Lukten av fjøs

Hva forbinder jeg med oppveksten min? Lukten av fjøs. Mor og fars arbeidsklær som hang i kottet på kjøkkenet. Hver gang jeg åpnet kottet, slo den sterke, bitre lukten mot meg, en lukt laget av møkk, tørt høy, silo, spindelvev, støv, fuktig treverk, ull og betonggulv. I bunnen av dette kottet sov katten vår. Jeg kan ikke huske at mor noensinne vasket disse klærne. De ble brukt hver morgen og kveld. Det var stive og knudrete grønne kjeledresser, det var hjemmestrikkede luer, utslitte gummistøvler, og det var alltid like ubehagelig å ta dem på, som om noe fremmed ble tredd over meg, en ekstra kropp, et ekstra skinn, som skulle hjelpe meg til å utføre en odelsgutts plikter.

Jeg forbinder oppveksten min med døde sauer, som har fått buken sprettet opp av revetenner. Jeg forbinder oppveksten min med lyden av fars traktor, som vekket meg hver sommermorgen. Jeg forbinder oppveksten min med mors kakao og eggerøre, med fars store kropp, som kunne løfte alt som fantes rundt ham, jeg har aldri sett far komme til kort, jeg har aldri sett far gi opp, gjennom hele livet har han løftet og båret, hugget trær og kappet ved, og aldri, aldri har han klaget, aldri, aldri har han bedt andre om å overta, og jeg vet ikke hvor ofte jeg satt inne i huset, mens himmelen ble dekket av grå skyer, og hørte på de tunge slagene av fars øks som kløyvde vedkubber, ettermiddager og kvelder har han stått der helt alene foran låven, med øksen i det hamrende vestlandsregnet, og jeg har innimellom sett på ham, i skjul, inne i den varme stuen, bak gardinen, fars innbitte ansikt ute på tunet, rynkene i pannen, treflisen i den ene munnviken, hvordan holdt han ut? Kanskje det var på grunn av et håp. En drøm. Om at sønnen skulle komme bort til ham, i det øsende regnet, prikke ham på skulderen og ta over økseskaftet.