Kinamann er i produksjon. Det betyr at manuset blir satt opp som boksider og korrekturlest. Jeg gleder meg til å se resultatet. Det samme gjelder omslaget: én av Norges dyktigste designere jobber med saken. Men før alt dette, før bok nummer fire snart er i havn, holdt jeg på å gi opp.
Ikke med Kinamann. Dette manuset har vært en fryd å skrive. Jeg har skrevet, klisjéaktig nok, rett fra hjertet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det annerledes. Kinamann-historien kjennes ekte. Mye er fiksjon, men under det meste ligger min egen levde historie.
Likevel er det tilfeldigheter som gjør at jeg i dag har skrevet Kinamann.
Etter at jeg debuterte, 21 år gammel, med kortromanen Eg kom for å elske i 2002, gikk det seks år før jeg klarte å levere en ny roman.
Det var flere årsaker til at jeg slet, én var modenhet. Debuten gikk lett. Jeg skrev, leverte og fikk utgitt nesten uten motstand. Jeg trodde det var å fortsette på samme måte. Men der tok jeg selvsagt feil.
Det er kanskje ikke alltid like sunt å være 20 år og bli antatt. Jeg hadde nesten ikke levd. Hjernen og hjertet var uten empiri. Jeg var mest opptatt av tanken på debutere i stedet for å skape kunst. Jeg ble intervjuet av Aftenposten og Dagbladet Fredag, Bergens Tidende kom på besøk på gården og jeg serverte mors smørbrød, NRK Sogn & Fjordane gjorde opptak mens jeg holdt den ferske boken i hånden for første gang, jeg ble invitert i NRKs kulturprogram Stereo, og jeg satt i nettmøte hos Dagbladet.
Jeg var 21 år og trodde jeg skulle erobre verden. Med en nynorsk kortroman.
Rett etterpå kom slakten i Bergens Tidende. Så kom noen gode anmeldelser og noen dårlige til. Så ble det stille. Så forsøkte jeg å skrive et nytt manus, men det gikk ikke så bra.
Det ble stille. Det ble mørkt. Jeg ble 22 år. 23 år. 24 år. 25 år. Ingenting hendte. Jeg ble 26 år. Fremdeles stillhet.
Jeg ble 27 år og ble endelig antatt igjen. I 2008 kom romanen Lyden av noen som dør. Og i 2009 kom ungdomsromanen I morgen skal vi sitte i solen. Og nå Kinamann.
Det gikk altså seks år før jeg klarte å følge opp debuten. Underveis begynte jeg å tvile på meg selv. «Er jeg god nok?» «Er dette noe for meg?» «Kan jeg egentlig skrive?»
Det var selvsagt tøft. Selvtilliten var lav. Jeg holdt på å brenne alle manus og gi helt opp.
Men i dag er jeg glad for den seks år lange motgangen. I løpet av denne tiden ble jeg mer moden. Jeg begynte å få erfaring. I løpet av de seks årene med stillhet opplevde jeg å skrive meg gjennom flere manus, jeg giftet meg, jeg fikk barn.
Og nå, nå har jeg plutselig så mye mer å skrive om.
Alle trenger nedturer. Forhåpentligvis vil det gi bedre litteratur.
Eller hva tror du?
9. mai 2011 at 08:16
Uten nedturer er du strengt tatt et ganske tomt menneske på mange måter. En må få litt motstand for å vokse, og uten motstand og nedturer blir du stående uten styrke og ressurser når det plutselig ikke går din vei lenger.
Ellers vil jeg takke for en god blogg og tanker. Jeg sitter selv med masse ideer om å skrive, og har en haug av starter på bøker, men kommer ikke helt i gang fordi det er så skummelt… Men skal tenke hardt på det å ikke gi opp og tro på at jeg kan, så kanskje en dag…
10. mai 2011 at 06:55
Takk for innsiktsfull kommentar. Spennende at du selv skriver. Det er ganske vanlig å sitte på en haug med begynnelser – selv har jeg kanskje 10 stykker, kanskje mer. Jeg vil anbefale deg å plukke ut to-tre stykker og arbeide litt videre, og så vil du kanskje oppdage at det er minst ett av historiene som løsner. Gi absolutt ikke opp, og ikke stress. Historien vil komme, før eller siden. Hold meg gjerne oppdatert og lykke til!
9. mai 2011 at 08:22
Veldig fin tekst. Lykke til med boken!
10. mai 2011 at 06:57
Takk skal du ha!
9. mai 2011 at 10:15
Motgang er vel nødvendig for å bli bedre og klokere på det meste.
Men jeg er glad for at du ikke gav opp. Nå har jeg lest Kinamann. Den er så interessant og tankevekkende og fortjener mange lesere. Jeg gleder meg til å lansere den!
10. mai 2011 at 06:58
Takk! Det var veldig hyggelig å høre!
11. mai 2011 at 10:08
Vil bare si takk for et fint blogginnlegg. Jeg er riktignok musiker og låtskriver, men jeg kjenner meg igjen i en del av du skriver. Det er godt å merke at man ikke er alene. Blogginnlegget ditt har gitt meg nytt håp
13. mai 2011 at 07:14
Hei Johan! Så bra at du fikk noe ut av blogginnlegget mitt! Jeg tipper at de aller fleste som driver med litteratur, musikk, kunstmaleri osv har opplevd noe liknende. Når man møter motgang, er det viktig å snu på det: bruke erfaringen til noe senere. Stå på!
18. august 2011 at 11:34
Jeg satt og bladde i Klassekampen her om dagen og fant anmeldelsen av boken din, Kinamann. Grunnen til at jeg stoppet opp for å lese var ikke bare min egen interesse i bøker, men at jeg selv sitter og skriver på et slags manus, kan man vel kalle det, til en bok som tar for seg så godt som det samme du skriver om. Jeg ble nemlig adoptert fra Korea når jeg var 2 måneder, og for et par år siden fikk jeg muligheten til å dra tilbake til Seoul for å møte en bit av min biologiske familie. I ettertid har jeg funnet ut at jeg kunne tenke meg å skrive en slags reisebok om akkurat denne opplevelsen, slik at andre kan få ta del i den også. Jeg er akkurat ferdig med kunstutdannelsen min, og har jobbet mye med temaer som kulturell tilhørighet og identitet, begrepet «hjem» og forflytninger av et individ. Jeg har ikke skrevet noe særlig siden ungdomsskolen, men har virkelig funnet tilbake til skrivegleden min. Jeg vet heller lite om det å få utgitt et manus, og håper jeg finner ut av slikt etterhvert, om det blir et manus som holder mål. Jeg gleder meg til å lese boken din og synes det er spennede at flere adopterte, som nå har blitt voksne, har begynt å involvere seg i adopsjonsforskningen såvel som diskusjonen rundt det.
Dette ble litt langt, men sånn er nå det.
18. august 2011 at 11:39
Hei Linda! Dette høres veldig interessant ut. Hvis du trenger tips eller råd til arbeidet og hvordan man kontakter forlag, så bare spør. Jeg kan også lese manuset ditt og gi tilbakemeldinger, hvis du vil. Hvordan var det å «komme» tilbake til Sør-Korea? Hva overrasket deg mest? Beste hilsen Brynjulf
18. august 2011 at 12:06
Takk! Det vil jeg veldig gjerne, både tips og råd mottas med stor takknemlighet! Og om du vil lese manuset mitt er det veldig veldig hyggelig!
Kanskje jeg kan sende litt av det til deg, så du ser om det er noe intressant å lese i det hele tatt på mail? Mailadressen min er linda.soh.trengereid@gmail.com
Om «returen» så var det egentlig retur nr.2. Jeg dro først med min familie på 5 da jeg gikk på videregående. Denne turen tok jeg sammen med min søster, som også er adoptert fra Korea, og vi reiste gjennom største delen av landet i 1 måned, i nesten ekte backpacker-stil. Egentlig tror jeg ikke jeg fikk noen helt store overraskelser, men jeg tror jeg forelsket meg i Seoul, og håper å dra tilbake om ikke altfor lenge. Hilsen Linda