Feios kirke. Foto: Jan-Magne Rinde/Wikimedia Commons
Feios. En liten bygd presset inn i et dalføre ved Sognefjorden. Vi har kjørt en kilometer videre og parkert utenfor kirkegården. Jeg pleier alltid å besøke graven til min farfar, selv om jeg aldri har møtt ham. Likevel, jeg føler en spesiell nærhet til ham. For på gravsteinen foran meg står navnet vårt. Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert over at det finnes en gravstein med mitt eget navn på. Jeg har gått forbi kirkegården hver dag i hele barndommen. Den ligger nemlig rett ved skolen. På vei hjem etter siste time kunne jeg og klassekameratene balansere på den smale muren som skilte kirkegården fra veien. Én gang, jeg var åtte år gammel, mistet jeg balansen og falt på gal side. Da jeg reiste meg opp blant gravstøttene merket jeg hvor redd jeg var. Det var som om jeg plutselig var i en fremmed verden.
(Fra Kinamann, utkommer august 2011)
Skrevet av: Brynjulf Jung Tjønn 26. mai 2011
Skjønnlitteratur, Skriveprosess