Hardkokt

Share

Aldri en dag uten at et eller annet kan feires. Det har seg sånn at 15. mai er Straw Hat Day. Stråhatter er kanskje ikke det første man tenker på når maikulden og regnet setter inn, perfekt timet hvert år akkurat i tide til en minneverdig 17. mai med blåfrosne fingre og oppslåtte paraplyer i alskens farger. På andre siden av Atlanteren derimot, er dagen i dag startskuddet for stråhattsesongen, og med det er sommeren uoffisielt i gang. Da skal filthatten stues vekk og helst ikke trekkes fram igjen før 1. september.

Stråhatter finnes i uttallige varianter verden over, men dersom man skal trekke fram selve krumtappen blant disse, da er det vanskelig å komme utenom Panamahatten. Selv synes jeg fedoraen er strået vassere, men hvem sier at man ikke kan tillate seg en kombinasjon av de to hatteslagene?

Man skulle tro at Panamahatten har sin opprinnelse i nettopp Panama, men så er ikke tilfelle. I 1835 ankom spanske Manuel Alfaro landsbyen Montecristi i Ecuador. Han så potensialet i en stråhatt de innfødte lagde av de fineste toquila-stråene, og begynte ganske snart å eksportere disse til Panama. En kombinasjon av ståpåvilje og å være på rett sted til rett tid, gjorde senor Alfaro til en velholden mann (noe sønnen hans utnyttet til fulle da han karret til seg presidentembedet i Ecuador). Hatten ble populær på 1840-tallet blant gullgravere som var på vei til gullrushet i California via Panama. I 1855 ble hatten introdusert i Europa, men det skulle gå 50 år til før Panamahatten nær sagt var på alles hoder. [...]

Share

Share

Har du noen gang lurt på hvordan Henrik Ibsen og Edvard Grieg fikk inspirasjon til sine skuespill og musikkstykker? Og hvorfor brukte de så innmari lang tid på å ferdigstille disse? Les videre, så får du (trolig) svaret.

Men først:

I sommer kan kinogjengere oppleve at Abraham Lincoln hamler opp med vampyrer i filmen Abraham Lincoln: Vampire Hunter. Filmen er basert på en roman av Seth Grahame-Smith, som har skapt seg en forfatterkarriere ved å vri på historiske sannheter og litterære verk. I hans nyeste roman, Unholy Night, viser det seg at de tre vise menn er beryktede kriminelle som klarer å rømme fra et av Herodes fengsler. De støter tilfeldigvis på tømreren Josef, hans kone Maria og den lille skrikerungen deres, men med Herodes menn rett i hælene på dem har de ikke noe annet valg enn å flykte med den lille familien på slep til Egypt.

Å benytte historiske skikkelser i litterære verk, er noe man kjenner allerede fra lenge før Shakespeare var påtenkt. Intet nytt under solen med andre ord, selv om det hele tiden har vært en viss utvikling også på dette området. På slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet var det f.eks. populært med romaner som tok utgangspunkt i en alternativ virkelighet. Et av de bedre eksemplene var Fedreland av Robert Harris, der handlingen var lagt til Tyskland etter at tyskerne vant Andre verdenskrig. [...]

Share

Share

Alle som jobber med web vet at datasystemer og nettsider av og til har en tendens til å leve sine egne liv. Ta f.eks. forsiden til iPad-versjonen av Dagbladet.no i dag (6. mai 2012). Her var det kanskje cachen (mellomlagring av data/bilder som gjør at nettsiden går raskere å vise neste gang man besøker den) som spilte Dagbladet-forsiden et puss. Bilder fra tegneseriestriper lenger ned på siden dukket plutselig opp i artikler øverst på nettsiden, men jaggu var det ikke flere av dem som passet ganske så godt. I stolt Dagbladet-tradisjon var det også i dag en miks av seriøse og useriøse saker, som f.eks. råd om hvordan man får sexy lår som Rihanna fra hennes personlige trener Zofie fra tegneseriestripa Zofies verden eller den svenske skandalebryteren Ara Abrahamian som på Flu Hartberg-manér tydelig er irritert over at han ikke kommer til OL i London i sommer. He he.

Share

Share

Natt til søndag 6. mai kan de som tar seg en titt opp mot himmelen, oppleve årets største fullmåne. Da er månen på sitt nærmeste samtidig som det altså er fullmåne. Astronomene kaller dette fenomenet apsis-syzygy. Siden den betegnelsen stort sett er gresk for de fleste, har man klart å komme opp med det mer tabloide og storslagne begrepet supermåne. Noen (kall dem gjerne konspirasjonsteoretikere) er overbevist om at dette fenomenet er knyttet til all verdens naturkatastrofer. Andre igjen har derimot latt seg inspirere av månen til å lage låter som rører en og annen inn til hjerteroten. Her er 40 låter du kan feire nattens supermåne med:

Lytt til spillelista i Wimp

[...]

Share

Share

Noen regissører følger man i tykt og tynt. Jeg har det sånn med Coen-brødrene, Quentin Tarantino, Paul Thomas Anderson og altså Wes Anderson. At alle kommer med ny film i løpet av de neste 9 månedene er nærmest som manna fra himmelen.

Selv foretrekker jeg de tidligste filmene til Wes Anderson. Krumspringene til den eksentriske tenåringen Max Fischer og den desillusjonerte rikingen Herman Blume i Rushmore, der begge forsøker å fange den nye lærerinnens gunst, eller den dysfunksjonelle familen Tenenbaum med Gene Hackman som pater familias, tåler et gjensyn i ny og ne. De nyeste filmene hans har jeg et mer ambivalent forhold til. De er originale, ja visst, og også her låner Anderson uhemmet og nostalgisk fra populærkulturen, men selv etter tredje gjennomsyn fester de seg liksom ikke like godt. Det gjør derimot musikken, noe som kunne vært et bloggtema i seg selv hadde det ikke vært for at Knut Schreiner allerede har skrevet en glimrende artikkel om dette i Morgenbladet.

Handlingen i Moonrise Kingdom, hans 7. langfilm, er lagt til 1965. To 12-åringer rømmer hjemmefra sammen og dette utløser en storstilt leteaksjon. Umiddelbart høres ikke dette så veldig originalt ut, men siden vi befinner oss i Wes Andersons dysfunksjonelle univers, både kan og vil nok alt annet enn det forventede skje også denne gangen. Vi får se hva anmeldere og bloggere skriver etter at Moonrise Kingdom åpner den 65. Cannes filmfestivalen den 16. mai (norsk kinopremiere er 8. juni).

Nå er det lite som tyder på at Wes Anderson kommer til å få skrivesperre med det første. Samarbeidet med sine faste skrivepartnere (Owen Wilson samt regissørene Noah Baumbach og Roman Coppola) ser tilsynelatende ut til å fungere svært så bra. Hvis han likevel en dag skulle våkne opp med litt for få ideer på skriveblokka si, så trenger han ikke å lete lenge. Her er ti bøker som Wes Anderson burde filmatisere (og nei, det kommer neppe til å skje).

[...]

Share

Share

Lenge før TV-shop og helseguruer gjorde sitt inntog med alskens merksnodige apparater og pulverblandinger, som med minimal innsats fjerner valkene eller gir deg vaskebrettmage, var det faktisk andre som også hadde folks vel og ve i tankene.

En av dem var Gustav Zander (1835 – 1920), en svensk lege og ortoped som allerede på 1860-tallet kom opp med ideer til ulike treningsapparater i rehabiliteringsøyemed. Når man ser bildene av disse apparatene (totalt dreide det seg om mer enn 60 stk), kan man saktens lure på hvilke muskler de har til hensikt å trene opp.

Og som alltid på gamle bilder, folk er naturligvis ulastelig antrukket i sine aller beste søndagsklær. Treningstøy hadde nok ikke helt slått an ennå på den tiden.

Share

Share

Filmhistorien er full av skuespillere som har tatt seg et kunstnernavn i håp om skille seg ut i mengden. Forfattere derimot har gjerne gått motsatt vei, nærmest for å skjule at det er nettopp dem som står bak en tekst. Nå er det naturligvis mange grunner til å ta seg et pseudonym. På 1700- og 1800-tallet var det ganske vanlig for forfattere og journalister å benytte seg av et alias når de skrev nyhetsartikler, brev til redaktøren o.l. Mange kvinnelige forfattere så seg nødt til bruke mannsnavn eller kjønnsnøytrale navn for i det hele tatt å bli utgitt, som f.eks. Karen Blixen som i det engelskspråklige området gikk under navnet Isak Dinesen (etternavnet var i det minste hennes opprinnelige etternavn) eller Brontë-søstrene som kalte seg hhv. Currer, Ellis og Acton Bell. Gammelt tankegods er dessverre vanskelig å kvitte seg med selv den dag i dag, og selv Joanne Rowling ble rådet til å gå for det kjønnsnøytrale J.K. Rowling da hun skulle utgi sin første bok om Harry Potter. Og så har man naturligvis Stratemeyer Syndicate som lurte de fleste av oss til å tro at Carolyn Keene, Laura Lee Hope og Franklin W. Dixon var forfatterne av Frøken Detektiv, Bobsey-barna og Hardyguttene (mer om disse i et senere innlegg).

Mange forfattere legger nok sjela si i å finne et treffende godt pseudonym. Noen så mye at leseren av og til må dra litt på smilebåndet. Nei, jeg tenker ikke da på åpenbare parodinavn som Ben Dover, Dan Druff, Frank Enstein, Ginger Rayl, Kerry Oki, Mike Rotch, Paige Turner, Warren Peace og et utall andre lignende varianter. Litteraturhistorien har nok av artige forfatterpseudonymer som det er. Her er ti av dem.

[...]

Share

Share

Når MONDO, den forlengede armen til kinoen Alamo Drafthouse Cinema i Austin, kommer med sin egen versjon av en filmplakat, da vet de at filmbloggere verden rundt blir henrykte. Tidligere har de fått heder og ære for sine Saul Bass-inspirerte motiver. Denne gangen har de fått Toronto-baserte Phantom City Creative til å lage en M. C. Escher-inspirert plakat til grøsserfilmen The Cabin in the Woods (2012).

Originalen heter Relativitet (Relativity) og ble laget i 1953 av den nederlandske kunstneren Maurits Cornelis Escher (1898 – 1972). Det mest kjente motivet hans er nok likevel Vannfall (Waterfall), et litografi han lagde i 1961 og som de fleste trolig husker igjen fra lærebøker i naturfag (eller matematikk), Illustrert Vitenskap e.l. I det motivet ser vi tydelig at vannet renner rett fram, men Escher’s sinnrike konstruksjon av huset, tårnene og søylene får oss til å tro at vannet renner oppover i flere etasjer. Umulig naturligvis, med mindre man hengir seg til Escher’s surrealistiske verden.

Lenker

Den offisielle M. C. Escher-nettsiden

Share

Share

Hvem kunne ha ant for en uke siden at en obskur, fransk poplåt fra 60-tallet skulle bli en av ukens snakkiser i sosiale medier (i statene)? Produsentene av Mad Men hadde nok en liten forutanelse, for allerede dagen etter premieren på sesong 5 ble coverversjonen av låta Zou Bisou Bisou lagt ut for salg hos iTunes og som limited-edition vinylsingle på seriens hjemmeside. Ikke lenge etter føk både den og den opprinnelige versjonen oppover listene og videoklippene har blitt vist hundretusenvis av ganger.

Her er scenen og låta som (nær sagt) alle som så Mad Men forrige søndag fikk på hjernen (noen så mye at de la ut en versjon på You Tube som går i ett i ti timer). Kona til Don Draper, Megan (spilt av fransk-canadiske Jessica Paré), har stelt i stand en overaskelsesfest til hans 40-årsdag, men en slik bursdagssang som dette hadde han nok ikke sett for seg:

Zou Bisou Bisou er opprinnelig fra 1960, sunget av den gang 16 år gamle Brigitte Bardot-lookaliken Gillian Hill og produsert av George Martin (ja, han som kort tid senere skulle slå seg sammen med The Beatles). Låta finnes også i en engelsk versjon (kalt Zoo Be Zoo Be Zoo) med Sophia Loren, fra filmen The Millionairess (1960).

[...]

Share

Share

På midten av 1930-tallet, før noen sinna menn med bart skulle gjøre sitt ytterste for å legge verden i grus, var det kanskje ikke optimismen og fremtidshåpet som rådet. Det var likevel ikke til hinder for at noen kreative sjeler la hodet i bløt og kom opp med ideer til alskens oppfinnelser som kunne gjøre hverdagen lettere for folk, som f.eks. dette leseapparatet som i 1935 ble behørlig presentert i aprilutgaven av magasinet Everyday Science and Mechanics.

Noen år senere skulle Jeff Bezos og Steve Jobs videreutvikle ideen en smule, så kanskje skal vi være glade for at det aldri ble noe mer av dingsen ovenfor.

Dette og masse annet unyttig stoff om en fremtid som aldri ble noe av, kan du lese mer om på bloggen Paleofuture, drevet av Smithsonian Institution.

Share