31. august

Siste dag av sommeren, offisielt sett.

I Oslo, 31. august møter vi Anders (spilt av Anders Danielsen Lie), en eksnarkoman på 34 år som ikke klarer å føle verken glede eller sorg. Han klarer på et vis å se fram til noe – men i det situasjonen oppstår, forsvinner entusiasmen. Anders er mye, han er oppegående, snill og sårbar samtidig som han er navlebeskuende og snever. Man får lyst til å både trøste og filleriste på samme tid. Han har en innstilling som tilsier at om man virkelig ser og hører verden, så er det ikke mye man skal klare å glede seg over. Lykkelige folk er dumme og ubevisste.

Det beste med filmen er kanskje ikke historien i seg selv, men observasjonene som blir gjort av hva livstrøtte Oslo-beboere er opptatt av. I den for meg mest interessante scenen sitter Anders på en kafé og overhører andres overfladiske samtaler om små og store hverdagslige hendelser. Denne scenen er med på å bekrefte hans følelse av at det ikke er noe å hente der ute i samfunnet.

Bestekameraten Thomas, som forøvrig spilles som en trille av Hans Olav Brenner, er motstykket til Anders: akademiker og småbarnspappa i et tilsynelatende godt forhold i en fin leilighet på St.Hanshaugen. Thomas har det (sett utenfra og dermed også fra eget ståsted) bra, men antydninger fra Anders om at han har et firkantet familieliv gir han en viss følelse av tomhet for det han har oppnådd. Han har det som mange ønsker seg, men lengselen etter noe han sannsynligvis ikke vet hva er, gnager i bakhodet. Samtidig har han en skyldfølelse overfor Anders fordi han faktisk lever dette firkantede livet som mange drømmer om.

Hovedpersonens syn på livet minte meg litt om boka Nextopia, der forfatteren (Micael Dahlén) har en teori om at vi alltid ser fram til det neste som skal skje. I forventningssamfunnet finnes nok av muligheter for å bli lykkelig. Det neste fantastiske reisemålet, den nye daten, den neste jobben, osv. Som Anders i filmen mener forfatteren av Nextopia at dette er mål som vi relativt sjelden når, og når vi først når de, forsvinner gleden i samme sekund.

Oslo 31. august er en film som kan slå noen litt i magen, og samtidig gjøre godt. Er du klar for en sunn dose livsfilosofi og en utrolig god filmopplevelse – gå og se den.