For noen uker siden fikk jeg tak i noen bøker om forlagets historie. Man får en slags Forrest Gump-følelse når man begynner å bla i gamle bøker. Man vet ikke helt hva man finner, men bare aner at det er nødt til å befinne seg noen godbiter der. Som f.eks. hvordan livet kunne fortone seg på bokmessen i Leipzig på 1830-tallet, datidens største og viktigste bokmesse. Eller hvem som tegnet motivene som prydet de populære spillkortene som fantes i nær sagt hvert hjem tidlig på 1900-tallet.

Spillkort, ja. Hva hadde pokerbordene i Las Vegas, bridgeklubber og Magiske Cirkel vært uten disse kortene? For ikke å snakke om manges favoritt-tidtrøyte, kabal.

Kortspill og dermed også spillkort kan spores tilbake til Kina og Tang-dynastiet på 800-tallet. Først sent på 1300-tallet begynte kortspill å dukke opp i Europa, muligens via Egypt. Fra Spania og Sveits spredte det seg raskt videre til Italia og Frankrike. De fire «fargene» (eller symbolene) spar, hjerter, ruter og kløver oppstod i Frankrike rundt 1480, og det er naturligvis «etterlevningene» av denne franske kortstokken som i dag brukes over store deler av verden. Omtrent samtidig fikk spillkortene motiver fra kongehus og adel. Sikkert til stor glede for den tidens tyranner av noen konger og dronninger.

Harald Christian Damm (etter 1893)

Vi spoler tiden fram noen hundreår, til slutten av 1800-tallet. Noen hadde nå fått den fikse ideen om å speilvende kortmotivene slik at kongen, dronningen og knekten kunne beundre seg selv både ovenfra og nedenfra. I Norge var Whist, L’hombre, Boston, Gammel jomfru og Hundre og én de mest populære kortspillene, mens bridge var på kraftig frammarsj. Og andregenerasjon Damm, Harald Christian Damm, hadde tatt over driften av forlaget som nå hadde fått navnet N. W. Damm & Søn.

Forlaget hadde gått gjennom noen tøffe år. I 1876 brant den opprinnelige bokhandelen i Øvre Slottsgate 6 ned, og gjenoppbyggingen året etter hadde gjort store innhogg i inntektene. Forlaget måtte simpelthen ha flere ben å stå på for å overleve. I årene som fulgte gjorde Harald Christian en imponerende innsats med barnebøker, bildebøker og alle slags spill og spillkort. Forlaget hadde solgt rimelige, importerte spillkort i flere år da myndighetene i 1897 besluttet å skru tollavgiften kraftig opp. Dermed var det ikke lenger særlig lønnsomt å selge de importerte spillkortene. Harald Christian var ikke tapt bak en vogn. Han reiste til Tyskland, satte seg inn i spillkortproduksjon og kjøpte inn nødvendig utstyr. I 1899 var forlaget i gang med egenproduksjon av spillkort.

De første spillkortene ble kalt «Sport» og «Viking», etter mønstrene på baksiden. «Sport»-kortene bestod av noen kryssende diagonale streker i brunt eller blått, mens Viking-kortene var litt mer forseggjort med motiv av et vikingskip. Tegningene av Knekten, Damen og Kongen var det Harald Christian selv som stod for.

Viking Spillekort designet av Harald Christian Damm

Det hadde begynt med en drøm. Om å bli kunstmaler. Harald Christian hadde allerede fra barnsben av hjulpet sin far, Niels Wilhelm Damm, i bokhandelen, men utover det var det lite som tydet på at han skulle gå i sin fars fotspor. Han var elev ved den kongelige tegneskole og begynte deretter på Eckerbergs malerskole. I 1870 dro han over til St. Louis for videre studier. Tilbake i Norge igjen, med kofferten full av bl.a. indianerbøker, begynte han å undervise i tegning ved Aars & Voss latinskole. Etter brannen ble det forlagsvirksomhet for alle pengene, men det iboende talentet for tegning kom omsider til sin rett igjen noen år senere.

Nye spillkortmotiver ble lansert, og i 1901 kom f.eks. «Stjerne»-kortene. Det viste seg imidlertid at en utenlandsk spillkortprodusent også hadde stjernemønster på baksiden av sine kort. I 1904 ble derfor stjernene erstattet med roser og navnet på spillkortene ble tilsvarende endret til, ja du gjettet det, «Rose». Samme år lanserte Damm spillkort der sjøhelten Peter Wessel prydet motivet av Knekten. Disse Tordenskjold-kortene, som de ble kalt, ble enormt populære. Både bilder og baksider ble også her tegnet av Harald Christian. Deretter kom spillkortene på løpende bånd, som Krone- og St. Hallvard-kortene. Nå også med baksidemotiver av bl.a. kunstneren Domenico Juul Erdmann.

Mina Andersen og Helga Bjerke

Det skulle være kvalitet over spillkortene fra Damm. To som (bokstavelig talt) skulle sette sitt preg på spillkortproduksjonen var søstrene Mina og Helga Øvern (senere hhv. Andersen og Bjerke). Mina begynte ved spillkortavdelingen i 1906, Helga i 1916. De fikk etter hvert mer og mer ansvar og hadde overoppsyn med både lakkering, oppskjæring og sortering av kortene. Her krevdes nøyaktighet, for spillkortene som gikk ut fra fabrikken skulle være perfekte til minste detalj. I tillegg måtte de forholde seg til myndighetenes strenge kontroll av spillkortproduksjon. Nesten hver dag møtte det opp to byråsjefer fra Justisdepartementet for å overvåke stemplingen av kortene. Med en produksjon på flere hundre spillkort hver dag må de to søstrene og andre i spillkortavdelingen ha hatt ha noen krevende arbeidsdager.

Tror det må være en evighet siden jeg har spilt noen form for kortspill, men Krone-kortene til Damm husker jeg i det minste. Det var ikke den vinterferie eller påskeferie hvor de kortene ikke var fast innslag rundt stuebordet på hytta i Eggedal. Forside- og baksidemotivene var nok annerledes enn de kunstverkene som ble laget nesten hundre år tidligere, men det var neppe noe jeg brydde meg nevneverdig om den gangen. Altfor opptatt med å bevare et sikkert dårlig pokerfjes mens tommelen liksom ubemerket gled ned på bordet for å unngå å bli «Gris». For vi ville jo ikke sitte igjen som det.

Noen baksider til spillkort fra Damm

Kilde: N.W. Damm & Søn 100 år, 1843 – 1943 (utgitt i 1947).

Lenker

• Viking Spillekort
• Korthuset – nettside med kortspillregler

David Livingstone

Den har gått inn i historien som en av de mest bemerkelsesverdige hilsenene gjennom tidene. Etter måneder med leting etter en forsvunnet oppdager og misjonær, kom omsider Henry Morton Stanley i november 1871 fram til et sted ved Tanganyikasjøen (Tanzania) som het Ujiji. Og det var da han angivelig skal ha sagt ordene som i over 140 år har blitt gjentatt til nesten det kjedsommelige, Dr. Livingstone, formoder jeg?. For hvilken annen hvit person kunne befinne seg i mørkeste Afrika på den tiden liksom.

Mest sannsynlig var ordene noe han bare fant på i ettertid. Sidene i dagboka som omhandlet møtet var visstnok revet ut og som journalist var han heller ikke uerfaren med å smøre tykt på for å få noen førstesideoppslag. Men faktum er uansett at uten den lille, men ikke ubetydelige detaljen at en skotte ved navn David Livingstone ble født 19. mars 1813, så hadde aldri akkurat de berømte ordene fått plass i all verdens sitatbøker.

200-årsmarkeringen for David Livingstone har gått stille, ja nær sagt ubemerket hen. Det har vært avholdt noen utstillinger og arrangementer i Storbritannia (hovedsakelig i Skottland) og i det sørlige Afrika. I britiske aviser kan man finne en og annen artikkel om markeringen. Utover det har det vært ganske så tyst. Store verdensnyheter som at Carola har funnet kjærligheten på nytt eller at Paradise Hotel-deltakerne viser fram kroppskunst er nødvendigvis viktigere. Som Henry Stanley før dem vet dagens skribenter nøyaktig hva som skaper de store overskriftene. Og det kan man vel ikke klandre dem for.

Mer informasjon om 200-årsjubileumet (på engelsk)

Ocean Drive: Karibisk sommertemperatur og blå himmel store deler av året, palmer, kritthvite strender, fargerike Art Deco-hoteller, pulserende uteliv. What’s not to like?

Florida og krimbøker er ofte synonymt med Carl Hiaasen. På midten av 80-tallet fant han ut at det var morsommere å skrive krimromaner enn å være journalist, og siden debuten Tourist Season i 1986 har han liret av seg snart 20 helsprø historier. Omtrent samtidig begynte Elmore Leonard å legge handlingen i sine bøker til denne solskinnsstaten som nærmest ser ut som en pistol når man tar et raskt blikk på USA-kartet. Etter det har ikke Floridas litterære underverden vært helt den samme. «Wacky noir» går ofte igjen når man skal beskrive disse bøkene, og det er ikke uten grunn. I dette universet er det nemlig få som ville ha hevet øyenbrynene særlig hvis det plutselig skulle dukke opp en enbeint transvestitt-leiemorder med bestevenn innen New York-mafiaen som satser på en karriere som madrass-selger. Og hvis du ikke er overbevist, ta en kikk på disse helsprø kriminalsakene fra virkeligheten, så ser du fort at krim i Florida ikke helt er som krim i andre stater.

Men lenge før Carl Hiaasen og Elmore Leonard tok Florida med storm, faktisk allerede på det glade 60-tallet, var det en annen krimforfatter som hadde satt Florida på det litterære kartet. John D. MacDonald het han og krimhelten hans, Travis McGee, føyer seg så absolutt inn i den fornemme rekken av kjente litterære detektiver: Philip Marlowe, Sam Spade, Mike Hammer, Lew Archer og Travis McGee. Litt av en gjeng.

John D. MacDonald, forfatteren av Travis McGee-bøkene

Først i mars 1964 dukket han opp, Travis McGee, den kule privatdetektiven / strandbomsen på 1,95 (bare vent, Tom Cruise har nok veldig lyst på rollen hvis noen planlegger å filmatisere en av bøkene på nytt) og en matchvekt på 93 kilo. Riktignok betegner ikke McGee seg selv som privatdetektiv, «redningskonsulent» er mer i hans ånd. Når han ikke tar på seg diverse «redningsoppdrag», det være seg stjålne juveler, dokumenter eller kvinner i nød, lever han livets glade dager i Fort Lauderdale ombord i en lekterlignende husbåt kalt The Busted Flush (garvede pokerspillere skjønner fort at båten ble vunnet i kortspill). Med en gin eller en iskald øl (gjerne av merket Carta Blanca, til nød en Guinness) lett tilgjengelig selvsagt. Privatdetektiver har tross alt et rykte å ta vare på.

Fra debuten i 1964 med The Deep Blue Good-By, til hans siste eskapader i The Lonely Silver Rain, var McGee hovedpersonen i hele 21 krimromaner. Alle med en bokstavelig talt fargerik tittel. Fargekodene ble aldri like gjennomførte da noen av bøkene kom i norsk språkdrakt, dessverre.

I disse dager utgis omsider alle Travis McGee-bøkene som ebok. Foreløpig må du klare deg med de engelskspråklige utgavene (kan kjøpes hos eks. Amazon), men jeg har et lite håp om at noen snart sveiver i gang ePub-verktøyet her hjemme også. Det har seg nemlig sånn at både Cappelen og Damm-delen av forlaget vårt ga ut noen av Travis McGee-bøkene på 80-tallet. Og jammen ga vi dem ikke ut på nytt igjen i 2009 og 2010, da i krimserien Pulp Fiction. Få dem ut som ebok fortere enn svint.

Vi snakker tross alt om forløperen for figurer og situasjoner som opptrer i krimromaner av før nevnte Carl Hiaasen og Elmore Leonard, men også f.eks. Charles Willeford (kan anbefale Hoke Moseley-bøkene hans), James W. Hall og Les Standiford.

Hadde det vært sprøtt på 80-tallet, så ble det i alle fall ikke noe mindre sprøtt på 90-tallet. Da overtok forfattere som Laurence Shames og Tim Dorsey stafettpinnen. Tim Dorsey har stort sett holdt seg til samme «helt» i sine bøker. Hittil er det utgitt 17 bøker i serien om den Travis McGee-inspirerte, Death Wish-aktige, mentalt ustabile leiemorderen / seriemorderen / turguiden Serge Storms. Har hatt stor glede av bøkene til både Shames og Dorsey opp gjennom årene. De vinner ikke Nobel-prisen akkurat, men du er garantert noen muntre og til tider helsprø leseopplevelser. At titler som Tropical Depression, Sunburn, Florida Roadkill, Hurricane Punch og Gator A-Go-Go er perfekt strandlektyre, gir seg nesten selv.

Er du ute etter å koble av med en Florida-basert krimroman, da har du nok av eksentriske skikkelser å velge mellom. Velkommen til paradis!

Jeg tror jeg ville ha gått for de 12 nedenfor. Stemningen ved middagsbordet hadde muligens blitt noe trykket (for, la oss kalle en spade for en spade, fremtidsutsiktene deres er ikke helt gode), men i det minste vet du at de (og helt sikkert også deg som vert) virkelig trenger å bli ønsket et riktig, godt nytt år.

NB! Har du ikke lest eller husker ikke helt hva som skjer i bøkene nedenfor, så er det kanskje best å stoppe her. Her er det nemlig spoilere.

Mercutio (Romeo og Julie av William Shakespeare)

Slår til stadighet kniven i glassene og ber om å få holde årets nyttårstale. Noen få vittigheter til tross, han burde nok passe språkbruken sin. Og kom til poenget da, mann. Noen burde fortelle ham at det ikke er lengden det kommer an på, men da hadde han sikkert bare hisset seg enda mer opp.

Frøken Havisham (Store forventninger av Charles Dickens)

Ja, det var leit at brudgommen sviktet henne ved alteret i siste øyeblikk, men hun trenger da ikke å være så kjølig og uforskammet mot de andre gjestene av den grunn. Får nok be henne ta seg en tur bort til peisen. Kanskje det får henne til å tine opp litt.

Hamlet (Hamlet av William Shakespeare)

Ved inngangen til et nytt år er det selvsagt lov til å filosofere rundt eksistensielle spørsmål, men alt med måte, Hamlet. Og slutt å be villstyringen ved siden av om å prøvesmake på vinen hver gang. Hun har allerede fått i seg mer enn nok som det er.

Agatha Runcible (Vile Bodies av Evelyn Waugh)

Er den første både på og under bordene. Er hun bare litt eksentrisk, eller har det blitt litt for mange cocktaildrinker med absint og appelsinjuice i løpet av kvelden?

Dorian Gray (Bildet av Dorian Gray av Oscar Wilde)

En evigung, oppesen fyr som hadde solgt sjelen sin for et godt ord. Gir de andre gjestene grått hår, i særdeleshet frøken Havisham. Neppe noe sjakktrekk å ta med seg et selvportrett i nyttårsgave til verten.

Madame Bovary (Fru Bovary av Gustave Flaubert)

Tenk, hun er legefrue, altså, noe hun vet å gni inn ovenfor de andre damene i selskapet. Tilsynelatende gnir hun det også inn ovenfor dandyen til høyre og millionæren til venstre, eller er det bare Agatha som er under bordet igjen?

Gatsby (Den store Gatsby av F. Scott Fitzgerald)

Se det ja, endelig en partyløve som kan ta festen til nye høyder. Men badehåndkleet han tok med seg hjemmefra, får han neppe bruk for i kveld. Er ikke så vanlig med svømmebasseng på disse kanter.

Anna Karenina (Anna Karenina av Leo Tolstoj)

Ble litt forsinket til selskapet fordi toget var innstilt. Har vært litt småirritert siden og det gjør det heller ikke noe bedre at fru Bovary tafser på sidemannen hennes i tide og utide.

Ralph Touchett (Portrett av en dame av Henry James)

Virker til tider litt flakkende i blikket og uinteressert i det de andre rundt bordet snakker om. Tiltaler støtt og stadig borddamen til venstre som Isabel. Hun heter da Marguerite, for pokker.

Marguerite Gautier (Kameliadamen av Alexandre Dumas)

Liker seg i godt selskap, noe hun ennå ikke har funnet her. Har fånyttes forsøkt å kurtisere Septimus gjentatte ganger, men velger i stedet å sette inn støtet mot den andre bordkavaleren. For ham kan hun gjerne være Isabel, hvis det er det han foretrekker å kalle henne.

Septimus Warren Smith (Fru Dalloway av Virginia Woolf)

Sitter for det meste og stirrer ut av vinduet og sier regelrett ut at selskapet til fru Dalloway hadde vært mye bedre. Skjønt, det kan bare være noe han innbiller seg.

Esmeralda (Ringeren i Notre Dame av Victor Hugo)

Har nettopp hjemkommet fra et lengre opphold i Paris. Sikkert en spennende opplevelse det, men hvorfor må hun hele tiden gnåle om denne klokkeren med det vansirede ansiktet når det er så mange andre severdigheter der?

Godt nytt år, folkens!

Båtføreren peker til høyre, inn mot en klynge med mangrovetrær, mens han rygger båten forsiktig tilbake. Denne gangen er det visst ikke en trestokk. Noe som ligner et par øyne som blunker kan såvidt skimtes der inne mellom bladene. Enda godt man har brukbar zoom på kameraet, men selv da skal man legge godviljen til for å oppdage krypet.

Krokodillesafari på Daintree-elven, rett nord for Cairns, hører med når man er i de traktene. Turistbrosjyrene lokker med enorme beist med tanngarder som hadde gitt Jaws vann i munnen. Jeg har vært i Australia to ganger tidligere uten å se snurten av krokodiller i det fri, men mulig det stemmer dersom man er der på en annen tid av året. For vår del ble det med det ene sky eksemplaret av arten crocodylus porosus. Crocodile Dundee hadde ikke en gang blitt litt skvetten av den saltvannskrokodilla der.

Nei, for å se noen skikkelige sværinger av noen saltvannskrokodiller må man forflytte seg noen timer med fly lenger nordvest. Enten til Litchfield nasjonalpark, som disse svenske backpackerne, eller til Kakadu, en enorm nasjonalpark i Nordterritoriet på størrelse med halve Danmark (eller egentlig hele Slovenia, men hvem vet hvor stort det er).

Det nordlige og nordøstlige Australia har to årstider. I den tørre perioden fra april til oktober er det levelige temperaturer og det faller knapt en regndråpe. Er man i Darwin-traktene i den våte perioden, som oss, må man ta til takke med 35 grader, luftfuktighet som får solkremen til å renne fortere av enn man får smurt den på, samt noen kraftige regn- og tordenbyger både morgen og kveld. Og så er det kanskje greit i forbifarten å nevne klengete mygg og fluer i hundretall som surrer i og rundt ansiktet til du blir nærmest smågal. Vanligvis gjør jeg ikke en flue fortred, men dette er ikke dagen for å være snill.

Svetten sildrer og det hadde gjort seg med en dukkert, men de mange varselskiltene vi har sett hittil i Kakadu levner ingen tvil om at det finnes noen skapninger her som ikke sier nei til en jafs av både to- og firbente. Vi går ombord i en av de mange safaribåtene ved Yellow River Billabong, en kroksjø som bukter seg ved South Alligator-elven. I seg selv et snodig navn, siden alligatorer ikke finnes i vill tilstand i Australia. En av de tidlige oppdagerne, løytnant Phillip Parker King, trodde han så alligatorer der da han dro gjennom området en gang i 1820, og navnet ble værende. Alligatorelven høres dessuten tøffere ut enn krokodilleelven, gjør den ikke?

De japanske og kinesiske turistene er snart ferdige med å ta bilder av hverandre. Mangler bare å stå på ett bein og rope kykkeliky, så er man omsider i mål med alle positurene. Så er det bare å lene seg tilbake i stolsetet og nyte freden og roen mens båten starter opp og tøffer i sakte tempo ut i våtmarkene.

Det er vannliljer så langt øyet rekker og planter og trær som vokser og bukter seg i alle retninger. Landskap som knapt har endret seg gjennom tusenvis av år. Kameraene går varme, både høyt og lavt. Overalt er det fugler man knapt kommer til å huske navnet på etterpå, men det er jo det man har bøker og internett til. En tredjedel av Australias fuglearter finnes i Kakadu, og bare i dette området er det over 60. Nærmere et paradis for natur- og fuglefotografer er det nesten ikke mulig å komme.

Båtføreren / guiden sakker ytterligere av på hastigheten. Har han sett noe vi ikke har sett? Vannet er grumsete til tusen, men det er da unektelig en krokodille man har foran seg på venstre side, er det ikke? Ikke av de lengste og ser heller ikke spesielt fryktinngytende ut, men krokodilleskinnet kan som kjent bedra. Godt krokodiller ikke har kommet så langt i utviklingen at de har funnet opp skjønnhetskonkurranser ennå. Dommerpanelet ville hatt store vansker med å kåre en vinner, det er sikkert.

Krokodilla forsvinner under vannet igjen. Ferden fortsetter videre innover i sumpen. Kort tid etter hoier en av de andre ombord at hun har sett en ny krokodille på venstre side av båten. Folk reiser seg opp, fingeren sitter løst på avtrekkeren. Og ganske riktig, der dukker det opp en skikkelig rugg. For en gangs skyld lyver ikke forhåndsreklamen.

En voksen hann kan bli opptil 6 meter. Denne er ikke så lang, men folk knipser uansett som gale. Vi har omsider fått sett saltvannskrokodiller på nært hold og flere skal det bli. Vel tilbake ved brygga en times tid senere føler man at man har fått valuta for pengene, i alle bauger og kanter. Neste gang er vi klare for å ta steget videre. Dykke ned i et bur med hai rundt seg, kanskje?

40. The Amazing Adventures of John Smith, Jr., aka Houdini av Peter Johnson

39. Three Times Lucky av Sheila Turnage

Omslag: Gilbert Ford

38. The Fish That Ate the Whale av Rich Cohen

37. This Book Is Full of Spiders: Seriously, Dude, Don’t Touch It av David Wong

36. May B. av Caroline Starr Rose

35. The Broken Lands av Kate Milford

Omslag / Illustrasjon: Andrea Offermann

34. The Secret Tree av Natalie Standiford

Omslag / Illustrasjon: Nathan Durfee

33. Ryan Adams: Losering, A Story of Whiskeytown

Omslag: Lindsay Starr

32. The One and Only Ivan av Katherine Applegate

Omslag / Illustrasjon: Patricia Castelao

31. Beautiful Ruins av Jess Walter

30. Dead Harvest av Chris F. Holm

Omslag: Martin Stiff

29. The Cocktail Waitress av James M. Cain

Omslag: Michael Koelsch

28. Crow av Barbara Wright

27. Horten’s Incredible Illusions av Lissa Evans

26. The Extraordinary Education of Nicholas Benedict av Trenton Lee Stewart

Omslag / Illustrasjon: Diana Sudyka

25. The Unlikely Pilgrimage of Harold Fry av Rachel Joyce

24. Under Wildwood av Colin Meloy

Omslag / Illustrasjon: Carson Ellis

23. August av Bernard Beckett

Omslag: W.H. Chong . Forfatternettside

22. The Fault in Our Stars av John Green

21. Where Things Come Back av John Corey Whaley

20. Frank Sinatra in a Blender av Matthrew McBride

Omslag: Erik Dale Lundy

19. Seven Wonders av Adam Christopher

Omslag: Will Staehle

18. Thunderball av Ian Fleming

17. Spy School av Stuart Gibbs

16. Crashed av Timothy Hallinan

15. Moonraker av Ian Fleming

Omslag: Stephen Parker

I forkant av 50-årsjubileumet for Bond-filmene fikk Random House sine in-housedesignere i oppdrag å la seg inspirere av Saul Bass når de skulle lage nye omslag til bøkene. Her er alle James Bond-bokomslagene i Saul Bass-stil.

14. They’re A Weird Mob av Nino Culotta

Omslag / Illustrasjon: W.H. Chong

Nytt omslag til John O’Grady’s australske kultbok fra 1957, som han skrev under pseudonymet Nino Culotta.

13. The Yellow Birds av Kevin Powers

12. Scoop av Evelyn Waugh

11. Tiger in Eden av Chris Flynn

10. Lucky Bastard av S. G. Browne

9. Who Could That Be at This Hour? av Lemony Snicket (Daniel Handler)

Omslag: Seth

8. Liar & Spy av Rebecca Stead

7. They Eat Puppies, Don’t They? av Christopher Buckley

Omslag: Will Staehle

6. Motherland av Amy Sohn

5. Wonder av R. J. Palacio (Raquel Jaramillo)

4. Where’d You Go, Bernadette av Maria Semple

Omslag: Keith Hayes

3. Triburbia av Karl Taro Greenfeld

Omslag: Harry Campbell

2. The 100-Year-Old Man Who Climbed Out the Window and Disappeared av Jonas Jonasson

1. Building Stories av Chris Ware

Omslag: Chris Ware

Denne tegneserieromanen (eller hva man nå skal kalle den) topper de fleste Årets beste-lister for 2012. Gjennom 200 sider, fordelt på 14 hefter, pamfletter, utklipp m.m. fortelles historien om en navnløs kvinne som lever et enkelt men frustrerende liv i Chicago. Forfatteren brukte over 10 år på arbeidet med boka.

De fleste lister må nødvendigvis bære preg av personlige preferanser. F.eks. innrømmer jeg glatt at jeg har en tendens til å like omslag med en (relativt) enkel strek, gjerne også med noen knæsje bakgrunnsfarger og en skrifttype som skiller seg ut litt. Og det gjør absolutt ingenting at designerne er inspirert av Saul Bass. Hver sin smak, som det så fint heter. Nedenfor er i alle fall mine 30 norske favorittomslag fra 2012. I morgen ser jeg på utenlandske bokomslag fra 2012. Det er noen godbiter der også.

30. Stolpesnø av Marit Reiersgård

29. Guide til mannens midtlivskrise av Askild Hagen og Ivar Kvistum

Omslag: Melkeveien

28. Natt, regn av Kristin Ribe

Omslag: Exil Design

27. Hallo der nede! av Anna Fiske

Omslag: Anna Fiske

26. Hallo, er jeg hjemme? av Trygve Wikstøl

Omslag: Janne Magnussen

25. Noen roper navnet mitt av Eva Jensen

24. Sangen om en brukket nese av Arne Svingen

Omslag: Erik Ødegård

23. Taus av Harald Nortun

Omslag: Børge Bredenbekk

22. Ikke uten rødt i veven av Reidar Lund

Omslag: Inger Palm

21. Uka etter av Stein Erik Lunde

Omslag: Ragnar Aalbu

20. Det var en gang en kvinne som forsøkte å drepe naboens barn av Ljudmila Petrusjevskaja

Omslag: Øyvind Torseter

19. Nærmere høst av Marianne Kaurin

Omslag: Helene Brox

18. Verdensredderne av Simon Stranger

Omslag: Exil Design v/ Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg

17. Leve posthornet av Vigdis Hjorth

Omslag: Øyvind Torseter

16. Gerhardsens testamente av Ørjan N. Karlsson

15. Over grensen av Maja Lunde

14. Den mektige engel av Jerzy Pilch

Omslag: Exil Design

13. Selio Sercks marionetteteater av Birgit Holstad

12. Hundetanker av Tyra Teodora Tronstad

Omslag: Helene Brox

11. Agnes i senga av Heidi Linde

10. Så banker det plutselig på av Etgar Keret

Omslag: Are Kleivan

9. De fem fyrstikkene av Hans Olav Lahlum

Omslag: Superultraplus

8. Pølsefabrikken av Helene Guåker

Omslag: Beate Syversen

7. Og alt skal være kjærlighet av Kristian Lundberg

6. Skyld av Ferdinand von Schirach

5. Slutt av Kari Bøge

4. Jorden sett fra himmelen av Solveig Moen Rusten

Omslag: Anna Martine Nilsen

3. Dilettanten av Terje Holtet Larsen

Omslag: Exil Design

2. Siste mann i tårnet av Aravind Adiga

Omslag: Kåre Martens / Handverk

1. En god sak av Jan Mehlum

Omslag: Susanne Kittelsen

En krimroman med et herlig, annerledes og hippie-aktig bokomslag, laget i forbindelse med Publicoms omslagskonkurranse sommeren 2012.

For australiere er jul uten snø like naturlig som det å kjøre på «feil» side av veien. Like fullt, juletradisjonene skal holdes i hevd.

I likhet med stormagasiner verden over pynter også Myer og David Jones, Australias svar på Sten & Strøm eller Glassmagasinet, utstillingsvinduene sine til jul. Det er mange som setter pris på denne årvisse tradisjonen med julevinduer der animerte figurer synger og spiller julesanger. Anslagsvis er det mer enn 1 million barn og voksne som får med seg julevinduene til Myer hver jul.

I år valgte Myer ut motiver fra en (for engelsktalende) kjent og kjær barnebok, Russel’s Christmas Magic av Rob Scotton (tror ikke boka er utgitt på norsk).

Her er noen smakebiter fra årets julevinduer i Brisbane, Melbourne og Sydney, knipset på min rundtur i Australia.

Julevindu hos Myer i Brisbane, med en ikke så altfor heldig julenisse

Julevindu hos Myer i Brisbane

Julevinduene hos Myer i Melbourne tiltrekker seg både små og store skuelystne

Julevindu hos David Jones i Sydney (Figurer er IKKE hentet fra Russel’s Christmas Magic)

Julevindu hos David Jones i Sydney (Figurer er IKKE hentet fra Russel’s Christmas Magic)

I andre enden av skalaen finner man kanskje den australske varianten av julegateåpning. I Sydney har man f.eks. et arrangement som kalles Santa Fest. Tusenvis av mennesker samles hvert år ved Darling Harbour i slutten av november for å få med seg nisser som padler, står på vannski, kommer i seilbåt eller jetbåt, mens den ene julesangen etter den andre ljomer over høytaleranlegget. Det hele avsluttes med tenning av juletreet (mer plastikk skal man lete lenge etter) samt et heftig fyrverkeri som nok kun er slått av nyttårsfyrverkeriet måneden etter. Her er noen bilder fra Santa Fest den 24. november.

William Willett (1856 – 1915)

Å stille klokka for å utnytte dagslys og lyse kvelder til å spare energi, er ingen ny «oppfinnelse». Visstnok skal man ha drevet med slikt allerede i eldre sivilisasjoner. Etter århundrer med mørkemenn, som ikke var spesielt lystne på nymotens ideer som runde jordkloder, Olympiske leker osv., kom omsider noe av det gamle tankespinnet fram i dagen igjen. Deriblant altså ideen om sommertid. Mange tilskriver Benjamin Franklin æren for ideen om sommertid, men «alt» han gjorde var å utgi et satirisk essay i 1784 om hvordan man kunne spare stearinlyskostnader ved å stå opp en time tidligere.

På slutten av 1800-tallet foreslo New Zealanderen George Vernon Hudson at man skulle stille klokka 2 timer fram i oktober og tilsvarende 2 timer tilbake i mars (han bodde tross alt på den sørlige halvkula, derav valgene av måneder), men han talte nærmest for døve ører. Først da briten William Willett kom opp med nøyaktig samme idé i 1905, begynte noen flere å tenke at dette kanskje hadde noe for seg likevel. Han opplevde imidlertid aldri at ideen hans ble iverksatt. Da han døde i 1915 hadde parlamentet diskutert sommertid fram og tilbake i en årrekke. Skepsisen var nemlig stor også hos andre enn bønder (som sikkert stod opp tidlig nok som det var). Kanskje bør vi være glade for at at hans opprinnelige forslag aldri ble noe av. Å stille klokka 20 minutter fram hver søndag i april, for deretter å stille den tilsvarende tilbake hver søndag i september, høres da unødvendig forvirrende ut.

Det skulle, nær sagt som vanlig, en krig til for å ta verden (bokstavelig talt) framover (eller var det bakover?). Kl. 23 den 16. april 1916 begynte tyskerne med sommertid. Tanken var å spare inn på bruken av brensel til kunstig belysning mens krigen pågikk. Det tok ikke lang tid før briter, amerikanere og flere fulgte etter. Etter krigen var det tilbake til normalen, før neste verdenskrig igjen satte sommertiden på dagsordenen. Siden den gang har denne halvårlige stillingen av klokka fram og tilbake vært mer eller mindre fast rutine rundt om i de tusen hjem, om enn ikke helt konsekvent gjennomført overalt.

Om tre uker reiser jeg på ferie til Australia. For tiden har de sin sommertid fra første søndagen i oktober til første søndagen i april. Å holde orden på tidssonene bør dermed gå greit. Eller vil det egentlig det?

Australia er delt inn i tre store hovedområder, hhv. østkysten, vestkysten og den delen midt i som stort sett bare er rød ørkensand og vel … noen gode vindistrikter lengst i sør. Det burde ha vært en enkel oppgave å dele landet inn i tre tidssoner. Men nei, i perioden oktober til april har Australia hele 6 tidssoner. Årsaken er til dels at Australia har både horisontale og vertikale tidssoner, dels fordi det virker som om delstatene kan gjøre akkurat slik det passer dem selv.

• Western Australia (med bl.a. Perth) er vanligvis to timer bak østkysten. Her har de bestemt seg for ikke å ha sommertid. Om sommeren er de derfor tre timer bak. 
• En liten enklave av småbyer i grenseområdet i det sørlige Western Australia, hhv. Eucla, Caiguna, Madura og Mundrabilla (for noen navn), har funnet ut at det er mye smartere å operere med en kvarter-tidssone. Er klokka hel i stort sett hele verden, så er den kvart på hos dem, dvs. 45 minutter foran tiden i Perth. 
• Knøttlille Lord Howe Island øst for Sydney er normalt en halvtime foran østkysten, men ikke om sommeren. De omtrent 350 fastboende (og en og annen turist) stiller kun klokka fram en halvtime og dermed er tiden om sommeren helt lik som i Sydney (men en time foran Brisbane som ligger rett nord for Sydney). 
• I delstatene Northern Territory og South Australia opererer man med en tidssone som er en halvtime bak østkysten. Northern Territory har ikke sommertid, men det har selvsagt South Australia. 
• I øst har New South Wales, Victoria og Tasmania sommertid, men det har ikke Queensland. Om sommeren opplever man derfor at klokka i Adelaide (South Australia) er en halvtime foran klokka i Brisbane (Queensland), selv om den egentlig burde ha vært en time bak. 

  Man kan gå surr av mindre.

  Stort sett går nok likevel dette greit for den vanlige australier. Med mindre man bor i en av grensebyene, f.eks. tvillingbyene Coolangatta og Tweed Heads, som ligger akkurat på grensa mellom de to delstatene Queensland og New South Wales. Her har man kranglet om klokka i en årrekke. Ikke så rart, når bare det å krysse en av gatene der om sommeren tilsier at klokka egentlig bør stilles en time fram eller tilbake. Det åpner for en del artige situasjoner. Det gjelder å holde tunga rett i munnen for ikke konsekvent å komme en time for tidlig eller for sent på jobb eller til en middagsavtale. På den annen side er det nok en og annen ungdom som har passet på å være en time lenger ute om kvelden (gitt at de har vært på den riktige siden av grensa). Det er heller ikke alle forunt å feire nyttårsaften med fyrverkeri og sjampanje to ganger i løpet av en time.

  Og all denne forvirringen (nesten bare) fordi en fyr for over hundre år siden fikk en lys idé om å stille klokka.

Edward Stratemeyer – fra ung mann til middelaldrende

Fra starten i 1905 og fram til The Stratemeyer Syndicate ble en del av Simon & Schuster i 1984, produserte selskapet hans mer enn 1200 bøker, fordelt på rundt 125 serier og nærmere 100 pseudonymer. Med unntak av Bobsey-barna, Hardy-guttene og Frøken detektiv, har de færreste av dem tålt tidens tann særlig godt.

Den første virkelige suksessen kom med The Rover Boys, som han selv skrev fra 1899 (før syndikatet ble opprettet) under pseudonymet Arthur M. Winfield. I 1904 kom den første boka om Bobsey-barna. Nå hadde han funnet gullformelen, og den var like enkel som den var genial. Stratemeyer lagde utkast til historiene og sendte dem videre til skyggeforfattere som fullførte historiene for et (den gangen heftig) engangsbeløp samt et løfte om ikke å røpe at det var de som hadde skrevet bøkene. Sistnevnte var naturligvis en utopi etter hvert som noen begynte å grave i dette mange år senere.

På midten av 20-tallet tok pulpmagasiner som Black Mask og Dime Detective av for alvor. Edward Stratemeyer hadde fortsatt teften i behold og så et potensiale i detektivhistorier rettet mot barn og ungdom. Resultatet ble Hardy-guttene. Den første boka, Hardy-guttene og skatten i tårnet (The Tower Treasure) ble utgitt i mai 1927 (på norsk først i 1950) samtidig med bok nr. 2 og 3 i serien. Deretter kom de på løpende bånd.

Den første «Franklin W. Dixon», canadiske Leslie McFarlane – her i en yngre og eldre utgave

De første 11 bøkene om Hardy-guttene ble skrevet av canadieren Leslie McFarlane (1902 – 1977). Året før, i 1926, hadde han under pseudonymet Roy Rockwood begynt å skrive på en mysterieserie for Stratemeyer Syndicate som het Dave Fearless. Han gikk litt lei av den serien og fikk deretter kastet Hardy-guttene opp i fanget. Totalt skrev han 21 (eller var det 22?) bøker om de to unge detektivspirene, av «kjennere» regnet som de beste i serien. Suksessen med Hardy-guttene gjorde sitt til at Edward Stratemeyer planla en lignende serie rettet mot jenter. Rett før han døde i 1930 ble de første bøkene om Frøken detektiv utgitt. Som vanlig under pseudonym, denne gang Carolyn Keene(skrevet av Mildred A. Wirt Benson de første årene).

I 1959 hadde den politiske korrektheten for alvor nådd amerikansk forlagsbransje, og en etter en ble bøkene om Hardy-guttene og Frøken detektiv revidert. Kapitler ble kuttet eller omarbeidet, språket ble modernisert og alt som kunne minne om stereotype forestillinger om f.eks. rase ble raskt og effektivt fjernet en gang for alle. Titler og plott var i mange tilfeller de samme, men flere av bøkene er visstnok ikke til å kjenne igjen fra originalene fra 20- og 30-tallet. Ikke at det betydde så mye den gangen jeg var liten. Bøkene ble slukt okke som, noen og åtti stk ble det nok.

Historiene om Hardy-guttene og Frøken detektiv lever om ikke i beste velgående, så i alle fall godt nok til å bli gjenutgitt år etter år. Også noen nyskrevne historier har funnet sin plass i bokreolene, og de unge detektivene er nå «til og med» utstyrt med både mobiltelefoner og datamaskiner. Ikke dårlig når en tenker på at dette er serier som startet for mer enn 80 år siden.

Lenker

• Norsk nettside om Hardy-guttene
• Amerikansk nettside om Frøken detektiv
• Omfattende amerikansk side om Stratemeyer Syndicate
• Artikkel om Edward Stratemeyer i The New Yorker (2004)