Treningsgalskap til begjær

Jeg kommer aldri til å massere brokkoli for å bli enda sunnere eller slutte jobben for å trene mer. Jeg er heller ikke motivert for styrkeøkter klokken 5 om morgenen tre ganger i uken. Men jeg tar meg ofte i å ønske at jeg var litt mer som disse treningsbesatte med jernvilje og selvdisiplin hinsides det jeg kan stable på beina. Jeg kjenner at jeg rett og slett er misunnelig på dem og hva de får til innimellom lederjobber, fembarnsfamilielivet, gourmetkokkeleringen, ferieturene til Provence, Birkebeinerrennene og sykkelrittene i Alpene. Til sammenligning er jeg sannsynligvis helt uten ryggrad. Jeg får til maks tre-fire økter i uken: løping, intervaller, styrke og basketball –  og hvis en planlagt treningsøkt utgår på grunn av kjøring av barn til riding eller basketball, blir jeg innerst inne lykkelig fordi jeg slipper å trene! Jeg later som det er dumt, men jeg jubler altså innvendig. Hallo, hva er galt med meg? Jeg koser meg til og med med pizza fra tid til annen selv om jeg sverger til lavkarbo – og jeg lar meg uanfektet friste av iskald hvitvin til rekene (men loffen spiser jeg ikke). 

Noen ganger tenker jeg at et snev av galskap hadde gjort susen for meg. Da kunne jeg virkelig ha vært i toppform! Jeg hadde vært oppe i otta og løpt til jobben, spist proteinpulver med sølvskje og planlagt feriene rundt maratonløpene. Men, neida, jeg er liksom så altfor normal. Likevel er jeg selvsagt mottakelig for inspirasjon og spark bak. Og jeg lot meg overtale til å bli med i et løp – for første gang i mitt liv. (På bildet ser dere meg like blid etter 10 km med 5 km igjen.) Jeg tenker at jeg ble med på løpet fordi jeg blir inspirert av en bok jeg er redaktør på for tiden – en utrolig  bra og velskrevet bok om treningsbesettelse. Den utkommer over nyttår, så bare gled dere. Forfatteren er hekta, og jeg kjenner at jeg vil bli litt som ham! Det handler om å sette seg mål, om mestring, personlige resulater og treningsopplegg. Jeg jobber også med en bok om det aller siste innen løpetrening for tiden og ser hvor mye jeg har å lære på den fronten og hvor spennende det er!  Det er ikke bare å slenge på seg de slitne joggeskoene og labbe rundt idrettsbanen mens barna har fotballtrening lenger. Det er virkelig helt out. Innen løpetrening er det absolutt muligheter for utvikling for meg, og det gjelder mange andre også, tror jeg. Den ultimate løpeguiden utkommer også rett over nyttår – i tide for at neste års løpesesong skal bli bedre enn noen gang!

I mellomtiden gjelder det å glede seg over den treningen man faktisk får til i hverdagen – og nyte hvert eneste sunne blåbær man får stappet i seg. Og vite at man aldri, aldri skal massere brokkoli.