Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  28. november 2014

0 kommentarer

De nye stemmene

- Av de innsendte manuskriptene som samler seg i store stabler rundt omkring på de norske forlagene i løpet av et år, blir det bøker av mellom en og to prosent. Det er altså omtrent like vanskelig å bli tatt opp i gjengen vår som i de kjente motorsykkelklubbene.

– Det er omtrent like vanskelig å bli tatt opp i gjengen vår som i de kjente motorsykkelklubbene (Foto: Tine Poppe).

Jeg har vanskelig for å forestille meg at fremtidens forlag vil ha den nødvendige tålmodigheten til å bygge et 
forfatterskap.

Den fjerde og femte desember går «De store debutantdagene» av stabelen på Litteraturhuset i Oslo. Det er en årlig begivenhet som er vel verdt å få med seg for alle som har et hjerte for ny norsk litteratur. I løpet av de to kveldene vil i alt 36 ferske forfattere lese fra sin aller første bok.

Dikt. Noveller og fortellinger. Romaner. Aldersspennet er stort – fra under tjue til godt over seksti. Slik er det hvert år. De stiene som fører frem til ferdig bok, er ytterst forskjellige, men ett har de aller fleste av disse folka felles: Drømmen om en dag å stå der og bla i den trykkferske boken. Med ens eget navn på forsiden. For de fleste av dem har denne drømmen for lengst blitt en besettelse.

Det var Terje Vallestad og undertegnende som startet det hele i 2003. Vi ville gjøre stas på debutantene, og fant egnede lokaler på Smuget. Vi ringte rundt til godt etablerte forfattere og spurte om de ville være med å presentere ferskingene. Alle sa ja. Og alle debutantene kom tilreisende fra sine skrivekroker. Fra Finnmark i nord til Solastranda i sør. De store debutantdagene ble en årlig happening som alle hadde utbytte av. Det var en stor lettelse at dyktige folk på Litteraturhuset tok over roret da Terje og jeg slapp etter fire, fem år.

En særlig glede er det at de nye stemmene ønskes velkommen i et fellesskap fra starten av. For enten de forstår det selv eller ikke, har de valgt seg en stor ensomhet som de skal måtte hanskes med videre.

Hvem er det som frivillig trer inn i dette særeste av alle yrker? Alle mulig slags folk. Med de forskjelligste bakgrunner. Lærere, industriarbeidere og postfunksjonærer. Leger. Politikonstabler. Jordmødre. Unnasluntrere og banditter. Rundt om i hele landet sitter det folk som er villige til å velge bort sikre inntekter og pensjonspoeng for å følge forfatterdrømmen. Og andre som rett og slett ikke vil noe annet, og aldri har forsøkt å finne seg til rette i en vanlig jobb.

Av de innsendte manuskriptene som samler seg i store stabler rundt omkring på de norske forlagene i løpet av et år, blir det bøker av mellom en og to prosent. Det er altså omtrent like vanskelig å bli tatt opp i gjengen vår som i de kjente motorsykkelklubbene.

Og hos oss ryker de fleste ut uten nåde etter bare et par, tre år. Av de 36 som står på scenen i Kulturhuset i begynnelsen av desember, vil kanskje seks være igjen om ti år. To av dem skriver på heltid. Slik er loven i jungelen. De aller fleste gir seg etter den tredje boken. Da er de lei av å være blakke, og har kanskje også fått ansvaret for andre enn seg selv.

Den drømmen som det kanskje tok ti år å realisere, viser seg for de fleste å bli et mareritt i løpet av relativt kort tid. Og til alle Nettroll som nå gjør dere klare med eventyret om sugerøret og statskassa: Nei. Du kan ikke redde et forfatterskap på den måten der. Den eneste måten å overleve på som forfatter, er å selge bøker.

I et lite land som Norge er det ikke plass til flere enn en håndfull forfattere av min type. Unge menn eller kvinner som lever hele sine voksne liv som leverandører av stadig nye romaner, dikt og fortellinger. Vi er en utdøende rase. I bransjen snakker vi om «å bygge et forfatterskap». Det vil si å etablere seg som forfatter med et forholdsvis stabilt publikum. Det krever en forfatter som kan levere varen regelmessig og ofte. Og et forlag som er villig til å følge ham eller henne over tid uten å tjene særlig mye penger.

Vanligvis tar en slik prosess ti til femten år. Jeg har vanskelig for å forestille meg at fremtidens forlag vil ha den nødvendige tålmodigheten. Det er ikke engang sikkert at forlagene, slik vi kjenner dem i dag, har verken ti eller femten år på seg.

Bare dårlig nytt, altså? Nei. Både fortelleren og lytteren overlever. Vi har dem begge i ryggmargen. En ekstra grunn til å sette av både en og to kvelder på Litteraturhuset i forbindelse med årets debutantslipp, er at en av dem som står der alene og leser for aller første gang, vil være et sentralt navn i norsk litteratur om noen år.

Vi gamle proffene har ofte gjettet på hvem. Med ganske gode resultater gjennom en del år nå. Gå flere sammen, og se og lytt etter det bitte lille ekstra som røper gærningen i flokken.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 28. november 2014.

 

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  31. oktober 2014

0 kommentarer

En tidsreise

Foto: Marie Sjøvold

Foto: Marie Sjøvold

Det var dette kroniske presset på hverdagens slitere som til slutt fikk muren til å revne.

Den 9. november er det 25 år siden Berlinmuren ble plukket fra hverandre av tyske borgere fra øst og vest. For oss som opplevde denne forunderlige (og for de fleste) aldeles uventede historiske hendelsen, er det fremdeles vanskelig å forstå at den paranoide DDR-staten kunne la seg selv gå i oppløsning uten at det ble løsnet et eneste skudd.

Jeg flyttet fra Norge til Hamburg i 1985 og kom til Berlin for første gang det samme året. Som alle andre kjente jeg jo godt til den tyske delingen og til «Den Tyske Demokratiske Republikks» forfølgelse og undertrykking av egne borgere. Men å være her, og se de enorme kontrastene på begge sider av den grå muren, var overveldende. To verdener innenfor de samme bygrensene. Vest-Berlin var ultrakul med sine kneiper, teatre og gallerier. Her hadde David Bowie spilt inn «Heroes». Her var det fullt trøkk hele natten.

På den andre siden av muren befant det seg en sort-hvitt verden. Når vi tok S-Bahn gjennom Vest-Berlin, gikk vi i slynger over muren og inn i øst, der toget feide forbi nedlagte og lukkede stasjoner – til vi igjen nådde de travle stoppestedene på vestsiden av muren. Det var helt absurd.

Kona mi hadde venner i Øst-Berlin. Det var en ganske grei sak å komme over, så lenge man ikke hadde veska full av vestlig tøys. Han som sto foran meg i køen, fikk beslaglagt [...]

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  3. oktober 2014

0 kommentarer

Klikk deg dum

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

Vi mennesker bombarderer oss selv og hverandre med den komplette idioti.

Som ung miljøaktivist kom jeg i skade for å lese Georg Borgström. Borgström var professor ved Michigan State University i USA, og kjent for sine verbale sleggeslag mot den skeive fordelingen av mat og energi mellom fattige og rike land. Og for vår kollektive rovdrift på naturen. Dette var i en tid da bare spesielt interesserte hadde noen som helst anelse om økologi og om viktigheten av å ta hensyn til andre levevesener enn oss selv. Georg Borgström ble betraktet som en litt eksentrisk dommedagsprofet, og selv ble jeg så deprimert av hans mørke visjoner for menneskehetens nærmeste framtid, at jeg rett og slett snudde ryggen til hele problematikken i flere år.

I dag vet vi at den pessimistiske professoren fra Sverige har fått rett i en rekke av sine antakelser og påstander, og at dekonstruksjonen av klodens økosystem har gått raskere enn selv han kunne drømme om. Ifølge Living Planet Report har antall dyrearter på jorden blitt halvert i løpet av de siste førti årene. Denne nyheten mottok jeg for øvrig ikke gjennom de vanlige nyhetskanalene, jeg fikk den direkte fra Norsk ornitologisk forening, som jeg har på min venneliste på Facebook.

Hvorfor jeg nevner det? Jo, fordi den samme dagen som denne nyheten ikke var å finne på nettavisene, kunne vi i stedet lese at Britneys nye undertøykolleksjon fikk sterk kritikk, særlig trusene, fordi det kunne se ut som om modellen gikk med bind. Idol-Malin hadde for øvrig knallstart denne dagen, og i en annonse for Prostata Redux ser vi fire menn som står og pisser mot en murvegg, under overskriften «Har strålen blitt svakere»?

Ingen «skikkelige» nyheter? Jo da. Vi kan se et utsmuglet klipp fra en by der islamistene i IS nå har innført sitt knallharde regime. Men når vi klikker på denne filmen får vi først en kjapp videosnutt av Olsenbanden. Så følger de sortkledde med de blodige sablene, før også denne snutten brått og uventet avløses av knallhard gitarrock, det er en bilreklame, jeg tror jammen det var Ford.

Det økopessimisten Georg Borgström ikke kunne forutse, var at den systematiske ødeleggelsen av kloden skulle følges av mennesker som like systematisk og målrettet bombarderer seg selv og hverandre med den komplette idioti. Jada, det er noen aviser som er bedre enn andre, og enkelte av dem som jobber på desken er ikke fullt så stupide som de som er helt hjernedøde, men det spiller ingen rolle. Sånn er nyhetsbildet vårt blitt etter at nettet fikk vår daglige oppmerksomhet.

Mens jeg skriver denne spalten kan jeg på skjermen ved siden av lese at en indisk voldtektsmann er arrestert i en bakgård i Oslo, saftig gulrotkake på 1-2-3, katter arver over fire millioner, hvert andre sekund står en jente barnebrud, mens poeten, psykiateren og den angivelige folkemorderen Radovan Karadzic står i retten i Haag og bedyrer sin uskyld. Og ved siden av poeten fra Balkan: Varm høstgryte full av smak. Hellbillies vil ikke fjerne «neger» fra Ål-sangen. Steins hund tror åpen dør er lukket, og svensk skistjerne døde i skred. Mens Jens Stoltenberg holder sin aller første NATO-tale, live. Og ennå har de ikke fått fjernet et av hovedoppslagene fra i går, nemlig beretningen om den stakkars kvinnen som får hundre ufrivillige orgasmer om dagen.

Hvordan blir vi egentlig i hodene våre når all mulig informasjon sauses sammen på dette viset? Når sportsresultater og kakeoppskrifter pares med pågående borgerkriger, personlige sexopplevelser fra aktuelle tv-sendinger, og nytt fra børsen? Når nyheter blir underholdning, og underholdning nyheter? Hva har skjedd oppe i hodet på den journalisten som serverer nyheten om sin henrettede kollegas avkuttede hode ved siden av bildet av en putrende fårikålgryte?

Vi blir søvngjengere i et drømmelandskap. En av ernæringsforskerens Borgströms kjepphester var ulike tiltak for å ta vare på dyrkbar mark. Han var som sagt – og med rette – ikke mye optimistisk. Men selv når han var på sitt mørkeste, kunne han ikke forestille seg at biene bare førti år senere skulle forlate oss. Hvis det da ikke bare er jeg som har fortrengt det. Det kan godt hende.

 

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  5. september 2014

1 kommentar

Nye stemmer

ingvar

Når det gjelder Norge og islam, går jeg herved av med pensjon. Det synes jeg et par andre meningsmaskiner burde vurdere å gjøre også.

Jeg sitter på min lokale bar i bydelen Eppendorf i Hamburg, det er gjerne her jeg koker blogger og artikler, jeg har visst drevet med den slags i over tre tiår. Ja, faktisk var det slik jeg begynte som skribent. Med et glødende leserinnlegg i Larvikavisen Østlands-Posten. Fjorten år gammel. Tema? Vår truede fauna.
Jeg skrev om det som skjer nå. Fuglefjellene som dør mens vi ser på. Den gang var det bare en slags syk idé blant fjortisene i Natur og ungdom. En skrekkvisjon.

Vel. Dagens tema har også litt med skrekk og visjoner å gjøre. Men med et i utgangspunktet positivt fortegn. Jeg sitter her med klipp og notater, og leker meg med ulike titler. En av dem er «Nittenåringen som samlet Norge». Sakset fra denne utmerkede avis lørdag 30. august. Den er litt for lang. Dessuten har jeg ikke helt klart for meg når alt sprakk og falt fra hverandre der oppe. Var det da niogtjueåringen sto freidig frem og fortalte om sin begeistring for halshogging, voldtekt og etnisk rensing? Eller var det da mørkets admiral halte helvete ned på jorden i regjeringskvartalet og på Utøya?

Det eneste som er helt sikkert, er [...]

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  8. august 2014

1 kommentar

Regjeringens åpenhet

Ingvar1PS3Den nokså moderate kritikken som har kommet fra det sedvanlige «ekspertkorpset» 
i inn- og utland, kan regjeringen ta med knusende ro.

Vi kjenner ikke detaljene bak trussel­meldingen som gikk ut til landets befolkning den 24. juli i år. Vi behøver ikke få kjennskap til dem heller. Det er nok å vite at den informasjonen som PST hadde mottatt var av en slik art at de varslet politi og regjering. Og da regjeringen, med justisministeren i spissen varslet det norske folk om trusselen som forelå, var det ikke bare klokt og korrekt. Det var det eneste de kunne gjøre. Å sende et stort antall bevæpnet politi ut i gatene uten å forklare hvorfor ville ha fått både presse og sivilbefolkning til å gå aldeles bananas. Det var i realiteten umulig. Å virke i det skjulte og forsøke å ordne opp i dette bak våre vante kulisser, var denne gangen tydeligvis like umulig. Tenk hva som ville ha skjedd i det norske hus dersom det hadde gått galt nok en gang. Og det i ettertid hadde kommet frem at dette var noe som både PST, politi og regjering hadde visst var under oppseiling. Det ville virket mer destruerende på Norge som nasjon enn hva bomber og ­granater kunne ha fått til.

Så får heller konspirasjonsteoretikerne holde på med sitt. Den nokså moderate kritikken som har kommet fra det sedvanlige «ekspertkorpset» i inn- og utland, kan regjeringen ta med knusende ro. Flere av de utenlandske har antydet at Norge nok lider under et trauma. Og det er helt korrekt. Norge lider under et trauma, som i hvert fall våre nordiske naboer har blitt spart for. Etter 22. juli kan en hendelse som dette bare håndteres med en viss grad av åpenhet. Det er ingen grunn til å tro at PST kommer til å stelle i stand liknende forestillinger med jevne mellomrom. Dette var unntaket. Regelen er at de hemmelige tjenestene virker i det skjulte. Hvor mange aksjoner som avverges her i landet og i verden for øvrig får vi ikke vite. Det kan nok være godt for nattesøvnen. Som enkelte altså mistet da alarmen gikk. Ja. Det er veldig ubehagelig. Og siden dette dessuten skjer midt i agurktida, er det ikke annet å vente enn at pressen bestemmer seg for å ta tempen på det moderne Norge istedenfor å berette om hvor mange grader det er i vannet på Huk. Stort sett gikk det hele ganske pent for seg.

Og der kan man godt la dette bli hengende litt til. For ser man dette som en prøve eller en øvelse, hvilket det jo i praksis har vært, så bør alle aktører få «bestått». Regjeringen varslet bare timer etter at de selv fikk vite, og landets befolkning handlet rolig og fornuftig. Nå i ettertid kan vi til og med si at den varslede muslimhetsen stort sett uteble. Frykten rammet alle på likt, og det er det ikke sikkert at noen hadde vondt av når alt kommer til alt. Og ute på ekstremfløyene var det de samme gamle bikkjene som ble stående og bjeffe. Slik de alltid gjør. Terroralarmen sommeren 2014 har sannsynligvis virket mer samlende enn splittende.

Rene idyllen, med andre ord. Nei. For det kan smelle i morgen. Mens det som PST har snust på nå nylig tydeligvis har vært en større aksjon som krever nitid planlegging og forberedelser, kan en mann med et bombebelte lage helvete gjennom en ren improvisasjon. Og vi har folk blant oss som er gale nok. I Hamburg ble to studenter stoppet akkurat i tide for et par år siden. De var i ferd med å detonere en propanbombe inne på et tog som sto klart til avgang i den folksomme Hauptbahnhof. Der var ren flaks at bomben ikke detonerte. Den unge konvertitten var ikke rutinert nok. Flere av de norske Syria-farerne er både motiverte og rutinerte.­ Det er vanskelig å hindre dem i å dra, sier politiet. Sant nok. Men det er lett nok å nekte dem innreise dersom passene deres betraktes som ugyldige når de går i en fremmed makts tjeneste.

De har jo dessuten stående tilbud om nye pass i det nylig opprettede «kalifatet» IS. Nærmere himmelen er det vel ikke mulig å komme uten å sprenge seg selv i lufta.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 8. august 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  11. juli 2014

14 kommentarer

Tigging på tysk

Ambjornsen,Ingvar05

Den dagen jeg betrakter sigøynerdama med kaffekruset foran seg som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg.

Jeg har fulgt med i den norske debatten om tigging, og om forbudet som er i vente. Som vanlig er nordmenn delt i to grupper. De som er for og de som er imot. Hvorfor er det ingen som ser og argumenterer for en tredje mulighet?

I Hamburg kan du tigge penger eller tjenester så mye du vil. Så lenge du ikke plager andre. Hvilket i klartekst vil si: Ikke følger etter folk.

Ikke skriker til forbipasserende eller drar folk i jakka. Kort sagt: kjører streit. Hør her:

Hamburg er en by med 1,7 millioner innbyggere. Den debatten dere fører med stor glød i byer som Tvedestrand og Lillehammer, har vi ikke her nede i en av Europas største byer.

Jeg har akkurat sponsa Paul med et par euro. Det har jeg gjort siden euroen ble innført. Før det fikk han fem mark. Paul er schizofren, går jeg ut fra. Det hender han kjefter på noen for meg usynlige karer, som ut fra blikkvinkelen hans må være cirka tjue centimeter høye.

Han kjefter aldri på folk og er ikke til bry for noen. Jeg ser ham kanskje tre, fire ganger i måneden. Og jeg må medgi at dersom tyske myndigheter hadde nektet ham å holde frem hånden når jeg passerer, så skulle vi nok ha kommet til en ordning, Paul og jeg.

Heller ikke sigøynerdama nede ved helsekostbutikken forstyrrer meg det aller minste. Hun sitter helt stille med kaffekruset foran seg og er ikke i veien for noen. Den dagen jeg betrakter henne som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg. Og hun vesle med eplekinna som sitter og spiller trekkspill borte i krysset? Ok. Hun kan ikke spille trekkspill. Men hun er en gøyal person med en kjapp replikk, så der klinger det bra med mynt i boksen.

Hun er en del av gatebildet i bydelen vår, og jeg har aldri hørt at noen har villet ha henne fjernet.

Så har du «han i døra». Så å si alle tyske supermarkeder har en «han i døra». En dag kommer han forbi, gjerne sammen med en skabbete kjøter.

Gir seg til å ordne med handlevogner og emballasje. Åpner dørene. Hjelper folk med å bære varer over til bilen. Han er på ingen måte ansatt av noen, men blir på sett og vis supermarkedets ansikt utad.

Han ber aldri om noe som helst, men tjener ganske brukbart på tipsene han mottar. Mange av disse gutta har stått på sin post i tiår og kjenner en stor del av kundekretsen personlig.

Så har vi Gerda. Hun tigger tjenester.

Hver eneste dag kreker oldingen seg til Aldi etter mat og kaffe, vel vitende om at hun bare har energi til én vei. Tilbake må hun ha hjelp. Og får det. Hver eneste dag året igjennom følges hun hjem av folk hun ikke vet hvem er. En pønker, en politimann, en skoleelev eller asfaltarbeider. Jeg har fulgt henne hjem selv. Det tok femogførti minutter av livet mitt. Jeg er like hel, selv om det selvfølgelig hadde vært greiere å stukket til henne en tier. Et totalforbud mot tigging, slik planen er i Norge, ville grepet inn i selve den sosiale strukturen i byen jeg bor i.

Men de organiserte bandene, da?

Finnes ikke bakmenn og mafia? Jo.

For fem, seks år siden ryddet Hamburgpolitiet opp i en skikkelig stygg sak. Busslaster med krøplinger ble kjørt inn fra Øst-Europa. Folk uten bein og armer og grusomme kvestelser av alle slag. Når disse ble plassert med tjue meters mellomrom nedover i handlegatene, var det som å bevege seg gjennom et nesten uvirkelig freakshow. Forferdelig.

Uverdig. Kynisk. Om nettene ble de stuva sammen i trange leiligheter.

Madrasser utover gulvene. Overfylte køyesenger. Dette ble grundig dokumentert i tysk presse, det var ingen tvil om at dette var ren mafiavirksomhet.

Jeg har også opplevd tiggende kvinner med dopa småunger sittende på rekke og rad. Det kunne aldri falle meg inn å sponse folk som doper ungene sine. Ikke med en cent.

Men mitt poeng er: Det er over femogtjue år siden jeg så noe slikt her i byen. Politiet satte en stopper for det, på samme måte som de stoppet mafiaens utstillinger av ulykkelige handikappede. Det var ikke særlig vanskelig en gang.

Men det er klart. Det må gjøres av og til. Det har politiet i Hamburg kapasitet til så lenge de ikke blir forstyrret av det kaoset et totalforbud mot tigging ville ha skapt. Vi andre får leve i et samfunn der det fortsatt er naturlig å gi hverandre en hånd på den ene eller den andre måten.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 11. juli 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  17. juni 2014

1 kommentar

Nytt fra kontoret (19): Fortellinger

kontoretNår kritikkene har kommet er jeg endelig helt ferdig med boken. Og klar for å gå løs på neste. Ut av ilden fikk jevnt over gode karakterer, men også en og annen kritisk kommentar. Enkelte anmeldere mente det var for mange bipersoner med denne gangen. Ja, kanskje noen opplever det slik. (De må i så fall ha hatt store problemer med å lese Hvite niggere) Men som jeg har sagt tidligere: Dette er bok nummer to i et stort prosjekt, der jeg som kaptein på skuta må vite hvilket mannskap som trengs under hele seilasen. Den kritikken kan jeg altså meget godt tåle. Den er en del av lasten, så å si. Andre savnet en tydeligere sammenheng mellom Natten drømmer om dagen og denne. Ja. Fint. Forbindelsen blir å finne i roman nummer tre, som har fått tittelen: Reiser i det skjulte. Den skriver jeg på nå.

Men blir Reiser i det skjulte den tredje boken i kretsen? Det kan bli spennende å se, for nå stiger også enkeltstående fortellinger frem fra det ubevisste. Og det er nettopp de nevnte bipersonene som krever sin plass. Birna. Bjarte. Dolven. Byde. (Jeg kan også høre at Vale pusler med et eller annet.) Da jeg la ut en melding på Facebook i går om at jeg hadde skrevet en helt ny fortelling om Sune fra skogen, fikk jeg fire hundre tommeltotter, og en rekke positive tilbakemeldinger bare i løpet av noen få timer. Det er klart sånt er veldig inspirerende. I det hele tatt gir Facebook og forlagsbloggen meg muligheten til å holde en helt annen kontakt med leserne mine enn den jeg hadde tidligere. Takk for at dere på denne måten stikker innom kontoret mitt! Det kommer til å bli både en ny roman og en samling med fortellinger. Heng med!

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  13. juni 2014

0 kommentarer

Fremtidens fortelling

Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid.

Fotograf: Tine Poppe

Fotograf: Tine Poppe

En sommerkveld sitter jeg og spiser middag på et av våre gamle trehoteller langt oppe i Telemark. Kveldssola gir skogen og vannene en rødlig lød. Ute på hellene tripper en rev forbi rett under vinduet. Jeg er i eventyrland. Bokstavelig talt. Ikke så langt herfra satt jeg på fanget til bestefaren min for snart en mannsalder siden. Han gjenfortalte Asbjørnsen og Moes folkeeventyr på nærmest hypnotisk vis. Det var som om trollkjerringer og vrange kongsdøtre gikk gjennom rommet. I hele mitt liv har det vært Telemarks skoger jeg har sett for meg når jeg har lest disse eldgamle litteraturskattene. Det var her Espen Askeladd strøk inn over myrene med skreppa på ryggen.

I den gamle spisesalen snakkes det lavmælt rundt bordene. Hvor mange tusen fortellinger og skrøner er blitt utvekslet i dette rommet? Sant og usant, drømt og diktet? Vi mennesker har holdt på på det viset siden vi satt rundt bålet med steinøks og bjørnefell. Selv har jeg hatt fortellingen som profesjon siden jeg var femogtjue. Nå er jeg åtteogfemti. Jeg har løyet i romanform i over tre tiår. Og jeg har ikke tenkt å gi meg med det første.

Men hvor går romanen? Papiravisene er på full fart inn i glemselen, men vil det samme skje med boken? Jeg blir av og til litt forundret når jeg følger debattene om dette i avisene og på sosiale media. Særlig over enkelte kollegers tillitsfulle lalling om hvor godt det er å bla i en bok, og hvor fint den gjør seg i hylla på veggen. Ikke fordi jeg er uenig med dem, men fordi det er liten nytte å lytte til en utdøende rase. Morgendagens lesere vil kunne velge mellom et utall måter å laste ned tekst på, og på vår hjemlige arena gir de unge allerede blanke blaffen i om de leser disse tekstene på norsk eller engelsk. Jo da, papirboken vil ganske sikkert overleve. Men den vil være der som et tilbud for spesielt interesserte.

Tidligere var det å eie boken, gjerne innbundet, ofte et must for den leseglade. Slik er det ikke lenger. Her er et eksempel: Jeg frekventerer årlig en liten øy i Nordsjøen. Der finnes det en bokhandel med et ganske brukbart utvalg. Eieren lever av de tilreisende turistene som i likhet med meg selv raker opp for reiselektyre under oppholdet. Hvor mange påskekrimmer jeg har rasket med meg der ute i den vindblåste bokhandelen, aner jeg ikke. Nå er ikke det lenger nødvendig. I leiligheten du leier vil du ganske sikkert finne et helt bibliotek av bøker som de før deg ikke har giddet å ta med seg. Og hvis ikke, kan du oppsøke stedets informasjonskontor, der det ligger en pall med alt fra Thomas Mann til Anne B Ragde. Gratis. Ta med en bærepose hvis du vil. Hvor lang tid det tok å etablere denne nye trenden? Ett år. Og det finnes ingen vei tilbake. Bokhandelen er selvsagt dømt til døden.

Hjemme i Hamburg ligger det stabler med bøker i kneiper og egne «gratisutsalg». Er du villig til å betale noen cent, er tilbudet gigantisk. Men den nyutgitte boken da? Den som er skrevet av yndlingsforfatteren din? Vel, jeg ga selv ut en roman for bare noen uker siden. I den anledning spurte en leser hvorfor jeg ikke like godt kunne gi ut billigboken med det samme. Han var lei av å gå i ett år og vente. Til det svarte jeg at det er lenge siden han måtte vente ett år. Og at de fleste lesere har forstått dette for lengst. Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid. Og det er den innbundne boken forfatteren lever av. Enn så lenge, får jeg vel legge til.

Etter at de sammen med bokhandelkjedene innførte prisdumping på den allerede skadelidende førsteutgaven, kan løpet være kjørt. Dersom jeg gir ut en ny roman i november, vil den gi meg full inntekt til den 1. mai neste år. Seks måneder. Det spiller ingen rolle om jeg har arbeidet med teksten i to eller ti år. Morsomt valg av dato for angrep på egne grunnarbeidere, forresten.

Men ingen ting er dummere enn dårlige tapere og furtne forfattere. Alt er i endring, som buddhistene sier. Og nye muligheter åpner seg. Selv har jeg satt av cirka ti prosent av egen kreativitet til å fundere på hvordan jeg best mulig skal ta vare på verdien av fremtidige tekster. Når nå Elling vender tilbake etter femten års fravær, er det derfor som muntlig overlevering fra meg selv til mine lesere. Ellings meldinger til allmennheten vil i utgangspunktet verken være tilgjengelig som papirbok, ebok, eller på nett. Akkurat som rundt bålet i steinalderen. Når bokutgaven kommer? Jeg har vært i kontakt med hovedpersonen selv, som sier at det ikke er så nøye om utgivelsesåret blir 2016 eller 2017. Bare lanseringsdatoen blir lagt til 1. mai.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 13. juni 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  16. mai 2014

19 kommentarer

I skyggen av flagget

Ambjørnsen. Fotograf: Tine PoppeEr det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner. 

I morgen går titusenvis av nordmenn i tog. Stivpynta og alvorstynget, rakrygget med studentlua på snei og dusken pent dandert på skulderen, eller simpelthen litt brisen, og kledd i rødt fra topp til tå. Kvinner og menn i forseggjorte bunader. Strøkne uniformer. Og overalt, foran i toget og bak i toget, med og uten blankpussede instrumenter: Ungene våre. Oppløst av latter og gøy, syngende på de sangene de har øvd på i ukevis, eller simpelthen alvorlige, på grensen til gråt. Og alle med flagg. Alle.

Vi har 17. mai-tog her nede i Hamburg også. En skeiv og rar, liten markering i en av byens aller vakreste parker. Det er sånn over hele verden. Nordmenn som flytter ut, tar 17. mai med seg. Og høster en litt undrende oppmerksomhet i det nye vertslandet. Det er da ikke slik vi har lært dem å kjenne? Nordmennene?

Den norske 17. mai-feiringen er det mest erkenorske vi kan tenke oss, og samtidig noe fremmed, nesten uforklarlig. Det siste gjelder de andre. Vi nordmenn er født inn i dette og forstår det instinktivt. At på 17. mai er vi akkurat sånn. Som vi ikke er resten av året. Utlendinger har problemer med å skjønne hva som er på gang i oss.

Det er ikke vanskelig å forklare en tysker hvorfor vi én dag i året går etter hverandre og roper hurra til vi blir såre i halsen. Men selve dagens vesen vil hun ha problemer med å ta inn over seg. Og alle flaggene! De fleste tyskere er begeistret inntil det sykelige for alt som har med Norge og det norske å gjøre, men ved synet av flaggborgen opp Karl Johan, blir de betenkte. Det er som med hvalfangsten, de sier ikke noe når temaet kommer opp, men de blir litt flakkende i blikket. For selv holdt de opp med alt som het flagging i 1945. Etter å ha flagget som besatt dag og natt i det som vi nordmenn på 17. mai kaller «de fem tunge årene».

Da jeg flyttet til Tyskland i 1985, ville ingen tysker våge å heise flagget. Ikke under noen omstendighet. Og slett ikke gå rundt i gatene og vifte med en miniatyr. Min generasjon tyskere, altså de som har båret foreldrenes skam, ville se på det som en uhyrlighet. Det tyske flagget kunne til nød rulles ut ved statsbesøk. Av representanter for staten. I privat sammenheng tilhørte det i realiteten nazistene. De nye. Snauskallene. Det tyske flagget ble ikke funnet frem fra skuffer og skap før verdensmesterskapet i fotball i 2006. Som gikk av stabelen i nettopp Tyskland. Mange mente det var altfor tidlig. Like mange at det aldri skulle ha skjedd.

Personlig syntes jeg det var et sunnhetstegn at en generasjon som ikke hadde hatt det aller minste med nazistenes terror å gjøre, nå begynte å hylle sine idrettshelter som alle andre. Det var underlig å være vitne til. Plutselig hadde en nabo stukket et lite tysk flagg ut av kjøkkenvinduet. Dagen etter dukket et opp på balkongen over gaten. Slik spredte det seg ettersom turneringen gikk. En dag kom alle søppelkjørerne på bilen med de tyske fargene i håret. Da tenkte jeg at nå er den annen verdenskrig forbi.

Men den norske 17. mai-feiringen er ikke forbi, og den vil etter all sannsynlighet overleve både jul og påske. Det må en verdenskrig til for å stoppe oss. Det er de store ordenes dag. Fedrelandskjærlighet. Frihet i tale og handling. Brorskap. Likhet. På denne maidagen bærer isen selv de mest svulstige formuleringer. Eller?

Jeg er faktisk ikke helt sikker. Hvor er kjærligheten til landet når sjøfuglbestanden vår dør ut uten at det vekker den aller minste reaksjon? Jo da, miljøkrisen er internasjonal, men hvorfor er det nesten ingen av landets beboere som interesserer seg for hva som skjer i vår egen stue? Og hvor står ytringsfriheten i dag når en attenåring fra Danmark må ha livvakter når han kommer på besøk til oss? Fordi han skriver dikt. Kan vi i morgen snakke om Henrik Wergeland uten å nevne Yahya Hassan?

Hva skjer med et samfunn når vi bruker mer tid på å kjeppjage tiggere og mindreårige flyktninger enn på å stoppe kriminelle bander som for lengst har etablert seg i en rekke næringer? Som vasker pengene sine mens våre politikere sitter og ser på? Hvorfor holder vi oss med en regjering som kryper i støvet for det kinesiske kommunistpartiet? Erna & co kan fort komme til å få en riktig trasig dag i morgen. De store ordene kan vise seg vanskelige å håndtere så tett etter fadesen med Dalai Lama. Er det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner. Det er noe vi bærer med oss fra vikingtida. Lenge før flagget.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  15. mai 2014

0 kommentarer

Ingvar Ambjørnsen i samtale med Jena Kronitz

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

JK: Ingvar Ambjørnsen, den nye boken din har fått tittelen ”Ut av ilden”, og er bind nummer to i en bebudet roman-krets på seks til åtte bøker. Du er ikke redd for å ta motet fra deg selv, da? Når du går offentlig ut med dette allerede før første bind ”Natten drømmer om dagen” blir lagt ut til salg?

IA: Nei. Selvsagt er historien full av forfattere som drømmer høyt om triologier, og serier av alle mulige slag. Men i og med at forbindelsen mellom disse romanene er såpass løs som den er, føler jeg meg på veldig trygg grunn. Derfor hadde jeg lyst til å si til leserne at denne gangen blir det langtur. Og kanskje den siste. I alle fall har jeg tenkt å oppholde meg i dette persongalleriet lenge.

JK: Hovedpersonen i den nye romanen er forfatteren Alexander Irgens. Han er bare så vidt nevnt i ”Natten drømmer om dagen”. Nærmest i en bisetning?

IA: Ja. Sune finner et par av bøkene til Irgens i ei hytte han bryter seg inn i. Og Sune er ikke en gang nevnt i ”Ut av ilden”. De to skal imidlertid komme til å møtes under dramatiske omstendigheter senere.

JK: Og Vale?

IA: Jeg kommer aldri til å kunne slippe henne. Jeg leter etter stemmen hennes hele tiden. Hun kommer helt sikkert tilbake.

JK: Så til ”Ut av ilden”. Hva slags type er egentlig Alexander Irgens? Jeg finner han ikke udelt sympatisk. Likevel er det vanskelig å avise ham. Jeg tror det er en stund siden du har gitt en av romanpersonene dine så mye juling?

IA: Han er en mann som svikter sitt talent. For meg som forfatter er det en dødssynd. Likevel er det nettopp som forfatter jeg kan forstå ham. Tidlig i karrieren leverer han to kritikerroste novellesamlinger. Pluss en stor roman. Og oppdager at han ikke kan leve av aviskritikker. Han opplever det de fleste unge forfattere opplever. Så å si null salg. Hardt arbeid for lite og ingen ting. Da vender du tilbake til lærergjerningen, eller hvor du nå kom fra.

JK: Som i Irgens`tilfelle vil si Arbeiderbladet, som han har hatt permisjon fra. Der virker han som krimjournalist i en årrekke før han så igjen vender tilbake til forfattergjerningen. Men denne gangen kommer han som krimforfatter. Og en temmelig vellykket en også.

IA: Ja, han vinner en stor krim-konkurranse, og så tar det helt av. Han er en dyktig forfatter, ikke sant? Han ligger nok godt over det norske gjennomsnittet.

JK: Det er et spørsmål som jeg naturligvis ikke kommer utenom. Er ”Ut av ilden” en kritikk av det norske bokmarkedet slik det ser ut i dag? Med stabelsalg av noen ganske få titler, som for en stor del er kriminalromaner og kjendisbiografier?

IA: Det er i hvert fall en kommentar til situasjonen. Men husk: Handlingen i denne romanen utspiller seg i 2010. Skulle jeg beskrive dagens situasjon ville jeg måtte gå langt hardere til verks. Jeg er helt enig med Dag Solstad. Det kan godt hende romanen dør.

I den forstand at den nye romanen er Kriminalromanen?

IA: Ja. Der er mer eller mindre der vi er nå.

JK: Men ”Ut av ilden er også en eksistensiell roman. En fortelling om skjebnesvangre valg og store tap. Jeg skal ikke røpe så mye av handlingen, men når romanen slutter er det ikke så veldig mye igjen av Alexander Irgens` imperium?

IA: Nei. Men det kan godt hende han er nettopp der han ønsker seg å være. På mange måter er det det jeg gjør til slutt. Gir ham en mulighet. Deler ut nye blanke ark og en ny penn. Jeg forventer egentlig å høre fra ham allerede i bok nummer tre eller fire.

JK: Som kommer når?

IA: Nummer tre bør komme til neste år, men jeg er litt usikker på hva som blir ferdig først.

JK: Du skriver på flere samtidig?

Ja, denne gangen gjør jeg det. Rettere sagt, i dette prosjektet. Slikt pleier ikke å være særlig lurt, men nå synes jeg det funker. Jeg begynte å skrive ”Ut av ilden” lenge før jeg skrev en setning i ”Natten drømmer om dagen”. Likevel ble det den som skulle ut først.

Les mer...