Ingvar Ambjørnsen

Vi har en skredder her i strøket hvor jeg bor, en kjempe av en mann, en iraner. Han har den vanen at han alltid begynner å le hver gang han ser meg. Det har sin bakgrunn i følgende anekdote: Jeg skulle i bryllup og hadde vært og  kjøpt meg en riktig så kul dress, en koksgrå Boss med striper. Men så er det det at jeg aldri har vært noen dressmann, og ikke kunne jeg begripe hvorfor alle jakkelommene var igjensydd. Jeg mener, hvor skulle jeg gjøre av mobiltelefonen og tjuepakningene? Jeg satte meg til med barberbladet. Men dette var midt under overføringen av Tour de France på tv. Dessuten en fjelletappe av det slaget som jeg ikke ville gå glipp av et sekund. Så for å gjøre en  pinlig historie så kort som mulig: Jeg skar i stykker hele dressen. Uten å ha brukt den en eneste gang. Dagen før bryllupet.

Det var da jeg ble kjent med vår lokale skredder. Som ikke en gang skjønte vitsen med å kjøre fort på sykkel.

Men som leverte dressen fikset og ferdig før vielsen. Det var ikke mulig å se at jeg hadde vært på den en gang. Senere skulle jeg lære at han fikser absolutt alt. Når han utfører disse tryllekunstene sine, vet jeg ikke. Jeg har aldri sett at han har arbeidet. I hvert fall er det sikkert at han på dagtid sitter i butikken og leser  romaner på farsi. Eller drikker søt te med noen kompiser. Som kan historien med dressen og meg utenat.

Det hender jeg slår av en prat med disse karene. De er nysgjerrig på meg, som jeg er på dem. De er ikke iranere som skredderen, så omgangsspråket er tysk. Et språk ingen av oss har fått inn med morsmelken, og som ingen av oss snakker perfekt. Vi er innvandrere. Vi kommer aldri til å føle oss som tyskere, men vi har likevel av ulike grunner valgt å leve i dette landet.

I Norge opererer man med veldig klare skiller mellom de ulike tilreisende. Jeg merker ikke så mye til det her i Tyskland, men ser det veldig tydelig når jeg følger med i norsk presse. Jeg er faktisk representant for en av de aller verste kategorien utlendinger, nemlig ”Lykkejegeren”. Han som ikke er på flukt fra kriger eller despoter, men som rett og slett har sett seg ut visse fordeler ved å være bosatt her i Hamburg, og ikke for eksempel i Hammerfest. Som forfatter og kommentator har det lønt seg for meg å sitte her nede og ha gamlelandet litt på avstand. Det finnes ulemper også, men jeg regner ikke mangelen på tilhørighet som en slik. Jeg synes det er fint å befinne meg utenfor. De fleste innvandrere jeg kjenner her nede, er langt tettere knyttet til det tyske samfunnet enn jeg er. Jeg er med andre ord en veldig dårlig integrert lykkejeger. En slik innvandrer som det advares mot. En rak motsetting til de barna og unge som norske myndigheter nå sender ut av riket. For eksempel til vår nye venn Meles Zenawi i Etiopia. Jeg må medgi at en av de store fordelene ved å oppholde meg her i Tyskland denne våren, er at jeg helt slapp å høre årets 17. mai-taler.

Ellers har jeg merket meg at den norske hårsårheten stadig setter nye rekorder. Ikke før har skriket lagt seg etter Plumbo-guttas ufattelige overtramp, så setter den gamle ringreven Rotmo alle kluter til, og smir en vise med uønsket innhold. Et ramaskrik over det ganske land. For sikkerhets skyld tas saken opp i selveste dagsrevyen, slik at ingen skal være i tvil om at vi har nulltoleranse for alt som kan smake usmakelig.

Mens deportasjonen av barna pågår

Jeg har forresten moret meg med å oversette et par av Rotmos vers til en slags tysk. Jeg hadde en glidelås som skulle byttes ut i en jakke, og tok turen innom perseren. Der jeg fikk søt te sammen med andre ilanddrevne utlendinger, og kunne altså kvittere med norsk poesi. For at de skulle forstå det voldsomme sinnet som disse linjene hadde skapt der nord, var det nødvendig å gi et riss av Norge på søttitallet. Et glimt inn i den politiske vekkelsen som den gang hjemsøkte vårt land. Jeg selv som ung pleiearbeider på Lier sykehus. Fortvilelsen som steg i meg hver eneste lørdagskveld når ml-erne i blokka ble så fulle at de begynte å synge høvlerøvleriogheihurra på trøndersk. Og nå dette. Et halvt liv senere.

Men tenk: Ikke en eneste ble det aller minste fornærmet av mine Rotmo-oversettelser. Ikke spor. Dessuten fikk jeg helt klare meldinger om hvem det luktet mest hasj av. Løken tok de på seg.

Denne teksten var først trykket i VG lørdag 19. Mai

Jeg synes det er veldig artig at flere har etterlyst ”Nytt fra kontoret”. Enkelte lurer på om jeg har lagt denne delen av bloggen ned. Nei, jeg har ikke det. Jeg har til og med tenkt å holde på også etter at jeg er ferdig med ”Natten drømmer om dagen”. Altså videre inn i nye romaner og tekster.

Men det er riktig som enkelte sier: Det er lenge siden sist. Og årsaken er at det har tatt litt lenger tid å komme i gang i år, pluss en del rusk og rask som ikke har noe med kontorbloggen å gjøre. Nå befinner jeg meg midtveis i vasken. Det er mer å gjøre denne gangen enn det vanligvis er. Mye blir skåret ut, og enkelte steder skal nyskrevet materiale inn. Og som jeg skrev sist: Det er tøffe tak i denne delen av prosessen. Det hender det slår gnister. Når det er sagt, vil jeg legge til at det er nå forfatteren virkelig får uttelling for en god redaktør. Nå når det svir. Hun må ikke være redd eller bøye unna, men følge sitt talent, på samme måte som jeg følger mitt. Det er bare en eneste ting som er viktig akkurat nå, og det er å løfte teksten opp til det optimale. Ta ut det fulle potensialet. En redaktør i et skjønnlitterært forlag er på mange måter en spesialarbeider. Hun er skrudd sammen på en helt spesiell måte, og leser annerledes enn alle andre. Dette lærer man som forfatter etter hvert, selv om man som tidligere sagt aldri venner seg til disse rundene. Når det gjelder kutting i manus, vil jeg gå så langt som til å si at en tekst alltid blir bedre når den blir beskåret. Uten unntak. Redaktørene er eksperter på å fjerne unødig fett og utbroderinger. Hun holder også styr på hele persongalleriet. (Det er ikke uvanlig at forfatteren ubevisst har endret på et eller flere av navnene underveis.) Når du sitter et år eller to med en tekst, skjer slike ting. Huset som er rødt på side ti, dukker plutselig opp som gult på side seksti. Alle slike detaljer og nyanser skal redaktøren holde oppsyn med. Og hvordan er det når hovedpersonen står oppi bakken og ser ned på menneskene bak et kjøkkenvindu? Hvor mange detaljer er han i stand til å oppfatte? Tatoveringen på høyre hånd? Neppe. Alt slikt, og mye, mye mer.

Slik foregår en manusvask.

Ellers har Elisabeth begynt å komme med skisser og ideer til omslag. Akkurat dette med omslag vet jeg at mange interesserer seg for, så jeg skal komme med noen linjer om den saken. Hvem er det egentlig som bestemmer? Forlag eller forfatter? Her er kortversjonen: Som regel blir vi enige. Det er heller ikke alle forfattere som legger så stor vekt på dette med omslag og skrifttyper. For meg er det litt forskjellig. Jeg blander meg ikke så mye opp i de ulike pocket-utgavene, men er ganske til stede når førsteutgaven skal lages. Da ”Opp Oridongo” skulle ha omslag, var jeg innom forlaget og tittet på fire, fem ulike fotos som design hadde funnet frem. Da var avgjørelsen tatt på et sekund. Det bildet som ble brukt passet perfekt til min tekst. Andre ganger går man flere runder. Da Trude Tjensvold laget omslag til ”Innocentia park”, var det slik. Så ble det da også et av de flottste omslagene jeg har hatt på en av mine bøker. Elling-serien tok min gode venn Arne Samuelsen seg av. Alle disse fire omslagene var originale malerier. Så altså: Det er litt forskjellige veier som fører frem til et omslag. Også her er det viktig at man følger sin egen teft, samtidig som man skal passe seg for å bli alt for egenrådig. Både de som sitter på design og de som befinner seg innenfor salg er eksperter på sine felt. De vet hva som ”går”, og hva som kan bremse en bok.

Og akkurat der er i alle fall alle enige. Vi vil ikke ha bremsen på når boken slippes til høsten.

Det er en forunderlig uke vi har bak oss. Det virker som om vi har hatt besøk av et eller annet fra en fremmed og fiendtlig galakse. Og likevel er han et menneske som oss. Han er en av flokken.

Jeg har tilbrakt hele denne første uken av rettsaken mot Anders Behring Breivik i Norge. Jeg hadde planlagt det slik. Jeg utvidet besøket for å få med meg starten på det historiske dramaet som denne rettsaken er. Jeg ville ikke ha en tysk kortversjon. Som norsk statsborger følte jeg meg forpliktet til å ta alt dette vonde og ubegripelige inn over meg – i det landet der jeg ble født og vokste opp. Jeg hadde et stort behov for det. Jeg ville forsøke å løse knuten blant mine egne.

Slik skulle det ikke gå. Som alle andre var jeg selvsagt klar over at norske myndigheter ønsket å servere en sensurert versjon av hva som faktisk utspiller seg i retten. Men resultatet var langt verre enn ventet. De flere titalls fjernsynstimer som jeg nå har bak meg, er noe av det mest absurde jeg har opplevd. Statsminister Stoltenbergs velmente ord om ”mer åpenhet, mer demokrati” er gjort sørgelig til skamme. Bildene av hutrende journalister og kommentatorer utenfor Oslo Tinghus, sørger for det. Og den statlige saksen som klipper filmen i sort når Breivik skal forklare seg. Jeg får ikke høre ham. Jeg får ikke se ham når han forklarer seg. Det jeg blir servert, er rapporter og inntrykk formidlet av en indre krets av Breivik-innvidde. Av spesielt inviterte gjester til dette groteske dramaet. Som altså forteller oss  hvor forferdelig han er, og hvor glade vi andre kan være for å kunne oppholde oss  i en slags uskyldens verden. Jeg trenger ikke slike meldinger. Jeg trenger ingen vernet sone. Jeg vil se Anders Behring Breivik mimikk, og høre hans ord. Jeg vil ha hans væremåte og blikk for å kunne legge ham bak meg. Jeg synes dette er min rett.

Mange er lei denne saken allerede før uke en. Det forstår jeg. Det forstår alle. Gjør noe annet. Les noe annet enn dette. Ta vare på dere selv!

Men vi andre? Hva har vi fått så langt? Først og fremst et glimt inn i et juridisk system som virker nesten overveldende strøkent og ordentlig. Verdig. Vi ser et aktorat og et forsvar som nærmest virker å spille på lag for å kunne håndtere denne ufattelige personen som vi her har med å gjøre. Så får vi heller tåle at omverden stiller seg undrende til at Breivik får holde på med sine gutteroms-snekrede kvasi-nazi hilsener, til Lippestad får snakket han til fornuft. Og at aktor finner det naturlig å håndhilse med barnemorderen. Slik er det nå en gang her oppe i det som en gang var uskylden.

Men Breivik tok uskylden fra oss. Han brakte oss inn i noe både gammelt og nytt. Han førte oss inn i det rommet der sjelelige gåter som Qvisling og Rinnan befinner seg. Og samtidig inn i et rom der bare Breivik og speilet hans befinner seg. Han er helt unik. Heldigvis. At rettsaken starter med to totalt forskjellige rapporter fra de sakkyndige om Breiviks tilregnelighet eller eventuelt utilregnelighet, synes for meg som en styrke etter denne første uken. Selv vi som følte oss sikre i den ene eller den andre retningen, har fått rikelig anledning til å lukte på motpartens argumenter. Det ville ikke forbause meg om de fire kan enes om en felles konklusjon når dette ti uker lange marerittet er over. At Anders Behring Breivik både er ravende gal og samtidig skremmende tilregnelig. Norsk rettspykiatri har uansett brakt seg selv frem til en skillevei i denne saken. Etter dette må det tenkes nytt. Det vet alle. Psykiatrien har ingen ting å tape på dette. Tvert imot. Og kanskje måtte vi så langt ut i sjelens villmark for å forstå det. De fire sakkyndige har ingen ting å skamme seg over. Nå vet alle hva de har hatt å bryne seg på. Det umulige.

Men også pressen har blitt brakt over i det umulige i denne saken. Og det er en umulighet der det ikke er noen grunn til å finne ro eller hvile. Bildet av journalister og ulike eksperter som kommenterer en (sensurert) løpende tekst til  venstre for bildet, er en skam som vi rett og slett ikke kan leve med. Det er et historisk feilsteg. Jeg sier ikke dette fordi jeg ønsker å fråtse i onde detaljer. Det er mange og åpenbare måter dette kunne løses på. En av dem ville være å kjøre Breivik Light på dagen. (Jeg har forstått det slik at norske barn er alene på dagtid, og derfor kan komme til å slå på tv-apparatet). Men det er vel nærliggende å kunne gå ut fra at deres foreldre har kommet fysisk til stede utpå natten, og kanskje til og med har fått smårollingene i seng ved tolvtiden? Etttiden? Halv to? Så kunne vi andre tatt virkeligheten inn over oss da.

Da det ble klart at Breiviks aktive normale fullgalskap tok til i 2006, altså da han flyttet hjem til mor, fikk jeg det uungåelige spørsmålet fra en tysk journalist: ”Er Breivik en slags Elling fra helvete?

Jeg klarte ikke å svare akkurat da. Jeg orket ikke koblingen. Det var så tett på. Rett etter at det skjedde.

Men det ble norske myndigheter som gjorde at jeg aldri noensinne kan svare på dette spørsmålet. Fortellingen om Elling fra helvete må nedtegnes av andre enn meg. De som fikk høre ham forklare seg.

Denne teksten er også publisert i VG 22.04.12

Jeg er i Oslo på en rask visitt. Våren har kommet. I botanisk hage sitter folk på benkene med lukkede øyne mot solen. I de velstelte bedene skyter saftige skudd opp av den sorte jorden. Jeg har alltid vært opptatt av den sprengkraften naturen fremviser på denne tiden av året. Selve livet som bryter frem i en nesten brutal skjønnhet.

Og mens jeg rusler rundt og lar humla suse for første gang i år, er det som om noe når meg. En slags erindring. Noe som har å gjøre med den kraften jeg fornemmer. Jeg har lært meg å lytte til slike signaler.

Jeg er på gamle jaktmarker. Jeg har bodd rett opp i gaten her. Har det noe med det å gjøre? Ja og nei, skal det vise seg. Med ett ser jeg omrisset av Munch-museet gjennom de spirende trekronene. Når var jeg der sist? Tyve år? Noe slikt.

Da har jo et og annet forandret seg. Den mest i øyenfallende endringen er sikkerhetskontrollen når man kommer inn. Det er tydeligvis helt slutt på den tiden da hvem som helst kunne spasere inn og hente seg en Munch. Nå må jeg til og med ta av meg beltet for å slippe inn i det hellige. Det synes jeg er helt greit. Det gjør ingen ting om vi tidvis kan lære av våre feil.

For øyeblikket byr museet på utstillingen ”Fornemmelse for snø”. Utmerket. Her har man satt sammen en flott krets av kunstnerens vinterbilder – både kjente, og for meg helt ukjente. Ikke så forferdelig mange, riktig nok, men likevel. Munchs brutale skjønnhet er til å ta og føle på. Etterpå går jeg for å se på de mer kjente, rettere sagt de veldig kjente, og blir stående og stusse. Hvor mange verk henger i det ene, røde rommet? Ti, tolv. Det er det hele Munch-museet har å by på denne lørdag ettermiddagen. I Oslo. I Norge. Munchs hjemland.

I museets cafe blir jeg sittende med en kopp te, og tenke kjellertanker. Leser i brosjyren for vinter/vår 2012: ”Oslo Kommune og Munch-museet eier størstedelen av Edvard Munchs samlede kunstneriske produksjon, om lag 25 000 verk, og tar ansvar for å styrke kunnskapen og interessen for Edvard Munch og hans kunstnerskap”.

Å? Er det det de gjør? I Oslo Kommune? I det jeg mentalt synker ned i de fuktige kjellerne der Edvard Munchs storslåtte arv ligger og råtner, overveldes jeg av medlidenhet med de menneskene som arbeider på museet, og som ganske sikkert gjør alt som står i deres makt for å verne skattene. Jeg er hundre prosent sikker på at de slåss med nebb og klør for saken. Men nede i kjelleren er det som sagt fuktig, og dessuten hersker her en ypperlig atmosfære av norsk likegyldighet. 25 000 arbeider, er ikke det litt i meste laget? Er det ikke til og med flere utgaver av en rekke av disse maleriene og trykkene? Jo, det er det visst, for nylig leste jeg at en utgave av Skrik nå var å beskue i London. Det var på vei over til New York, der det skulle under hammeren hos selveste Sotheby`s, for sånn rundt omkring 480 millioner kroner. Hvilket – og dette er bare en dum digresjon – er sånn omtrent det dobbelte av hva norske styresmakter kastet bort da de sørget for at et nytt Munch-museeum ikke så dagens lys i Bjørvika. Saksbehandling og slikt. Overtidsbetaling til byråkrater. Og mens kunsten går i oppløsning under jorden, går livet sin gang oppe på overflaten. Det er ikke så viktig med Munch og det han stelte i stand, men viktig er det at øst er øst og vest er vest, og ikke liker folk flest bygg med knekk på toppen heller. Alt er vel i barnehagen. Så da får heller vi som skammer oss over tingenes tilstand, få et gløtt av glede i det faktum at Munchs kunst i det minste verdsettes andre steder enn her oppe. En jevn strøm av malerier og trykk hentes opp fra Den Norske Kjeller, og sendes til Utlandet. Til voldsom begeistring for hundretusenvis av mennesker.

Det er min mening at disse skattene ikke skulle bli returnert til Norge før vi har et sted å oppbevare dem. Munchs arbeider bør nå betraktes som verdensarv, ikke som en norsk nasjonal arv. Vi evner ikke å ta oss av den.

Teksten er trykket i VG 21. April 012

Han går rundt i gatene her og skjeller og smeller. Han ser bemerkelsesverdig normal ut, men er det vi på godt norsk kaller ”spenna gæern”. Folk som går på ham for første gang blir redde. Vi som bor i denne bydelen, vet at han er fullstendig harmløs. Du får ei bøtte kjeft, det er det hele. Vel fortjent er det også, siden du er med i en konspirasjon av kosmisk karakter. Du er en slimete spion for ”de andre”. Du skulle ha vært død.

Jeg kommer til å tenke på ham nå, fordi jeg fikk meg en overhøvling av ham tidligere i dag, og fordi jeg nettopp har lest en temmelig stusselig artikkel av en tysk kollega av meg. Som har fått seg et par ørefiker på nettet etter å ha skrevet nedsettende om en gruppe som ikke vedkommer denne teksten. Nå er han skuffet over ”tonen” og ”språket” i tilbakemeldinger fra bloggere og andre.

Jeg blir alltid svært skeptisk når sånne som meg selv begynner å sutre fordi enkelte av leserne våre går i rette med oss. Vi som blir betalt for å mene noe. Og som mener noe om alt mellom himmel og jord. Jeg misliker sterkt drømmeriene om tiden før internett, da ”vanlige folk” ikke slapp til. Og de med de farlige holdningene som sitter og koker? Er det noen som tror de ble til etter at nettet kom?

Jeg har vært spaltist i snart tyve år. Og forfatter av romaner i tredve. Jeg har mottat en uendelighet med tilbakemeldinger fra leserne, og alt er lest, eller lyttet til med interesse. Jeg har fornærmet og herjet med folk og grupper, og ikke fått mer kjeft enn fortjent. Jeg er særlig svak for den velartikulerte hat-meldingen. Den gode pennen, ført i dirrende forakt for meg, og alt jeg står for. Når jeg, som sist her i VG-Magasinet tar de papirløse barna i forsvar, får jeg øyeblikkelig innsikt i fremmede menneskers forståelse av verden. Da dukker det opp høye hvite menn som kan fortelle meg at disse barna truer velferdsstatens eksistens. De kaller meg Quisling og kommunist samtidig. (Jeg bli ofte beskyldt for å ha et eller annet med Arbeiderpartiet å gjøre også, men ikke akkurat denne gangen.) Og som jeg trives med å se verden gjennom deres briller! Som det gavner meg som skjønnlitterær forfatter å virkelig leve meg inn i disse rollene! En gang, det var her i VG, hadde jeg skrevet om Gud som hunkjønn. Da fikk jeg tilsendt et stort avisbilde av meg selv, pepret med bibelsitater, og med begge øynene stukket ut med rød kulepenn. Det bildet hadde jeg på veggen over tastaturet helt til tiden løste det opp. Og ennå kan jeg se henne for meg, sittende og stikke ut øynene mine, med denne kulepennen. En romanperson på vent. Eller han som i en periode på flere år leste hver eneste spalte jeg skrev som personlige, kodede meldinger til ham selv. Dette var i brevets tid, og jeg angrer som en hund på at jeg ikke tok vare på alle de ulike tolkningene av tekstene mine, som han samvittighetsfullt sendte meg sammen med trusler av ulik karakter. For en kreativ kraft jeg var i kontakt med der! Jeg kunne skrive en helt streit sak om for eksempel det siste stuntet til Carl I Hagen, og få den ferdig tolkede utgaven tilsendt uken etter, med henvisninger til gresk mytologi, glemte språk, og komplisert mattematikk. Beviser for at jeg hatet ham, og bare ville han vondt. Var det noe rart at han truet meg? Til slutt var det ikke bare spalten min som var en kodet melding til ham, men faktisk hele avisen. Hver dag. Da ble det brått stille, så jeg går ut fra at han på det tidspunktet fikk kontakt med en eller annen med hvit frakk.

Har du lagt merke til at ordet ”drapstruet” stadig oftere er i bruk i pressen? Så fort en eller annen har sagt eller gjort noe dumt eller klanderverdig får han drapstrusler i posten. Det skal nesten ingen ting til. Nå vil jeg naturligvis ikke forsvare den typen trusler, jeg kan til og med forstå at enkelte synes slikt er ubehagelig. På en annen side: Dersom du virker som skribent i dagspressen i år etter år uten å få en eneste drapstrussel eller løfte om grisebank – ja da bør du kanskje vurdere å sette i gang med noe helt annet. Så lett som det er å fornærme nordmenn, skal du ha en temmelig slapp penn for å skjære klar. Og i motsetning til i slike land der frekke skribenter blir hentet av sikkerhetspolitiet klokken halv fire om morgenen, er det meget, meget sjelden det er fare på ferde på Knatten. Det er bare det at mange av oss har det med å ordlegge seg på denne måten. True med det ytterste. De synes det er naturlig. Alle de hat-meldingene jeg fikk nå sist, er undertegnet med fullt navn. Skikkelige gentlemen.

Det kan man tross alt ikke si om den anonyme skrullingen som går og kjefter i gaten her nede. Pussig, forresten. Der kom også han til nytte! Jeg tror ikke at jeg skal nevne det for ham.

Denne teksten var også publisert i VG lørdag 24. mars.

Når man får antatt sin første bok, er det som regel stor stas for de aller fleste. Nesten alle har arbeidet i mange år før det skjer. Sendt inn manus og fått det tilbake. Når man endelig får ja, er det satt punktum for en lang rekke skuffelser. Da jeg for første gang fikk et brev tilbake fra forlaget (og ikke mitt eget manus i retur), ble jeg så nervøs at jeg først ikke våget å åpne det. Jeg ble sittende på Toga kro i Oslo og se på konvolutten på bordet i en time. Så rev jeg den opp.

”23-Salen” var antatt.

Den lykkefølelsen som veltet opp i meg der og da, har jeg aldri opplevd maken til verken før eller senere. Jeg måtte skynde meg på jobb, og jeg gikk gjennom byen uten at føttene mine var i nærheten av fortauet.

Det er helt sant.

Men når forlagene gir grønt lys til en ny forfatter, er det en ting de ofte glemmer. Og det er å gi henne beskjed om at det ennå er langt frem. Selv ble jeg nesten på gråten da jeg hadde det første møtet med redaktøren. Der på skrivebordet hans lå manuskriptet mitt. Det han hadde skrytt av både i brevs form og på telefonen. Men når han nå begynte å bla i det, var det jeg fikk se et sant helvete med anmerkninger og strykninger. Hver eneste jævla side var pepret med hans meninger og korrigeringer. Jeg forsto at jeg ville bli nødt til å skrive hele boken om igjen. Med en finger. To hundre og søtti sider. Jeg holdt på å kaste opp.

Og det er i den fasen av en bokutgivelse jeg befinner meg nå. Rettere sagt, ganske snart. Boken er antatt, og nå er det redaktøren som sitter med manus. Ventetiden fra jeg leverte, og til jeg fikk boken antatt, har ikke vært lang. Men siden denne bloggen blir lest av en del folk som faktisk kjenner meg privat, skal jeg ikke legge skjul på at jeg har vært ekstra nervøs og hysterisk denne gangen. Jeg får være så ærlig. Man venner seg aldri til det.

Sist jeg blogget, hadde jeg altså endret og rettet opp det jeg selv fant nødvendig. Nå skal jeg om noen uker forholde meg til hva min aller første leser mener om den saken. La det være sagt: Hun kommer til å finne adskillig flere svakheter enn meg! Vi har allerede snakket sammen på telefonen, så jeg vet om en del innvendinger, men hun har ganske sikkert flere i ermet. Heldigvis har vi vært gjennom dette før en del ganger, for dette er den tøffeste delen av arbeidet. Det er i denne fasen at det oftest skjærer seg mellom forfatter og forlag. Litteraturhistorien er smekk full av både morsomme og grusomme slag som utspiller seg når forleggeren finner frem rødblyanten. Det er en stor fordel at jeg har hatt den samme redaktøren i så mange år, for her handler det veldig mye om tillit. Å våge å stole på hennes erfaring. Hun må også stole på min erfaring. Begge må være smidige, og hun må dessuten være en god psykolog. Få meg til å forstå mitt eget beste.

Å rette opp manus etter at det kommer tilbake fra forlaget, overstrødd med forslag om endringer, er altså en ganske annen lek enn den du har før du sender det fra deg. Nå handler det om å drepe darlings og slikt. Det kan ofte være ganske jævelig. Men vi har så langt alltid kommet i havn, og det gjør vi ganske sikkert denne gangen også. Hvor mye arbeid som venter meg har jeg ikke peiling på. Det kan være alt fra et par hektiske uker, til måneder.

I mellomtiden har jeg nok å henge fingrene i. I tiden etter at jeg leverte har jeg sett for meg to, kanskje tre scener som jeg vil bygge inn.

Og det var hun enig i…

Nå har jeg nettopp trykket på ”send”, og dermed sendt meg selv inn i en tilstand der en forfatter, hvor sær og nevrotisk han i utgangspunktet er, fremstår som enda mer sårbar, oppfarende og urimelig enn normalt. Den tiden som ligger mellom innlevering, og telefonen fra redaktøren er et tomhetens grenseland. Særlig når man, som meg, ikke lar noen lese så mye som en linje underveis. Redaktøren min er den aller første som møter stoffet. Hun er min beste, og ikke minst viktigste leser. Det er bare hun som kjenner skavankene mine. Bare hun og jeg som vet hva som ble kuttet og kastet i de manuskriptene som etter hvert ble forfatterskapet mitt.

Hvor lang tid tar det før den telefonen eller e-mailen kommer? Seks til åtte uker. Noe sånt. Dersom du er en grønnskolling. Det er litt andre kjøreregler for oss som har levert varen i flere tiår. Det er en forskjellsbehandling som jeg synes er helt grei. Jeg regner med å høre fra forlaget innen en uke.

Nervepirrende? Et års arbeid rett i dass? Avvist? Refusert? Slikt kan alltid skje, og det er nok av eksempler på forfattere som støtes ut i kulda. Men jeg tror nok at det ville være litt kokett av meg å hevde at jeg engster meg for et blankt avslag. Det er mer slik at jeg går og gnager på hvor mye arbeid som gjenstår. For nå er jeg lei dette stoffet, og slik kommer det til å være helt til boken kommer fra trykkeriet.

Og dit er veien dessverre lang.

Dette å skille seg av med stoffet, og så gå og vente på forlagets dom, oppleves veldig forskjellig fra forfatter til forfatter. Noen har forferdelig vanskelig for å sende manus fra seg. (Og noen klarer det ikke i det hele tatt.) Selv har jeg ikke noe problem med å skille meg av med det når jeg har foretatt en første oppretting. Det foregår på den måten at jeg først leser gjennom manus en eller to ganger, og merker endringer med rød tusj, før jeg så åpner dokumentet og forandrer teksten der. I skrivemaskinens tidsalder måtte hele manuset skrives om, hvilket for en snegle som meg, (jeg skrev med en finger) betydde to til tre måneders ikke-kreativt sekretærarbeid. Nå retter jeg opp hele manuskriptet på et par timer. Dette er for meg den eneste virkelig store (og fantastiske) forskjellen på skrivemaskin og datamaskin.

Hva gjør man så mens man går og venter? Ferie? Nei. Slikt er helt utelukket. Det er vanskelig å konsentrere seg om noe som helst annet enn den aktuelle boken akkurat nå. Man svarer sine nærmeste i hytt og pine, og mister den tråden man selv har tatt opp.

De erfarne redaktørene vet mye om denne forfattertilstanden, og gjør alt for å korte ned ventetiden. Det blir lest en god del på ubetalt overtid i denne fasen.

Det eneste som hjelper meg i denne litt ubekvemme ventetiden, er å begynne på en ny bok. Gjerne med en gang. For meg er det helt normalt å sende manuset til Oslo på ettermiddagen, for så å begynne å skrive på neste bok allerede samme kveld. Jeg mener, hva skal jeg ellers drive med? Spille tennis? Jeg har, som jeg skrev forrige gang, på dette tidspunktet opparbeidet meg en voldsom lyst på nye prosjekter. Det blir litt som å være i et forhold som du egentlig vet at du er ferdig med, og så treffer du på DEN dama!

Bare med den forskjellen, at i litteraturen må du avvikle det gamle forholdet på anstendig vis. Gå løpet helt ut med den gamle.

Goethe-instituttet feirer femti år i Norge. I den forbindelse ble det nylig arrangert Tyske dager på Litteraturhuset i Oslo. Av mange utmerkede aktiviteter, filmvisninger, musikk, opplesninger, med mer, holdt også forskningsleder Helge Jordheim et foredrag under tittelen: ”Det tyske i det norske”.

Alt dette gikk jeg glipp av, travelt opptatt som jeg jo er av mitt snart tre tiår gamle nærstudium av meg selv som norsk i det tyske. Jeg satt rett og slett hjemme i Hamburg og skrev ferdig en ny roman. På norsk.

Men foredraget til Jordheim skulle jeg gjerne ha fått med meg. Det er så sjelden noen i Norge retter blikket mot Tyskland og det tyske for tiden. I et intervju med avisen Klassekampen sier han: ”På sitt beste har Tyskland gitt oss en evne til selvrefleksjon. Ta for eksempel fenomenet ”hytte” – ideen om at optimal avslapping foregår i et lite hus i skogen eller ved sjøen, helst mutters alene. Er ikke det forferdelig rart?”

Jo, tenker jeg. Det er forferdelig rart. Særlig tatt i betraktning at tyskerne jo ikke er et hyttefolk. De har ikke hytter. Nå forstår jo alle som ikke er direkte rammet av vond vilje, hvor Jordheim vil hen, at han peker mot romantikken. Men utsagnet får meg på glid inn i refleksjoner over det norske og det tyske, sånn sett fra hyttevinduet, så å si.

Det er forresten enda en ting som er forferdelig rart med dette hytte-eksemplet til Jordheim, og det er at den romanen som jeg er i ferd med å avslutte, handler om norske hytter. Blant annet, får jeg vel legge til. Jeg er svært opptatt av hytter for tiden. Og hyttevaner.

I disse dager teller vi fem millioner nordmenn. Og hvor mange hytter har vi? En million? Det kan i hvert fall virke sånn. Over alt i vårt vidstrakte land finner vi disse tilleggsboligene, enten i klassisk utforming uten vann og kloakk, og med muselort i kjøkkenskapet – eller overdådige hotellaktige monstre, med brusebad og femten vannklosett. (Pussig at det er nettopp antall dasser de på liv og død skal prale med).

Uten å ha vitenskapelig belegg for det, våger jeg påstanden: Det finnes ikke et eneste folk i hele verden den vide som drar så til de grader på hytta som nordmennene. Ingen. Ja, faktisk er det slik at det nesten ikke er noen av planetens beboere som kan begripe hva vi har på den hytta å gjøre. De skjønner rett og slett ikke vitsen. Jeg har venner som helt uten å nøle setter seg i bilen fredag ettermiddag, og kjører førti mil for å komme på hytta. For så å returnere søndag kveld. I kø inn til Oslo. Gjort i helgen? Nei, vi var en tur på hytta. Eller motsatt. Gåavstand. Kvarter på sykkel. Sparken vinterstid. Da jeg var liten gutt i Larvik, hadde vi hytte på Lillejordet. Da kunne vi sitte og spise nytrukket hvitting på hytta, og se hjem til Prinsegata 25 på den andre siden av fjorden, der vi bodde resten av året. Eller omvendt. Stå i stuevinduet hjemme og se over på den vesle gulmalte plankebua som var Lykken og Sommeren.

Men selv om de fleste ikke forstår hva vi driver med på hytta, og kanskje til og med ler litt av oss i all sin uforstand, er det viktig å forstå at tyskerne ikke er blant disse. Tyskerne forstår veldig godt hva vi driver med, og de skulle gjerne ha drevet med akkurat det samme selv, dersom de bare hadde hatt plass. Det har de ikke. Først og fremst fordi det ikke finnes noe sted å sette opp hytter. Det er praktfulle skoger i Tyskland, men de er fredede områder der alt som er gøy er forbudt. Det nærmeste man kommer hytte her nede, er kolonihagenes uutholdelige streithet. Ofte klemt helt inn i gigantiske industriområder, der fabrikkens rørstystemer går tett over pipa. Der inne sitter vår tyske nabo på huk, mens han drømmer om en utdedo på Hardangervidda. Leser norsk krim, gjør han også, forresten. Der omslaget i ni av ti tilfeller viser en hytte på en knaus. (Denne regelen gjelder også de bøkene der handlingen i sin helhet utspiller seg i Oslo.) Og Ola? Han bryr seg katten om tyskeren og det tyske. Er seg selv nok på fjord og vidde. Det store landet i sør er vår viktigste handelspartner, men stadig færre av oss tar seg bryet med å lære språket. Derfor er det all mulig grunn til å gratulere Goethe-instituttet med femti års virke for fremme av tysk kultur i Norge. De fleste hadde gitt oss opp for lenge siden.

Denne teksten er også publisert i VG lørdag 25. februar 2012.

For to netter siden kom jeg ”gjennom”, som man sier. Gjennom hele teksten. Punktum. Hode, kropp og hale. Der sitter man, og har med et helt bokmanus å gjøre. Da vil vel mange tro at forfatteren trekker opp en kork eller to, og det kan det jo hende jeg gjorde også, men det er jo regelen snarere enn unntaket for mitt vedkommende. Hverdag. Nei, det ”å komme gjennom”, er så visst ikke å tre inn i lykkeland. Naturligvis er det en lettelse å vite at prosjektet er i havn. Men havnen er dessverre bare midlertidig; ja nærmest for en nødhavn å regne. Man må videre nesten med det samme. Et godt stykke, til og med. Man kan ennå risikere å bli borte på havet.

Det som er vanskeligst ved nettopp denne fasen, er at man på sett og vis er ferdig med selve fortellingen. Man har sagt det man vil si. (Og for mitt vedkomne vil jeg over på noe annet, den neste fortellingen som ligger og stanger i hjernen et sted.)

Mange forfattere skriver teksten om og om igjen, fire fem ganger. Slik er det ikke med meg. Det endelige resultatet befinner seg nesten aldri veldig langt unna det som står skrevet i det første utkastet. Men nettopp derfor må jeg være ekstra skjerpet akkurat nå.

Og det første som skjer, er at jeg leser hele teksten igjennom, helst i ett strekk. (Det klarer jeg ikke, jeg er en langsomleser, så det blir to netter, og det aldeles uten annet i glasset enn kildevann.) Selv om jeg har lest deler av manuskriptet flere ganger underveis, blir det en helt annen og ny opplevelse å gå gjennom hele teksten, fra anslag til siste ord. Jeg er ikke en sånn forfatter som blir brakt  ut av likevekt av en telefon, eller av at hun jeg bor sammen med stikker hodet inn på kontoret, men akkurat nå er jeg litt vanskelig å være under tak med. Ikke på noe tidspunkt er jeg så engstelig som akkurat nå. En uheldig replikk fra hovedpersonen: Å, Herregud, Ingvar! Ser du ikke? Har du blitt evneveik underveis? Dette må være noe av det svakeste… Det partiet der: Finn saksen! Man løper til bokhyllen og tar frem den forrige romanen. Blar. Leser. Så utrolig mye bedre! Eller? Bare annerledes?

Leser det hele igjennom. Gjør notater. Setter store røde utropstegn. Skriver NEI! I margen. Går til angrep på meg selv. Håner meg selv. Føler meg som en idiot.

Men heldigvis har jeg etter tredve år en viss profesjonalitet å støtte meg til. Jeg kjenner denne tilstanden ut og inn. For det første: Dette er – på godt og vondt – den boken jeg var i stand til å skrive i år. Det er dessuten den jeg skal leve av til neste år. Jeg er ikke ute på noen form for frierferd. Det er jobben min å skrive usanne fortellinger, og her er den foreløpig siste. Punktum.

Og så – etter en gjennomgang eller to, skal manuskriptet få hvile. Hvor lenge, kan være litt forskjellig. Det viktigste nå, er at man skaper et tomrom. Lar det gå et stykke tid før man gjør de rettelsene man har markert, og printer ut hele greia på ny. Dette manuset kommer til å hvile i ca to uker. Mens for eksempel ”Utsikt til paradiset” (som jeg skrev på ca et halvt år) fikk hvile i like lang tid. Seks måneder.

Med det arbeidet som gjenstår nå, vil jeg levere temmelig nøyaktig første mars. Dersom jeg da ikke får helt umulige ideer underveis. Slikt kan skje, men ikke ofte. For eksempel var ”Dronningen sover” innlevert til forlaget før jeg tok til fornuft og trakk det tilbake. Manuskriptet var da på ca 250 sider. Så skar jeg det ned til temmelig nøyaktig 70.

Men da syntes jeg det satt som en spiker i veggen også…

Første gang jeg kom i kontakt med papirløse barn, var i Hamburg på midten av nittitallet. Guttunger på tretten, fjorten som solgte dop i gaten der jeg bodde. De var satt til verden av foreldre som ikke var registrert noe sted, og vokst opp i konstant angst for staten og politiet. Utenfor skolen. Utenfor helsevesenet. De hadde ikke en sjanse, og begynte å bli gamle nok til å forstå det selv.

En slik eksistens – helt utenfor alt, er det vanskelig å forestille seg i et gjennomsiktig samfunn som det norske. Det nærmeste vi kommer er de ureturnerbare. De som har fått avslag, men som av ulike grunner ikke kan sendes noe sted. Norges nye pariakaste. Men i motsetning til gateguttene i Hamburg, vet de uønskede barna i Norge at myndighetene følger dem med falkeblikk. Og at norsk politi når som helst kan komme og hente dem. På skolen, der de får lov til å gå, slik at de hver dag skal få føle på sin egen annerledeshet. Eller på mottaket. Dag eller natt. I år etter år. Mange av disse barna er født her. De snakker norsk. Deres identitet er norsk. De barna som ikke er født her, har minner fra noen av de verste diktaturene vi kjenner til – og som våre politikere kappes om å ta avstand fra. Måten norske myndigheter behandler disse barna på, er en stor skam.

I en uttalelse fra Bispemøtet i Den norske kirke, 26. januar 2011 står det å lese: ”Vi har fått en underklasse av mennesker uten rettssikkerhet og grunnleggende rettigheter som lever midt i blant oss. Noen har bodd her i nærmere tjue år. Andre europeiske land har tatt konsekvensene av tilsvarende situasjoner i sine land, og iverksatt ulike reguleringsordninger eller amnestier for å få bukt med den uholdbare, humanitære situasjonen.” Jeg kom til å tenke på disse linjene, fordi jeg nettopp leste at den samme kirken har fått en bot på 93 000 kroner av selveste Staten. For en ting er at bispene er store i kjeften, det får man tåle. Men ikke at kirketjeneren i Hinna menighet får fortsette å stå i jobb. Han er nemlig en ureturnerbar oppvigler fra Etiopia. Også andre arbeidsgivere som har vist sin solidaritet med de aller svakeste, får nå bøter som svir. På denne måte pisker staten disse menneskene inn i svart arbeid. Dette får utspille seg under en regjering der Det Norske Arbeiderpartiet sitter med tømmene. Hva tenker dere i LO om dette?

Listen over de ”andre europeiske land” som uro-bispene sikter til, er for øvrig ganske lang, og heller pinlig for oss her oppe i pengebingen. Det viser seg faktisk at de aller fleste europeiske land har tatt til vettet når det gjelder de ureturnerbare. I Sverige lar man for eksempel nåde gå for rett, og lar 17 000 bli i 2006. Samme år lar nederlenderne 33 000 få bli. I Storbritannia behandler man 197 000 avslag på nytt, og lar 161 000 få opphold. Osv.

Men i Norge her man altså store problemer med å forholde seg til fire hundre barn. Det er nesten ikke til å tro, men bare nesten. I forbindelse med 150-årsdagen for Nansens fødsel i fjor, var det enkelte som tok til orde for at disse barna, som alle har vært i Norge i mer enn tre år, skulle bli utstyrt med Nansenpass. Men de ble raskt og effektivt ignorert. Man skal være forsiktig med å blande de døde inn sammenhenger der de levende holder dom over hverandre. På en annen side har man utvist noe såpass ynkelig som vanlig kristen nestekjærlighet tidligere, uten at samfunnet gikk opp i liminga av den grunn. I 1996 ga daværende justisminister Anne Holt amnesti for barn som satt i kirkeasyl . Elleve av femten familier fikk bli i Norge. I både 2004 og 2006 viste Stortinget storsinn, og vedtok forskrifter som ga papirløse barn med lang botid opphold. Så altså: Hva er problemet nå i 2012? Misnøyen med måten disse barna blir behandlet på, er stor i Kongeriket. Og den er økende. Jeg har fulgt dette nøye de siste månedene. Det er ingen ting som tyder på at det er snakk om et blaff på Facebook. Tvert imot er det helt klart at vi etter hvert er mange som sitter og venter på å finlese den nye stortingsmeldingen som er bebudet denne måneden. Den som bærer tittelen ”Barn på flukt”. Der bør det helst ikke stå alt for mye svada.

Denne teksten er også publisert i VG lørdag 28. januar 2012.