Kinamann

På kort tid, kanskje bare to-tre uker, hadde jeg klart å komme i gang med et nytt bokprosjekt, manuset vokste raskt, jeg nærmet meg 40 A4-sider, jeg hadde flyten, jeg skrev om kveldene etter at barna hadde lagt seg, jeg var lykkelig, etter at jeg fullførte Kinamann tidligere i år, opplevde jeg det mange andre forfattere opplever når siste punktum er satt i et prosjekt de har jobbet intenst med over lang tid: det var vanskelig å skrive noe nytt, jeg har erfart det tidligere også, når et bokprosjekt er ferdig, tar det tid å starte fra scratch igjen, det tomme word-dokumentet foran meg virker alt for tomt, det er ingen sider å scrolle mellom, det er bare tomt, hvitt, og tanken på at man en gang, der fremme, i fremtiden, skal klare å fylle dette dokumentet med 150-200 A4-sider, virker uoverkommelig, det virker for voldsomt, for tungt, derfor går det uker, kanskje måneder, kanskje enda mer, før man finner et prosjekt man har troen på, der historien sitter, karakteren interessant, språket fungerer, slik at man er villig til å gi seg i kast, bruke sin dyrbare tid til å konsentrere seg om å jobbe dette manuset frem, uten å vite helt sikkert om det noen gang vil bli bok, for det vet man ikke før man er ferdig, før manuset er antatt, og slik hadde jeg det i noen uker, før jeg følte at det plutselig satt, en karakter dukket opp, en historie vokste frem, og plutselig satt jeg der med et etterhvert fyldig word-dokument, 40 A4-sider, jeg satte meg ned og lot fingrene vrimle over tastaturet, kveld etter kveld, lykkelig, fokusert, fornøyd, lettet, og så, så var det noe som skjedde, så viste kalenderen 22/7-2011, på NRK snakkes det om en ekplosjon, på nettavisene kommer det etterhvert klart frem at det kan være en bombe, men hvor, VG-huset, rett ved Cappelen Damm-kontorene? eller Regjeringskvartalet? så etterhvert rykter om skyting, i Oslo? nei, det viser seg at det er på Utøya, AUF-leiren, barn og ungdommer jaktes på, antall døde i Oslo viser seg å være seks, på Utøya ti eller ni, og når jeg legger meg 22/7-2011 klarer jeg ikke å tenke på annet enn redde barn og ungdom som løper for livet, som kaster seg ut i vannet på svøm, på et Oslo som ser ut som et krigsområde, og jeg er på Sørlandet, langt unna, i fredelige omgivelser, det er som om det ikke er Oslo, det er som om det ikke er Utøya, det er som om det ikke er Norge, og når jeg våkner 23/7-2011, regner man med 80 døde på Utøya, 80 døde, de fleste barn og ungdom, og de neste kveldene, når barna mine har lagt seg, og jeg setter meg ned, åpner word-dokumentet med manuset mitt og vil la fingrene mine vrimle over tastaturet, klarer jeg ikke å skrive noe som helst, hodet mitt er tomt, helt hvitt, som et nyåpnet word-dokument, uten innhold, ingen bokstaver, ingen ord, ingen setninger, for jeg klarer ikke å dikte videre på historien min, jeg klarer ikke å bygge videre på hovedkarakteren min, for akkurat nå finnes det bare en hovedkarakter i Norge, det er ABB, og det finnes bare en historie i Norge, det er terroren, og i stedet for å la fingrene vrimle over tastaturet, sjekker jeg nettaviser, jeg leser meg gjennom artikler, behovet for informasjon er stort, behovet for å finne ut hva som egentlig skjedde og hvorfor overdøver alt annet, hodet fylles av ABB og alt som skrives om ham, jeg er kvalm, jeg ser hele tiden for meg redde unge mennesker, jeg tenker på foreldre som har savnede barn, jeg sitter langt unna og er likevel så rystet, hva med dem som står midt oppi det? jeg vet ikke når jeg klarer å skrive videre på manuset mitt, for hvordan skal man klare å dikte når virkeligheten er så brutal? likevel, denne bloggteksten er kanskje en start, jeg er tilbake i Oslo, en by jeg er så glad i, og nå er alt forandret, ikke bare Oslo, ikke bare Norge, men også manuset mitt, for selv om jeg ikke har rørt word-dokumentet, selv om jeg ikke har skrevet én eneste ny setning, så vet jeg at manuset er annerledes nå, og alt jeg heretter vil skrive, vil være farget av det som skjedde 22/7-2011.

Ta vare på mamma

Det er ikke ofte jeg kommer over sørkoreanske forfattere (ikke det at jeg har lett særlig aktivt etter dem heller), men jeg har nylig lest Ta vare på mamma av Shin Kyung-Sook, som i dag har fått svært god anmeldelse i Dagbladet.

Jeg leste selvsagt boken med en ekstra nysgjerrighet og motivasjon, ettersom jeg er adoptert fra Sør-Korea. Og dette er en nydelig, liten roman om en mor som plutselig blir borte på t-banestasjonen i Seoul. Hennes mann og fire gjenlevende barn starter en leteaksjon. Mens de leter, begynner barna å reflektere over morens liv. Etter hvert stiller de seg spørsmålene: Var hun egentlig lykkelig? Satte vi nok pris på henne?

Dette kan være en typisk reaksjon når man mister en kjær person. Hva var det siste vi snakket om? Fikk jeg noen gang fortalt personen hvor mye han eller hun betydde for meg?

Shin Kyung-Sook skriver enkelt, nedpå og godt: Sjeldent tenker jeg over at forfatteren har oppvokst i en hel annen kultur på den andre siden av jordkloden enn meg. Språket kunne like gjerne ha tilhørt en nordisk forfatter. Også tematikken er universiell, slik kritiker Cathrine Krøger nevner i sin anmeldelse i Dagbladet. Det handler om mor og det handler om den hjemmeværende husmoren som ikke får den statusen og plassen i samfunnet hun har fortjent.

Selv synes jeg at det blir litt for mye patos mot slutten, men jeg tror mye av det skyldes at det først her skinner igjennom at det er en forfatter fra en annen kultur enn det vi er vant til her i Europa. Den lille innvendingen min ødelegger likevel ikke leseropplevelsen. For Ta vare på mamma, som utgis av Press forlag, er en liten perle. Rett og slett nydelig. En bok som du bør bruke sommerdagene på.

Omslaget til "Kinamann"

Da er korrekturen av Kinamann levert. Hvis alt går etter planen kommer romanen fra trykkeriet i midten av august. I mellomtiden har jeg fått frieksemplarer av boken, som blant annet deles ut til bokhandel for gjennomlesning. Romanen blir på 272 sider og ligger tett opptil mitt eget liv. Her ser dere deler av omslaget, laget av Stian Hole. Den er ikke helt ferdig, derfor viser jeg ikke hele. I mellomtiden gir jeg en ny smakebit fra Kinamann:

[...]

Feios kirke. Foto: Jan-Magne Rinde/Wikimedia Commons

Feios. En liten bygd presset inn i et dalføre ved Sognefjorden. Vi har kjørt en kilometer videre og parkert utenfor kirkegården. Jeg pleier alltid å besøke graven til min farfar, selv om jeg aldri har møtt ham. Likevel, jeg føler en spesiell nærhet til ham. For på gravsteinen foran meg står navnet vårt. Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert over at det finnes en gravstein med mitt eget navn på. Jeg har gått forbi kirkegården hver dag i hele barndommen. Den ligger nemlig rett ved skolen. På vei hjem etter siste time kunne jeg og klassekameratene balansere på den smale muren som skilte kirkegården fra veien. Én gang, jeg var åtte år gammel, mistet jeg balansen og falt på gal side. Da jeg reiste meg opp blant gravstøttene merket jeg hvor redd jeg var. Det var som om jeg plutselig var i en fremmed verden.

(Fra Kinamann, utkommer august 2011)

Hva forbinder jeg med oppveksten min? Lukten av fjøs. Mor og fars arbeidsklær som hang i kottet på kjøkkenet. Hver gang jeg åpnet kottet, slo den sterke, bitre lukten mot meg, en lukt laget av møkk, tørt høy, silo, spindelvev, støv, fuktig treverk, ull og betonggulv. I bunnen av dette kottet sov katten vår. Jeg kan ikke huske at mor noensinne vasket disse klærne. De ble brukt hver morgen og kveld. Det var stive og knudrete grønne kjeledresser, det var hjemmestrikkede luer, utslitte gummistøvler, og det var alltid like ubehagelig å ta dem på, som om noe fremmed ble tredd over meg, en ekstra kropp, et ekstra skinn, som skulle hjelpe meg til å utføre en odelsgutts plikter.

Jeg forbinder oppveksten min med døde sauer, som har fått buken sprettet opp av revetenner. Jeg forbinder oppveksten min med lyden av fars traktor, som vekket meg hver sommermorgen. Jeg forbinder oppveksten min med mors kakao og eggerøre, med fars store kropp, som kunne løfte alt som fantes rundt ham, jeg har aldri sett far komme til kort, jeg har aldri sett far gi opp, gjennom hele livet har han løftet og båret, hugget trær og kappet ved, og aldri, aldri har han klaget, aldri, aldri har han bedt andre om å overta, og jeg vet ikke hvor ofte jeg satt inne i huset, mens himmelen ble dekket av grå skyer, og hørte på de tunge slagene av fars øks som kløyvde vedkubber, ettermiddager og kvelder har han stått der helt alene foran låven, med øksen i det hamrende vestlandsregnet, og jeg har innimellom sett på ham, i skjul, inne i den varme stuen, bak gardinen, fars innbitte ansikt ute på tunet, rynkene i pannen, treflisen i den ene munnviken, hvordan holdt han ut? Kanskje det var på grunn av et håp. En drøm. Om at sønnen skulle komme bort til ham, i det øsende regnet, prikke ham på skulderen og ta over økseskaftet.

Skjematisk fremstilling av DNA. Foto: Wikimedia Commons

I dag bor det omtrent 19 000 mennesker i Norge som er adopterte fra utlandet. Jeg er én av dem. I mange år har NRKs Tore på sporet laget underholdning om adoptivbarn som ønsker å finne tilbake til biologisk opphav. Det siste året har også TV 2 fulgt opp med programmet Sporløs.

Disse programmene viser at det er sterke følelser i sving når adoptivbarn og deres biologiske foreldre møtes.

Selv har jeg lenge hatt vansker med å forstå denne trangen til å søke etter en biologisk familie. Jeg har alltid hatt mor og far, jeg har aldri hatt bruk for noen andre.

[...]

Det første bildet av Brynjulf Jung Tjønn i Norge.

Det første bildet av meg etter at jeg har kommet til Feios: Jeg står i en skråning foran huset. Det er grønt gress rundt meg. Det er høst og det ser varmt ut. Likevel har mor kledd meg i en bobledress og hvit lue, slik at jeg ikke kan se hvordan håret mitt ser ut. Jeg holder på å plukke et gresstrå. Jeg verken smiler eller gråter. Det er som om jeg ikke har noen følelser. Hvorfor ble akkurat disse bildene de første? Så ufølsomme? Så uten lukt, farger. Så pregløse. Bildet kunne ha vært tatt når som helst, hvor som helst.

Kinamann er i produksjon. Det betyr at manuset blir satt opp som boksider og korrekturlest. Jeg gleder meg til å se resultatet. Det samme gjelder omslaget: én av Norges dyktigste designere jobber med saken. Men før alt dette, før bok nummer fire snart er i havn, holdt jeg på å gi opp.

Ikke med Kinamann. Dette manuset har vært en fryd å skrive. Jeg har skrevet, klisjéaktig nok, rett fra hjertet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det annerledes. Kinamann-historien kjennes ekte. Mye er fiksjon, men under det meste ligger min egen levde historie.

Likevel er det tilfeldigheter som gjør at jeg i dag har skrevet Kinamann.

Etter at jeg debuterte, 21 år gammel, med kortromanen Eg kom for å elske i 2002, gikk det seks år før jeg klarte å levere en ny roman.

Det var flere årsaker til at  jeg slet, én var modenhet. Debuten gikk lett. Jeg skrev, leverte og fikk utgitt nesten uten motstand. Jeg trodde det var å fortsette på samme måte. Men der tok jeg selvsagt feil.

Det er kanskje ikke alltid like sunt å være 20 år og bli antatt. Jeg hadde nesten ikke levd. Hjernen og hjertet var uten empiri. Jeg var mest opptatt av tanken på debutere i stedet for å skape kunst. Jeg ble intervjuet av Aftenposten og Dagbladet Fredag, Bergens Tidende kom på besøk på gården og jeg serverte mors smørbrød, NRK Sogn & Fjordane gjorde opptak mens jeg holdt den ferske boken i hånden for første gang, jeg ble invitert i NRKs kulturprogram Stereo, og jeg satt i nettmøte hos Dagbladet.

Jeg var 21 år og trodde jeg skulle erobre verden. Med en nynorsk kortroman.

Rett etterpå kom slakten i Bergens Tidende. Så kom noen gode anmeldelser og noen dårlige til. Så ble det stille. Så forsøkte jeg å skrive et nytt manus, men det gikk ikke så bra.

Det ble stille. Det ble mørkt. Jeg ble 22 år. 23 år. 24 år. 25 år. Ingenting hendte. Jeg ble 26 år. Fremdeles stillhet.

Jeg ble 27 år og ble endelig antatt igjen. I 2008 kom romanen Lyden av noen som dør. Og i 2009 kom ungdomsromanen I morgen skal vi sitte i solen. Og nå Kinamann.

Det gikk altså seks år før jeg klarte å følge opp debuten. Underveis begynte jeg å tvile på meg selv. «Er jeg god nok?» «Er dette noe for meg?» «Kan jeg egentlig skrive?»

Det var selvsagt tøft. Selvtilliten var lav. Jeg holdt på å brenne alle manus og gi helt opp.

Men i dag er jeg glad for den seks år lange motgangen. I løpet av denne tiden ble jeg mer moden. Jeg begynte å få erfaring. I løpet av de seks årene med stillhet opplevde jeg å skrive meg gjennom flere manus, jeg giftet meg, jeg fikk barn.

Og nå, nå har jeg plutselig så mye mer å skrive om.

Alle trenger nedturer. Forhåpentligvis vil det gi bedre litteratur.

Eller hva tror du?

Det finnes to svart-hvitt-fotografier av meg fra barnehjemmet. På det ene sitter jeg på en trehjulsykkel. Jeg stirrer rett inn i kamera. Munnvikene går nedover på hver side. Det er vanskelig å fastslå hvor gammel jeg er, men jeg er nok rundt to år. På sykkelen er det festet en lapp med nummerrekken K82-4248  Det er det samme som står oppført i rapportene mine. Det andre fotografiet er et portrettbilde. Jeg ser litt yngre ut. Håret er kortere, men øynene er like triste. På underleppen er det noen mørke prikker som kan minne om munnsår. I bakgrunnen skriker et bølgete tapetmønster. En lapp er festet til genseren min, med de samme tallene: K82-4248. Jeg synes det ser ut som et fangebilde.

Høsten 1983 ble jeg fraktet fra storbyen Seoul i Sør-Korea til den lille bygda Feios med 250 innbyggere ved Sognefjorden. Jeg var nesten tre år gammel. Foreldrene mine ønsket seg en gutt som kunne overta gården og fra bygdefolket kjente jeg presset om å bli bonde. Men hvordan kan en person med ti tommelfingre og høysnue oppfylle disse forventningene? Uten noen biologiske tilknytninger til denne formen for liv?

Jeg kjenner ikke til noe av det som skjedde før min norske fødsel på Fornebu august 1983. Jeg husker ingenting fra Sør-Korea. Mine adopsjonsforeldre vet heller ikke mye. Den eneste informasjonen vi har er to bilder fra barnehjemmet, samt noen enkle rapporter.

I de fleste hjem finnes det fotografier av nyfødte barn. Alle søskenbarna mine har slike bilder, alle mine barndomsvenner. Men ikke jeg.

Da jeg i 2008 ble far for første gang og holdt min sønn i armene, tenkte jeg: Dette er det nærmeste jeg kommer meg selv som nyfødt. Samtidig begynte jeg oftere å reflektere over min bakgrunn som adoptert og hva dette har betydd for meg i voksen alder.

For en stund siden fikk jeg en forespørsel fra Cappelen Damm om å bidra med et essay i antologien Første forsøk. Jeg kunne skrive om akkurat det jeg ønsket. Jeg valgte adopsjon. Og jeg opplevde følgende: Aldri har jeg skrevet noe som har følt mer ekte og bedre enn nettopp dette essayet.

Essayet i Første forsøk er utgangspunktet for romanen Kinamann som kommer på Cappelen Damm august 2011. Jeg vil i tiden fremover fortelle mer om skriveprosessen og de vanskelige valgene man må ta når man skriver om noe så personlig.

På Twitter kan du kontinuerlig få smakebiter fra manuset.

Følg også Kinamann på Facebook. Her kommer det flere nyheter, bilder og tekstutdrag.