50 år og like sprø

2012 er et år med mange 50 års-markeringer. 12. juli 1962 hadde Mick Jagger & co sin første konsert som The Rolling Stones. 5. august er det 50 år siden Marilyn Monroe døde. 5. oktober 1962 ble Love Me Do, den første singelen til The Beatles, lansert. Samme dag hadde den første James Bond-filmen, Dr. No, sin London-premiere (og dermed også sin verdenspremiere). Og sånn kunne man sikkert fortsatt.

Det som er mindre kjent, er at det i år er 50 år siden vi fikk potetchips med smakstilsetning. Jeg bør kanskje legge til at det gjelder den masseproduserte varianten. Som det meste annet som kan spises, ble også potetchipsen til ved en tilfeldighet. Noen hevder at den første potetchipsen kan spores tilbake til kokebøker fra både 1824 og 1845. Det kan godt være. Den populære versjonen er likevel at den ble til i hotellrestauranten til Moon Lake Lodge i Saratoga Springs (New York) den 24. august 1853. En av gjestene, muligens shipping- og jernbanemagnaten Cornelius Vanderbilt, sendte gang på gang de franskstekte potetene tilbake til kokken George Crum fordi de var for tykke, dvaske og smakløse. Man kan lett se for seg en kokk som ble mer og mer oppgitt over tilbakemeldingene fra den rike kranglefanten. For å irritere middagsgjesten bestemte Crum seg for å kutte potetskivene så tynne som overhodet mulig. Deretter frityrstekte ham dem til de ble knasende sprø og tilsatte til slutt et ørlite dryss av salt. Planen slo feil og etter det ble Saratoga Chips, som de ble kjent som, en av restaurantens spesialiteter.

Lenge var potetchipsen forbeholdt nettopp restauranter. I 1895 eller deromkring var det mulig å få tak i potetchips i butikk, men det var først tidlig på 30-tallet at Herman Lay, en selger som reiste rundt i sørstatene med Forden (hva ellers) sin full av potetchips, fikk dreis på salg av snacks til kolonialbutikkene. Åtti år senere er Pepsi-eide Frito-Lay verdens største snacksprodusent.

Allerede i 1936 startet Maarud gård med potetchipsproduksjon her hjemme, men i likhet med potetchips andre steder i verden, var også denne uberørt av annet enn salt og (peanøtt)olje. Helt fram til tidlig 1950-tallet, da Joe «Spud» Murphy, som eide den irske chipsfabrikken Tayto, og en av hans ansatte, Seamus Burke, klarte å tilsette krydder rett på potetchipsflakene, henholdsvis ost og løk og salt og eddik. Masseproduksjon av smakstilsatt potetchips startet imidlertid først i 1962 med den skotske chipsprodusenten Golden Wonder. Ost og løk naturligvis, en fredagsklassiker også i norske hjem fra midten av 60-tallet og utover på 70- og 80-tallet. Ah, det var tider, da man kunne velge mellom den gule posen (vanlig, dvs. salt), den røde posen (paprika) eller den gule posen med grønn etikett (ost & løk).

Deretter har ikke chipsprodusentene sett seg tilbake. Stadig mer sprø smakstilsetninger, som smak av rekecocktail, krabbe, tunfisk, sjøgress eller øl, har sett dagens lys. Ikke alle har blitt den suksessen produsentene har håpet på. Selv liker jeg særlig potetchips med pastramismak, men det blir litt dyrt i lengden å dra over til statene hver gang man ønsker en slik smak på potegullet. Danskeide KiMs kjørte i fjor en potetchipskonkurranse i sosiale medier, men pastrami kom neppe høyt opp i den kåringen der, om den i det hele tatt var nevnt.

Hva er din favoritt potetgullsmak?

 

---

Man kan skrive bøker om absolutt alt, så derfor kommer det vel neppe som en overraskelse at det også finnes en bok om potetchips.