Skjematisk fremstilling av DNA. Foto: Wikimedia Commons
I dag bor det omtrent 19 000 mennesker i Norge som er adopterte fra utlandet. Jeg er én av dem. I mange år har NRKs Tore på sporet laget underholdning om adoptivbarn som ønsker å finne tilbake til biologisk opphav. Det siste året har også TV 2 fulgt opp med programmet Sporløs.
Disse programmene viser at det er sterke følelser i sving når adoptivbarn og deres biologiske foreldre møtes.
Selv har jeg lenge hatt vansker med å forstå denne trangen til å søke etter en biologisk familie. Jeg har alltid hatt mor og far, jeg har aldri hatt bruk for noen andre.
For åtte-ni år siden oppstod det en heftig debatt i Sverige mellom to fronter blant adopterte: de som mente at biologi var viktig, og de som mente det motsatte. I Norge satte journalist Hanne Eide Andersen fokus på dette i Dagbladet Magasinet, og sammen med litteraturforsker og forfatter Geir Follevåg stod hun sterkt på at røtter ikke spilte noen rolle.
Follevågs bok Adoptert identitet har vært viktig litteratur for meg som adoptert. Han har åpnet opp rom og tanker jeg ikke var klar over. Han har skapt termen ”biologosentrisme” – den biologiske familie blir sett på som bedre og finere enn ikke-biologiske familier. I litteraturen blir personer som har vokst opp uten biologisk familie fremstilt stereotypt som enten svært farlige eller svært svake individ.
Jeg har lenge delt Follevåg og Eide Andersens syn på biologi. Det er ikke viktig. Vi kan selv forme våre liv, her og nå. Som Follevåg selv sa til Dagbladet Magasinet: ”Fortida får i stor grad betydning for våre liv i dag, alt etter hvilken betydning vi gir den”.
Under arbeidet med Kinamann har jeg flere ganger stilt meg spørsmålet: Hvor viktig er egentlig biologi?
Selv var jeg nesten tre år da jeg kom til Norge. Jeg har vokst opp i en familie uten bokhyller. Likevel har jeg altså blitt forfatter. I motsetning til Follevåg tror jeg dette kan ha noe med biologi å gjøre. At min evne til å skrive og min interesse for litteratur har ligget latent i genene. Dette har gjort meg mer nysgjerrig på mitt opphav i voksen alder.
Forsker Monica Dalen ved Universitetet i Oslo mener at ”alle adopterte må forholde seg til en spesiell dobbelthet i sin livssituasjon”. De har nemilig to sett med foreldre. ”Adopsjon er ikke bare en måte å danne familier på. Det er også tap av familie, slekt og fødeland.” Dette gjorde journalist Hanne Eide Andersen rasende. ”Jeg har alså lidd et tap”, skriver hun i sin reportasje i Dagbladet Magasinet. ”Et tap jeg aldri har hatt en opplevelse av selv, men som forsker Monica Dalen har definert for meg. Hun gjør meg rasende. Ved å generalisere som hun gjør, krenker hun meg og min egen forståelse av meg selv, hva det vil si være adoptert, hva det vil si å være meg.”
Det er snart åtte år siden Hanne Eide Andersens velskrevne reportasje stod på trykk i Dagbladet Magasinet. I løpet av denne tiden har jeg gått fra å være enig til å være uenig med henne.
17. mai 2011 at 09:31
Hei Brynulf!
Jeg er nylig blitt oppmerksom på din viktige interesse på adopsjonsfeltet. Jeg forstår at du har gjennomarbeidet dine tanker og følelser om å være importadoptert i Norge gjennom lang tid på en reflektert og observerende måte. Kjenner meg nesten igjen i den tiden det favner.
Lykke til med dine arbeider og viktige prosjekter. Selv har jeg valgt internett som utgivelse fremfor bøker, siden jeg finner bokformen altfor krevende og vanskelig for å beskrive realiteten i livet som adoptert.
Mest av alt ønsker jeg du finner din vei gjennom et langt voksenliv i Norge slik at adopsjone virkelig blir deg til gagn, slik enhver adoptert i Norge skal ha rett til. Bygget på verdier og medmennesker du finner å adoptere fullt og helt inn i ditt liv som dine nærmeste.
Vennlig hilsen
Morten Johanssen
18. mai 2011 at 13:36
Hei Morten og takk for tilbakemelding! Har du din egen blogg? Jeg blir nysgjerrig på dine tanker om det å være adoptert og biologiens betydning.
18. mai 2011 at 17:25
Hei, hyggelig å få kontakt med deg!
Jeg har: http://www.adopsjonsinstituttet.no og http://www.adopsjonsbloggen.blogspot.com
Mail direkte til meg kan brukes adopjon@gmail.com
Kanskje vi kan bli mer kjent+
Mvh Morten
19. mai 2011 at 07:05
Hei, jeg husker å ha vært innom adopsjonsbloggen din tidligere. Der husker jeg at du også var kritisk til Geir Follevågs «Adoptert identitet». Jeg ser også at du i den andre nettsiden din nevner adopsjonsrasisme. Jeg lurer på hva du legger i dette uttrykket. I det hele tatt har du et voldsomt engasjement rundt adopsjon. Jeg er nysgjerrig på hvor dette kommer fra. Beste hilsen Brynjulf
20. mai 2011 at 01:07
Hei, jeg ble engasjert i min egen adopsjon da jeg ble konfirmert og var godt kjent med at det var feil at jeg hadde havnet i Norge og var blitt skilt fra min lillesøster ca. 10 år tidligere. Mer engasjert ble jeg da jeg av den norske stat ble tvunget og truet til å gjøre norsk verneplikt til tross for at jeg ikke var norsk statborger.
Jeg brukte flere å på å få tak i informasjon om min opprinnelige far, og betalte for disse informasjonene på en spesiell måte i hele 10 år. Opplysningene gikk ut på at han var «savnet» etter et flytokt under Koreakrigen i FN’s bestrebelser på å stanse den kommunistiske maktovertagelsen av hele Korea. Han var ikke gift med min mor.
Ny interesse fikk jeg for adopsjon da min angivelig døde lillesøster plutselig ringte meg på telefon da jeg var 45 år gammel og snakket flytende norsk. Det førte til dannelsen av Adoptertes Landsforening hvor jeg ble valgt til styrets formann og leder for foreningenes virksomhet til den av økonomiske grunner ble tvunget til å kaste kortene. Jeg måtte da engasjere meg på bred front og forholde meg til utallige berørte av en norsk eller «utenlandsk adopsjon»; samt den norske stats adopsjonsregime.
Siden har det ene tatt det andre, og jeg har bistått og hjulpet både adopterte, adoptivforeldre, opprinnelige mødre og fedre og andre berørte av en adopsjon i stort omfang siden 1994 og frem til i dag.
Så lenge berørte av en adopsjon – lovlig eller ulovlig – kontakter meg for å søke hjelp og støtte av meg, og jeg er i stand til å gjøre dette til berørtes store tilfredshet og takknemlighet, vil jeg la andre får nyte godt av mine innsikt, kunnskap og erfaring som så mange berørte i Norge og utland har gitt meg; samt alt det jeg har studert om adopsjon ved UiO og UiB.
Jeg har absolutt intet til overs for den norske stats adopsjonsregime og om mulig mindre til overs for den norske stats kommersielle barneimportvirksomhet. Det var jeg ikke klar over skulle bli min holdning før min døde lillesøster dukket opp i live 42 år etter at hun skulle være begravd. I en grav den norske stat sørget for jeg aldri skulle kunne besøke. Min opprinnelige amerikanske far er nok blitt en del av den koreaske jord uten at noen vet hvor. Kanskje han forsvant på havet…….
Min forakt for enhver for for diktatoriske regimer – norske som utenlandske – anser jeg for å være en moralsk og etisk plikt.
Ser frem til å lese din bok, og jeg er allerede imponert av dine resultater som importadoptert i Norge sålangt……
«Adopsjonsrasisme» er et begrep som betyr at det hvite Norge og den norske stat diskriminerer og krenker ikkehvite opprinnelige foreldre og barn ved såkalte «internasjonale adopsjoner» som er utenkelig å utsette norske hvite fødeforeldre og barn for når det kommer til adopsjon. Det er den norske stats adopsjonsregime og dens barneimportvirksomhet som har skapt grunnlaget for den adopsjonsrasismen som importadopterte møter på og er tvunget til å leve med nesten et helt liv.
Selv har jeg følt slikt sterk på kroppen da jeg ulovlig ble værende i Norge i 1953 i stedet for å bli sendt til USA. Siden jeg snakket tysk og var «tysker», fikk jeg under hele oppveksten føle hva «tyskerhatet» var for noe på kroppen og psykisk. Jeg levde lenge i frykt for at noen ukjente skulle oppdage at jeg var tysker og tysk statsborger. Spesielt da jeg ble tvunget til å gjøre norsk verneplikt som tysk statsborger.
Jeg unner ingen å være offer for noen form for rasisme, diskriminering og forskjellsbehandling….
Dette ble langt…..og kanskje litt dempende på din nysgjerrighet. Hadde det ikke blitt noen koreakrig, ville i alle fall mitt liv blitt et helt annet!
Rett mailadresse er: adopsjon@gmail.com
Beste hilsen Morten
23. mai 2011 at 08:58
Hei igjen, og takk for svaret.
Jeg vet ikke om jeg helt følger deg: Mener du at det er den norske stats feil at du ble adoptert til Norge? Mener du at du ikke er norsk statsborger? Jeg er usikker på hva du mener med den norske stats «adopsjonsregime».
Jeg ser nesten motsatt på det: Det er strenge regler for å få adoptere, fordi man setter adoptivbarnet først. Skulle man først bli adoptert, vil jeg tro at Norge er et meget velegnet sted å komme til. Knapt et land i verden er mer barnevennlig.
24. mai 2011 at 19:51
Hadde jeg havnet i Sverige, ville adopsjonen av meg blitt tatt opp til behandling og doms av domstolen i Sverige. Domstolsregimer om adopsjon er vanlig i den vestlige demokratiske verden, men i Norge er det statlige myndigheter som skal foreta legalitetskontroller og avgjørelser.
Lovens vilkår for at et barn skal kunne få en offentlig anerkjennbar adopsjon har vært streng i Norge siden 1917, men staten bryr seg svært lite om engang å kontrollere at vilkårene er oppfyllt.
Hadde staten gjort som den skulle på adopsjonsfeltet, ville jeg vært sikret med å havne som «adoptert» i Norge og i tillegg blitt spart for å bli splittet fra min lillesøster, og spart for å gjøre norsk verneplikt (med den risiko det var for mitt liv og helse) som utenlandsk statsborger.
Hadde domstolen behandlet adopsjonen og jeg var representert i saken med en egen advokat, ville mitt og min lillesøsters liv vært helt annerledes.
Biologi er viktig av mange grunner, men er det ikke også viktig at barn ikke ulovlig skilles og føres bort fra sine foreldre – enten disse er norske eller utenlandske. Eller lar noen få «adoptere» barnet uten at barnets foreldre har ønsket, villet og gitt samtykke til det?
Jeg tror nok du kan følge meg også på dette.
Morten
24. mai 2011 at 20:26
Jeg tror vi har ulikt syn på adopsjon: Mitt inntrykk er at utenlandsadopsjon i Norge foregår på en ordentlig måte. Det tas hele tiden hensyn til adoptivbarnet – alle som ønsker å adoptere, må gjennom flere runder for å bli godkjente og oppfylle flere krav. Det er snakk om barn som er foreldreløse og som trenger nye foreldre – å få foreldre i Norge, verdens rikeste land, må være et fantastisk utgangspunkt. Det var det også for meg. Hvis jeg, som adoptivbarn, skulle få velge på nytt, ville jeg valgt det samme på nytt: samme land, samme bygd, samme foreldre. Mitt problem som adoptert handler mest om det å føle seg annerledes – en utfordring de fleste adopterte vil møte. At vi ser annerledes ut og har et hull i livet som vi ikke vet så mye om. Men jeg kan ikke tenke meg et bedre sted å møte denne utfordringen enn nettopp i Norge.
Men jeg aner at du har en annen adopsjonshistorie enn min, at du har opplevd noe annerledes, som ligger i bunn for ditt syn og din kampvilje.
24. mai 2011 at 23:33
Siden mitt forhold til min adopsjon var gjennomarbeidet og alt totalt avklart da jeg var 25 år, har jeg ikke hatt noen følelsesmessig forhold til det å være adoptert. Dette hullet hadde jeg selv sørget for å få fylt opp siden jeg fikk satt i gang et slikt prosjekt straks etter at jeg var konfirmert. Heldigvis hadde jeg adoptivforeldre av den rette sort og penger nok til å realisere et slikt prosjekt til jeg hadde skaffet meg resurser til å fullføre det på egen hånd. Jeg ønsket intet liv med noen slags «hull», så da fikk jeg ordnet dette før jeg var 25 år gammel.
Hvorfor skal adopterte belastes med noen «hull» når loven er slik at like «hull» ikke behøver å eksistere for barn som skal leve som adoptert i Norge?
Det er alle de tusener av andre berørtes erfaringer og «historier» av en adopsjon som siden 1994 har påvirket meg; pluss det jeg har fått vite om den norske barneimporten, som har gitt meg mitt «syn på adopsjon». Spesielt de adopterte som har adopsjonen medførte fikk et kortere liv forskjellige grunner, har virket sterkt på meg. Ikke minst hvilken virkning adopsjonen har hatt for så mange opprinnelige mødre og fedre som på ingen måte opplevde at adopsjonen foregikk på noe i nærheten av «en ordentlig måte».
Selvsagt blir man lett «nærsynt» enten man er adoptert, adopsjonssøker, adoptivforeldre, fødemor, far eller på annen måte sterkt berørt av en adopsjon, men «adopsjon» dreier seg vel noe langt mer enn det?
Merkelig at du mener at du «ser annerledes ut»! Du ser vel ut som du skal? Når du går rundt i verden, så er det vel ingen som ser at du kan være annerledes eller engang adoptert?
På den annen side så forstår jeg hva du mener….. Adopterte er lever nødvendigvis et anneledes liv og familieliv enn de som ikke er adoptert. De lever med tanker og følelse som ikke-adopterte kommer noen i gang i nærheten av, og ofte ikke er i stand til å forstå, slik du selv sikkert har erfart og vil erfare mye om resten av livet.
Uansett – jeg foretrekker likevel den adopsjonen, den matchingen og det oppvekstlandet som min utenlandske mor ønsket, ville og samtykket i for mitt og min lillesøsters vedkommende. – Det var ikke Norge, men et liv i USA. Det ga den norske stat totalt blaffen i…..Så da hun døde, døde hun i den tro at hennes to barn levde opp sammen i USA og hadde fått et trygt og gagnlig liv der. – Hun fikk aldri vite sannheten, for det sørget den norske stat for at hun ikke skulle få kjennskap til..
En adopsjon på førsteforeldrenes bekostning, har jeg nok ingen sans for. – Uansett hvor mye «til barnets best» en adopsjon måtte være.
Jeg synes importadoptertes opprinnelige utenlandske mødre og fedre bør ha rett til varig opphold og arbeidstillatelse i Norge, og at innflyttingen til Norge bekostes av den norske stat. Av mange, mange grunner.
27. mai 2011 at 16:06
hei Brynjulf Jung Tjønn synes at ditt innlegg var meget spendende å lese hva andre adoptivbarn mener. Og når du mener at Norge er ett meget godt land til å ta i mot adoptivbarn så synes jeg du er helt på jorde. Norge er det lande i verden som har det verste adopsjonslov der hvem som helst kan adoptere ett farge barn og kaste det ut når familien har dekket sitt barne behov. Norsk adopsjonslov er laget for adopsjonsforeldrene og ikke de adopterte. Det er på tide å ta opp de adopterte rettigheter.Norge tar i dag imot barn fra kina som vi idag godtar at de ikke skal omfatte FN barnekonvensjon. Der alle barn har rett til å vite om sin bakgrunn. Norske adoptivforeldre som har adoptert ett barn fra Kina her vert villig til å ta imot ett barn som mest sannsynlig har blitt beslaglagt av det kinesiske stat.(på grunn av ett barnspolitikken til Kina).
30. mai 2011 at 07:47
Hei David. Det er vanskelig å kommentere innlegget ditt, ettersom du ikke kommer med noen bevis for dine synspunkter.
4. august 2011 at 19:53
Unnskyld meg, men kan du belegge dine påstander med fakta? Uten å komme inn på personlige detaljer, så vet vi mye om vår kinaprinsesses adopsjonsprosess. De fleste adoptivbarn fra Kina er forlatt, og har dermed ikke sjanse til å oppsøke sitt biologiske opphav. Vi kan selvsagt diskutere hvorfor noen må/vil forlate sine barn, men det er vel trolig at det både har med ettbarnspolitikken og fattigdom å gjøre.
1. juni 2011 at 05:56
Hei igjen. Jeg synes Davids synspunkter lett kan kommenteres. Synspunkter er grunnlag for debatt. Antagelser er også et godt grunnlag for debatt og kommentarer.
For alle de adopterte som synes biologisk kunnskap og viten er viktig, må vel adopsjonslovens rett for adopterte til å få opplysninger om opprinnelige foreldres identitet — kinesiske inkludert -være av største betydning. Det er bevist at statens barneimportører vil inndra denne lovfestede retten til lovlige adopterte i Norge. Det er bare å lese den rødgrønne regjerningens NOU om «Adopsjon – barnets beste» av 2009.
At de fleste importadopterte siden 1986 har måttet finne seg i en slik rettskrenkelse, er det så liten tvil om at noe bevis for dette er totalt unødvendig.
Adopterte i USA har i lang tid kjempet for å få se sin fødselsattest. Den norske stat har valgt å inndra og slette fødselsattesten, og lage en ny fødselsattest hvor adoptivforeldrene står oppført som den adoptertes fødeforeldre, etter ønske fra statens barneimportører i Adopsjonsforum.
Kanskje er det bare Geir Follevåg, Hanne Eide Andersen og Ane Ramm som er tilfreds med det? Og kanskje alle som har adoptert et utenlandsk barn i bytte mot norske penger?
Ønsker du ingen debatt eller synspunkter på din bligg, Brynjulf, er det bare å si ifra, så skal jeg slutte å komme med innlegg.
3. juni 2011 at 11:22
Morten, jeg ønsker både debatt og synspunkter velkomne, selvsagt gjør jeg det. Men for meg blir det vanskelig å kommentere disse «beskyldningene» som du og David kommer med. Slik jeg ser det omtaler dere adopsjon som noe korrupt og som et onde for adoptivbarna. Jeg er ikke med på den tangegangen i det hele tatt. Adopterte barn er foreldreløse barn som trenger nye foreldre. Jeg er glad for at jeg fikk nye foreldre i Norge. Nå ser det ut til at du har en helt annen opplevelse av adopsjon enn meg. Derfor blir det også vanskelig for meg å sette meg inn i hvordan du har det og tenker.
4. juni 2011 at 01:36
Hei igjen.
Din påstand: «Adopterte barn er foreldreløse barn som trenger nye foreldre.»
Er du overbevist om at denne påstanden er sann og korrekt, som du neppe kan fremskaffe bevis for, er en diskusjon selvsagt ikke mulig.
På den annen side er det mye du kan gjøre for å kontrollere om du har dekning for et grunnleggende syn på adopterte, men det ser det ikke ut til at du har gjort forsøk på ennå.
De svært få av de 19.000 importadopterte var foreldreløse da Verdens Barn eller Adopsjonsforum kom i kontakt med barna……
Jeg kommer gjerne tilbake på denne bloggen din, når du har sjekket ditt grunnlag for adopsjon og adopterte, og håper du vil gjøre det og det ikke vil ta så lang tid. Hvis du er interessert og har vije til det……
For en del voksne adopterte, så våger de ikke å oppdage at det biologiske opphavet lever og at de ble adoptert på ingen måte var foreldreløse.
Lykke til…..
Vennlig hilsen
Morten Johanssen
27. juli 2011 at 08:05
Hei!
Fint oppslag du fikk i Aftenposten nylig!
Ser frem til boken din!
Vennlig hilsen Morten Johanssen
2. august 2011 at 22:01
Takk! Men det var i lokalavisen Sogn Avis artikkelen stod!
4. august 2011 at 19:29
Hei igjen!
Det burde stått i Aftenposten
Har brukt «Twitter» for å finne engasjerte adopterte. Temaet har utvilsomt bred og dyp interesse verden over.
9. oktober 2011 at 17:08
Hei!
Har akkurat lest boken din «Kinamann» og vil gjerne takke deg for en flott leseopplevelse! Dette hjalp meg virkelig til bedre å forstå min snart 15-årige adoptivsønns tanker og følelser rundt det å være annerledes.
Skal anbefale den til mange!
Vennlig hilsen
Inger
9. oktober 2011 at 17:13
Hei Inger! Så flott å høre. Det er noe av det jeg ønsker mest med boken, at den skal kunne hjelpe til økt forståelse om det å være adoptert.
Beste hilsen
Brynjulf
6. november 2011 at 00:40
Takk for en god leseropplevelse. Har akkurat avsluttet boken «Kinamann»‘, en bok jeg var i tvil om jeg skulle lese. Jeg ble adoptert i -79 fra Korea, men har egentlig aldri hatt noen veldig interesse for min koreanske bakgrunn. Har bestandig følt meg norsk, selv om speilbildet reflekterer en annen etnisitet. Etter å ha lest boken ser jeg at jeg har delt mange av de samme barndomsopplevelsene som du beskriver i din bok. Husker bl.a godt spørsmålene som kom ifbm damenes håndballfinale i sommer OL i 1988. Heiet jeg på Norge eller på Sør Korea? Til tross for at jeg nå har høy utdannelse, prestisjetung jobb, flott kone og barn, kan jeg fremdeles bli litt satt ut av små hendelser som at flyvertinner på innenlandsflyvninger prater engelsk til meg selv om jeg sitter å leser Aftenposten, at jeg litt for ofte har en vekter som går etter meg i butikker (ser sjeldent andre dresskledde menn blir overvåket av vektere) eller at klienter blir i villrede når de møter meg for første gang.
Ønsker deg lykke til videre med forfatterskapet!
6. november 2011 at 20:25
Hei Terje! Tusen takk for tilbakemeldingen din. Ser ut som om vi har ganske lik forhold til det å være adoptert. Jeg har heller aldri vært spesielt interessert i Korea, det er jeg egentlig ikke nå heller, jeg har ikke vært tilbake, i «Kinamann» er reisen oppdiktet. Og jeg kjenner igjen de små situasjonene som du beskriver, flyvertinner/butikkansatte som snakker engelsk til meg, butikkansatte/vektere som holder et ekstra øye på meg og møte med nye mennesker i jobbsituasjon der jeg merker at de blir satt ut.
Beste hilsen
Brynjulf