Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  8. august 2014

1 kommentar

Regjeringens åpenhet

Ingvar1PS3Den nokså moderate kritikken som har kommet fra det sedvanlige «ekspertkorpset» 
i inn- og utland, kan regjeringen ta med knusende ro.

Vi kjenner ikke detaljene bak trussel­meldingen som gikk ut til landets befolkning den 24. juli i år. Vi behøver ikke få kjennskap til dem heller. Det er nok å vite at den informasjonen som PST hadde mottatt var av en slik art at de varslet politi og regjering. Og da regjeringen, med justisministeren i spissen varslet det norske folk om trusselen som forelå, var det ikke bare klokt og korrekt. Det var det eneste de kunne gjøre. Å sende et stort antall bevæpnet politi ut i gatene uten å forklare hvorfor ville ha fått både presse og sivilbefolkning til å gå aldeles bananas. Det var i realiteten umulig. Å virke i det skjulte og forsøke å ordne opp i dette bak våre vante kulisser, var denne gangen tydeligvis like umulig. Tenk hva som ville ha skjedd i det norske hus dersom det hadde gått galt nok en gang. Og det i ettertid hadde kommet frem at dette var noe som både PST, politi og regjering hadde visst var under oppseiling. Det ville virket mer destruerende på Norge som nasjon enn hva bomber og ­granater kunne ha fått til.

Så får heller konspirasjonsteoretikerne holde på med sitt. Den nokså moderate kritikken som har kommet fra det sedvanlige «ekspertkorpset» i inn- og utland, kan regjeringen ta med knusende ro. Flere av de utenlandske har antydet at Norge nok lider under et trauma. Og det er helt korrekt. Norge lider under et trauma, som i hvert fall våre nordiske naboer har blitt spart for. Etter 22. juli kan en hendelse som dette bare håndteres med en viss grad av åpenhet. Det er ingen grunn til å tro at PST kommer til å stelle i stand liknende forestillinger med jevne mellomrom. Dette var unntaket. Regelen er at de hemmelige tjenestene virker i det skjulte. Hvor mange aksjoner som avverges her i landet og i verden for øvrig får vi ikke vite. Det kan nok være godt for nattesøvnen. Som enkelte altså mistet da alarmen gikk. Ja. Det er veldig ubehagelig. Og siden dette dessuten skjer midt i agurktida, er det ikke annet å vente enn at pressen bestemmer seg for å ta tempen på det moderne Norge istedenfor å berette om hvor mange grader det er i vannet på Huk. Stort sett gikk det hele ganske pent for seg.

Og der kan man godt la dette bli hengende litt til. For ser man dette som en prøve eller en øvelse, hvilket det jo i praksis har vært, så bør alle aktører få «bestått». Regjeringen varslet bare timer etter at de selv fikk vite, og landets befolkning handlet rolig og fornuftig. Nå i ettertid kan vi til og med si at den varslede muslimhetsen stort sett uteble. Frykten rammet alle på likt, og det er det ikke sikkert at noen hadde vondt av når alt kommer til alt. Og ute på ekstremfløyene var det de samme gamle bikkjene som ble stående og bjeffe. Slik de alltid gjør. Terroralarmen sommeren 2014 har sannsynligvis virket mer samlende enn splittende.

Rene idyllen, med andre ord. Nei. For det kan smelle i morgen. Mens det som PST har snust på nå nylig tydeligvis har vært en større aksjon som krever nitid planlegging og forberedelser, kan en mann med et bombebelte lage helvete gjennom en ren improvisasjon. Og vi har folk blant oss som er gale nok. I Hamburg ble to studenter stoppet akkurat i tide for et par år siden. De var i ferd med å detonere en propanbombe inne på et tog som sto klart til avgang i den folksomme Hauptbahnhof. Der var ren flaks at bomben ikke detonerte. Den unge konvertitten var ikke rutinert nok. Flere av de norske Syria-farerne er både motiverte og rutinerte.­ Det er vanskelig å hindre dem i å dra, sier politiet. Sant nok. Men det er lett nok å nekte dem innreise dersom passene deres betraktes som ugyldige når de går i en fremmed makts tjeneste.

De har jo dessuten stående tilbud om nye pass i det nylig opprettede «kalifatet» IS. Nærmere himmelen er det vel ikke mulig å komme uten å sprenge seg selv i lufta.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 8. august 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  11. juli 2014

14 kommentarer

Tigging på tysk

Ambjornsen,Ingvar05

Den dagen jeg betrakter sigøynerdama med kaffekruset foran seg som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg.

Jeg har fulgt med i den norske debatten om tigging, og om forbudet som er i vente. Som vanlig er nordmenn delt i to grupper. De som er for og de som er imot. Hvorfor er det ingen som ser og argumenterer for en tredje mulighet?

I Hamburg kan du tigge penger eller tjenester så mye du vil. Så lenge du ikke plager andre. Hvilket i klartekst vil si: Ikke følger etter folk.

Ikke skriker til forbipasserende eller drar folk i jakka. Kort sagt: kjører streit. Hør her:

Hamburg er en by med 1,7 millioner innbyggere. Den debatten dere fører med stor glød i byer som Tvedestrand og Lillehammer, har vi ikke her nede i en av Europas største byer.

Jeg har akkurat sponsa Paul med et par euro. Det har jeg gjort siden euroen ble innført. Før det fikk han fem mark. Paul er schizofren, går jeg ut fra. Det hender han kjefter på noen for meg usynlige karer, som ut fra blikkvinkelen hans må være cirka tjue centimeter høye.

Han kjefter aldri på folk og er ikke til bry for noen. Jeg ser ham kanskje tre, fire ganger i måneden. Og jeg må medgi at dersom tyske myndigheter hadde nektet ham å holde frem hånden når jeg passerer, så skulle vi nok ha kommet til en ordning, Paul og jeg.

Heller ikke sigøynerdama nede ved helsekostbutikken forstyrrer meg det aller minste. Hun sitter helt stille med kaffekruset foran seg og er ikke i veien for noen. Den dagen jeg betrakter henne som et problem i livet mitt, håper jeg virkelig noen i hvit bevernylon kommer og henter meg. Og hun vesle med eplekinna som sitter og spiller trekkspill borte i krysset? Ok. Hun kan ikke spille trekkspill. Men hun er en gøyal person med en kjapp replikk, så der klinger det bra med mynt i boksen.

Hun er en del av gatebildet i bydelen vår, og jeg har aldri hørt at noen har villet ha henne fjernet.

Så har du «han i døra». Så å si alle tyske supermarkeder har en «han i døra». En dag kommer han forbi, gjerne sammen med en skabbete kjøter.

Gir seg til å ordne med handlevogner og emballasje. Åpner dørene. Hjelper folk med å bære varer over til bilen. Han er på ingen måte ansatt av noen, men blir på sett og vis supermarkedets ansikt utad.

Han ber aldri om noe som helst, men tjener ganske brukbart på tipsene han mottar. Mange av disse gutta har stått på sin post i tiår og kjenner en stor del av kundekretsen personlig.

Så har vi Gerda. Hun tigger tjenester.

Hver eneste dag kreker oldingen seg til Aldi etter mat og kaffe, vel vitende om at hun bare har energi til én vei. Tilbake må hun ha hjelp. Og får det. Hver eneste dag året igjennom følges hun hjem av folk hun ikke vet hvem er. En pønker, en politimann, en skoleelev eller asfaltarbeider. Jeg har fulgt henne hjem selv. Det tok femogførti minutter av livet mitt. Jeg er like hel, selv om det selvfølgelig hadde vært greiere å stukket til henne en tier. Et totalforbud mot tigging, slik planen er i Norge, ville grepet inn i selve den sosiale strukturen i byen jeg bor i.

Men de organiserte bandene, da?

Finnes ikke bakmenn og mafia? Jo.

For fem, seks år siden ryddet Hamburgpolitiet opp i en skikkelig stygg sak. Busslaster med krøplinger ble kjørt inn fra Øst-Europa. Folk uten bein og armer og grusomme kvestelser av alle slag. Når disse ble plassert med tjue meters mellomrom nedover i handlegatene, var det som å bevege seg gjennom et nesten uvirkelig freakshow. Forferdelig.

Uverdig. Kynisk. Om nettene ble de stuva sammen i trange leiligheter.

Madrasser utover gulvene. Overfylte køyesenger. Dette ble grundig dokumentert i tysk presse, det var ingen tvil om at dette var ren mafiavirksomhet.

Jeg har også opplevd tiggende kvinner med dopa småunger sittende på rekke og rad. Det kunne aldri falle meg inn å sponse folk som doper ungene sine. Ikke med en cent.

Men mitt poeng er: Det er over femogtjue år siden jeg så noe slikt her i byen. Politiet satte en stopper for det, på samme måte som de stoppet mafiaens utstillinger av ulykkelige handikappede. Det var ikke særlig vanskelig en gang.

Men det er klart. Det må gjøres av og til. Det har politiet i Hamburg kapasitet til så lenge de ikke blir forstyrret av det kaoset et totalforbud mot tigging ville ha skapt. Vi andre får leve i et samfunn der det fortsatt er naturlig å gi hverandre en hånd på den ene eller den andre måten.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 11. juli 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  17. juni 2014

1 kommentar

Nytt fra kontoret (19): Fortellinger

kontoretNår kritikkene har kommet er jeg endelig helt ferdig med boken. Og klar for å gå løs på neste. Ut av ilden fikk jevnt over gode karakterer, men også en og annen kritisk kommentar. Enkelte anmeldere mente det var for mange bipersoner med denne gangen. Ja, kanskje noen opplever det slik. (De må i så fall ha hatt store problemer med å lese Hvite niggere) Men som jeg har sagt tidligere: Dette er bok nummer to i et stort prosjekt, der jeg som kaptein på skuta må vite hvilket mannskap som trengs under hele seilasen. Den kritikken kan jeg altså meget godt tåle. Den er en del av lasten, så å si. Andre savnet en tydeligere sammenheng mellom Natten drømmer om dagen og denne. Ja. Fint. Forbindelsen blir å finne i roman nummer tre, som har fått tittelen: Reiser i det skjulte. Den skriver jeg på nå.

Men blir Reiser i det skjulte den tredje boken i kretsen? Det kan bli spennende å se, for nå stiger også enkeltstående fortellinger frem fra det ubevisste. Og det er nettopp de nevnte bipersonene som krever sin plass. Birna. Bjarte. Dolven. Byde. (Jeg kan også høre at Vale pusler med et eller annet.) Da jeg la ut en melding på Facebook i går om at jeg hadde skrevet en helt ny fortelling om Sune fra skogen, fikk jeg fire hundre tommeltotter, og en rekke positive tilbakemeldinger bare i løpet av noen få timer. Det er klart sånt er veldig inspirerende. I det hele tatt gir Facebook og forlagsbloggen meg muligheten til å holde en helt annen kontakt med leserne mine enn den jeg hadde tidligere. Takk for at dere på denne måten stikker innom kontoret mitt! Det kommer til å bli både en ny roman og en samling med fortellinger. Heng med!

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  13. juni 2014

0 kommentarer

Fremtidens fortelling

Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid.

Fotograf: Tine Poppe

Fotograf: Tine Poppe

En sommerkveld sitter jeg og spiser middag på et av våre gamle trehoteller langt oppe i Telemark. Kveldssola gir skogen og vannene en rødlig lød. Ute på hellene tripper en rev forbi rett under vinduet. Jeg er i eventyrland. Bokstavelig talt. Ikke så langt herfra satt jeg på fanget til bestefaren min for snart en mannsalder siden. Han gjenfortalte Asbjørnsen og Moes folkeeventyr på nærmest hypnotisk vis. Det var som om trollkjerringer og vrange kongsdøtre gikk gjennom rommet. I hele mitt liv har det vært Telemarks skoger jeg har sett for meg når jeg har lest disse eldgamle litteraturskattene. Det var her Espen Askeladd strøk inn over myrene med skreppa på ryggen.

I den gamle spisesalen snakkes det lavmælt rundt bordene. Hvor mange tusen fortellinger og skrøner er blitt utvekslet i dette rommet? Sant og usant, drømt og diktet? Vi mennesker har holdt på på det viset siden vi satt rundt bålet med steinøks og bjørnefell. Selv har jeg hatt fortellingen som profesjon siden jeg var femogtjue. Nå er jeg åtteogfemti. Jeg har løyet i romanform i over tre tiår. Og jeg har ikke tenkt å gi meg med det første.

Men hvor går romanen? Papiravisene er på full fart inn i glemselen, men vil det samme skje med boken? Jeg blir av og til litt forundret når jeg følger debattene om dette i avisene og på sosiale media. Særlig over enkelte kollegers tillitsfulle lalling om hvor godt det er å bla i en bok, og hvor fint den gjør seg i hylla på veggen. Ikke fordi jeg er uenig med dem, men fordi det er liten nytte å lytte til en utdøende rase. Morgendagens lesere vil kunne velge mellom et utall måter å laste ned tekst på, og på vår hjemlige arena gir de unge allerede blanke blaffen i om de leser disse tekstene på norsk eller engelsk. Jo da, papirboken vil ganske sikkert overleve. Men den vil være der som et tilbud for spesielt interesserte.

Tidligere var det å eie boken, gjerne innbundet, ofte et must for den leseglade. Slik er det ikke lenger. Her er et eksempel: Jeg frekventerer årlig en liten øy i Nordsjøen. Der finnes det en bokhandel med et ganske brukbart utvalg. Eieren lever av de tilreisende turistene som i likhet med meg selv raker opp for reiselektyre under oppholdet. Hvor mange påskekrimmer jeg har rasket med meg der ute i den vindblåste bokhandelen, aner jeg ikke. Nå er ikke det lenger nødvendig. I leiligheten du leier vil du ganske sikkert finne et helt bibliotek av bøker som de før deg ikke har giddet å ta med seg. Og hvis ikke, kan du oppsøke stedets informasjonskontor, der det ligger en pall med alt fra Thomas Mann til Anne B Ragde. Gratis. Ta med en bærepose hvis du vil. Hvor lang tid det tok å etablere denne nye trenden? Ett år. Og det finnes ingen vei tilbake. Bokhandelen er selvsagt dømt til døden.

Hjemme i Hamburg ligger det stabler med bøker i kneiper og egne «gratisutsalg». Er du villig til å betale noen cent, er tilbudet gigantisk. Men den nyutgitte boken da? Den som er skrevet av yndlingsforfatteren din? Vel, jeg ga selv ut en roman for bare noen uker siden. I den anledning spurte en leser hvorfor jeg ikke like godt kunne gi ut billigboken med det samme. Han var lei av å gå i ett år og vente. Til det svarte jeg at det er lenge siden han måtte vente ett år. Og at de fleste lesere har forstått dette for lengst. Forleggerne har systematisk arbeidet for å forkorte den innbundne bokens levetid. Og det er den innbundne boken forfatteren lever av. Enn så lenge, får jeg vel legge til.

Etter at de sammen med bokhandelkjedene innførte prisdumping på den allerede skadelidende førsteutgaven, kan løpet være kjørt. Dersom jeg gir ut en ny roman i november, vil den gi meg full inntekt til den 1. mai neste år. Seks måneder. Det spiller ingen rolle om jeg har arbeidet med teksten i to eller ti år. Morsomt valg av dato for angrep på egne grunnarbeidere, forresten.

Men ingen ting er dummere enn dårlige tapere og furtne forfattere. Alt er i endring, som buddhistene sier. Og nye muligheter åpner seg. Selv har jeg satt av cirka ti prosent av egen kreativitet til å fundere på hvordan jeg best mulig skal ta vare på verdien av fremtidige tekster. Når nå Elling vender tilbake etter femten års fravær, er det derfor som muntlig overlevering fra meg selv til mine lesere. Ellings meldinger til allmennheten vil i utgangspunktet verken være tilgjengelig som papirbok, ebok, eller på nett. Akkurat som rundt bålet i steinalderen. Når bokutgaven kommer? Jeg har vært i kontakt med hovedpersonen selv, som sier at det ikke er så nøye om utgivelsesåret blir 2016 eller 2017. Bare lanseringsdatoen blir lagt til 1. mai.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 13. juni 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  16. mai 2014

19 kommentarer

I skyggen av flagget

Ambjørnsen. Fotograf: Tine PoppeEr det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner. 

I morgen går titusenvis av nordmenn i tog. Stivpynta og alvorstynget, rakrygget med studentlua på snei og dusken pent dandert på skulderen, eller simpelthen litt brisen, og kledd i rødt fra topp til tå. Kvinner og menn i forseggjorte bunader. Strøkne uniformer. Og overalt, foran i toget og bak i toget, med og uten blankpussede instrumenter: Ungene våre. Oppløst av latter og gøy, syngende på de sangene de har øvd på i ukevis, eller simpelthen alvorlige, på grensen til gråt. Og alle med flagg. Alle.

Vi har 17. mai-tog her nede i Hamburg også. En skeiv og rar, liten markering i en av byens aller vakreste parker. Det er sånn over hele verden. Nordmenn som flytter ut, tar 17. mai med seg. Og høster en litt undrende oppmerksomhet i det nye vertslandet. Det er da ikke slik vi har lært dem å kjenne? Nordmennene?

Den norske 17. mai-feiringen er det mest erkenorske vi kan tenke oss, og samtidig noe fremmed, nesten uforklarlig. Det siste gjelder de andre. Vi nordmenn er født inn i dette og forstår det instinktivt. At på 17. mai er vi akkurat sånn. Som vi ikke er resten av året. Utlendinger har problemer med å skjønne hva som er på gang i oss.

Det er ikke vanskelig å forklare en tysker hvorfor vi én dag i året går etter hverandre og roper hurra til vi blir såre i halsen. Men selve dagens vesen vil hun ha problemer med å ta inn over seg. Og alle flaggene! De fleste tyskere er begeistret inntil det sykelige for alt som har med Norge og det norske å gjøre, men ved synet av flaggborgen opp Karl Johan, blir de betenkte. Det er som med hvalfangsten, de sier ikke noe når temaet kommer opp, men de blir litt flakkende i blikket. For selv holdt de opp med alt som het flagging i 1945. Etter å ha flagget som besatt dag og natt i det som vi nordmenn på 17. mai kaller «de fem tunge årene».

Da jeg flyttet til Tyskland i 1985, ville ingen tysker våge å heise flagget. Ikke under noen omstendighet. Og slett ikke gå rundt i gatene og vifte med en miniatyr. Min generasjon tyskere, altså de som har båret foreldrenes skam, ville se på det som en uhyrlighet. Det tyske flagget kunne til nød rulles ut ved statsbesøk. Av representanter for staten. I privat sammenheng tilhørte det i realiteten nazistene. De nye. Snauskallene. Det tyske flagget ble ikke funnet frem fra skuffer og skap før verdensmesterskapet i fotball i 2006. Som gikk av stabelen i nettopp Tyskland. Mange mente det var altfor tidlig. Like mange at det aldri skulle ha skjedd.

Personlig syntes jeg det var et sunnhetstegn at en generasjon som ikke hadde hatt det aller minste med nazistenes terror å gjøre, nå begynte å hylle sine idrettshelter som alle andre. Det var underlig å være vitne til. Plutselig hadde en nabo stukket et lite tysk flagg ut av kjøkkenvinduet. Dagen etter dukket et opp på balkongen over gaten. Slik spredte det seg ettersom turneringen gikk. En dag kom alle søppelkjørerne på bilen med de tyske fargene i håret. Da tenkte jeg at nå er den annen verdenskrig forbi.

Men den norske 17. mai-feiringen er ikke forbi, og den vil etter all sannsynlighet overleve både jul og påske. Det må en verdenskrig til for å stoppe oss. Det er de store ordenes dag. Fedrelandskjærlighet. Frihet i tale og handling. Brorskap. Likhet. På denne maidagen bærer isen selv de mest svulstige formuleringer. Eller?

Jeg er faktisk ikke helt sikker. Hvor er kjærligheten til landet når sjøfuglbestanden vår dør ut uten at det vekker den aller minste reaksjon? Jo da, miljøkrisen er internasjonal, men hvorfor er det nesten ingen av landets beboere som interesserer seg for hva som skjer i vår egen stue? Og hvor står ytringsfriheten i dag når en attenåring fra Danmark må ha livvakter når han kommer på besøk til oss? Fordi han skriver dikt. Kan vi i morgen snakke om Henrik Wergeland uten å nevne Yahya Hassan?

Hva skjer med et samfunn når vi bruker mer tid på å kjeppjage tiggere og mindreårige flyktninger enn på å stoppe kriminelle bander som for lengst har etablert seg i en rekke næringer? Som vasker pengene sine mens våre politikere sitter og ser på? Hvorfor holder vi oss med en regjering som kryper i støvet for det kinesiske kommunistpartiet? Erna & co kan fort komme til å få en riktig trasig dag i morgen. De store ordene kan vise seg vanskelige å håndtere så tett etter fadesen med Dalai Lama. Er det noe det norske folk tåler dårlig, er det svik av gamle venner. Det er noe vi bærer med oss fra vikingtida. Lenge før flagget.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 16. mai 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  15. mai 2014

0 kommentarer

Ingvar Ambjørnsen i samtale med Jena Kronitz

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

Ingvar Ambjørnsen. Foto: Tine Poppe.

JK: Ingvar Ambjørnsen, den nye boken din har fått tittelen ”Ut av ilden”, og er bind nummer to i en bebudet roman-krets på seks til åtte bøker. Du er ikke redd for å ta motet fra deg selv, da? Når du går offentlig ut med dette allerede før første bind ”Natten drømmer om dagen” blir lagt ut til salg?

IA: Nei. Selvsagt er historien full av forfattere som drømmer høyt om triologier, og serier av alle mulige slag. Men i og med at forbindelsen mellom disse romanene er såpass løs som den er, føler jeg meg på veldig trygg grunn. Derfor hadde jeg lyst til å si til leserne at denne gangen blir det langtur. Og kanskje den siste. I alle fall har jeg tenkt å oppholde meg i dette persongalleriet lenge.

JK: Hovedpersonen i den nye romanen er forfatteren Alexander Irgens. Han er bare så vidt nevnt i ”Natten drømmer om dagen”. Nærmest i en bisetning?

IA: Ja. Sune finner et par av bøkene til Irgens i ei hytte han bryter seg inn i. Og Sune er ikke en gang nevnt i ”Ut av ilden”. De to skal imidlertid komme til å møtes under dramatiske omstendigheter senere.

JK: Og Vale?

IA: Jeg kommer aldri til å kunne slippe henne. Jeg leter etter stemmen hennes hele tiden. Hun kommer helt sikkert tilbake.

JK: Så til ”Ut av ilden”. Hva slags type er egentlig Alexander Irgens? Jeg finner han ikke udelt sympatisk. Likevel er det vanskelig å avise ham. Jeg tror det er en stund siden du har gitt en av romanpersonene dine så mye juling?

IA: Han er en mann som svikter sitt talent. For meg som forfatter er det en dødssynd. Likevel er det nettopp som forfatter jeg kan forstå ham. Tidlig i karrieren leverer han to kritikerroste novellesamlinger. Pluss en stor roman. Og oppdager at han ikke kan leve av aviskritikker. Han opplever det de fleste unge forfattere opplever. Så å si null salg. Hardt arbeid for lite og ingen ting. Da vender du tilbake til lærergjerningen, eller hvor du nå kom fra.

JK: Som i Irgens`tilfelle vil si Arbeiderbladet, som han har hatt permisjon fra. Der virker han som krimjournalist i en årrekke før han så igjen vender tilbake til forfattergjerningen. Men denne gangen kommer han som krimforfatter. Og en temmelig vellykket en også.

IA: Ja, han vinner en stor krim-konkurranse, og så tar det helt av. Han er en dyktig forfatter, ikke sant? Han ligger nok godt over det norske gjennomsnittet.

JK: Det er et spørsmål som jeg naturligvis ikke kommer utenom. Er ”Ut av ilden” en kritikk av det norske bokmarkedet slik det ser ut i dag? Med stabelsalg av noen ganske få titler, som for en stor del er kriminalromaner og kjendisbiografier?

IA: Det er i hvert fall en kommentar til situasjonen. Men husk: Handlingen i denne romanen utspiller seg i 2010. Skulle jeg beskrive dagens situasjon ville jeg måtte gå langt hardere til verks. Jeg er helt enig med Dag Solstad. Det kan godt hende romanen dør.

I den forstand at den nye romanen er Kriminalromanen?

IA: Ja. Der er mer eller mindre der vi er nå.

JK: Men ”Ut av ilden er også en eksistensiell roman. En fortelling om skjebnesvangre valg og store tap. Jeg skal ikke røpe så mye av handlingen, men når romanen slutter er det ikke så veldig mye igjen av Alexander Irgens` imperium?

IA: Nei. Men det kan godt hende han er nettopp der han ønsker seg å være. På mange måter er det det jeg gjør til slutt. Gir ham en mulighet. Deler ut nye blanke ark og en ny penn. Jeg forventer egentlig å høre fra ham allerede i bok nummer tre eller fire.

JK: Som kommer når?

IA: Nummer tre bør komme til neste år, men jeg er litt usikker på hva som blir ferdig først.

JK: Du skriver på flere samtidig?

Ja, denne gangen gjør jeg det. Rettere sagt, i dette prosjektet. Slikt pleier ikke å være særlig lurt, men nå synes jeg det funker. Jeg begynte å skrive ”Ut av ilden” lenge før jeg skrev en setning i ”Natten drømmer om dagen”. Likevel ble det den som skulle ut først.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  11. april 2014

12 kommentarer

Den tapte krigen

ingvar

Den gamle måten å tenke rundt narkotika, dop og rus på, er stein død.

Jeg bor i bydelen Hoheluft i Hamburg. En bydel med et stort antall skoler. Når skoledagen er slutt fylles gatene av streit middelklasseungdom, fra fjorten, femten år, og opp til et par og tjue. Når jeg spaserer langs kanalene, sitter de på benkene og kliner og spiser og røyker. Jeg legger merke til at alle, uansett hudfarge og herkomst, spiser med pinner som innfødte kinesere. Og at ingen av dem gjør noe som helst forsøk på å skjule jointene de sitter og ruller.

Den marihuanaen de røyker, er opp til åtte ganger så sterk som den jeg selv røykte da jeg var på deres alder. Mellom den gang og nå, ligger det førti års fiaskopolitikk på absolutt alle plan innenfor narkotikafeltet.

Den store krigen mot dopet har vart ti år lenger enn tredveårskrigen. Og det er ingen grunn til å tro at det vil bli fred med det første heller. Selv om de fleste slag for lengst er tapt. Men i likhet med dem som allerede nå bruker mye tid på å forberede seg selv og andre på hvordan vi best skal kunne leve med de store forandringene som klimaendringene bringer med seg, begynner nå stadig flere å tenke i lignende baner når det gjelder ruspolitikken.

I framtida vil det ikke være interessant å diskutere legalisering kontra strengere straffer. Diskusjonen, eller samtalen, vil litt etter litt måtte handle om hvordan vi best skal klare oss i en verden der alt befinner seg to, tre tastetrykk unna. Altså der vi er allerede nå. Og bare for ordens skyld, før jeg går videre: Denne artikkelen er ikke et innspill i den norske narkotikadebatten. Den forlot jeg allerede rundt tusenårsskiftet, da en ny generasjon forbudspolitikere kom på banen, bevæpnet med sine besteforeldres argumenter.

I den aller første episoden av TV-serien «Boardwalk Empire», ser vi hvordan mafiabossene i Atlantic City i 1920 sitter og teller ned minuttene og sekundene til spritforbudet som skal tre i kraft fra klokken tolv. Og hvordan jubelen bryter løs ved midnatt. Nå skal de store pengene tjenes. Nå tilhører markedet den sterkeste og den dristigste.

Det amerikanske spritforbudet har på mange måter vært en modell for alt Vesten har foretatt seg for å holde alle tenkelige former for dop utenfor grensene. I riktig gamle dager kunne man kjøpe cannabispreparater mot søvnmangel og magetrøbbel på apoteket. Da man forbød det, eksploderte markedet. I dag er hasj og marihuana en helt vanlig handelsvare, men er i motsetning til sjokolade eller vin, helt utenfor samfunnets avgiftssystem eller kvalitetskontroll.

Heroin, som første gang ble framstilt i 1874, var også opprinnelig å få kjøpt på apoteket. Da forbudet trådte i kraft på søttitallet, åpnet man for en av de mest lønnsomme næringene i verdens historie. Ikke bare når det gjelder illegal produksjon og distribusjon, men overhodet. Kokain? Den samme leksa. Og billigdopet amfetamin viste seg ikke bare å være nesten like nyttig som krutt og bensin da andre verdenskrig skulle utkjempes. De som overlevde syntes stoffet var kjekt å ha i fredstid også.

Alle disse gamle og kjære, elskede og forhatte stoffene har fortsatt å utbre seg i alle disse årene, i alle land i hele verden, aldeles upåvirket av debatten som hele tida har pågått. De store syndikatene har kunnet fortsette å selge varene sine på lik linje med våpen- og bilindustrien, helt uavhengig av hva ulike regjeringer har ment opp gjennom årene. For hver dag som går produseres det mer narkotika enn tidligere. Ikke mindre.

Så langt de gamle, velkjente stoffene. Nå kommer de nye. Designerdopet som bestilles på nettet. Syntetisk cannabis. Flere titalls LSD-lignende preparater. Er du en skikkelig nerd, kan du lage gammeldags LSD på gutterommet. Ingredienser og framgangsmåte kommer i posten. Men du kan også holde deg til lovlig narkotika av ulike slag. Ikke i noe europeisk land klarer myndighetene å holde tritt med utviklingen på laben. Når et nytt dop forbys, dukker fire nye opp. I fancy innpakninger og til kurant pris. I løpet av de to siste årene har Kripos identifisert 48 helt nye narkotiske stoffer, og tendensen er stigende. Styrke tolletaten, sier du? Ja, fint. Og sette postbudet i fengsel.

Den gamle måten å tenke rundt denne problematikken på, er stein død. Nå må den i jorda en gang for alle.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 11. april 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  14. mars 2014

0 kommentarer

Mellom ytterpunktene

Så der er vi nå. Midt mellom hatet fra høyre og hatet fra islamistene.

Foto: Tine Poppe

Foto: Tine Poppe

I den siste tiden har Politiets sikkerhetstjeneste vært ute i offentligheten med et klart og tydelig «varsku her» når det gjelder ytterliggående grupper og enkeltpersoner i Norge. Da PST-sjef Benedicte Bjørnland la frem tjenestens ferske trusselvurdering for noen dager siden, etterlyste hun «et taktskifte», og slo fast at terrortrusselen mot Norge er skjerpet. Og at den største trusselen kommer fra et islamistisk miljø på Østlandet.

Altså en indre fiende. Velkommen til 2014-utgaven av kongeriket Norge. Et par dager senere setter samme PST søkelyset på landets hat-fyrster og høyreekstreme. Her regner man med at risikoen er størst for at enkeltpersoner tilknyttet ekstreme miljøer vil kunne utføre provoserende handlinger overfor muslimer, romfolk eller jøder. Hvordan det kan ta seg ut når det rakner for en slik «enkeltperson », har vi dessverre måttet lære på verst tenkelige vis.

Da utekontakt og politi nøytraliserte de åpne nazistiske ungdomsmiljøene i Norge rundt årtusenskiftet, trakk mange et lettelsens sukk. De færreste la merke til at hakekorsene og hatplakatene forsvant samtidig som folk flest ble koblet til internett. Det er lettere å være anonymt troll enn åpen nazist i et land der alle kjenner alle. Det rasistiske sølet til Boot Boys og andre har likevel tålt tidens tann godt. Ja, det er all mulig grunn til å tro at ideene deres er blitt styrket ved at mer moderate krefter har gått løs på de samme gamle utgruppene. Hvermannsens holdninger til tiggere og reisende, kan stå som et eksempel. Det finnes mange flere.

Så der er vi nå. Midt mellom hatet fra høyre og hatet fra islamistene. I et lite og gjennomsiktig land som Norge kunne man kanskje ha håndtert dette rimelig greit – dersom verden hadde endret seg i samme takt som på sytti- og åttitallet. Slik er det ikke. Da PST advarte mot radikaliseringen i visse islamske miljøer allerede i 2007, ble de ikke tatt på alvor, verken av regjering eller andre. Derfor har det lite for seg at politikere fra de ulike partiene i regjering og utenfor, gir hverandre slappe ørefiker når nå ungdom fra Norge har begynt å reise til Syria og Pakistan for å tilegne seg erfaring i kampen mot det forhatte norske demokratiet.

Når politikere sier at de som har kjempet i Syria «og brutt straffeloven », må møtes med sanksjoner når de kommer hjem, blir det meningsløst tomprat. Hvordan i all verden skal man orientere seg i dette landskapet? Hvem kan vite hvem som har brutt straffeloven? Det kan vi bare finne ut av ved å forby dem å reise ut. Da kan vi også nekte dem å vende tilbake.

Jeg synes jeg hører tåkeluren fra Protestskjæret bare jeg leker litt med tanken. De lukkede islamittiske cellene er her for å bli, og i en verden der alt som skjer er et tastetrykk eller en gratisbillett borte, kan de unge og ivrige velge fritt i et utall treningsleire. «Det må få konsekvenser for dem», sier en velmenende Hadia Tajik. Det er det norske folk som vil måtte ta konsekvensene.

Slik det er over alt ellers i Europa. I mitt hjemland Tyskland slipes knivene i de ytterliggående gruppene mer og mer åpent. I 2010 måtte sikkerhetspolitiet stenge al-Quds-moskeen i Hamburg fordi rekrutteringen til ulike terrorgrupper var i full gang igjen etter en midlertidig stopp. Den samme moskeen der Mohammed Atta i sin tid ble vervet til heltedøden på Manhattan. Slikt skjer hele tiden over hele landet.

Hvor mange terroranslag som blir avverget hvert år, er det bare sikkerhetspolitiet som har oversikt over. Og mens PC-er og arkiver bæres ut av moskeer og kjellere av ett lag, bærer et annet lag ut utstyret til lokale og landsdekkende nazigrupper et annet sted. Oppslutningen til disse gruppene er stadig stigende, særlig blant de helt unge som trekkes til Saken av forbudt og hemmelig nazirock. Det er blitt kult å hate.

Det er lett å forstå PST-sjefens ønske om et taktskifte på hjemmebane. Verre er det å forstå hvordan vesle Norge skal kunne unngå å bli dratt ytterligere inn i den onde valsen som brer seg i Europa. Det er ingen her nede som spør om dere er medlem i EU.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 14. mars 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  2. mars 2014

59 kommentarer

Politiskandalen

Skjermbilde 2014-03-02 kl. 21.58.39

Overskrift i en VGs artikler om Jensen.

I den uken vi nå har bak oss, er det blitt skrevet et grotesk stykke norsk politihistorie. Uansett utfall, vil det være et før og et etter fengslingen av den tidligere spaneren Eirik Jensen. Hvor dette til syvende og sist vil ende, vet ingen. Det vi allerede nå kan slå fast, er at politiets håndtering av saken er mildt sagt kritikkverdig. Pressens minutt-til-minutt-dekning kan nok også diskuteres. Men paradoksalt nok kan dette allerede enorme materiale vise seg viktig når saken skal gås etter i sømmene. Den prosessen kommer vi nemlig ikke utenom.

Alle vi som i det hele tatt følger med i feltet ”politi og kjeltring”, vet hvem Eirik Jensen er. Alle vet at han er kontroversiell og kjent for å gå sine egne veier. Alle vet at han har fiender i diverse leire. Også blant sine egne. Så når Jensen arresteres og kastes på glattcelle, åpnes det for spekulasjoner og ulike teorier av ymse slag, og på begge sider av loven. Og mens Jensen har sittet fullstendig isolert, og uten viten om hva han egentlig er anklaget for, har motparten hatt anledning til å oppføre et grotesk teater for et samlet medianorge. Etter bare noen timer blir det klart at arrestasjonen av Jensen henger sammen med en fengslet storsmugler. Hva slags roller Jensen og denne såkalte ”investoren” spiller i dramaet, skal etterforskningen avklare. Før saken eventuelt havner i retten. Men fra dag én får advokat Benedict de Vibe lov til å løpe rundt med ropert og lekke opplysninger fra avhørene med sin klient. På den måten får vi vite at Jensen skal ha mottatt penger per kilo innsmuglet vare, og at dette har pågått i en årrekke. Det er beslaglagt hauger med kontanter, og 80-90 kilo hasj. Dagen etter kan samme de Vibe opplyse de måpende journalistene om at det handler om 20 tonn hasj. Her har altså klienten lagt på noen paller i løpet av natten. Vi får også vite at det ikke ligger noe personlig i det når nå Jensen trekkes inn i saken.

Hva i all verden er dette for slags uttalelse? Er mannen gal?

Når VGs reporter spør de Vibe om hva som kan være grunnen til at klienten hans er villig til å snakke seg inn i en sak som innebærer innførsel av 20 tonn hasj, svarer advokaten at ” det er ikke det som er fokus i saken nå.”

Nei, naturligvis ikke. Det er nok helt andre ting de sitter og tenker på.

Og mens dette selsomme sirkuset får lov til å spille seg ut i den frie verden, sitter Eirik Jensen altså innelåst og isolert, uten å vite noe særlig annet enn at han minutt for minutt trykkes stadig lenger ned i søla.

Spesialenheten for politisaker, som har saken, tar han ikke en gang inn til nye avhør, før i dag, søndag kveld. Han skal få sitte og mørne. Mens de Vibe kakler videre.

Og det er dette som er skandalens kjerne. At alt de Vibe kommer med får stå umotsagt og uten kommentarer fra etterforskernes side. De er helt tause. Hva i all verden skulle de ha å tape på å opplyse allmenheten om hva de har på Jensen når de nå holder ham isolert fra omverdenen?

De har ingen mediestrategi, til tross for at de jo måtte vite at dette ville bli litt av en smell når pressen fikk det. Det hadde ikke gjort noen ting dersom de hadde hatt kontroll på hva som lekker ut i andre avhør, men slik er det ikke. Det later ikke engang til at den saken interesserer dem.

Resultatet er at Eirik Jensen blir påført uopprettelig skade allerede før han får anledning til å uttale seg. Han ødelegges foran øynene våre. Uansett hva som skjer, vil denne saken hefte ved ham. Selv om han skulle bli tiltalt og frifunnet på alle punkter, vil han være en merket mann. Merket vil dessverre også den etaten der han har tjenestegjort et helt liv være etter dette. Den siste uken i februar 2014, begynte vi på en lang reise inn i ubehagets jungel. Vi skylder hverandre å følge meget nøye med på hva som utspiller seg der.

VG

Faksimile fra VGs nettside, 2. mars 2014.

Les mer...

Skrevet av: Ingvar Ambjørnsen  14. februar 2014

43 kommentarer

En mangelfull dom

Ytringsfriheten i Norge er blitt begrenset siden jeg begynte som skribent.

Fotograf: Tine Poppe

Jeg har nettopp sendt min neste bok til forlaget i Oslo. Jeg begynte som profesjonell forfatter i 1981, og har i løpet av disse trettito årene produsert et femtitall bøker. I tillegg har jeg i det samme tidsrommet levert stoff til ulike norske aviser i form av ytringer og meningsbærende artikler. I de senere årene har jeg funnet meg vel til rette som blogger. Når jeg gjennom Den norske Forfatterforening blir bedt om å delta i en gallupundersøkelse
om ytringsfrihet i Norge, svarer jeg selvsagt ja.

Det er en grundig undersøkelse. Gjennom et hundretall spørsmål får jeg bryne meg på temaet fra ulike hold og ståsteder. Hvor går ytringsfrihetens grenser? Hvor langt er jeg villig til å gå? Har jeg selv vært utsatt for sensur? Trusler? På spørsmål om ytringsfriheten i Norge er blitt begrenset siden jeg begynte som skribent, svarer jeg ja. Det er nedslående at jeg ikke engang trenger et sekunds betenkningstid.

Da jeg begynte å skrive, var det allerede nærmest utenkelig at skjønnlitterære verk ville bli inndratt eller forbudt. Rettssakene mot Bjørneboe og Mykle var for lengst blitt morsomme historier. Egentlig hadde vi bare en grense som ikke måtte overskrides: Det var forbudt å oppfordre andre til å bryte loven. Punktum. Ble jeg utsatt for trusler av noe slag?

Ja. Ofte. Fra bok en, der ledelsen ved Lier sykehus følte seg dårlig behandlet fordi jeg brøt taushetsplikten. De truet med rettssak. Videre opp gjennom årene, en lang rekke enkeltpersoner som har følt seg uthengt eller tråkket på. Noen truet med jussen og andre med juling. Enkelte av disse henvendelsene var riktig lystige. Andre viste meg dypt tragiske skjebner. Bare en eneste gang har jeg følt et visst ubehag. Det var aldri noen som kom hjem til meg og skjøt hull i vinduet. Mens jeg sitter med gallupundersøkelsen min, faller dommen mot Ubaydullah Hussain. På VG Nett leser jeg: «28 åringen frifinnes for å ha framsatt hatefulle ytringer mot forfatter Amal Aden. Bakgrunnen for frifinnelsen er at retten ikke kan utelukke at uttalelsen i forbindelse med at Aden ble utsatt for vold, var en utlegning av Koranen.»

For jødehets, og trusler mot to journalister blir han dømt. Det er naturligvis både utmerket og nødvendig, men jeg merker meg altså først og fremst at min forfatterkollega Amal Aden skal måtte tåle å bli ønsket død ved steining i Oslo i år 2014. Det er meg knekkende likegyldig om dette er en hatefull melding fra en religiøs fanatiker, eller en «utlegning av Koranen». Jeg vil ikke ha det sånn.

Utgangspunktet er som kjent at Aden får bank på åpen gate av en gjeng somaliske kvinner, fordi hun er lesbisk. Hun er en uredd samfunnsdebattant, som om og om igjen har vært utsatt for trusler av ulike slag. Enkelte av hennes foredrag og opptredener er blitt stoppet av politiet fordi man har fryktet at livet hennes har vært i fare. I 2010 mottar Aden Zolaprisen. Den deles ut til «personer som åpent og uredd har avdekket forhold som truer menneskeverd, demokrati og rettssikkerhet i Norge». Bravo. I 2014 får hun en tupp i baken.

At det blir tålt at Aden behandles på denne måten, blir ekstra betent når vi vet at kvinnelige samfunnsdebattanter utsettes for ekstra hets og trakassering i kommentarfeltene. Mange er helt åpne på at de ikke orker mer. De gir seg. Holder kjeft. At Hussain frifinnes for hetsen mot Aden, er en hån mot langt flere enn henne.

Snart får lyrikkinteresserte i Oslo storfint besøk når den dansk-palestinske poeten Yahya Hassan kommer for å lese fra sin debutsamling. Boken har solgt i sensasjonelle 100.000 eksemplarer i Danmark, og foreligger snart i norsk språkdrakt. Men på samme måten som i tilfellet Aden, må også politiet i Danmark av og til avlyse opplesninger og bokbad med Hassan. Han trues hele tida på livet, og bor på hemmelig adresse.

Han kommer selvsagt til Norge med egen livvakt. Vær velkommen, dikterbror! Men pass deg.

Denne teksten stod også på trykk i Dagsavisen fredag 14. februar 2014.

Les mer...