Søndag den 29. oktober anmelder jeg den nye boken til Stein Morten Lier i VG. Jeg slakter den. Gir den terningkast 1. Jeg skriver: Finnes det overhode ingen grense for hva slags vrøvl norske forlag kan finne på å utgi, bare etiketten ”krim og spenning” kan hentes frem?
Det blir et middels lurveleven. Jeg har vært slem gutt. Har jeg et personlig hat-forhold til denne forfatteren? Finner jeg glede i å rakke ned på en kollega på denne måten?
Slikt tøys.
Stein Morten Lier er proff. Han gjør det han skal i en sånn situasjon. Han holder tett, og lar seg ikke lokke ut i noe som helst. På Aschehoug er man også proffe, og gjør det de skal gjøre. Forsvare forfatteren sin. De mener dessuten at jeg slakter en bok uten å gi noen begrunnelse. Men min begrunnelse står å lese i anmeldelsen, og går ut på at selve storyen brekker ryggen når Lier oppretter en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad, der han lar en slags norsk Doktor Mengele eksperimentere med norske borgere. Med våre Afghanistan-vetteraner. Norge. Nåtid. Og på følgebrevet fra forlaget, står det å lese: ”Nervepirrende om den ukjente baksiden av krigføringen i Afghanistan”.
Å? Er det den påståtte konsentrasjonsleiren som representerer ”Den ukjente baksiden”? Eller en sinnssyk psykiater som omdanner soldater til maskiner nede i Østfold?
Hvorfor skal det være så vanskelig å si det som det er. At når man trekker slikt inn i en tekst som man påstår har noe med virkeligheten å gjøre, ja så er det rett og slett tull. Som leser blir jeg sint når en forfatter behandler meg på denne måten. Jeg blir flau og pinlig berørt.
Denne gangen handler det om Lier og Aschehoug. Men de aller fleste norske forlag gir ut krim som befinner seg helt nede på bunnen, eller tett ved. I en annen av høstens norske kriminalromaner sender forfatteren en vanlig norsk politietterforsker på skarp oppdrag i Uganda, der hun sammen med en engelsk leiesoldat likviderer to personer. Alt avklart med norske styresmakter. Som også sender norske elitesoldater inn i Kampala i den mildt sagt friske innspurten. Det ville være gledelig om man rundt om på forlagene og blant leserne tok nettopp den diskusjonen jeg legger opp til når jeg spør om det ikke finnes en grense for dumhet og usannsynlighet innenfor krim og spenning. Ok. På Aschehoug synes man det er greit med konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad. Men hva hvis jeg skrev en kriminalroman fra dagens Oslo, der jeg lot morderen være en bitte liten grønn mann fra baksiden av Mars? Hadde det vært å gå over streken, eller hadde det også vært greit? Hva synes krimforfatterne selv? Jeg sitter og leser krim for VG hele året. Det er nesten ingen ting som virkelig er bra. Og de som holder mål, har et haleheng av apekatter etter seg. Hvorfor er det slik? Hvorfor kan ikke forlagene holde ferske krimforfattere litt i ørene før de slipper dem løs i bokhandlerene?
Min påstand: Fordi de er livredde for at denne ganske svake forfatteren skal skvette over til konkurrenten. For så å legge av seg unotene etter et par år, og vise seg å være den nye Kongen eller den nye Dronningen. Politikken er klar over hele linja. Spa på med middels. Mer middels! Så ser vi om noe av det blir til gull.
Er dette noe vi kan snakke om? Eller er alt det samme bare innkjøpsordningen ruller og går, og spenna klinger i kassa?
For meg handler dette om å ta spenningslitteraturen på alvor.
1. november 2011 at 10:46
Jeg var en av dem som reagerte negativt på anmeldelsen din, noe jeg gjorde fordi du, en ordets mann med forstand, senket deg til enkel synsing. Det var skuffende. Man bør forvente mer av anmeldere, og jeg er sikker på at du, om du orker, kan finne bedre eksempler på hvorfor Liers bok i følge deg er vrøvl, uansett om mange, veldig mange, lesere vil ha akkurat den typen formellitteratur, med krimhatt på.
1. november 2011 at 11:08
Interessant innlegg. Nå har jeg hverken lest boka eller anmeldelsen din, men i dette innlegget tar du opp ting jeg har tenkt på mye i de siste par årene; altså som et problem innen krimsjangeren generelt, ikke bare norsk krim. Og som en tedens innen både tv-krimen og litteraturen.
Jeg synes generelt at historiene blir for drøye. For ekstreme i forsøket på å få oppmerksomhet kanskje? For mye vold og blod og utrolige konspirasjoner. Jeg klarer da ikke helt å tro bøkene.
1. november 2011 at 11:39
Jeg har ikke lest den aktuelle boka, men det er et viktig poeng her: «Eller er alt det samme bare innkjøpsordningen ruller og går, og spenna klinger i kassa?» skriver Ambjørnsen. Og poenget er: Innkjøpsordningen er helt avgjørende for den GODE norske litteraturen. Derfor krever den også disiplin fra forlagene. Og at nullingsinstansen gjør jobben sin. Hvis den (mis)brukes på dårlig litteratur blir det umulig å argumentere for innkjøpsordningen politisk. Og da har den dårlige litteraturen gjort adskillig større skade enn å frustrere leseren en stund.
1. november 2011 at 18:01
Misbruket er for lengst en del av systemet.
Ordningen krever minimalt med disiplin – siden forfatterne allierer seg med forlagene om å kreve lett adgang til publisering. Mari Toft har tatt seg bryet med å analysere en bokhøst – og resultatet var begredelig.
Men hvorfor ikke? Staten betaler.
Jeg føyer til: fagbøkene har i snitt høyere kvalitet, siden de konkurrerer om plass. Men det betyr ikke at det er noen etterspørsel å snakke om. Produksjonen øker – men lesing og læring følger ikke med.
Dette kan studeres empirisk – men hvem er nå interessert i det?
1. november 2011 at 14:48
Det er sjelden man tar frem eneren på terningen, heldigvis. Når en kollega som du er så streng mot en etablert forfatter, blir jeg nysjerrig! Og så skjelver jeg litt i buksene, fordi jeg snart kaster min egen lille bokbaby til ulvene…
1. november 2011 at 17:35
Utifra formuleringene både i den opprinnelige anmeldelsen og her virker det egentlig som om hovedinnvendingen mot boken er at den har science fiction-elementer? Eller er poenget at det er _dårlig_ science fiction?
1. november 2011 at 20:30
Viktig innlegg! Og jeg skulle ønske at en samlet bokbransje også kunne ta en vurdering av om det er nødvendig å utgi hundrevis av krimbøker hvert år (inkl de oversatte). Vel er krimleserne mange, og med ulike preferanser, men salgssnittet av en vanlig utgivelse har sunket voldsomt, og det forteller meg at markedet er overmettet av denne sjangeren. Nei, vi trenger ikke mer middels krimlitteratur, men vi trenger veiledning av gode anmeldere. Jeg synes dere skulle bli enda tydeligere i vurderingene, ikke vær redd for en ener eller toer hvis dere synes at plotet og stilen ikke holder mål.
1. november 2011 at 23:02
Dette likte jeg , at Ambjørnsen fulgte opp kritikk på kritikken:
Selvfølgelig har han et godt poeng -masse utgitt krim er rævva, flyter kun på en hypa bølge av terningkast, som snyter leseren,
i den forstand at når man lukker boken lurer på enten- !) var dette alt ? 2) var det verdt prisen på boken?? 3) Hvorfor i all verden har denne litteraturen fått terningkast 5/6???? osv.
Så, bra jobbet, Ingvar! Fortsett med å kalle en spade for en spade, det hjelper
1. november 2011 at 23:15
Eg er enig med Ken Hansen her. Eg har større forventningar til ein anmeldar enn det du presterte her.
Etter ditt sure oppstøt ifht denne boka så kjem eg til å lese den.
BTW: eg er blitt metta av sure gamle gubbar
27. februar 2012 at 11:31
Poenget som Ambjørnsen prøver å få frem her, er at han som leser føler at forfatter og forlag forventer at han leser helt ukritisk. Det å dikte er jo én ting, men som han selv skriver her; hvor går grensen?
Jeg har ikke lest boka, men det virker som forfatteren har vært litt slapp eller uinspirert når han legger inn en konsentrasjonsleir i Norge.
Hvis man har sett en del film, så kjenner man jo til følelsen man får når en film som er god eller glitrende plutselig reduseres til en middelmådighet i løpet av de siste to minuttene. Man føler at man som publikum ikke blir tatt på alvor, og at manusforfatter eller regissør forventer at alt skal slukes, uansett hvor dumt eller platt historien er. Hvis en vending i en bok eller film er dårlig gjennomført, så faller alt sammen. Og da tenker jeg at en anmelder ikke trenger bruke tid på å utdype den øvrike teksten eller scenene.
3. november 2011 at 01:31
Jeg synes, dessverre, ikke at anmeldelsen holder mål. Du ble rett og slett så forarget over at Lier dristet seg til å dikte opp en konsentrasjonsleir utenfor Fredrikstad, der det ble gjort suspekte forsøk på veteraner fra Afganistan, at du rett og slett forkastet hele boken. Dette er, mildt sagt, for tynt grunnlag for å totalslakte boken. Det finnes da en rekke bøker som har vel så usannsynlige historier, men som like fullt er utmerkede bøker.
Jeg er helt enig i at det blir utgitt for mange krimbøker av for dårlig kvalitet. Men det er like fullt en annen diskusjon, det gir deg ikke rett til å forkaste denne boken på det grunnlaget du har oppgitt. Om du las boken kun for din egen del, så var det helt greit at du ikke gadd lese videre dersom du syntes plottet ble for dumt. Men skal du først være anmelder så må du jaggu gjøre jobben også, da har du ikke lov til forkaste boken fullstendig på et slikt grunnlag.
Jeg synes også du kommer med en meget ufin nedrakking av Liers kvaliteter som forfatter. Du følte vel at du måtte putte på det, for å rettferdiggjøre din anmeldelse. Men anmeldelsen blir ikkke bedre begrunnet av den grunn. Slik sparking nedover er meget lite sjarmerende, og jeg blir bedrøvet av å se at en mann som deg går til et slikt skritt.
5. november 2011 at 10:13
«Lurvelevenet» kunne vært unngått, om du kun anmelder utenlandsk krim. Jeg har aldri vært så begeistret for at norske forfattere anmelder sine kolleger i avisene.
9. november 2011 at 21:50
Ambjørnsen spør om det ikke er grenser for hvor usannsynlig en historie kan være før det blir for dumt. Svaret på dette kan muligens virke åpenbart, men allikevel mener jeg at man ikke kan si at de litterære kvalitetene øker eller synker probosjonalt med sansynligheten i historien.
Det som imidlertid er ganske åpenbart er at desto vildere og mer usannsynlig historien man skriver er, desto større krav må man stille til teksten og historieformidlingen. Man kan kanskje si at å lese en skjønnlitterær bok er som å gå i sirkus. Desto mer høytflyvende, desto større krav til kvalitet.
Det finnes mange gode, ja til og med klassiske, bøker som savner rot i troverdigheten. Bare for å nevne noen i farten, så skrev for eksempel Jules Vere «En reise til Jordens indre» etter at det var etablert at en slik reise ikke var mulig. Når lesere allikevel kjøper denne fullstendig virkelighetsfjerne historien, er det fordi forfatteren evner å fortelle den med overbevisning og sjarm.
Om det ville være greit at Ambjørnsens fiktive morder var en grønn mann fra Mars, vil for meg også være et spørsmål om litterære ferdigheter. Svaret må bli at, ja, i så tilfelle skal du skrive jævlig bra.
Om en konsentrasjonsleir i Østfold er for dumt til å passe i en samtidskrim, er vanskelig å si ja, eller nei til. Det avgjørende for meg er om forfatteren har formidlet denne kuriositeten på en måte som leseren kjøper. Når jeg leser Ambjørnsens kritikk, kan det synes som om svaret er nei.