Hardkokt

Det er mange måter å få navnet sitt udødeliggjort på. Richard M. Hollingshead Jr. er for de fleste et ubeskrevet blad, med mindre man en gang i tiden har lest om han som «fant opp» drive-in-kinoen. Med slagordet «The whole family is welcome, regardless of how noisy the children are» åpnet Hollingshead sin drive-in-kino i Pennsauken, New Jersey den 6. juni 1933. Lerretet var 12 x 15 meter og det var plass til 400 biler. Billettprisen var 25 cent for bilen og tilsvarende pr. person.

Den første filmen som ble vist het Two White Arms, eller Wifes Beware som den ble kalt i statene, en i dag heller ukjent britisk film fra 1932 med Adolphe Menjou i hovedrollen. Menjou var et nokså kjent matinéfjes fra stumfilmperioden, om enn ikke helt på Rudolph Valentino-nivå. Kinoen holdt det gående i tre år. I løpet av den tiden hadde flere drive-in-kinoer dukket opp rundt om i USA. Skikkelig populære ble de først mot slutten av 50-tallet, særlig ute på landsbygda. I en periode var det over 4000 drive-in-kinoer spredt over hele USA, noe som utgjorde hele 25 % av alle kinoer. Noen av de største hadde plass til flere tusen biler. I dag er det ca. 350 igjen.

Det er utgitt en rekke coffee table-bøker om amerikanske drive-in-kinoer. En av de bedre er The American Drive-In Movie Theater, perfekt timet med nyopptrykk etter å ha vært utsolgt i en årrekke. En skikkelig nostalgitur tilbake til en tid hvor alt var så mye enklere og som nok aldri kommer igjen. Skjønt, noen forsøker fremdeles å holde liv i drive-in-kino-konseptet, også i Norge, som her i Kvinesdal i mai i år.

Her er Google sin en egen doodle til ære for drive-in-kinoen, riktignok fra i fjor.

Norske forfattere, med Jo Nesbø, Karin Fossum og Gunnar Staalesen i bresjen, nyter som kjent stor suksess i USA. Men visste du at norske bøker også tidligere har vært populære «over there»? Man må riktignok 150 – 160 år tilbake i tid, og lengre unna Nordic Noir kommer man knapt.

Da den lille seilskuta Restaurationen la ut fra Stavanger med retning mot New York sommeren 1825, må vi anta at få av de 52 ombord (de fleste kvekere og haugianere) kunne forestille seg at nærmere 900 000 andre norske skulle følge etter dem de neste hundre årene. 9. oktober seilte de inn i New York havn. Båten ble umiddelbart beslaglagt av myndighetene fordi den var overfylt. 52 var blitt til 53, prektigere enn som så var de ikke.

Selv om den store utvandringen først tok av etter 1860, var andelen norske emigranter allerede mot slutten av 1840-årene blitt merkbar i enkelte områder av «Det nye landet». De fleste skulle til Illinois, Wisconsin, Iowa og Minnesota. Her dannet de menigheter, og med menighetene kom prestene og deretter skolene. Dermed meldte, ikke uventet, behovet seg for norske bøker.  [...]

Hjelp som tiden flyr. Det er allerede 6 år siden de to gamle og tradisjonsrike forlagene Cappelen og Damm fusjonerte til det som i alle for oss ansatte har blitt den største selvfølgelighet. Da jeg startet i Damm tidlig på 2000-tallet var vi, enkelt sagt, store på barne- og ungdomsbøker. Mange forbandt oss også med spill som Monopol, Ludo, Kinasjakk og Yatzy. Spillvirksomheten ble riktignok solgt ut til vårt søsterselskap Litor allerede i 1988, men spill er unektelig en viktig del av historien vår.

For noen uker siden fikk jeg tak i noen bøker om forlagets historie. Man får en slags Forrest Gump-følelse når man begynner å bla i gamle bøker. Man vet ikke helt hva man finner, men bare aner at det er nødt til å befinne seg noen godbiter der. Som f.eks. hvordan livet kunne fortone seg på bokmessen i Leipzig på 1830-tallet, datidens største og viktigste bokmesse. Eller hvem som tegnet motivene som prydet de populære spillkortene som fantes i nær sagt hvert hjem tidlig på 1900-tallet.

Spillkort, ja. Hva hadde pokerbordene i Las Vegas, bridgeklubber og Magiske Cirkel vært uten disse kortene? For ikke å snakke om manges favoritt-tidtrøyte, kabal.
[...]

David Livingstone

Den har gått inn i historien som en av de mest bemerkelsesverdige hilsenene gjennom tidene. Etter måneder med leting etter en forsvunnet oppdager og misjonær, kom omsider Henry Morton Stanley i november 1871 fram til et sted ved Tanganyikasjøen (Tanzania) som het Ujiji. Og det var da han angivelig skal ha sagt ordene som i over 140 år har blitt gjentatt til nesten det kjedsommelige, Dr. Livingstone, formoder jeg?. For hvilken annen hvit person kunne befinne seg i mørkeste Afrika på den tiden liksom.

Mest sannsynlig var ordene noe han bare fant på i ettertid. Sidene i dagboka som omhandlet møtet var visstnok revet ut og som journalist var han heller ikke uerfaren med å smøre tykt på for å få noen førstesideoppslag. Men faktum er uansett at uten den lille, men ikke ubetydelige detaljen at en skotte ved navn David Livingstone ble født 19. mars 1813, så hadde aldri akkurat de berømte ordene fått plass i all verdens sitatbøker.

200-årsmarkeringen for David Livingstone har gått stille, ja nær sagt ubemerket hen. Det har vært avholdt noen utstillinger og arrangementer i Storbritannia (hovedsakelig i Skottland) og i det sørlige Afrika. I britiske aviser kan man finne en og annen artikkel om markeringen. Utover det har det vært ganske så tyst. Store verdensnyheter som at Carola har funnet kjærligheten på nytt eller at Paradise Hotel-deltakerne viser fram kroppskunst er nødvendigvis viktigere. Som Henry Stanley før dem vet dagens skribenter nøyaktig hva som skaper de store overskriftene. Og det kan man vel ikke klandre dem for.

Mer informasjon om 200-årsjubileumet (på engelsk)

Ute viser gradestokken fortsatt 5 minus og ennå er det nesten to måneder igjen av årets vinter. For de av oss som synes snø egner seg best i snødepoter langt oppe på fjellet, er det nærmest til å bli sprø av. Man kan liksom ikke kaste seg på første og beste fly til varmere strøk hele tiden heller, det kan fort bli en kostbar affære. Nei, da får man i stedet gjøre det nest beste ut av det, å bli en litterær klimaflyktning. Florida er et utmerket reisemål også i den sammenheng, har jeg funnet ut.

Ocean Drive: Karibisk sommertemperatur og blå himmel store deler av året, palmer, kritthvite strender, fargerike Art Deco-hoteller, pulserende uteliv. What’s not to like?

Florida og krimbøker er ofte synonymt med Carl Hiaasen. På midten av 80-tallet fant han ut at det var morsommere å skrive krimromaner enn å være journalist, og siden debuten Tourist Season i 1986 har han liret av seg snart 20 helsprø historier. Omtrent samtidig begynte Elmore Leonard å legge handlingen i sine bøker til denne solskinnsstaten som nærmest ser ut som en pistol når man tar et raskt blikk på USA-kartet. Etter det har ikke Floridas litterære underverden vært helt den samme. «Wacky noir» går ofte igjen når man skal beskrive disse bøkene, og det er ikke uten grunn. I dette universet er det nemlig få som ville ha hevet øyenbrynene særlig hvis det plutselig skulle dukke opp en enbeint transvestitt-leiemorder med bestevenn innen New York-mafiaen som satser på en karriere som madrass-selger. Og hvis du ikke er overbevist, ta en kikk på disse helsprø kriminalsakene fra virkeligheten, så ser du fort at krim i Florida ikke helt er som krim i andre stater.

Men lenge før Carl Hiaasen og Elmore Leonard tok Florida med storm, faktisk allerede på det glade 60-tallet, var det en annen krimforfatter som hadde satt Florida på det litterære kartet. John D. MacDonald het han og krimhelten hans, Travis McGee, føyer seg så absolutt inn i den fornemme rekken av kjente litterære detektiver: Philip Marlowe, Sam Spade, Mike Hammer, Lew Archer og Travis McGee. Litt av en gjeng.
[...]

Flere enn meg har nok gjort seg noen tanker om hvem de ville ha invitert på middag (eller til en øde øy) dersom de kunne ha valgt fritt fra øverste hylle blant nålevende og avdøde personer. Hva hvis du i stedet (rent hypotetisk selvsagt) kunne ha holdt en nyttårsmiddag med skikkelser fra litteraturens verden, hvem ville du da ha invitert? Ville du gått for skikkelser du liker og/eller kan identifisere deg med, eller ville du nærmest ha laget din egen versjon av Big Brother og satset på intriger og annen faenskap?

Jeg tror jeg ville ha gått for de 12 nedenfor. Stemningen ved middagsbordet hadde muligens blitt noe trykket (for, la oss kalle en spade for en spade, fremtidsutsiktene deres er ikke helt gode), men i det minste vet du at de (og helt sikkert også deg som vert) virkelig trenger å bli ønsket et riktig, godt nytt år.

NB! Har du ikke lest eller husker ikke helt hva som skjer i bøkene nedenfor, så er det kanskje best å stoppe her. Her er det nemlig spoilere.
[...]

Der! Klokka 3!

Båtføreren peker til høyre, inn mot en klynge med mangrovetrær, mens han rygger båten forsiktig tilbake. Denne gangen er det visst ikke en trestokk. Noe som ligner et par øyne som blunker kan såvidt skimtes der inne mellom bladene. Enda godt man har brukbar zoom på kameraet, men selv da skal man legge godviljen til for å oppdage krypet.

PausePlayPlayPrev|NextShow thumbnailsHide thumbnails

• 1

left

right

Krokodillesafari på Daintree-elven, rett nord for Cairns, hører med når man er i de traktene. Turistbrosjyrene lokker med enorme beist med tanngarder som hadde gitt Jaws vann i munnen. Jeg har vært i Australia to ganger tidligere uten å se snurten av krokodiller i det fri, men mulig det stemmer dersom man er der på en annen tid av året. For vår del ble det med det ene sky eksemplaret av arten crocodylus porosus. Crocodile Dundee hadde ikke en gang blitt litt skvetten av den saltvannskrokodilla der.

Nei, for å se noen skikkelige sværinger av noen saltvannskrokodiller må man forflytte seg noen timer med fly lenger nordvest. Enten til Litchfield nasjonalpark, som disse svenske backpackerne, eller til Kakadu, en enorm nasjonalpark i Nordterritoriet på størrelse med halve Danmark (eller egentlig hele Slovenia, men hvem vet hvor stort det er).
[...]

Med ebøkenes inntreden var det nok en og annen som så for seg at bokomslagene skulle miste noe av sin status. Til det er det å si at det foreløpig er lite å frykte. Det lages fortsatt kule bokomslag, noe de mange gode, norske bokomslagene fra 2012 vitner om. Nå er det tid for å se på hva som ble laget utenfor norsk bokbransje. Her er mine 40 engelskspråklige favorittomslag fra 2012, både helt nye utgivelser og reutgivelser med splitter nye omslag.
[...]

På tampen av året har det blitt en tradisjon i seg selv å komme opp med alskens lister med årets favoritter ditt og datt. Jeg har de siste dagene trålet meg gjennom flere tusen norske bokomslag fra 2012 og har endt opp med topp 30-listen nedenfor (begrenset til innbundne bøker, skal sies). Det ble liksom feil å stoppe på kun 10 stk når det er laget så mange fantastisk flotte bokomslag dette året. Omslagsdesignerne er angitt der jeg har klart å få tak i slik informasjon. De fortjener virkelig å få sine minutter i det beryktede rampelyset.

De fleste lister må nødvendigvis bære preg av personlige preferanser. F.eks. innrømmer jeg glatt at jeg har en tendens til å like omslag med en (relativt) enkel strek, gjerne også med noen knæsje bakgrunnsfarger og en skrifttype som skiller seg ut litt. Og det gjør absolutt ingenting at designerne er inspirert av Saul Bass. Hver sin smak, som det så fint heter. Nedenfor er i alle fall mine 30 norske favorittomslag fra 2012. I morgen ser jeg på utenlandske bokomslag fra 2012. Det er noen godbiter der også.

[...]

For australiere er jul uten snø like naturlig som det å kjøre på «feil» side av veien. Like fullt, juletradisjonene skal holdes i hevd.

I likhet med stormagasiner verden over pynter også Myer og David Jones, Australias svar på Sten & Strøm eller Glassmagasinet, utstillingsvinduene sine til jul. Det er mange som setter pris på denne årvisse tradisjonen med julevinduer der animerte figurer synger og spiller julesanger. Anslagsvis er det mer enn 1 million barn og voksne som får med seg julevinduene til Myer hver jul.

[...]