Merkedag: 19. november

Den 19. november 1915 ble Joe Hill henrettet i Salt Lake City i staten Utah. Han var dømt for medvirkning til mord, men mye tyder på at dommen var en hevnaksjon og en kjærkommen mulighet til å få en farlig person til å tie. Svenske Joe Hill, eller Joel Emmanuel Hägglund (også kjent som Joseph Hillström), var fagforeningsaktivist og arbeidersanger. Han ble sett på som en oppvigler av bedriftseiere og lokale myndigheter, men som han selv skriver der han sitter på dødscellen: «På tross av alle de fryktelige bildene og alle de fæle historiene skrevet om meg har jeg bare blitt arrestert en gang i mitt liv og det var i San Pedro, California. På den tiden havnearbeiderne var i streik var jeg sekretær i streikekomiteen og jeg antar jeg var litt for aktiv for politisjefen i den byen så han arresterte meg og ga meg tretti dager i byfengselet for løsgjengeri og det er altså hele min ‘kriminelle løpebane’.»
      Fagforeninger over hele USA protesterte på dommen og USAs president Wilson henvendte seg flere ganger til Utahs guvernør for å få omgjort dødsdommen, men ingen ting hjalp. William Spry sto på sitt, Joe Hill ble skutt ved morgengry og ble «The Man who Never died». I bisettelsen uken etter kom det mer enn 30 000 personer for å hylle arbeiderdikteren og aktivisten. Dagen før han ble henrettet, skrev han sin siste vilje samtidig som han sendte et telegram til en kamerat i IWW (Industrial Workers of the World) som lød «Don’t waste time mourning, organize!». Senere ble dette til IWWs slagord – «Ikke sørg, organiser». Fortsatt lever Joe Hill, både gjennom egne sanger og i bøker som stadig utgis om hendelsene rundt pågripelsen og rettssaken, og ikke minst i denne perlen av en sang fremført av Paul Robeson, sønn av en frigitt slave:
I dreamed I saw Joe Hill last night

Første gang jeg hørte Paul Robeson synge denne sangen, ble noen dører åpnet for meg, akkurat som da jeg første gang leste Innbyggertall 1280 av Jim Thompson. En litt merkelig kopling, men med familie som emigrerte til USA, og en radikal morfar ble denne og flere av Jim Thompsons bøker en vekker for meg. Han beskriver de tilstandene Joe Hill kjempet imot, ondskap, frykt og desperat maktarroganse i en fryktelig blanding, alt for vinne selv og skyve de svakeste foran seg.
Jeg beundrer Joe Hills mot, hans formuleringsevne, hans evne til å mobilisere og hans kraft til å holde fanen høyt til siste slutt. Hans siste vilje lyder:

My will is easy to decide,
For there is nothing to divide.
My kin don’t need to fuss and moan –
“Moss does not cling to a rolling stone”.

My body? – Oh! – If I could choose,
I would to ashes it reduce,
And let the merry breezes blow
My dust to where some flowers grow.

Perhaps some fading flower then
Would come to life and bloom again.
This is my last and final will.
Good luck to all of you.