Nytt fra kontoret (4)

Sist avsluttet jeg med å snakke om forstyrrende impulser, og lovet å komme med noen tanker omkring hva man kan gjøre med slike. Jeg tror også at jeg påsto at jeg ikke stikker av fra en romantekst, i hvert fall ga jeg inntrykk av å ha en temmelig høy arbeidsmoral. Hvilket jo ikke er helt sant. Jeg lar meg friste av både det ene og det andre, det kan til og med være snakk om et skikkelige sidesprang. Det kommer litt an på når fristelsene dukker opp. Nå er jeg gjennom første utkast av den nye romanen i løpet av et par uker, og da føler jeg meg såpass trygg på det hele at jeg godt kan tillate meg å være litt utro.

I dette tilfellet med en gammel flamme. En ide som har blusset opp med jevne mellomrom, men som ikke har kunnet finne sin form før nå, av en såpass konkret grunn at den er knyttet til årets kalender. Med en gang det ble år 2012 i virkelighetens verden, kunne denne teksten settes i gang. Så det må jeg innrømme at jeg gjorde. Et puslespillarbeide og en helt annen måte å skrive roman på. Veldig gøy, og slett ikke bortkastet heller, fordi den pent føyer seg inn i den kretsen med bøker som jeg antydet sist. Bøker som har et innbyrdes forhold til hverandre. Hvor hovedpersoner og bipersoner vil møtes, eller kanskje passere hverandre uten et ord. Til min store glede har jeg også funnet ut at jeg nesten helt sikkert kan bruke en god del av den romanen som jeg måtte oppgi sist vinter. Det ser ut til at jeg startet den opp på et feil tidspunkt. Nå, når ”Natten drømmer om dagen” snart er ferdig, ser jeg  linjene mellom disse to tekstene klarere. Dette høres sikkert veldig rotete ut, men det er ikke noe mer mystisk enn at en idé må være tilstrekkelig moden før man går løs på den.

Og apropos det. Min hovedperson denne gangen bærer det svenske navnet Sune. Da jeg begynte å skrive denne boken, hadde jeg helt glemt at jeg hadde skrevet om en Sune tidligere, sannsynligvis så lenge siden som midt på nittitallet. En lang fortelling, eller en kort roman som jeg aldri kom i havn med. Men så dukker altså Sune opp igjen, til og med i et nokså identisk miljø som den gang. Er det ikke underlig? Jeg husket ham ikke igjen før jeg var halvveis. Om han er den samme. Ja, og nei. Altså som jeg selv. Nittitallsutgavene av oss er borte. Men det var oss. Vi var der. Det at det er slik, er også grunnen til at det ofte viser seg umulig å ta opp halvskrevne romaner. Denne gamle fortellingen om Sune vil etter all sannsynlighet aldri bli skrevet ferdig. Fordi han som skrev den ikke lenger eksisterer. Men Sune kommer altså tilbake til meg. Hva er det med det navnet? Jeg har aldri kjent noen som heter Sune.

Hva så med andre ideer som kommer og går i løpet av den tiden det tar å skrive en roman? Jeg sa sist at man av og til kan gjøre dem til sine venner. Ja. Og de kan man jo la være i fred av og til, ikke sant? De beste vennene er jo i grunnen de du vet er der ute. Jeg tar nesten aldri notater av noe slag. Som regel lar jeg ideene fare, i trygg forvissning om at de vil dukke opp igjen dersom det er noe hold i dem.

Siden sist har jeg også hatt gleden av å forsøke å forklare svenskstudentene på universitetet i Luneburg hvordan det ser ut inne i hodet på en forfatter. Jeg tror nok at de hadde forventet litt mer struktur, skjønt latteren deres var av det vennlige slaget.