Den natten

Vi lander i Bremen kvart over ett. Tre og en halv time forsinket. Det sprutregner. Vanligvis stenger denne flyplassen klokken elleve. Men dette er ikke vanligvis. Dette er Flight FR 3613 Oslo Torp – Bremen. Dette er flyet fra Oslo Den Natten. Taxisjåføren kondolerer. Han vet at jeg er norsk. Så svinger vi ut på den plaskvåte asfalten. Hotell? Nei, kjør meg hjem. Til Hamburg. Så får jeg min egen seng.

Vi fyker gjennom natten. Det regner bøtter. Stor trafikk. Men det går. Det flyter. Endeløse rekker med gule og røde lys som strømmer mot oss. Langtransporten gjennom Europa. Vi hører på nattens nyheter. Mellom de tyske kommentarene lyder norsk gråt. Hvordan kan jeg høre at det er nordmenn som gråter? Jeg vet ikke. Kanskje er det så enkelt at jeg innimellom hører norske ord og vendinger, før den tyske oversetteren trår til. Ja, kanskje. Det eneste jeg vet, er at jeg nesten gråter, jeg også.

Mellom de stadige reprisene fra Norge, snakker vi sammen, sjåføren og jeg. Om det vi på dette tidspunktet vet. En voldsom smell i Oslo. Døde. Og skyting på Utøya. Døde der også. Kanskje så mange som ti. En mann arrestert. Det antas at det finnes en sammenheng mellom de to hendelsene.

Det siste får verken sjåføren eller jeg til å stemme. Å plassere, og detonere en bombe av denne størrelsen i selveste regjeringskvartalet, kan ikke være en manns verk. Her snakker vi organisasjon. Det er vi enige om. Noe annet kan vi rett og slett ikke forestille oss.

Jeg er hjemme klokken halv fire på morgenen, og går rett på nettet. Slik blir jeg sittende til jeg sovner i stolen utpå formiddagen. Da har de døde på Utøya kommet opp i åtti.

Og når jeg våkner ruller virkelighetens mareritt bare videre og videre.

Jeg har vært profesjonell skribent i tredve år. Jeg er ikke vant til å ha problemer med å ordlegge meg. Men jeg har det nå, merker jeg. Som romanforfatter og spaltist er jeg flink til å luke ut alt som kan smake av klisjeer og svulstige vendinger. Nå er det nettopp slike språklige uttrykk som møter meg hvor jeg snur og vender meg. Og som melder seg i min egen hjerne når jeg forsøker å forholde meg til det som har skjedd. Det finnes øyeblikk og hendelser der klisjeene opphører å være klisjeer, og hvor de store ordene finner sin plass.

Der er vi nå. Og vi behøver sannelig ikke å skamme oss over vår egen klossethet, enten vi nå er skribenter, politikere, snekkere eller kontoransatte. Det som har skjedd med oss alle befinner seg egentlig et stykke bortenfor språket.

Vi som har vokst opp etter den annen verdenskrig, måtte lære oss betydningen av ”våre falne”. De drepte fra 22.7 er også våre falne. Jeg vil insistere på å omtale dem som det. Som våre falne. De fleste av dem ganske unge. På spranget inn i livet. Deltakere på en sommerleir der man lærer seg spillereglene i et fritt og åpent samfunn. Som demokratiets representanter for den fremtiden de selv altså ikke skulle få.

Det er noe ondt, og dypt foruroligende som utspiller seg i Norge denne sommerdagen. Vi som er tilbake skylder de døde å håndtere situasjonen med verdighet. Det vil blant annet si at vi må holde oss til de spillereglene vi selv har satt opp. Og til de verdiene som det denne gangen kostet nesten hundre nordmenn livet å forsvare. Massemorderen skal stilles for retten og få sin dom. Det er slik vi gjør det i det landet han forakter.

Det er nå så. Jeg har ikke noe problem med at han får en fengselsdom, og ikke må bøte med livet. Men vi skal alle prøves meget hardt i vår tro på det åpne samfunn denne gangen. I det samfunnet han selv drømmer om, ville han allerede for lengst ha vært brakt til taushet. Men i vårt må vi høre på ham. I den strømmen av hat-ytringer som nå venter oss, både fra ham, og fra likesinnede på nettet, må vi andre stå sammen. Foran høstens valg virker trange partigrenser med ett meningsløse. Vi har plutselig fått et helt annet valg å forholde oss til. Vi må velge hverandre denne gangen, og la absolutt alt som kan virke splittende ligge. Nei. Jeg har ikke sluttet å interessere meg for partipolitikk. Men alt til sin tid. Først dette. Denne feighetens apostel er ingens representant. Han er knapt sin egen herre.

 

Publisert i VG, lørdag 30. juli 2011.

Ingvar Ambjørnsen
Forfatter.
1 kommentar
  1. Cathrine:

    Hei Ingvar! Jeg er også bosatt på kontinentet, og fom ettermiddagen 22/7 har jeg sittet mer eller mindre en uke klistret foran skjermen og fulgt nett-tv (en takk til nrk at de lot oss få følge med direkte i dette tilfelle!). Og som deg (?) har jeg allergi mot svulstige klisjeer..
    Men jeg må si at noe som virkelig har overrasket meg, etter de første sjokkerende dagene, har vært den nydelige spontane demonstrasjonen fra folk FOR kjærlighet og samhold og MOT vold; deilig å se at dette faktisk skjer!, istedenfor hatefulle oppfordringer til vold som kunne vært vel så «naturlig» utfra et hevnmotiv.
    Og sånn sett så har nok mange som har flørtet med «nettfascisme» siste årene fått en skammelig vekker, tror jeg.
    OSLOVE

    1. august 2011 kl 15:41

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *