klaff med sitt første hopp med en forfatter som har hatt uventet god klaff med sin første bok. I begge tilfeller kan det være store sjanser til heder, ære, utmerkelser og penger hvis man kan prestere også på andre forsøk. Men i begge tilfeller er fallhøyden åpenbar: Det vil bli en pinlig iøynefallende og mye omtalt nedtur hvis man mislykkes.

Snakker man om en forfatter som venter på lanseringen av en ferdigskrevet bok etter å ha hatt klaff på to eller flere bøker tidligere, ligner situasjonen nok likevel enda mer på en høydehopper i en mesterskapsfinale. Potensialet og spensten er bevist. Men listen flyttes litt opp og publikums forventninger øker litt for hvert vellykkede forsøk. Man kan ha prestert sterke resultater tidligere og/eller man kan ha sett svært imponerende ut under oppvarmingen. Men det kommer uansett raskt et øyeblikk hvor kameraenes linser og publikums blikk peker nådeløst kritisk på deg, og hvor du må prestere på kommando – med en tilsynelatende skremmende stor fallhøyde. Har man lyktes på flere høyder tidligere vil man nok få flere forsøk selv etter et grovt riv. Men listen faller ubønnhørlig, man blir stående igjen på samme høyde med et tilbakeslag i konkurransen – og kan fort være ute av den hvis det blir tre riv på rad.

I kveld er det fredag 27. januar 2012. Jeg sitter alene i mitt skriverom på Gjøvik, ser ut i nattemørket og tenker at nå er det lange tilløpet snart over for denne gangen. I går var jeg invitert til NRK for opptak av det første radiointervjuet om den nye romanen. I gangen der ble jeg for første gang stoppet av en leser som hadde funnet og kjøpt Katalysatormordet i en bokhandel. Han het forresten Dan Børge Akerø, og det ble en svært hyggelig opplevelse. Men når én leser har funnet og kjøpt boken min i en bokhandel, innebærer det at den snart er ute i nesten alle landets bokhandler – og klar for alle leseres kritiske blikk. Forventningene for min andre krimroman var faretruende store etter at den første gikk ut i over 20 000 innbundne eksemplarer. Forventningene for den tredje er rimelig nok enda større nå som den andre har gått i over 30 000 og kom med på topp ti-listen for fjorårets nye norske romaner. Det sitter mange tusen lesere der ute i nattemørket som har gledet seg til den tredje romanen og forventer seg mye igjen for pengene når de kjøper den. Det er forståelig, det er flott – og det er litt skummelt.

Lørdag morgen er visst nå bare få timer unna. Da kommer det minst to store intervjuoppslag om romanen på trykk i avisene. Søndag kveld sender NRK P1 det første radiointervjuet om saken. (et for øvrig originalt dobbeltintervju med både romanforfatter og romanfigur i studio!) Mandag morgen er jeg gjest i Nitimen på NRK P1 for å snakke om romanen. Og mandag kveld klokken sju starter den store lanseringsfesten, slik det ser ut med et uventet tallrikt publikum av journalister og andre interesserte i Cappelen Damms storslåtte lokaler i Akersgata. Da er jeg definitivt ferdig med tilløpet og på vei opp i den løse luften. Ingen kan forutse hva de neste dagene vil bringe av medieomtale og leserreaksjoner.

Utsiktene blir på noe vis nå enten dårlige på kort sikt eller dårlige på litt lengre sikt. For enten mislykkes jeg – og da river jeg jo her og nå. Eller så hever jeg forventningene og listen ytterligere noen hakk – til et nivå det blir svært vanskelig å nå opp til neste gang…

Få norske forfattere når noen gang i livet opp til rekordhøyder, og enda færre gjør det uten nedturer underveis. Så jeg tenker i kveld at det første rivet og den første store nedturen vel uansett snart må komme nå. Men enn så lenge er det jo spennende å være med i konkurransen og å ha muligheten til å sette en ny personlig rekord. Og uansett er man svært privilegert så lenge man får drive med ting man liker så godt å drive med.

Så når jeg rundt klokken halv åtte på kvelden mandag 30. januar tar spranget opp på scenen under romanlanseringen for Katalysatormordet, har jeg nok den samme spente og blandede følelsen som jeg tror at en høydehopper har ved innløpet til tredje høyde i en viktig finale. Jeg vil frykte en hard nedtur, men samtidig håpe og tro på et nytt løft. Underveis i det lange tilløpet har det for meg aldri kjentes mer spennende og lovende enn det gjør nå. Så tross fallhøyden håper jeg – som høydehopperen i mesterskapsfinalen – på et størst mulig publikum og mest mulig oppmerksomhet rundt arrangementet.

Det lange tilløpet har vart lenge nok nå. Jeg kan ikke under noen omstendighet få noen flere dager til forberedelse før det store spranget, og hadde jeg kunnet få det ville jeg ikke blitt noe bedre forberedt av det. Så nå får det bare våge seg med romanen Katalysatormordet. Og jeg får bare håpe at jeg slipper å konkludere om denne romanen slik det i sin tid ble konkludert om arbeidet til en tidligere statsminister jeg ikke har skrevet bok om: “Det fikk bære eller briste. Og det brast!”

Share

… fra årets bokhøst vil du anbefale som julegave i år?”

Spørsmålet hjemsøker kjente forfattere først fra bokklubbene i september, så fra avisene i oktober, og så fra lesere i november. Nå som desember omsider er i gang, kan det være på tide å besvare spørsmålet med å presentere min liste over anbefalte julegavebøker for 2011. Den omfatter – om noen skulle tro annet – mye mer enn to bøker. Jeg skal utnytte den store takhøyden på Cappelen Damms forlagsblogg til her å anbefale bøker fra ikke mindre enn åtte konkurrerende forlag.

Mine bokanbefalinger er personlige og blir naturlig nok da sterkt preget først av mine interesseområder og så av mine litterære smakløkker innenfor disse interesseområdene. Det blir ingen kokebøker og definitivt ingen lavkarbobøker å finne på denne listen. Ei heller noen bøker om vedhogging. Det finnes mange anbefalingsverdige bøker fra årets bokhøst som på grunn av interesseområder og/eller litterære smakløkker aldri ble tatt i betraktning her. Kort sagt bør ingen av mine forfatterkolleger ta det personlig hvis de ikke finner igjen sitt navn i denne bloggartikkelen.

Jeg starter med historiske bøker, som jo er min første og viktigste hjemmebane – selv om jeg for første gang siden 2006 ikke selv stiller til start der med en ny bok. Innenfor denne kategorien tok jeg (jfr. forrige blogginnlegg) sjansen på alt i slutten av september å utrope Kristin Hatledals Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner (Samlaget) til høstens anbefaling nummer én. Det har senere ikke skjedd noe som endrer på det. Unge Hatledal har fått svært gode anmeldelser i opp til flere av de største avisene, og ingen andre forfattere har slått i bordet noen bedre og/eller viktigere ny bok om vår nasjonale historie.

Som anbefaling til de mange bokleserne der ute med interesse for norgeshistorie, vil jeg imidlertid gjerne legge til to bøker jeg senere har lest raskt og med stor interesse: Asbjørn Jaklin De dødsdømte. 25 menn, 25 henrettelser, ett oppgjør(Gyldendal) og Roy Andersens Redningsmenn og lykkejegere. Norske pionerer i Alaska (Aschehoug). De dødsdømte er mindre nyskapende enn overnevnte Kvinnekamp, siden mye allerede er skrevet om de 25 norske menn som ble dødsdømt og henrettet for landssvik etter 2. verdenskrig. Den kvalitetsbevisste journalisten Jaklin har imidlertid som vanlig gjort et svært solid researcharbeid og skriver fortsatt lett og godt. Resultatet er blitt en både spennende og tankevekkende bok, som alle senere bøker om landssvikoppgjøret i Norge vil måtte forholde seg til.

Roy Andersen er også en dreven journalist med store historiske kunnskaper, som også har levert en ny svært leservennlig populærhistorisk bok. Hans bok om nordmenn som gjorde seg bemerket i Alaska på slutten av 1800-tallet og de første tiårene av 1900-tallet, er engasjerende lesning som også gir god innsikt i en viktig tidsperiode både i Norges og USAs historie. Redningsmenn og lykkejegere ble uventet, men slett ikke ufortjent, brageprisnominert i klassen for sakprosa. Den fortjener langt flere lesere enn den har fått så langt.

For de med stor interesse for internasjonal politikk og/eller amerikansk historie i videre forstand enn Alaska, må årets anbefaling fra meg bli en riktig gammel dansk i ny norsk oversettelse. Den legendariske historikeren og journalisten Erling Bjøl er fortsatt min favoritt nummer én på listen over fremragende danske historiefortellere. Snart 70 år etter at han arbeidet som journalist for BBC i London under 2. verdenskrig, og snart 50 år etter at han fikk sitt første professorat i Danmark, er Bjøl fortsatt vel verdt å lese selv når han skriver om Barack Obamas presidentperiode og USAs utfordringer for 2010-tallet.  Noe som blir en enda mer imponerende prestasjon når man tillegger at forfatteren nå i en årrekke har vært tilnærmet blind! Han fyller 93 år 11. desember, og har svært godt fortjent et uventet godt boksalg i Norge som kombinert bursdags- og julegave i år.  Erling Bjøls USAs historie er det mest lettleste og leseverdige ett binds verk om USAs historie som så langt er utgitt på noe skandinavisk språk. Dreyers forlag skal ha stor takk for at den nå også foreligger i norsk oversettelse.

Hva angår dagsaktuell norsk politikk er min første anbefaling Bård Vegar Solhjells Solidaritet på ny (Samlaget). Jeg tilhører samme politiske parti som forfatteren, er en venn av ham og er nevnt på takkelisten i forordet. Men støttet av gode anmeldelser fra ulike aviser tillater meg likevel å mene at dette er blitt en sjeldent perspektivrik bok om politikken og samfunnsutviklingen både i Norge og verden for øvrig. En toppolitiker som også er en svært godt kvalifisert statsviter skriver her ut sine tanker om en rekke aktuelle og interessante temaer – og viser en forbilledlig evne til å se dem i sammenheng. Denne typen politiske refleksjonsbøker har ofte vært savnet mellom stablene av memoarer av og biografier om norske politikere. Sjangeren er ikke lett å mestre. Det er ikke mange av dagens norske politikere som i den kan skrive over 400 sider og fortsett holde på lesernes oppmerksomhet. Det har SVs parlamentariske leder Bård Vegar Solhjell klart. Resultatet er blitt en bok som bør være både til nytte og ettertanke for politisk interesserte mennesker i alle partier.

Fortsetter man derfra til bøker med fokus på dagens politiske Norge og dets ledere, er stabelen ikke for stor i år. Blant de som finnes er Thor Viksveen Jens Stoltenberg. Et portrett (Pax) klart den mest aktuelle. Det er selvsagt høsten 2011 alt for tidlig å komme med noen slags historisk oppsummering av Jens Stoltenbergs karriere. Viksveen er seg bevisst det, og gir et godt journalistisk portrett av statsministeren så langt – oppdatert etter sommerens dramatiske hendelser og med en del nye ting fra Stoltenbergs tidligere karriere.

Viksveens bok er basert på anonyme kilder og uten kildehenvisninger, og oppfyller altså ikke kravene til å være en historisk biografi. Blant de som gjør det er Tor Bomann-Larsen. Æresordet (Cappelen Damm) den mest interessante bokmursteinen i høst. Bind fem (!) av Bomann-Larsens stort anlagte biografiprosjekt om Kong Haakon VII bringer i og for seg ikke mye sensasjonelt nytt om hovedpersonen selv. Men den inneholder til gjengjeld mye spennende om miljøet og aktørene rundt den legendariske kongen – inkludert daværende kronprins og senere Kong Olav V. Herunder gir Æresordet ny innsikt rundt utbruddet av 2. verdenskrig i Norge, som forblir et av de mest omtalte og omstridte temaene fra vårt samfunnsliv i etterkrigstiden.

Høstens historiske biografiduell utkjemper Carl Emil Vogt Fridtjof Nansen. Mannen og verden (Cappelen Damm) og Harald Dag Jølle Nansen. Oppdageren (Gyldendal). Som titlene antyder er hovedfokuset satt på ulike deler av Nansens virke. Historiker Jølle har fått de beste anmeldelsene, mens historiker Vogt ble nominert til Brageprisen. Dermed bør lesere med interesse for nasjonalikonet Fridtjof Nansen og/eller hans tid åpenbart lese begge for å gjøre seg opp egen mening – både om Nansen og hans biografer.

Bøker om reiser og geografi strekker tiden sjelden til for at jeg leser. Jeg vil nok nå gjøre et unntak for Simen Ekerns Roma. Nye fascister, røde terrorister og drømmen om det søte liv(Cappelen Damm). Litt fordi Brageprisvinneren for sakprosa er noe man uansett bør teste ut. Litt fordi Roma er en sjeldent viktig og interessant by, både i nåtid og fortid. Samt mye fordi journalisten og Italia-eksperten Simen Ekern på en instruktiv måte kombinerer politikk, historie, geografi og kultur i sine bøker.

Hva angår romaner vil jeg begynne med å anbefale nye norske versjoner av en klassiker og en ny internasjonal bestselger med handling fra tidligere tider: Hans Fallada  Alle dør alene (Dinamo) og Julie Orringer Den usynlige broen(Gyldendal). Tyske Hans Fallada (1893-1947) hadde en tragisk livshistorie som i seg selv kan være et spennende grunnlag både for romaner og biografier. Da forfatteren etter Hitler-regiments fall slapp ut av sinnssykehuset sommeren 1945 var han både psykisk og fysisk en nedbrutt mann, og lanseringen av sin største roman to år senere fikk han aldri oppleve. Men mellom der rakk den kronisk uberegnelige Fallada, i sin siste intellektuelle raptus, altså å skrive ut en av de fortsatt mest fascinerende romanene fra fascismens tidsalder. Inspirert av en Gestapo-mappe om et ektepar som i 1943 ble avslørt, dødsdømt og henrettet for å ha spredt naive opprop mot nazismen og krigen, skildret den halvt sinnssyke rusmisbrukeren Fallada med sjelden innsikt og realisme ulike mennesketyper og menneskeskjebner der ute i krigsårenes Berlin. Den vinteren i 1946-47 løp Hans Fallada om kapp med døden for å få skrevet ferdig Alle dør alene. Heldigvis for oss i senere generasjoner hadde forfatteren vunnet denne sin siste kamp da han morgenen 5. februar 1947 ble funnet død – alene i sin sykehusseng.

38 år gamle Julie Orringer fra USA tilhører definitivt de senere generasjoner. Hun beveger seg 65 år senere tilbake til Falladas tid og rom med sin historie om tre brødre i Budapest og Paris i mellomkrigstiden og under 2. verdenskrig. Hennes roman Den usynlige broen er en ny tankevekkende roman om en jødisk families skjebne i denne tidsperioden. Det er samtidig også en av høstens mest engasjerende og særpregede kjærlighetsromaner. Det kan kort sagt trygt konstateres at Orringer i sin første roman lever opp til de høye forventningene skapt av hennes tidligere novelleutgivelser. Det gjenstår å se om hun kan oppfylle nye og enda høyere forventninger i den nye romanen hun nå arbeider med. I så fall snakker vi om en av de mest spennende romanfortellerne så langt i 2000-tallets verdenslitteratur.

Hva angår nye norske romaner tilhører jeg de som prinsipielt definitivt vil lese Jan Kjærstads nyeste roman før Karl Ove Knausgårds, men som praktisk ikke har fått lest noen av dem ennå. Den norskproduserte romanhøsten anno 2011 forekommer relativt jevn, uten de 2-4 åpenbare toppene man ofte har sett tidligere. Jo Nesbø stiller i særklasse på salgstall, og det er mye krim på de svært foreløpige topplistene for opplagstall.  Dermed er vi over på min andre og nyeste hjemmebane: Kategorien krimromaner. Den blir stadig større, og er nå blitt så differensiert og spesialisert at det er nærmest umulig å anbefale én roman. Julegavetipsene her må derfor bli flere og kortere.

Jeg anbefaler etter dette i klassen for “norske krimromaner 2011” Vinterstengt av Jørn Lier Horst (Gyldendal) til tilhengerne av lavmælt og realistisk politikrim. Gjenferd av Jo Nesbø (Aschehoug) til de som heller vil ha en storslått og urealistisk spenningsroman. Jeg kan se i mørket av Karin Fossum (Cappelen Damm) til lesere som foretrekker lett morbid psykologisk krim. Giftstrøm av Eystein Hanssen (Vigmostad & Bjørke) til alle som ønsker lettlest journalistkrim. Straffen av Jan Mehlum (Publicom) til sosialrealismefansen. Samt selvsagt Slakteren av Øystein Wiik (Aschehoug) til de virkelige feinschmeckerne med sans for kunstkrim.
Eneste norske kandidat i klassen for klassisk intellektuell krim a la Agatha Christie ser ut til å være Hans Olav Lahlums Satellittmenneskene (Cappelen Damm)… Så derfor skal jeg nå avslutte denne listen med å si at det selvsagt ikke ville være passende om jeg her hadde anbefalt en bok i den underkategorien.

Hvis jeg helt til slutt altså virkelig må peke på bare to bøker fra bokhandlerhyllene som julegavetips i år… Så får altså da i år bli to bøker på nynorsk og to sakprosafattere fra Samlaget. I betydningen Kristin Hatledal og Bård Vegar Solhjell.

Men de er da to valg veldig etter min personlige smak både for temaer og forfattere. Og hvilke bøker som bør anbefales som julegaver må selvsagt alltid ses an etter hvem man har tenkt å gi dem til. Fortsatt lykke til med valget av årets julegaver ønskes med disse ord både forfatterkolleger og alle andre bokinteresserte!

Share

ET FORSØK PÅ EN FORKLARING…

Forlagsbloggen til Cappelen Damm har kanskje ikke som noen målsetning å skrive anmeldelser av bøker fra andre forlag.

Hvis denne forlagsbloggen likevel hadde har en slik målsetning, ville jeg definitivt ikke vært riktig person til å anmelde boken som denne artikkelen skal handle om.

Jeg er på takkelisten i boken, bokens forfatter er på takkelisten i opptil flere av mine bøker, jeg har vært veileder for forfatteren mens hun tok sin historieutdannelse, hun er i dag trolig den norske historikeren som skriver mest likt meg – og et kapittel i denne boken handler til alt overmål om min gammeltante!

MEN Cappelen Damm er heldigvis et stort og romslig forlag. Og forlagskonkurransen i bok-Norge er fortsatt ikke hardere enn at det går bra også å anbefale sine lesere bøker utgitt på andre forlag. For eksempel når ulike media og bokklubber fra slutten av august begynner å spørre oss etablerte forfattere om årets julegavetips.  Jeg har på det spørsmålet i høst alltid først nevnt forfatteren og boken som denne artikkelen skal handle om. Og om det å ha et for inngående kjennskap til forfatter og en bok naturligvis bør diskvalifisere fra å anmelde, bør det naturligvis ikke diskvalifisere fra å anbefale. (Hvis noen mot formodning skulle påstå noe annet vil jeg selvsagt straks ta frem det magiske lille ordet som umiddelbart avgjør alle slike diskusjoner: “Ytringsfrihet!”)

Derfor skal jeg bruke denne bloggartikkelen på å fortelle hvorfor Kristin Hatledals rykende ferske debutbok Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner i høst er mitt beste gavetips for historieinteresserte lesere i alle aldre og alle landsdeler – og av begge kjønn.

EN FORFATTER…

Det er på sin plass å starte med noen setninger om forfatteren, som (i hvert fall foreløpig) jo er et ganske ukjent navn for de fleste mulige lesere. Stryningen Kristin Hatledal vil noen av de aller mest sportsinteresserte kanskje fortsatt huske fra TV-sendingene til NM i langrenn tidlig på 2000-tallet. Hun var en av de unge talentene som tidlig i tjueårene avsluttet toppidrettssatsningen for å prioritere utdannelsen – og som til alt hell viste seg å ha enda større talent i sin akademiske disiplin. Som altså da var historie.

Kristin Hatledal ga sensorene bakoversveis da hun i 2007 fikk A på årets lengste og beste bacheloroppgave ved samtidshistoriestudiet på Høgskolen i Lillehammer. Temaet var den gang kvinner i den norske motstandsbevegelsen under 2. verdenskrig. Det var det (i en litt mer innsnevret form med fokus på et lite utvalg kvinner fra etterretningstjenesten) også da den samme Kristin Hatledal våren 2009 fikk A på sin masteroppgave i historie fra Universitet i Oslo. De to svært kompetente professorene i kommisjonen kom på uvanlig lite som kunne vært forbedret, og oppgaven ble for sikkerhets skyld nominert til en tverrfaglig pris for fremragende kjønnsforskning. (Prisen gikk riktig nok til en avhandling om gynekologi. Jeg skal ikke si mer om det enn at juryen må ha hatt en svært krevende oppgave med denne åpenbart svært tverrfaglige forskningsprisen!)

Kristin Hatledal er i dag er 28-årig småbarnsmor og lektor bosatt på Lillestrøm, som har holdt en lav offentlig profil de siste par årene. Hun har med sin karakteristiske møysommelighet arbeidet med en bok som nå er ferdig. Og som bekrefter at hun er både en av Norges mest talentfulle unge historikere og en av bokhøstens mest spennende debutanter.

OG EN BOK

Kvinnekamp setter altså fokus på norske kvinners innsats under 2. verdenskrig. Og det trengs. Satt på spissen har krigshistorikerne i Norge vært for lite opptatt av kvinner, mens kvinnehistorikerne har vært for lite opptatt av krigen. Følgen er at mange spennende og viktige heltedåder utført av norske kvinner under krigen har falt mellom alle stoler, og blitt liggende igjen på gulvet uten å være synlig for senere generasjoner. Til unge Hatledal som representant for en ny historikergenerasjon altså plutselig løfter dem opp og frem i lyset.

Det har de siste årene sant nok vært en økende interesse for kvinner og 2. verdenskrig hos de nasjonale forlagene og deres lesere i Norge. I 2009 fikk unge Helle Aarnes høye salgstall og gode anmeldelser for en journalistisk fremragende bok om et utvalg kvinneskjebner fra krigen. I 2010 gjorde unge Mari Jonassen det samme med en intervju- og portrettbok om et utvalg gjenlevende motstandskvinner. Men det er først nå, med den enda yngre Kristin Hatledals bok i 2011, at vi får den etterlengtede historiske og samlede fremstillingen om norske motstandskvinners innsats og betydning. Og at den var større enn hva man tidligere har antatt, forstår man da etter få sider.

Kristin Hatledal hadde 30 kilometer som sin klart beste distanse den gang hun deltok i NM, og er en tålmodig og iherdig milsluker også som historiker. Hun går flere runder over hele løypa, og tråkker den opp både i bredden og dybden – ved hjelp av bøker og artikler så vel som gammelt arkivmateriale og nye intervjuer. Kvinnekamp gir et godt overblikk over bredden i kvinnenes motstandskamp. Leseren får glimt av kvinner som utførte høyst ulike oppgaver innenfor den militære motstandskampen og etterretningsarbeid, men også fra andre kvinners innsats i den illegale pressen, flyktninghjelpen og foreldreaksjonen.

Med eksempler fra nær sagt alle fylker får Hatledal klart frem at også kvinnenes motstandskamp var en bred nasjonal folkebevegelse. Boken bidrar dermed også til å nyansere tidligere bøker om motstandskampen, som geografisk ofte i for stor grad har fokusert på Oslo-området. Også politisk dekkes spekteret uvanlig bredt, idet boken også inkluderer utførlig omtale av den særlig undervurderte og fortiede innsatsen til kvinner i Norges Kommunistiske Parti. Vel 20 år etter Den kalde krigens slutt, er det på overtid at også deres innsats i kampen mot okkupasjonsmakten og nazismen nå kommer frem fra fortielsen.

Oversiktskapitlene i boken er fortellende spenning mens man leser – og historie til ettertanke når man har lagt den fra seg. Kvinnekamp bråstarter med historien om Sigrid Hammerø, som ble arrestert av Gestapo på Vestbanen 20. juli 1944 – og henrettet på Grini sammen med to andre motstandskvinner alt dagen etter. Det fortsetter med et vidt spekter av historier som spenner fra det muntre til det tragiske. Til de muntre hører den 19 år gamle studenten Wenche Tenvig, som med en sekk fallskjermer på ryggen ikke bare fikk bløffet seg ut av en tysk kontroll på toget – men også fikk tyskerne til å bære sekken av toget for seg. Til de avgjort tragiske hører historiene om Brynhild Strøm og Rigmor Hansen, som i 1942 ble slått og torturert til døde av Gestapo.

Smått eventyrlig og med ganske lykkelig slutt fremstår Askeladden-historien om den yngste kvinnen i boken. 12-årige Sigrid Svendsby fra Østfold kjørte etter at storebroren ble arrestert en rekke turer med hest og slede over grensen til Sverige – med flyktninger skjult i sleden og gjennom et område bevoktet av tyske elitesoldater. Hun ble aldri avslørt under krigen, og gikk som 15-årig krigshelt i 1945 tilsynelatende ganske uaffisert videre med livet sitt.  I likhet med mange eldre motstandskvinner ba Sigrid Svendsby ikke om noen heder eller ære for sin krigsinnsats – og fikk det da heller aldri.  Det ble mange medaljer til og taler for menn som hadde gjort en stor krigsinnsats i de kommende årene. Kvinnene som hadde risikert sitt liv for andre gled nesten uten unntak helt ut av offentlighetens lys. Hatledals drøfting rundt årsakene til dette er interessant lesning, som kan gi mange lesere ny forståelse både av etterkrigstiden og dens historieskrivning.

Mest engasjerende er det likevel bokens lengre og mer dyptgående portretter av utvalgte motstandskvinner med særlig interessante krigshistorier og livsskjebner. Boken stiger mot slutten med dobbeltportrettet av “to søstre i kamp” – hvor NKP-erne Olaug og Leikny Karlsens svært dramatiske historie fra krigen rulles opp. Og den tar av ytterligere med avslutningskapitlene “spion på terrassen” (om Anne Marie Breien) og “den gåtefulle dobbeltagenten” (om Dagmar Lahlum).

Historien om 2. verdenskrig ble de første tiårene etter krigen i stor grad skrevet om og av menn – og som enten svarte skurkehistorier eller hvite heltehistorier. Med 66 års avstand til krigens slutt tegner unge Hatledal nå et langt mer nyansert bilde av kvinnene hun skriver om. Dagmar Lahlum innledet under krigen ganske spontant et forhold til en britisk agent hun etter alt å dømme trodde var en tysk soldat. Anne Marie Breien innledet høyst bevisst et forhold til en mann hun godt visste var både tysk offiser og krigsforbryter.  Dagmar Lahlum ble fengslet og fratatt stemmeretten etter krigen, og bar sine hemmeligheter med seg alene gjennom resten av livet.  At hun hadde vært dobbeltagent kom først frem mange år etter hennes død. Anne Marie Breien slapp å få noen juridisk dom etter krigen, men måtte leve videre med ryktene og mistankene hele sitt liv. Omstendighetene er uklare og åpner fortsatt for tolkninger på flere viktige punkter. Både Dagmar Lahlum og Anne Marie Breien beveget seg i sine dramatiske ungdomsår rundt i et gråsoneland vi neppe noen gang vil få full klarhet i, men som det likevel er vel verdt å bli kjent i.

Min første historiske krigsroman fikk i fjor tittelen Menneskefluene. Den henspilte på mennesker som en gang i livet har opplevd noe så dramatisk, eller om man vil traumatisk, at de senere fortsetter å kretse rundt det. I min første roman er det mange mennesker som fortsatt kretser rundt slike sterke opplevelser fra okkupasjonsårene under 2. verdenskrig. Som omtalt i en tidligere bloggartikkel tenkte jeg ut hele handlingen og persongalleriet til Menneskefluene i løpet av en to timers togtur mellom Oslo og Gjøvik. Det kan passe nå å avsløre at jeg da var i svært inspirert stemning på vei hjem etter en lengre samtale med Kristin Hatledal – om norske motstandskvinner og deres skjebner senere i livet.

Den ferdige boken hennes bør nå kunne inspirere både forfattere og andre lesere til videre tanker rundt temaet. Man kan tidvis bare spekulere på hvordan resten av livet for noen av de omtalte kvinnene på godt eller vondt kunne blitt helt annerledes, hvis de bare hadde vært litt mer heldig eller uheldig i kritiske situasjoner under 2. verdenskrig. Det gjelder selvsagt de 26 i dag nærmest glemte kvinnene som mistet sine liv som direkte følge av sin innsats i motstandskampen, men også langt flere av de som overlevde. Og det er et tema også mennesker vår tids Norge denne høsten kan ha godt av å reflektere (enn si spekulere) litt rundt. Marginene kan være skremmende små i slike dramatiske situasjoner: Mellom liv og død, men også mellom et meningsfylt og et ødelagt liv.

ÅRETS GAVETIPS NUMMER EN!

Jeg er som alle for lengst har forstått altså absolutt ikke habil til å skrive noen anmeldelse av denne boken. Hadde jeg likevel gjort det ville jeg, tro mot min natur, for øvrig hatt noen kritiske marganmerkninger også til den.

Men tross inhabiliteten og marganmerkningene, føler jeg det nå likevel som min plikt å anbefale denne boken for alle historieinteresserte lesere av min forfatterblogg.

Det er altså litt fordi Kristin Hatledal er en svært talentfull og leseverdig historiker.

Men det er mest fordi hun i sin debutbok forteller dramatiske og tankevekkende historier som alt for lenge har vært fortrengt i norsk historieskrivning. Kvinnekamp. Historia om norske motstandskvinner er blitt mer spennende og engasjerende enn de aller fleste av høstens krimromaner – og samtidig en svært viktig ny bok både for norsk kvinnehistorie og for norsk krigshistorie.

DERFOR er den, med all respekt for flere andre gode kandidater, mitt gavetips nummer én i klassen for historiske bøker i år.

Kristin Hatledal presterte altså å bli nominert til en forskningspris alt for sin masteroppgave. Det gjenstår å se om det nå kan rekke til en sakprosaprisnominasjon for hennes første bok. Samt om mange nok av de stadig flere historieinteresserte bokkjøperne i Norge vil kjenne sin besøkelsestid og sikre seg denne historiske sakprosajuvelen fra Samlagets høstkatalog.

Share

Jeg avsluttet forrige blogginnlegg onsdag med å love at jeg denne gangen skal skrive om mine personlige rådgivere. De er alle venner jeg har full tillit til, og vet at jeg kan betro et bokmanus uten fare for at det kommer på avveie eller blir misbrukt. Og de er alle svært sympatiske personer. For øvrig er de som leserne straks skal få se en lite ensartet gruppe.

Jeg gjorde omfattende bruk av personlige rådgivere alt i arbeidet med mine historiske bøker. Der var selvsagt historiefaglig kompetanse viktig. Til å lese hele eller deler av Haakon Lie-biografien hadde jeg åtte historikere med noe ulike spesialområder – og med til dels svært ulike oppfatninger både om norsk politikk generelt og Haakon Lie spesielt. Likevel valgte jeg også da bevisst å bruke rådgivere som ikke var verken forlagsansatte eller faghistorikere, men i stedet leste manuset ut fra ulike andre forutsetninger – for eksempel som journalist, som lærer, som politiker, som allmennleser med noen forkunnskaper, eller som allmennleser uten noen forkunnskaper. Dette er enda viktigere i krimsjangeren, som jo retter seg mot en bredere lesermasse med enda mer varierte forkunnskaper.

Mitt personlige rådgiversystem fungerer i utgangspunktet svært personlig. Den typiske arbeidsformen er at den enkelte rådgiver får manuset tilsendt fra meg, avlegger muntlig og/eller skriftlig rapport til meg når hun eller han har fått lest det – og så svarer på mine oppfølgingsspørsmål om personene og handlingen. Ved enkelte anledninger har jeg imidlertid samlet en gruppe rådgivere på en restaurant for å feire at en etappe i arbeidet er over – og/eller for å diskutere videre fremdrift. Det er godt trolig at norske TV-seere vil få et glimt fra et slikt rådgivermøte i løpet av høsten. Men mer om det i et senere blogginnlegg.

Krimromaner handler (som andre romaner) mye om å treffe på ulike balanser. En av de viktigste balansene er om plottet er passe vanskelig. Uansett andre kvaliteter blir en krimroman sjelden en suksess hvis ingen av leserne er i nærheten av å forstå løsningen før den presenteres (særlig hvis en betydelig andel av dem dessuten ikke forstår løsningen etter å ha fått den presentert heller…). Men det blir heller ikke noe vellykket resultat hvis alle leserne har forstått løsningen 200 sider før den kommer i boken.

En av rådgiverkorpsets viktigste oppgaver blir da å kontrollere denne balansen. I arbeidet med Menneskefluene tilsa tilbakemeldingene fra første testgruppe at løsningen kanskje var litt for enkel. Det førte da til at jeg foretok justeringer som gjorde den litt vanskeligere, og så testet det ut på en andre gruppe rådgiverne, hvor balansen med vanskelighetsgraden traff bedre.

Det blir nå spennende å se om løsningen er passe vanskelig i roman nummer to. En av ekspertleserne i forlaget slo tidlig alarm om at løsningen kunne være for lett, men senere tester med rådgiverpanelet tyder ikke på det. Blant et titalls rådgivere som senere leste manuset uten å ha hørt plottet på forhånd, var det bare én som klarte å forutse løsningen på det første mordet i Satellittmenneskene. Siden heller ikke ekspertleseren over alle ekspertlesere på krim (Nils Nordberg altså – jfr. forrige innlegg) senere gjennomskuet løsningen, får det foreløpig stå som en arbeidshypotese at den ikke er for enkel for de fleste leserne. Samtidig er løsningen forhåpentligvis ikke alt for ulogisk, all den tid ingen av rådgiverne så langt har klart å konstruere en alternativ avslutning som passer like godt med opplysningene gitt underveis.

I resten av denne artikkelen skal leserne få stifte et raskt bekjentskap med noen av mine personlige rådgivere. Med unntak av at jeg for å bygge opp spenningen gjemmer den viktigste rådgiveren til slutt, innebærer rekkefølgen her ingen form for rangering. Utvalget er gjort for å vise spennvidden og arbeidsmåten snarere enn for å presentere noen toppliste. Flere svært betrodde og viktige rådgivere omtales av ulike årsaker ikke denne gangen.

Overvekt av yngre i rådgiverkorpset er et noe tilfeldig utslag av min bekjentskapskrets, som jeg kanskje bør tenke over til kommende bøker. Snittalder godt under 40 blant de personlige rådgiverne bør imidlertid være forsvarlig ut fra en snittalder godt over 50 på de profesjonelle rådgiverne fra forlaget. Overvekt av kvinner og kvinnelige førsterådgiver er svært bevisst for å skape balanse i en situasjon hvor forfatteren er en mann som skriver om både menn og kvinner – for et klart flertall av kvinnelige lesere.

Den ene rådgiveren som klarte løsningen på det første mordet i roman to, og som for øvrig hadde løsningen klar før hun hadde lest de første 100 sidene, var interessant nok mitt eneste søsken Ida Lahlum (34). Som også skapte en viss bekymring da hun urovekkende tidlig i lesningen av første krimroman forutså løsningen på begge mordene der. Selv om min søster i andre krimroman ikke klarte løsningen på alle mordene, er Idas prestasjoner som krimleser her tankevekkende. Min søster og jeg er tilsynelatende så ulike at det med årene er blitt en lang rekke av personer som på ulike måter har tabbet seg ut ved ikke å kunne tro at vi er i familie. Men vi tenker tydeligvis likevel på samme måte om en del sosiale relasjoner og mellommenneskelige problemstillinger, på en måte som gjør det mulig for min søster å løse mine krimmysterier. Det gjør henne samtidig også til en nyttig rådgiver for meg. Min søster har ingen ambisjoner om selv å skrive noen bøker, og hadde ikke lest noen av mine historiske bøker da jeg begynte å skrive krim. Men hun har lest mer Jo Nesbø og Tom Kristensen enn de fleste andre i rådgiverkorpset. Således fungerer hun her også som representant for de dedikerte krim- og spenningsleserne – en selvsagt svært viktig målgruppe…

“Et sjeldent stemningsbilde fra familien Lahlums lukkede rom: Søster Ida og jeg diskuterer om løsningen på roman to er passe vanskelig, mens Idas datter Selma allerede viser stor interesse for å få tak i manuset…”

Kravene til ekspertkunnskaper blir heldigvis mindre når man som meg skriver klassisk og historisk krim fra vårt eget land, enn når man som Jo Nesbø forsøker å skrive realistisk samtidskrim hvor deler av handlingen er lagt til fjernere himmelstrøk. Det er likevel flere temaer man helst bør ha ekspertkunnskap til for å være krimforfatter, og som jeg dessverre bare har et overfladisk kjennskap til. Medisin er et av dem. Det problemet har heldigvis latt seg løse ved at Arne Tjølsen (51), overlege og fysiologiprofessor ved Universitetet i Bergen, har sagt seg villig til å være ekspertrådgiver. Arne og jeg har samarbeidet godt før: Han har vært min betrodde medarbeider ved en rekke NM og internasjonale sjakkturneringer hvor jeg har vært dommersjef. Tillagt et flysertifikat, allmennkunnskaper om det aller meste og spesialinteresse for en serie svært ulike temaer, er han for øvrig både en av de mest effektive og en av de mest allmennkompetente personer jeg kjenner. Arne har på de to første krimromanene gitt ekspertråd om medisinske spørsmål, men også kommet med kommentarer til nær sagt alle mulige andre sider av manuset. Det er illustrerende for vår moderne tids kommunikasjon at Arne og jeg verken har sett hverandre eller snakket sammen på det siste året, mens han har vært en svært viktig rådgiver på årets krimroman Satellittmenneskene. Arne har bodd og arbeidet i Brasil det siste året, men har kommentert manuset i lange e-poster og diskutert det med meg via facebookchat.

“Joda, bortsett fra et skjevt skilt ser jo spillelokalet for årets NM fint ut! Men i romanen må du se over det der med dødstidspunktene. Det kan ikke bestemmes så nøyaktig, i hvert fall ikke i 1969 og uten å kjenne eksakt romtemperatur…”

Arnes datter, Katrine Tjølsen (18), er best kjent som sjakkspiller. I 2010 ble hun historisk som norgeshistoriens første kvinnelige juniornorgesmester, og hun var Norges førstebordsspiller fra kvinneklassen i forrige Sjakk-OL. I årets NM ledet hun sensasjonelt eliteklassen etter to runder, og endte til slutt på sterk trettendeplass. Multitalentet Katrine er den yngste av mine private rådgivere, og nå den eneste representanten for den voksende gruppen av tenåringsleserne. Og hun er det nærmeste man hva angår alder og utseende kommer en levende modell for min hovedperson Patricia Louise I. E. Borchmann. Katrine er for å fjerne en hver tvil om det slett ikke Patricia: Hun er ikke på noen måte fysisk funksjonshemmet, og dessuten (heldigvis) langt mer sosial og sympatisk. Men Katrine er ca like intelligent og ca like gammel som Patricia. Dermed har hun fått sin viktigste rådgiverrolle med å kontrollere hvordan Patricia fungerer og utvikler seg fra roman til roman. Noe som ikke forhindrer henne (Katrine altså) fra stadig å sende meg synspunkter på andre aktører og handlingen for øvrig.

“Så arrogant ville vel ikke Patricia uttrykt seg overfor K2, eller hva tror du…?”

Min første idé om Patricia startet likevel ikke med Katrine, men med en annen og enda mer oppsiktsvekkende rådgiver. Nemlig historiestudenten og politikeren Torstein Lerhol (25) fra Vang i Valdres. Som gjennom sitt liv som voksen har holdt en stabil matchvekt rundt 17 kilo. Torstein er født med en alvorlig muskelsvinnsykdom som tilsynelatende gir ham svært få muligheter til aktivitet. Han er et av menneskene jeg har møtt som jeg beundrer mest. Fordi han med en formidabel intelligens og en utrolig jernvilje, tross sin sykdom, alt i ung alder har klart å uttrette imponerende mye. Torstein har tatt bachelorgrad med svært gode karakterer ved Høgskolen i Lillehammer, og er nå godt i gang med sin masteroppgave ved NTNU i Trondheim. Han var stortingskandidat for Senterpartiet ved valget i 2009. Og han har fortsatt et forfriskende og fandenivoldsk humør. Ideen til Patricia startet i mitt hode med ideen om et ungt menneske som var fysisk funksjonshemmet, men likevel svært rask i hodet – og tidvis svært skarp i munnen. Torstein er definitivt begge deler, og vet å si fra når ting ikke holder mål. ”Du var skikkelig morgentrøtt på TV i går”, var hans første hilsen i døren da jeg skulle være sensor for ham på muntlig eksamen… Så da han sa at første krimroman så ganske bra ut, steg min optimisme for den raskt. Det gjenstår å se om hans uventet positive vurdering slår til også hva gjelder andre krimroman. Torstein ville ikke vært Torstein om han ikke også hadde kritiske anmerkninger til opplegget mitt med K2 og Patricia. Noen av dem har jeg korrigert for alt i manuset til roman to. Andre får jeg ta med meg videre i bearbeidingen av roman tre…

“Torstein i knallslag – her på studiet og med enda en bok om EU…”)

Tilbake til sjakkspillernes rekker er den sterkeste sjakkspilleren i mitt rådgiverkorps Espen Lie (27) – som har tittelen internasjonal mester og vant eliteklassen i NM 2007. Espen og jeg har spilt sammen på a-laget til Porsgrunn Sjakklubb i snart femten år nå. Vi vant lag-NM sammen i 2006, og kom for få måneder siden på andreplass i vinterens eliteserie. I mitt rådgiverkorps representerer Espen likevel mindre den sjakklige mesterhjerne enn den smarte allmennleser. Espen er utdannet lærer og arbeider i det daglige på en barneskole i sin hjemby Porsgrunn. Som bokrådgiver kan Espen tilsynelatende brukes til alt: Han har vært en viktig rådgiver på begge mine krimromaner, men i tidligere episoder også for min bok om de amerikanske presidentene og for Haakon Lie-biografien. Hvis Espen ikke henger med på mine historiske bøker, har jeg definitivt forutsatt for høye historiefaglige forkunnskaper eller gjort teksten for komplisert. Det gjelder også på mine krimromaner. Det er få som slår Espen på logisk sammenheng og/eller sosial forståelse. I tillegg har han som norsklærer for yngre elever tilegnet seg en bemerkelsesverdig evne til å fange opp språklige feil som profesjonelle korrekturlesere overser.

“Da har jeg påpekt tre logiske brister i handlingen, markert 64 språklige småfeil – og dessuten kjøpt meg en ny skjorte med Barcelona-emblem! Kvalifiserer det for neste rådgiverfeiring?!”

Anne Lise Fredlund (28) er definitivt ikke sjakkspiller. Og for øvrig heller ikke akademiker. Hun mangler tålmodighet til begge deler, men rekker derfor å være desto mer annet: Blant annet fotballorganisator, butikkansatt, restaurantansatt, småbarnsmor og politiker. Vi to ble kjent i forkant av valgkampen i 2007, og har i 2011 nesten daglig kontakt som følge av våre politiske verv. Jeg er leder og Anne Lise nestleder i Oppland SV – mens hun er leder og jeg nestleder i Gjøvik SV. Vi snakker mest om politikk, men ikke så sjelden også om krimlitteratur. På krimroman to var hun en av de få rådgiverne som fikk høre hele plottet, og ga meg viktig hjelp blant annet til å knekke en teknisk nøtt knyttet til sluttløsningen. Mitt vennskap med Anne Lise er et godt eksempel på at en mann og en kvinne med svært ulik bakgrunn og personlighet kan samarbeide nært og utfylle hverandre godt over mange år, uten at det oppstår noen samarbeidsproblemer. Det har også forfatterskapet mitt hatt stor nytte av.

“Krimromanen er klar – da gjenstår bare valgkampkalenderen!”

Magnhild K. B. Uglem (30) var totalt ukjent for meg da året 2011 startet – men er i dag likevel en betrodd rådgiver og venn. Vårt bekjentskap startet med at hun etter å ha lest min første krimroman sendte meg en leserreaksjon som ironisk ble innledet med mitt eget begrep ”To tusen takk…”. Og som imponerte nok til at jeg ganske raskt spurte om hun ville være rådgiver på roman to. Noe hun underforstått da svært raskt sa ja til. Magnhild er en svært sosial og “livat” trønder, som jobber i en lederstilling ved Aker Solutions i Bergen. Også hun er en praktiker uten akademisk utdannelse – og utfyller slik sett også forfatteren på en svært god måte. Det var på tro og ære ikke min bok Magnhild leste den gangen hun satt to meter unna gaten på flyplassen og leste ferdig, mens flyet lettet og tok av uten henne (for øvrig etter at det var gjort opptil flere forsøk på å oppspore henne via høytaleropprop!). Men Magnhild er så godt belest på krim at hun kan si mye fornuftig om plott og fremdrift i dem. Samtidig er hun belest nok på andre litterære sjangere til at hun kan si noe fornuftig om karakterene.

“Plottet sitter veldig bra nå, men to av karakterene tror jeg fortsatt kan forbedres! Hvis du lover å ta med dette bildet av oss i bloggartikkelen skal du få vite hvordan…”

Kathrine Næss Hald (20) fra Kristiansand ble først nasjonalt kjent da hun som femtenåring deltok i NRKs Kvitt eller Dobbelt, i temaet Mellomkrigstiden. Underforstått er hun langt mer enn gjennomsnittlig interessert i og kunnskapsrik på historie. Som aktiv venstrepolitiker er hun et viktig borgerlig korrektiv i et for øvrig mest rødgrønt rådgiverkorps. Kathrine har en befriende evne til å bli sterkt engasjert av det meste hun driver med – herunder heldigvis lesning av mine romanmanus. På roman to har hun kommet med engasjerte kommentarer først til planen for romanen, og så til gjennomføringen av den. Kathrine har en tendens til enten å like eller slett ikke å like – både hva angår handling og mennesker. Noen av dem som sier klart ja og klart nei bør man også ha med i et godt rådgiverkorps. Det gjenstår å se om hennes klare ”ja nå er den veldig bra” til årets krimroman er berettiget.

Ytterligere en sjakkspiller må definitivt nevnes før vi forlater de 64 ruter. Ellisiv Reppen (25) er en gladlynt ung hedmarking bosatt i Oslo, som tok bra med poeng for Norges kvinnelandslag under fjorårets Sjakk-OL. Hun er utdannet barnevernspedagog og sosialarbeider, og selv forfatter av en sjeldent god sjakkbok for barn. På fritiden er Ellisiv en ivrig leser av krimlitteratur generelt og Agatha Christies Poirot-romaner svært så spesielt. (Hint fra bekjentskapskretsen om at det kanskje er litt sært år etter år å være ulykkelig forelsket i en for lengst avdød belgisk mesterdetektiv som for øvrig aldri har levd, har så langt prellet av…) Ellisiv var kreditert som førsterådgiver på min første krimroman, og kombinerte da svært godt sitt blikk for klassiske krimplott med sin interesse for ulike menneskeskjebner. Hun har påtatt seg enda flere andre oppgaver og verv i år enn i fjor, inkludert ny jobb som ansvarlig for sjakklinjen ved Norges Toppidrettsgymnas, og har derfor måttet vært noe mindre aktiv på roman nummer to. Men Ellisiv er fortsatt en høyt verdsatt del av mitt krimlitterære støtteapparat, og jeg har ingen planer om å sende noen krimroman i trykken uten å ha hørt hva hun synes om manuset.

Fra et feirings- og planleggingsmøte med et utvalg personlige rådgivere i forbindelse med lanseringen av Menneskefluene 24. august 2010. Bak kameraet har Anne Lise Fredlund skjult seg selv. Fra høyre Ellisiv Reppen, Hans Olav Lahlum, Karen Agnes Iglebæk Thue, Kathrine Næss Hald – OG…

Jeg skal definitivt ikke avsløre noe om hvem som viser seg å være skyldige i hva i siste kapittel av min andre krimroman Satellittmenneskene. Derimot skal jeg til slutt i denne artikkelen nå avsløre hvem som i etterordet der viser seg å ha vært den viktigste rådgiveren.

Det er også en ung kvinne. Hun studerer språk, litteratur og kultur på Universitetet i Oslo, men kommer som meg fra Oppland – riktig nok da egentlig fra ”feil side ta Mjøsa” (her i betydningen Lillehammer)… Ikke helt utypisk er hun kvinnen både lengst til venstre og nærmest kamera på gruppebildet over.

Og navnet er altså da – Mina Finstad Berg!

Mina fyller 22 år under denne bokhøsten, men snakker og/eller skriver allerede en imponerende lang rekke språk. Og er i det hele tatt et sjeldent modent og reflektert intellektuelt multitalent. Hun har alt gjort seg bemerket i vårt nasjonale politiske liv som medlem av toppledelsen i Sosialistisk Ungdom. I fremtiden vil hun sikkert også gjøre seg bemerket i vårt nasjonale kulturliv. Kvalifikasjonene er allerede udiskutable. På vårens kurs i norsk grammatikk ved Universitetet i Oslo var det kun to av vel 80 eksamenskandidater som klarte toppkarakteren A. Mina var en av de to – selv om hun hadde brukt urovekkende mye tid både på politikkorganisering og på krimromanlesning i ukene før eksamen. Og hun fikk noen dager senere også A i fransk grammatikk OG i nordisk dialektlære!

Jeg er etter disse ekstraordinære studieresultatene enda mer enn tidligere mentalt forberedt på at Mina vil få flere og større jobbtilbud fra norsk og/eller internasjonal bokbransje. Og unner henne selvsagt det. Men rent egoistisk er jeg godt fornøyd med at hun enn så lenge bare er rådgiver for mine romaner. Mina har lest mer Jan Guillou enn de fleste, men har likevel lest enda mer av andre romaner og ulike andre boksjangere enn krim. Og er således noe nær den perfekte rådgiver for en forfatter som forsøker å skrive spennende historiske krimromaner, som samtidig har en litterær verdi og kan engasjere leseren.

Mina og jeg ble kjent da vi i 2005 begynte sammen i Internasjonalt utvalg i Oppland SV. Vi har politisk alltid vært svært godt på linje, og har etter hvert utviklet/oppdaget stadig flere andre felles interesser. Herunder fotball (heia Barca!), men viktigst altså litteratur, språk, historie og ulike typer mennesker og menneskeskjebner. Vi har dessuten mye av den samme arbeidsmåten: Begge er rasjonelle og resultatorienterte idealister, som er i tilnærmet konstant hjerneaktivitet og sier ja til litt for mye… I hvert fall tilsynelatende uten å la seg stresse av det.

Mina er kort sagt den av rådgiverne som tenker mest likt meg. Derfor kan hun ofte justere og forbedre romanideene mine så vel som utførelsen av dem. Det gjør henne til en uvurderlig førsterådgiver og støttespiller for meg. Samtidig som jeg må huske å sammenligne hennes kommentarer kritisk med rådgivere som har andre egenskaper og tenker mer ulikt meg…

Ideen om å bruke Mina som romanrådgiver fikk jeg en høstdag i 2009, da jeg nær sagt bokstavelig støtte på henne mens hun leste en roman på fransk – midt i et lyskryss i Oslo sentrum. Det viste seg å være et svært heldig sammentreff og et av mine beste innfall. Blant alle lesehestene i mitt rådgiverkorps er Mina formodentlig den mest skarpskodde. Blant alle arbeidsnarkomanene der er hun trolig den mest utholdende. Og blant alle kulturentusiastene der er hun kanskje både den mest kulturelle og den mest entusiastiske.

Mina har vært med på roman to hvert steg fra idéskisse og til korrekturlest roman. Hun har utvilsomt brukt flere timer på den enn noen av de andre rådgiverne har gjort. Hun har vist en større evne enn noen andre til å tenke seg inn i de ulike romanfigurenes karakter og situasjon. Og hun har som ingen andre kunnet gi meg gode kommentarer både på det innholdsmessige og det språklige. Minas aller største talent er nemlig hennes evne til å se ulike ting i sammenheng og lage en helhet av dem – enten det er i politikken eller i litteraturen.

“Dette resonnementet til Patricia har en logisk brist – og denne setningen din har dessuten dårlig syntaks…”

Under arbeidet med roman to har Mina og jeg jevnlig vært ”på talefot” over en middag for å diskutere videre utvikling av manuset. Mellom der har vi via e-post og tekstmeldinger vært mye ”på tastefot” om små og større utfordringer i manuset. Mina får alltid den første bekymringsmeldingen når jeg blir i tvil om noe er helt feil med et eller annet i manusene mine. Så godt som alltid kommer den første tilbakemeldingen også derfra; og ofte slipper jeg da å bry flere av de personlige rådgiverne.

Spøkefullt har jeg i det siste begynt å bruke betegnelsen ”Sikkerhetsrådet” om forlagsredaktør Anne Fløtaker, spesialrådgiver Mina Finstad Berg og forfatter Hans Olav Lahlum. Er vi tre enige om hvordan noe bør være i mine krimromaner, blir det med forbehold for faktasjekk og tekniske justeringer nesten alltid slik. På spørsmålet om hva som skjer hvis vi tre er uenige, er svaret ikke så opplagt. Til sjuende og sist må forfatteren selv være den eneste med vetorett. Men jfr. min tidligere bloggartikkel om forsidene har det skjedd at jeg har endret planen min, fordi både Anne og Mina mente en annen løsning var bedre enn den jeg hadde tenkt meg. Det kan her avsløres at jeg i et av mine tre krimromanmanus så langt også endret på noe så viktig som skyldspørsmålet ut fra deres tilbakemeldinger.

Tross hard konkurranse fra mange andre gode rådgivere var det ingen tvil om veien videre da min andre krimroman var ferdigskrevet. Sikkerhetsrådet fortsetter uendret og Mina blir førsterådgiveren også for roman tre, som kommer i februar eller mars 2012. Der tester jeg for øvrig ut et spennende metodisk grep jeg ikke har brukt i roman en eller to, som ytterligere kan øke betydningen til deler av rådgiverkorpset mitt. Men mer om det i en senere bloggartikkel…

Det gjenstår i mellomtiden å se hva anmelderne og andre lesere de neste ukene vil si om min andre krimroman Satellittmenneskene. Går det bra med den er det altså langt fra bare min fortjeneste. Går det ikke bra kan jeg definitivt ikke skylde på manglende støtteapparat. Jeg har takket mine gode hjelpere i bokens etterord, og den komplette navnelisten får komme der. Men jeg benytter herved, mens romanen er på vei ut i butikkene, sjansen til å gjenta mine to tusen takker for store og små kommentarer fra mine gode hjelpere! Uansett hvordan det går med høstens roman er jeg en heldig forfatter som har så mange dyktige rådgivere. Men enda viktigere er jeg et svært heldig menneske som har så mange gode venner!

Share

De siste elleve dagene har til fulle vist hvilket sterkt samhold og fellesskap en krise kan bringe frem i det norske folk. Etter sjokkmøtet med terrorismens blodige ansikt har politikerne og befolkningen for øvrig vist en imponerende og uvurderlig evne til å støtte hverandre, gjennom ti dager som for mange har vært svært krevende. Elleve dager av nasjonal sorg har også blitt elleve dager hvor svært mange mennesker har holdt om hverandre og fått fortalt hvor glad man er i mennesker rundt seg – og hvor fornøyd man er med deres innsats.

Til hverdags kan man derimot få inntrykk av at det er en del av norsk mentalitet straks å si fra om de man er misfornøyde med, men lengst mulig å fortie de man er fornøyde med. Jeg er tilhenger av en nasjonal mentalitetsendring på det punktet, blant annet for å få bedre frem de mange som uten å ville stikke seg frem gjør en stor innsats på ulike arenaer i Kultur-Norge. Derfor skal jeg nå benytte anledningen til å fremheve noen representanter for de som ofte ikke får oppmerksomheten de fortjener når en bok gjør det bra – nemlig forfatterens gode hjelpere.

Det verserer fra litteraturhistorien mange historier om forfattere som ikke hadde skrevet bøkene de fikk heder og ære (og penger) for. Alexander Dumas d.e., den tilsynelatende hyperproduktive franske forfatteren fra midten av 1800-tallet, skrev visstnok til slutt bare planskisser som han lot sekretærene sine skrive ut detaljene på før han signerte (og innkasserte).

Jeg kan berolige eventuelle lesere som måtte bli urolige nå med at jeg har skrevet hver eneste linje i mine bøker selv, og dessuten selv lest korrektur på dem flere ganger. Likevel skal jeg i og med denne artikkelen stå frem som en forfatter kronisk avhengig av gode hjelpere ikke bare hva angår produksjonen og salget av bøkene mine, men også hva angår utarbeidelsen av manuset.

Forut for min romandebut i fjor hadde jeg en svært interessant samtale med en av Norges fremste krimforfattere fra generasjonen over min. Han fortalte meg da at de to eneste som fikk lese manusene hans før de gikk i trykken var kona og forlagsredaktøren. Jeg ble dypt imponert – og samtidig litt skremt. Selv kunne jeg aldri skrevet en god bok på den måten, så og si innelåst i et ibenholttårn over mine lesere. Dialog om manuset er for meg nødvendig ikke bare for å overleve skriveperioden, men også for i tide å få korrigert flest mulig av mine feilvurderinger både hva angår det overordnede og det detaljerte.

Over alle individuelle forskjeller aner man kanskje her en interessant generasjonsforskjell i arbeidsmåte blant norske krimforfattere. Så langt jeg har fått med sto den lengste takkelisten for fjorårets norske krimromaner i min roman Menneskefluene, og den nest lengste i Jan-Erik Fjells Tysteren. Og det endte jo hyggelig nok uventet bra med begge.

Det er imidlertid verdt å merke seg at også en eldre superstjerne som Jo Nesbø nå har begynt å publisere listen over sine gode hjelpere. I tilfellet Nesbø synes de å ha vært informanter med ekspertkunnskap om avgrensede temaer omtalt i boken, snarere enn bokrådgivere i mer tradisjonell betydning. Men det er altså da bekreftet at også norgeshistoriens mest framgangsrike norske krim- og spenningsforfatter er avhengig av innsatsen og kompetansen til et utvalg hjelpere.

Min første krimroman var, som omtalt i en tidligere bloggartikkel, en eurekaopplevelse. Handlingen ble tenkt ut i detalj i løpet av en to timers togtur, og siden skrev jeg raskt ut manuset nesten uten å hente inn kommentarer fra lesere underveis. Men jeg innhentet til gjengjeld senere nær 20 personers meninger om manuset før jeg våget å sende det til trykkeriet.

Min andre krimroman Satellittmenneskene har hatt annen og mer gradvis tanke- og skriveprosess som har gitt enda større innflytelse for rådgiverne. Denne gangen har jeg hatt en oppdeling av rådgiverkorpset hvor 4-5 frivillige og særlig betrodde fikk gjennomgå planene for persongalleri og plott med meg allerede før det var skrevet ut, og senere fikk manuset servert porsjonsvis. De fleste rådgiverne har først kommet inn på et senere stadium, og lest manuset slik leserne av den trykte romanen nå vil gjøre: Samlet som en ferdig helhet.

Profesjonelle rådgiverne er i norsk forlagsverden ofte få, men gode og viktige. Vanligvis er det 3-4 personer i Cappelen Damm forlag som leser og kommenterer manusene mine før de går i trykken. På årets krimroman har jeg vært så heldig å få inn Radioteaterets høyst levende krimlegende Nils Nordberg (69) som ekspertrådgiver fra forlaget. Hans kommentarer har vært svært viktige for forbedringene av den – hva angår det krimfaglige, men også hva angår språk. Mine utfordringer på det siste er særlig store fordi jeg forsøker å skrive mine krimromaner i et ganske klassisk og tidsriktig språk slik det ble snakket på slutten av 1960-tallet. I fjor fikk vi korrigert manuset til Menneskefluene for noen av Nils’ språklige kommentarer før han leste inn lydbokversjonen. Det er åpenbart en klar forbedring at vi nå har kunnet få dem inn før den trykte versjonen produseres. Og for øvrig er det min mening at Nils på vegne av lytterne skal ha en stor takk for å ha sagt ja til å lese inn også Satellittmenneskene som lydbok!

En annen høyst levende legende fra norsk forlagsverden, Anders Heger (55), har også lest og kommet med svært viktige kommentarer til begge mine to første krimromaner. Anders har som Nils gitt svært gode råd både om overordnede ting og om detaljer. På begge mine krimromaner har jeg hatt en effektiv og god korrekturleser i Sverre Dalin (62). Med sitt hovedfag i historie har Sverre også kunnet komme med innholdsmessige kommentarer og hjulpet til med sjekk av ulike praktiske ting om samfunnsforholdene på slutten av 1960-tallet.

Når min viktigste profesjonelle rådgiver skal nevnes, er det likevel umulig å komme utenom den som også bør være den viktigste: Forlagsredaktøren.

Jeg var så heldig å bli sendt helt til topps blant forlagets skjønnlitterære ekspertise da jeg startet som krimforfatter. Som redaktør fikk jeg tildelt selveste

“Norges beste skjønnlitterære forlagsredaktør – i hvert fall for meg!”

Anne Fløtaker (49) – øverste sjef for skjønnlitterær avdeling i Cappelen Damm. Anne må være en av Norges beste forlagsredaktører på skjønnlitteratur. Men enda viktigere her er hun den perfekte forlagsredaktør for meg. Hun er en svært erfaren og reflektert leser både av krimlitteratur og annen skjønnlitteratur. Anne kan gi konstruktive innspill og forbedringsforslag til både mine plottideer og ferdigskrevne manus, både hva angår innhold og språklig utførelse. Samtidig er hun en redaktør som gir råd og ikke kommandoer til sine forfattere.

Jeg tar til følge minst 80 % av rådene fra Anne. Men det hender altså at jeg ikke gjør det, også på enkelte viktige punkter. Da forklarer Anne meg en gang til og litt langsommere hvorfor hun mener jeg bør endre. Når hun sier ”dette bør du kanskje tenke gjennom en gang til…” kan det tidvis høres ut som når statsråd Magnhild Meltveit Kleppa sier ”gjønågang!”. Men så godtar hun (Anne altså) det til gjengjeld uten videre protester, hvis jeg etter å ha tenkt gjennom det en gang til ikke gjør som hun ville gjort. De virkelig gode og konstruktive forholdene mellom forlagsredaktør og forfatter kjennetegnes av en gjensidig respekt og forståelse. Den er der definitivt hver gang Anne og jeg møtes.

Det viktigste en forlagsredaktør må ha er muligvis litterær kompetanse; men det nest viktigste er i så fall at hun eller han har litterær entusiasme. Anne har heldigvis rikelig av begge deler. En historie vi fortsatt kan le av fra arbeidet med den første romanen, handler om Annes forsøk på å lese noen kapitler i manuset til Menneskefluene før en søndagsmiddag i sitt hjem. Da gjestene kom var manuset helt ferdiglest, men middagen var slett ikke ferdigstekt – og det for øvrig selv om Anne alt hadde lest romanmanuset i to tidligere versjoner! Mine beklagelser er herved overrakt gjestene; og Annes inspirerende litterære engasjement er herved demonstrert for leserne.

Sist, men ikke minst viktig, er Anne den helt riktige redaktøren for meg fordi hun forstår at jeg er avhengig av flere gode hjelpere. Hun har hele tiden vært positiv til at jeg også søker hjelp fra en større gruppe private rådgivere innenfor min vennekrets. Og hun har også vært positiv til at en av dem har fått en utvidet rolle som spesialrådgiver/førsterådgiver for min krimroman to (og tre!).

Mine rådgivervenner, inkludert min viktigste rådgiver på andre og tredje krimroman, skal bli behørig omtalt i den andre og lengste delen av denne artikkelen. Som offentliggjøres på denne forlagsbloggen lørdag 6. august – mens romanen Satellittmenneskene er på vei ut i bokhandlene… I mellomtiden ønskes leserne en fortsatt god leseuke med andre blogginnlegg og andre romaner!

Share

Hans Olav Lahlum Noir. Foto: Fredrik Arff

Forrige fredag holdt jeg det garantert siste av mine skoleforedrag for i vår. Til ca 250 avgangselever (og ca 600-700 andre fremmøtte) ved Gjøvik videregående skole fremhevet jeg igjen betydningen av å ta en høyere utdanning, og minnet om at masterutdanning i vår tid kan åpne dørene til mange spennende nye yrkesmuligheter. Det slo meg mens jeg sto der igjen at både jeg selv og norsk krimlitteratur ellers illustrerer den samfunnsutviklingen.

Det er i krimlitteraturen anno 2011 heldigvis fortsatt plass for allrounderne som ikke baserer sitt forfatterskap på en spesiell fagutdannelse eller yrkesbakgrunn. Filologen Gunnar Staalesen er en gigant i norsk kriminallitteraturs historie, som 63 år gammel og i enda et nytt tiår fortsatt har bred appell med nye Varg Veum-romaner. Sin fremste spisskompetanse har Staalesen kanskje som bergenser, med sitt inngående kunnskap til geografi og historie i byen hvor neste alle hans romaner utspiller seg. Også tidenes kanskje mest folkekjære norske krimdronning, Unni Lindell, profiterer i sine tallrike bestselgere på et generelt plott- og fortellertalent mer enn på noen faglig spisskompetanse. Norsk krimlitteraturs mest fremgangsrike utøver noensinne, Jo Nesbø, har en økonomutdannelse han nok mer bruker i forvaltningen av inntektene fra sine bøker enn i arbeidet med å skrive dem. Nesbø fremstår som en ny og svært dynamisk type allroundforfatter, når han kombinerer sitt generelle fortellertalent og blikk for mennesker med omfattende research om de stadig nye land og miljøer han legger sine romaner til. Og den største norske salgssuksessen i 2010 ble altså Jan-Erik Fjell. Som er en moderne ung allrounder med et åpenbart fortellertalent, men uten spesiell faglig bakgrunn. Han synes inspirert av amerikansk film snarere enn norsk litteratur.

Et av de mest iøynefallende utviklingstrekkene i norsk krimlitteratur så langt på 2000-tallet har likevel vært fagspesialiseringen. Det mest åpenbare utslaget har vært journalistenes inntogsmarsj. ”Halve TV2” kan synes å ha markert seg som krimforfattere når Tom Egeland, Eystein Hanssen, Knut Lindh, Siri Lill Mannes og Trude Teige (samt Jan Ove Ekeberg med et mer historisk spenningsromanprosjekt) nå har gjort fremgang på boksalgslistene. Til kategorien ”journalistkrim” kan man også regne en annen i fjor fremgangsrik debutant, dagbladredaktøren Alexandra Beverfjord. ”Journalistkrimen” er i realiteten mest en journalistthriller. Den skrives ofte i et lettfattelig moderne mediespråk, og er over alle individuelle variasjoner oftest spenningsromaner mer enn krim i klassisk forstand. Det handler ofte om å hindre fremtidige forbrytelser vel så mye som å oppklare tidligere, ofte med et stort innslag av fysisk dramatikk og fare for hovedpersonen – og ofte med et tidvis litt tabloid fokus på fikse tekniske løsninger og spektakulære detaljer fra åsteder og obduksjonsbord. Den virkelig rendyrkede journalistthriller a la Trude Teige og Alexandra Beverfjord utspiller seg dessuten i et pressemiljø og med en journalist i etterforskerrollen. Det kan diskuteres om en slik moderne journalistthriller er noe mer realistisk enn klassisk krim a la André Bjerke og Agatha Christie. Men det kan ikke diskuteres at det er en krimsjanger som har vært på klar fremmarsj og hatt mange fremgangsrike utøvere i Norge de siste 10-15 årene. Det innebærer for øvrig en historisk interessant tilbakevending til situasjonen fra mellomkrigstiden og de første tiårene av etterkrigstiden, da en rekke kjente journalister gjorde suksess som krimforfattere.

Selv om journalistene er den største yrkesgruppen blant dagens norske krim- og spenningsforfattere, har andre grupper også vært på fremmarsj i en tid preget av stadig større krav til spisskompetanse. Å skriv realistisk politikrim fra samtiden er blitt en øvelse som krever stadig større kriminologiske ekspertkunnskaper. Det er slik sett naturlig av politisjefen Jørn Lier Horst er blitt Norges fremste forfatter i den krimsjangeren. Også mer tradisjonell akademisk utdannelse er imidlertid anvendelig. Tidligere justisminister Anne Holt er bare den mest prominente av flere jurister som nå tjener (enda) bedre som krimforfattere. Årets Rivertonprisvinner Chris Tvedt er de siste fem årenes mest fremgangsrike norske forfatter av advokatkrim a la USA. Han er naturlig nok da også utdannet jurist, og var praktiserende advokat frem til sitt sene forfattergjennombrudd. Selv om hovedpersonen også der er advokat, profiterer Jan Mehlum i sin sosialrealistiske Sven Foyn-serie fra Tønsberg sterkt på sitt daglige arbeid som sosiolog ved Høgskolen i Vestfold. Og det var slett ikke tilfeldig at mannen som skrev de første finansthrillerne i Norge på begynnelsen av 2000-tallet ble Tom Kristensen. 45 år gammel var han i 2001 totalt ubeskrevet som forfatter, men var en fremgangsrik næringslivsleder med relevante utdannelser både som økonom og ingeniør.

Trenden til spesialisering etter fagbakgrunn nådde et nytt høydepunkt i krimåret 2010. Med min historikerutdannelse og bakgrunn som historisk forfatter ga jeg mitt bidrag gjennom en klassisk historisk krimroman med handling fra 1968 – inspirert av Andre Bjerke og Agatha Christie snarere enn av Jo Nesbø og Dan Brown. I den andre enden av krimhyllen fant man en ny hypermoderne internettkrim skrevet av reklameguru Kjetil Try. Midt mellom der et sted ble ”operakrim” et nytt begrep takket være en ny roman skrevet av operasangeren Øystein Wiik – med en operaanmelder i etterforskerrollen. Her på mine hjemtrakter fikk man i 2010 et sjeldent eksempel på dobbelsporet krimspesialisering, da den pensjonerte ingeniøren Paul Lindviksmoen skrev en leseverdig krimroman med handling fra Raufoss ammunisjonsfabrikk. Spesialisering både geografisk og yrkesmessig med en ingeniørkrim fra Vest-Oppland ble tross alt for smalt for noe nasjonalt gjennombrudd, men Lindviksmoen fikk uventet mange lesere både innenfor fagmiljøet og hjemfylket.

En faglig utdannelse kan altså i vår tid åpne nye muligheter også innenfor krim- og spenningssjangeren. Og også krim- og spenningsforfattere er kort sagt blitt en mer differensiert og fagspesialisert gruppe enn tidligere. Likevel har vi en del felles utfordringer på ulike årstider. Når også en krimroman nå ideelt sett skal komme tidlig på høsten, er sommeren for mange krim- og spenningsforfattere blitt en anspent venteperiode.

Slik blir juli måned i år for meg. Min andre krimroman Satellittmenneskene er i rute til lansering de aller første dagene av august. Forrige mandag hadde jeg siste korrekturmøte med min betrodde førsterådgiver. Vi bladde oss side for side gjennom hele manuset for å ta stilling til de gjenværende margkommentarene og spørsmålstegnene fra korrekturleseren. Tirsdag morgen leverte min førsterådgiver manuset i forseglet pakke til Cappelen Damm forlag i Oslo. Tirsdag ettermiddag ringte korrekturleseren fra forlaget meg for å sikkerhetssjekke at han hadde forstått korrekturnotatene våre riktig på alle punkter. I går ettermiddag fikk jeg på e-post manuset i andrekorrektur, med endringene fra førstekorrekturen innlagt. I dag morges sendte jeg korrekturleseren siste liste med rettelser og bekreftelse på at alt det andre var på riktig plass. I kveld er det altså da fem uker igjen til lanseringen – og allerede noen timer for sent å få rettet noen flere feil og mangler i den.

Alle som har levert en eksamen vil kjenne igjen litt av den deilige og grusomme følelsen, når man etter å ha fullført et stort skriftlig arbeid bare må avvente resultatet av det. Den blir definitivt både enda deiligere og enda grusommere når leserne er så mange og utfallet så offentlig. Både jeg og andre krimforfattere forstår i denne situasjonen plutselig godt følelsen til en skip i curling, som endelig slipper fra seg siste sten i siste omgang. Forskjellen er at skipen og resten av laget i curling får se utfallet i løpet av få sekunder, mens jeg og mitt støtteapparat nå må vente minst et par måneder på dommen fra anmeldere og andre lesere.

I påvente at av sjakk-NM skal starte, kan jeg jo da forsøke å fordrive ventetiden med noen flere idrettsmetaforer som andre krimforfattere også kan kjenne seg igjen i. Mange krimforfattere vil nok på et tidspunkt ha opplevd sine bokprosjekt som et maratonløp, og ha kjent en sterk tvil om man noen gang ville komme seg i mål. For de fleste er det likevel snakk om et mer intervallaktig løp hvor farten kan skifte sterkt underveis. Man stopper tidvis nesten helt opp i møte med nye hindringer – for så å kunne fortsette med ny fart. Det ender med en slitsom siste runde hvor mye uventet kan skje. I det perspektivet kan det å skrive en 300 siders roman kanskje best sammenlignes med å løpe et 3000 meters hinderløp.

Dette vel og merke sagt hva angår selve skriveprosessen. Lanseringsfasen av en krimroman minner mer om en høydehoppfinale i et stort mesterskap. Forfatteren kan som høydehopperen godt ha et kjent navn og svært gode meritter fra tidligere. Det oppstår likevel raskt en situasjon hvor listen tilsynelatende ligger faretruende høyt over hodet, mens kameraene og publikum stirrer nådeløst ned på en… Man må prestere på kommando, resultatet vil ha stor betydning både for økonomi og videre konkurransemuligheter – og det vil bli svært synlig hvis man faller gjennom.

Jeg kjenner meg selv litt som en høydehopper i tilløpet hvert år jeg går mot scenen og inn i blitslyset for å lansere en ny bok. Akkurat i år slå likevel en annen idrettsmetafor meg som mer treffende. Bokåret 2010 ble preget av at uvanlig mange norske krimdebutanter gjorde uventet stor suksess hos anmeldere og/eller leserne for øvrig. Skal man tro ekspertpanelet i en større VG-artikkel fra i fjor høst var da Jan-Erik Fjell nummer én, Hans Olav Lahlum nummer to og Eystein Hanssen nummer tre på listen over krimstjerner for de kommende årene. Jan-Erik, Eystein og jeg havnet i så fall på den pallen i skarp konkurranse med andre fremgangsrike krimdebutanter som Alexandra Beverfjord, Thomas Enger, Siri Lill Mannes og Øystein Wiik. Vi er alle nå å sammenligne med en skihopper som har truffet uventet godt på førstehoppet, og dermed står igjen på toppen mot slutten av andre omgang. Andre roman kan som andre skihopp i beste fall løfte videre mot enda større høyder og lengder – eller i verste fall ende med et platt og pinlig fall på kulen. Anmelderoverskriften ”Krimforfatter avslørt!” spøker i bakhodet.

Det gjenstår å se hvor mange av fjorårets debutanter som vil lykkes med det viktige andrehoppet (noe norske skihoppere jo for øvrig ikke for ofte har gjort i de senere år). Så langt kjent er Eystein Hanssen, Thomas Enger og jeg de eneste av fjorårets mest fremgangsrike debutanter som setter utfor igjen denne bokhøsten. Det, tillagt at uvanlig få av de etablerte krimstjernene er påmeldt med nye romaner i høst, gir selvsagt oss tre ytterligere muligheter for suksess – og for fiasko.

Det passer etter dette avslutningsvis å si litt om forholdet mellom Norges mest kjente krimforfattere. Uten at det her skal sies noe om hvem som spiller mest spennende og/eller underholdende for tiden, kan vi visst da minne litt om fotballandslaget. Det er selvsagt en ikke ubetydelig konkurranse om plassene i troppen og på topplistene, både mellom forlagene og forfatterne. Og det er selvsagt hyggeligst selv å ligge lengst mulig opp både på salgslistene, på avisenes lister over årets beste krimbøker, og i beste fall på listen over de nominerte til litteraturpriser. Likevel er interessen og velviljen for nye navn med potensial betydelig også blant forfatterkollegene. Det gjelder i oppsiktsvekkende stor grad også fra de etablerte stjernene. Jeg hadde en uvanlig hyggelig og interessant kjøretur da jeg i fjor høst fikk sitte på med Tom Kristensen hjem fra et bokmøte i Hønefoss, og har liggende en stående invitasjon til en bedre middag hjemme hos Gunnar Staalesen neste gang jeg besøker Bergen.

Det norske krimromanmarkedet er på ingen måte noe nullsumspill, hvor hundre bøker mer solgt for en krimforfatter automatisk betyr hundre bøker mindre solgt for andre forfattere. Det er et vekselsumspill hvor en økt interesse for en god krimroman kan gi mer oppmerksomhet og bedre salg også for andre krimforfattere. I Norge kan Jan-Erik Fjells suksess forhåpentligvis åpne permene også til andre forfatteres krimromaner for nye grupper av unge lesere som ikke har lest skjønnlitteratur før. Og Jo Nesbøs internasjonale suksess har definitivt åpnet dørene til mange forlag i andre land også for andre norske krimforfattere. Også innenfor krimforfatterlauget har man dessuten ofte interesse av å utveksle erfaringer om ulike temaer, hva angår innhold så vel som produksjon og markedsføring.

En rekke andre krimforfattere skriver fra tid til annen på min Facebookside, og jeg skriver fra tid til annen på deres. I ulike sammenhenger har jeg det siste året hatt gleden av å snakke med eller opptre sammen med så godt som alle de mest kjente norske krimforfatterne på ulike bokarrangementer. Det har så langt vært en udelt hyggelig opplevelse. Naturlig nok føler jeg at jeg både personlig og som forfatter har mer felles med noen av dem enn med andre. Jeg regner noen krimforfattere som gode venner og andre bare som bekjente. Men jeg regner definitivt ingen av dem som noen slags fiender, og forsøker å tenke på alle sammen mest mulig som medspillere og minst mulig som konkurrenter.

Jeg hadde etter dette gjerne sett at Jan-Erik Fjell også var klar med sin roman nummer to til i høst. Det ville gitt større interesse for krimhøsten 2011 – og mindre press på meg. Når Jan-Erik ikke kan stille er jeg særlig glad for at Eystein Hanssen og Thomas Enger også er klare med nye romaner i høst, slik at jeg slipper å være den eneste av fjorårets suksessdebutanter som står igjen der på toppen nå. For øvrig må jeg uansett fokusere på å gjøre mine egne oppgaver og arrangementer best mulig utover høsten. Jeg håper selvsagt at min nye roman Satellittmenneskene skal slå like godt an blant anmeldere og andre lesere som fjorårets roman Menneskefluene gjorde. Men hvis min nye roman gjør det minst like godt som den forrige, skal jeg love å ta det med svært godt humør hvis andre av fjorårets debutanter og/eller andre norske krimforfattere i år gjør det bedre enn meg. Og hvis min nye roman gjør det mye dårligere enn den forrige, kan jeg ikke være fornøyd uansett om det skulle gå enda dårligere med andre. Når jeg nå sitter her med omslaget til min andre krimroman Satellittmenneskene foran meg, tenker jeg på det faretruende høye tallet 42 000. Ikke fordi det er noe noen andre har oppnådd, men fordi det er samlet opplag for min første krimroman Menneskefluene.

Den neste måneden blir altså en venteperiode hvor det blir lite nytt å melde fra mitt krimforfatterskap. Det blir derfor også lite nytt på min forfatterblogg. Trykt versjon av Satellittmenneskene skal være klar til lansering en av de aller første dagene i august. Jeg vil komme tilbake med flere blokkartikler noen dager før det. Forhåpentligvis vil tiden mellom ulike bokarrangementer, foredrag og skriveøkter tillate flere bloggoppdateringer utover en sjeldent spennende bokhøst.

Til avslutning før sommeren 2011: Etter min første krimroman var jeg både overfor meg selv og andre klar på at jeg ikke ville sette utfor toppen igjen, før jeg hadde et nytt romanmanus som jeg mente var en verdig oppfølger til den første. Når jeg knapt et år senere nå står der og varmer opp igjen, er det fordi jeg håper at jeg har et slikt manus. Samt fordi tilbakemeldingene fra mine gode hjelpere i og utenfor forlaget gir grunn til å tro at det kan stemme.
Mer om både den nye romanen og mine gode hjelpere i og utenfor forlaget kommer altså på denne bloggen en dag rundt månedsskiftet juli-august.
I mellomtiden ønskes alle mine blogglesere en god sommer – og en spennende lesemåned!

Share

Forsiden forble merkelig nok lenge en undervurdert side av det å lage en god norsk roman. For ikke så mange tiår siden kunne man i en gjennomsnittlig norsk bokhandel finne flere hyllemeter av bøker med ensfargede omslag i rødt, blått eller grønt, hvor bare tittelen skrevet med liten skrift på bokryggen ga leseren en antydning om hva slags bok hun eller han nå så på.

I dagens medie- og reklamesamfunn kan forsiden med stor rett kalles en romans ansikt. Ansiktets tiltrekningskraft på mulige lesere er av stor betydning for bokens salgsmuligheter. Det gjelder kanskje enda mer i de stadig mer tallrike nettbutikkene enn i tradisjonelle bokhandler. For ikke en gang å nevne sosiale medier, hvor også bilder av bokansikter nå kan spre seg med over lynets hastighet. Det er åpenbart nærliggende her å nevne Facebook som et eksempel…

Omslaget inkludert forsidebildet og baksideteksten er i siste instans forlagets avgjørelse, og bevisstheten rundt den siden av forlagsjobben er økende både fra redaktørene og markedsføringsavdelingene. Forfatternes engasjement er rimelig nok ofte mindre her enn på innholdet. Stadig flere forfattere deltar likevel også aktivt i den fysiske utformingen og designet til bøkene sine.

Blant forfattere så vel som forlag synes det å være oppsiktsvekkende ulike oppfatninger om hva som er en god bokforside. Noen foretrekker mest mulig konkrete bilder av forfatteren og/eller bestemte personer omtalt i boken. Andre velger vagere og mer symbolske bilder, eller endog mer abstrakte mønstre og figurer som tilsynelatende ikke har noen forbindelse med bokens tema eller handling. Fotografier er blitt hovedregelen på sakprosaforsider og unntaket på skjønnlitterære forsider. Men som utvalget i en hver bokhandel med respekt for seg selv viser, er variasjonene i nær sagt alle kategorier bøker nå store. Forsider kan skifte sterkt fra forlag til forlag, fra forfatter til forfatter – og tidvis også fra bok til bok i et forfatterskap.

Prosessen med å velge forsider for historiske bøker var jeg godt kjent med fra før. Men å velge forside for en roman var en spennende ny problemstilling jegsto overfor for første gang våren 2010, da manuset for min første krimroman Menneskefluene lå klart.

Kall meg gjerne enkel og/eller fantasiløs, men jeg synes altså at en bokforside bør ha en klar tematisk tilknytning til bokens innhold. Når innholdet i fjor var en klassisk krimroman med handling fra 1968 og forhistorie fra 2. verdenskrig, syntes jeg forsiden både burde si klart fra om at dette var en krimroman, og gi noen antydninger om dens tid og stil. Denne litterære varemerkingen var særlig viktig med min første roman, siden mange boklesere ellers automatisk ville tro at en ny bok av meg var en historisk sakprosabok.

Hjernen bak oppklaringen av mordmysteriet i min første krimroman er altså Patricia Louise I. E. Borchmann – en 18 år gammel professordatter i rullestol. Jeg ønsket å gi leseren et bilde av henne, som kunne bli et seriesymbol dersom det ble flere romaner i samme serie. Men det ville jeg i så fall ha som et fast element på baksiden av boken eller på bokryggen. Forsiden kunne da i stedet skifte med åstedet – som i første roman var en bygård på Torshov.

Forlaget ba en av sine grafiske samarbeidspartnere, Anders Bergersen/ Superultraplus, om å lage et forslag basert på denne ideen fra forfatteren. Førsteutkastet derfra ble godt mottatt av forlagsredaktør, forfatter og et lite utvalg forfatterrådgivere. Etter et par strafferunder med justeringer av skrifttype, skriftfarge og månestørrelse sto vi igjen med følgende forside:

Hans Olav Lahlum: Menneskefluene (2010)

Som i likhet med resten av romanen senere fikk en uventet positiv mottakelse. Det kom ingen negative og opp til flere positive tilbakemeldinger på forsiden. VGs anmelder avsluttet 12. september 2010 sin omtale av Menneskefluene på følgende måte:

”Helt til slutt, og fordi jeg nesten aldri nevner slikt i en anmeldelse: Det er som om omslaget har vokst ut av selve teksten. Vakkert. Stemningsfullt. Sjeldent vellykket.”

Da forlaget og jeg våren 2011 skulle velge forside for en ny krimroman i samme serie, denne gangen med tittelen Satellittmenneskene, var det naturlig å bygge på de gode erfaringene fra forrige gang. Vi beholdt bildet av Patricia i rullestolen som seriesymbol på baksiden, sammen med en oppdatert baksidetekst som omhandlet den nye romanen. Denne min andre krimroman innledes med at en rik gammel forretningsmann myrdes i sitt hjem, som er en herregård omgitt av en stor hage og voktet av hunder.

Det tekniske oppdraget ble igjen oversendt Anders Bergersen/ Superultraplus, som sendte tilbake følgende førsteutkast:

Første utkast til omslag på Satellittmenneskene

Min forlagsredaktør Anne Fløtaker var avventede positiv, og sendte straks forsideforslaget videre til meg. Jeg var umiddelbart positiv til ideen, men i tvil om noen detaljer ved utførelsen av den. Og jeg ville (som vanlig) gjerne ha noen å diskutere saken med. Derfor videresendte jeg umiddelbart utkastet til den viktigste av mine personlige rådgivere for dette romanprosjektet: Den svært reflekterte og beleste unge politikeren og språkstudenten Mina Finstad Berg.

Førsterådgiveren responderte (også som vanlig) svært raskt. Det kunne alt få timer senere konstateres at Minas og mine kommentarer var helt på linje hva angikk forsiden. Vi likte begge hovedbildet, inkludert den lille fargen. Men vi fant begge at huset var for lite til å gi inntrykk av det store og godt bevoktede rikmannshjemmet som omtales i romanen. I teksten omtales tre etasjer i huset, mens forsiden her kan gi inntrykk av at det bare er to. Vi ønsket derfor et større og mer prangende hus med en etasje til, og med et gjerde rundt huset. Så diskuterte vi en mulig idé om å slippe ut vakthunder i hagen. Vi kom imidlertid til at forsiden i så fall ble for komplisert, og at forsidebildet ble stilistisk bedre uten levende skapninger.

Månen er på forsiden til årets krimroman, som på forsiden til fjorårets, et dominerende og viktig element. At den skulle være der var klart nok. Men fargen på månen var både designeren og redaktør Fløtaker i tvil om. Mina og jeg likte i utgangspunktet rødfargen, og mente den sto godt til lilla som ny skriftfarge, men sa oss villige til å vurdere andre forslag.

Anders Bergersen/ Superultraplus tok tilbakemeldingene ad notam, og kom få dager senere tilbake med følgende reviderte forslag:

Satellittmenneskene andre utkast

Hvor man altså hadde forstørret huset, satt på et gjerde – og endret månefargen. Jeg videresendte det til Mina, og for sikkerhetssjekk nå også til et par-tre andre personlige rådgivere. Det kunne konstateres at det blant dem var bred tilfredshet om huset og gjerdet, og herunder også om at det var en fiks løsning med et gjerde som fortsatte rundt kanten av forsiden. Det var også enighet om ikke å gjøre forsiden mer komplisert, for eksempel gjennom å sette ut vakthunder i hagen. Derimot var det delte oppfatningene om fargen på månen, hvor meningene svingte mellom ulike varianter av gult, oransje og rødt.

Førsterådgiver Mina og jeg viste oss igjen å ha samme magefølelse. Som tilsa at en blodrød måne trolig passet best på denne krimromanen, men at en oransje løsning også burde fungere bra. Jeg meldte tilbake til forlaget at forfatterens ønske var å ta tilbake den røde månen, men ellers beholde siste utkast av forsiden. Samtidig ga jeg beskjed om at forlaget hvis noen der hadde noen klare preferanser på månefargen, kunne få avgjøre den saken. Uansett månefarge var jeg for min del nå blitt svært godt fornøyd med forsiden.

Min forlagsredaktør Anne Fløtaker er en viljesterk perfeksjonist, men heldigvis en svært dialogorientert og lyttende sådan. Ved vårt neste møte om romanen i forlaget la hun frem på bordet for meg forsiden med tre ulike månefarger: En gul, en mørk oransje og en rød. Og tilla, før jeg rakk å si det selv, at den gule så for og tam blek ut. Anne og jeg så et par minutter frem og tilbake mellom den oransje og den røde – før vi begge pekte på den røde.

DERMED hadde vi omsider følgende krimromanforside klar til avdukning og utsendelse:

Satellittmenneskene. Komplett og endelig omslag med for og bakside.

Satellittmenneskene, endelig omslag. Forside.

Et viktig element også for valget av månefarge var her avveiningene mot første krimroman i samme serie. Forlagsredaktøren, førsterådgiveren og jeg var skjønt enige om at vi ønsket en forside som raskt ga leseren en klar gjenkjennelse fra første roman, men uten å være så lik at bøkene kunne forveksles. Løsningen ble altså da fellesnevnere i form av en måne i et nattemørke over et åsted, og med forfatterens navn skrevet i hvitt øverst på forsiden. Forhåpentligvis klarer ingen å forveksle bøkene når det på forsiden nå er en herregård med hage og gjerde i stedet for en bygård, samtidig som tittelen og forgrunnsfargen nå går i lilla. Månen er på andre roman altså mer rød, og dessuten delvis dekket av en tretopp.

Det kan avsløres at jeg selv på et tidligere tidspunkt vurderte en alternativ forsideløsning som gikk i en helt annen retning. Satellittmenneskene starter altså med at en rik gammel forretningsmann på utspekulert vis myrdes under en søndagsmiddag inne i sitt hjem, med ti av sine nærmeste sittende rundt bordet. Min alternative idé var å sette på forsiden et bilde innefra stuen, som ga leseren et omtrentlig bilde av rommet og personene rundt bordet. Det ville på godt og vondt markert en større forskjell fra forrige roman. Både forlagsredaktøren og førsterådgiveren mente at det var mindre på godt enn på vondt, og at det dessuten var bedre at leseren fritt fikk danne seg et eget tankebilde av de ti mistenkte. Selv var jeg den gang sterkt i tvil om hvilken av forsideideene mine som var best. Det er jeg ikke lenger nå. Anne og Mina hadde rett, og jeg er mer fornøyd med forsiden slik den nå ble enn jeg kunne blitt med noen teknisk utførelse av min alternative idé.

Det blir spennende å se hva anmeldere og andre lesere til høsten vil ha å si om den nye romanen, også hva angår dens ansikt. I mellomtiden er intern diskusjon om forsiden for tredje krimroman i samme serie allerede godt i gang. Men hva vi planlegger der, og hva som til slutt blir resultatet av det, får bokåret 2012 avsløre…

Som fremgående av denne historien om årets romanforside er jeg en forfatter som liker å ha meninger om flest mulig detaljer ved mine romaner, og helst også vil konkludere selv om hvordan de skal se ut. Men som for å få til et best mulig resultat samtidig er ganske avhengig av å diskutere dem med kvalifiserte rådgivere. De to viktigste av dem fikk denne bloggens lesere nå et raskt første møte med.

Men selv om forsiden i våre dager er viktigere enn noen gang, står eller faller en roman selvsagt fortsatt med sitt innhold… Mer om selve skriveprosessen bak mine krimromaner, og om betydningen Anne, Mina og andre gode hjelpere har hatt der, kommer om få uker i min neste bokbloggartikkel. I mellomtiden ønskes (eventuelle) gjenværende lesere av denne artikkelen en god start på sin lesesommer!

Share

Høsten 2009 var jeg etter tre tykke bøker på tre år godt etablert som historisk forfatter, men et totalt ubeskrevet blad som skjønnlitterær forfatter. At jeg siden min oppdagelse av Sherlock Holmes i svært tidlige tenår hadde lest store kvanta norsk og internasjonal krimlitteratur, var vel kjent innenfor min vennekrets. Det ble der tidvis spurt om jeg ikke en dag skulle skrive en krimroman selv, siden jeg hadde lest så mye krim og skrevet så mye annet. Jeg brukte da å svare at jeg dessverre manglet to ting som man må ha for å kunne skrive en god krimroman: For det første en etterforsker eller etterforskerduo – og for det andre et plott inkludert persongalleri.

[...]

Share