«Ja, nå har svigerinnen min også begynt på denne lavkarbodietten.» «Ja, huff, hva er det folk tenker på?» «Alt det fettet, se for deg hvordan det hoper seg opp på innsiden av blodårene. Hun kan jo ikke være riktig klok.» Omtrent slik konkluderer folk i nærmest hissige ordelag i butikker og på gatehjørner nå om dagen. Eller på nettet, i aviser, på TV og i radio. Debatten har rast lenge – og jeg forbauses igjen og igjen av hvordan helt vanlige folk velger å hisse seg opp når det gjelder lavkarbo – et kosthold med færre karbohydrater og mer fett – og det i en grad som ikke på noen måte står i forhold til temaet. Hadde det handlet om engasjement mot klasebombing eller miljøforurensing hadde jeg hatt forståelse, men lavkarbo!
Hvordan er det egentlig mulig å reagerer så negativt på at noen er blitt kvitt overflødige kilo, høyt blodtrykk eller diabetes uten reseptbelagte medisiner, fem om dagen og myndighetenes foreskrevne 30 minutters fysiske aktivitet? Er det ikke nærmest ufint? Jeg mistenker at selve ordet fett kan være et stikkord her. Når vi tenker fett, så tenker vi umiddelbart feite folk – tjukkaser uten tiltak og selvdisiplin. Og vi vil ikke under noen omstendigheter identifisere oss med dette fettet og tenker i hvert fall ikke næring, energi og helse. Hvis ikke fett er stikkordet, så er det kanskje det såkalte ekstreme vi får aversjon mot? «Det er det ekstreme ved dietten jeg ikke liker,» går igjen i debatten. Hvorfor er ekstrem plutselig noe negativt? At lavkarbo ikke er ekstrem i de fleste tilfeller eller at det ekstreme i andre sammenhenger er noe vi beundrer, blir tydeligvis helt irrelevant her. Hva er for eksempel ikke en toppidrettsutøver hvis ikke nettopp ekstrem? Så er vi kanskje tilbake til vår programmerte aversjon mot alt som har med fett å gjøre – enten det er på egen kropp, på andres kropp eller i maten.
Det kryr av selvutnevnte hverdagseksperter og allvitere når det handler om lavkarbo. Både innenfor lavkarboleiren og utenfor. Lavkarbotilhengerne deler villig vekk av sine gode erfaringer og anbefaler alle å forsøke lavkarbo. Blant lavkarbomotstanderne gremmer samtidig friskusene seg – de som ikke sliter med helsen og som sverger til poteter og en løpetur etter jobben hver dag for å holde seg i form. Eller de som driver treningsbusiness, er PTer eller selger slankekonsepter som ikke er basert på lavkarbo. De som nærmest uttrykker forakt for dem som har lykkes med forbedret helse og smalere midje etter å ha lagt om fra tradisjonell norsk kost til lavkarbo og mer fett. Hadde det vært korn- eller potetbøndene som hadde glefset mot lavkarbo, kunne jeg hatt en viss forståelse. Det samme gjelder for kvalifiserte motstandere innenfor fagfeltet hvor det er grunnleggende motsetninger basert på tolkninger av forskjellig studiegrunnlag. Men generelt kler det faktisk ikke noen å ikke glede seg over at medmennesker er kvitt plager og føler seg friskere enn noen gang. Det er tross alt ikke noe hokus pokus eller lyssky medisin lavkarbotilhengerne forholder seg til. Det handler om dr. meder, oppegående folk innenfor legevitenskapen, forskningsresultater, pasienthistorier og studier.
Jeg er fullt klar over at mange av oss ikke unner hverandre rikdom og suksess her i livet – det er velkjent – men at vi ikke unner hverandre – i hvert fall litt – bedre helse, sliter jeg med å forstå. Og jeg syns det er ubehagelig at vi ikke hører selv hvordan det skurrer. Er det bare pinlig ubetenksomhet som ligger bak? Eller sitter vi fast i det oppgåtte sporet? Må det skiturer, topplue og brødskiver til for at bedre helse skal bli godtatt som ekte vare? Hvis tradisjonell karbokost funker for friskusene der ute – supert – fortsett med den – men vi må ikke være smålige i forhold til dem som finner løsningen med lavkarbo. Det er faktisk grunn til å glede seg når noen opplever bedre helse. Kanskje er tiden inne for å finne noe annet å hisse seg opp over? Røykerne på fortauet – hvis man trenger noe nært og helserelatert, eller nevnte klasebombing.
21. oktober 2011 at 09:06
Mnja. Eg må seie at eg er litt usamd med deg i dette. Eg opplever ikkje at folk er opprørte rundt lavkarbo fordi de ikkje unnar folk suksess. Snarare tvert i mot. Eg møter mange som er overtydd over at dette ikkje er ein diett som er god for helsa i lang tid.
Somme er også opptatt av miljøsida i denne kostholdsdebatten. Lavkarbo, sett i samanlikning med til dømes vegetarkost, er ein lite bærekraftig diett. Jorda vår har ikkje høve til å produsera egg og bacon til alle. Sjølv syns eg at mange element i denne debatten vitnar om egoisme, og kanskje noko latskap.
Du skriv : «Det kryr av selvutnevnte hverdagseksperter og allvitere når det handler om lavkarbo. Både innenfor lavkarboleiren og utenfor.»
Og det trur eg og er noko av årsaka til at folk reagerer. De færraste likar at folk kjem å kritiserar det som dei kjenner som sanninga, eller rakkar ned på kvardagslivet deira : skiver til lunsj og poteter til middag. Det at lavkarbofantastane er så sta og bestemte på at deira måte fungerar, gjer gjerne at debattmotstandarane må vere det same for å i det heile tatt bli høyrd.
Sjølv er eg eg noko lei debatten og kranglinga rundt kva folk skal ete. Eg meiner folk i stor grad har eit val sjølv, samstundes som folk gjerne må drive folkeopplysning i form av blogging, forskning og bokutgivelser. Men per 2011 er faktisk ei god helse, både fysisk og psykisk, noko ein faktisk må jobbe for.
21. oktober 2011 at 10:05
Du skriver: «Hadde det handlet om engasjement mot klasebombing eller miljøforurensing hadde jeg hatt forståelse, men lavkarbo!»
Lavkarbo handler i aller høyeste grad om miljøforurensning, all den stund lavkarbotilhengerne forkaster lite ressurskrevende planter (bl.a. rotfrukter og korn) til fordel for animalsk fett. Lavkarbokosthold fungerer med andre ord greit for en liten, privilegert del av verdens befolkning, men det er (i likhet med mangt vi driver med her i det rike nordvest) altfor ressurskrevende til at alle kan delta. Yngve Ekern kalte forleden lavkarbo for «kostholdets svar på SUV-er», det er ganske treffende.
I tillegg: Amfetamin fungerte fint i slankepiller på sekstitallet, men følgene på lang sikt var ikke særlig sunne. Jeg ønsker meg en skikkelig, forskningsbasert, balansert og langsiktig undersøkelse av hva lavkarbokostholdet gjør med folks generelle helse.
21. oktober 2011 at 11:47
Jeg ser at lavkarbo og miljøhensyn er en del av bildet. Men sannsynligheten for at en hel verden skal gå over til lavkarbo er nok like liten som at en hel verden skal følge våre andre vaner, mange av dem uheldige for miljøet. Et vegetarkosthold for alle ville også vært miljømessig utfordrende, vil jeg tro. Den totale miljøbelastningen den enkelte av oss påfører verden rundt oss, må den enkelte vurdere selv, ikke bare når det gjelder kosthold.
Fettfokuset fortsetter i debatten, ser jeg, men husk, lavkarbokostholdet handler om så mye mer enn egg og bacon. Det går også i brokkoli og blomkål, tomater, salater, – en fantastisk mengde med andre gode grønnsakprodukter – og nøtter og frø.
Lavkarbo er basert på forskning, men som på andre felter innen vitenskapen er det ulik tolkning og vektlegging av resultater som fører til uenighet.
Ang kommentaren om amfetamin fra 60-tallet: Å sammenligne et kosthold med større innslag av proteiner og fett med narkotiske midler blir litt søkt.
21. oktober 2011 at 12:12
Av ren nysgjerrighet: Hvordan i all verden skulle det kunne bli miljømessig utfordrende at alle spiste vegetarmat? Det ville jo bety et ledd mindre i matproduksjonen (som alle vet, går kalorier til spille ved kjøttproduksjon).
21. oktober 2011 at 21:35
Når det kommer til om lavkarbo er miljøforurensende eller ikke, kan dette innlegget vært nyttig:
http://espenrostrup.com/2011/10/03/lavkarbo-og-miljo/
25. oktober 2011 at 13:55
Hei, hvor kommer denne myten at lavkarbo folk bare spiser kjøtt? Vi spiser masse fisk,skalldyr, skjell, egg, grønnsaker, bær, noe frukt, og melkeprodukter. Vi spiser fettet i tillegg til proteiner, noe vi er genetisk laget for å spise. – men overhodet ikke mest fett fra kjøtt, vi spiser nemlig mest fett fra: avokado,nøtter, frø, kokosolje, oliven, fete fisker,melkeprodukter. Hadde det vært meningen at vi mennesker skulle være vegeterianere så hadde vi måttet hatt en like stor mage som en gorilla for å fordøye alt det grønne vi måtte ha spist for å få nok proteiner! Husker dere den 15 årige steinaldermannen som ble funnet i Norge. Han spiste: fugler, fisk, skjell, kjøtt og det som vokste rundt han i de deler av året hvor det var modne bær, frukt og nøtter. Den maten steinaldermannen spiste er den maten vi bør spise også. Det vi derimot burde gjøre opprør mot er den elendige behandlingen av maten (dyret/fisken) vi har i dette landet ( hva slags for får oppdrettsfiskene våre, kyllingene, kua, osv,) og hvorfor finner vi oss i elendig matvareutvalg i butikkene våre, mangelen på gode slaktere landet rundt osv.osv. Der skulle vi ha gjort opprør – også!