22/7-2011

På kort tid, kanskje bare to-tre uker, hadde jeg klart å komme i gang med et nytt bokprosjekt, manuset vokste raskt, jeg nærmet meg 40 A4-sider, jeg hadde flyten, jeg skrev om kveldene etter at barna hadde lagt seg, jeg var lykkelig, etter at jeg fullførte Kinamann tidligere i år, opplevde jeg det mange andre forfattere opplever når siste punktum er satt i et prosjekt de har jobbet intenst med over lang tid: det var vanskelig å skrive noe nytt, jeg har erfart det tidligere også, når et bokprosjekt er ferdig, tar det tid å starte fra scratch igjen, det tomme word-dokumentet foran meg virker alt for tomt, det er ingen sider å scrolle mellom, det er bare tomt, hvitt, og tanken på at man en gang, der fremme, i fremtiden, skal klare å fylle dette dokumentet med 150-200 A4-sider, virker uoverkommelig, det virker for voldsomt, for tungt, derfor går det uker, kanskje måneder, kanskje enda mer, før man finner et prosjekt man har troen på, der historien sitter, karakteren interessant, språket fungerer, slik at man er villig til å gi seg i kast, bruke sin dyrbare tid til å konsentrere seg om å jobbe dette manuset frem, uten å vite helt sikkert om det noen gang vil bli bok, for det vet man ikke før man er ferdig, før manuset er antatt, og slik hadde jeg det i noen uker, før jeg følte at det plutselig satt, en karakter dukket opp, en historie vokste frem, og plutselig satt jeg der med et etterhvert fyldig word-dokument, 40 A4-sider, jeg satte meg ned og lot fingrene vrimle over tastaturet, kveld etter kveld, lykkelig, fokusert, fornøyd, lettet, og så, så var det noe som skjedde, så viste kalenderen 22/7-2011, på NRK snakkes det om en ekplosjon, på nettavisene kommer det etterhvert klart frem at det kan være en bombe, men hvor, VG-huset, rett ved Cappelen Damm-kontorene? eller Regjeringskvartalet? så etterhvert rykter om skyting, i Oslo? nei, det viser seg at det er på Utøya, AUF-leiren, barn og ungdommer jaktes på, antall døde i Oslo viser seg å være seks, på Utøya ti eller ni, og når jeg legger meg 22/7-2011 klarer jeg ikke å tenke på annet enn redde barn og ungdom som løper for livet, som kaster seg ut i vannet på svøm, på et Oslo som ser ut som et krigsområde, og jeg er på Sørlandet, langt unna, i fredelige omgivelser, det er som om det ikke er Oslo, det er som om det ikke er Utøya, det er som om det ikke er Norge, og når jeg våkner 23/7-2011, regner man med 80 døde på Utøya, 80 døde, de fleste barn og ungdom, og de neste kveldene, når barna mine har lagt seg, og jeg setter meg ned, åpner word-dokumentet med manuset mitt og vil la fingrene mine vrimle over tastaturet, klarer jeg ikke å skrive noe som helst, hodet mitt er tomt, helt hvitt, som et nyåpnet word-dokument, uten innhold, ingen bokstaver, ingen ord, ingen setninger, for jeg klarer ikke å dikte videre på historien min, jeg klarer ikke å bygge videre på hovedkarakteren min, for akkurat nå finnes det bare en hovedkarakter i Norge, det er ABB, og det finnes bare en historie i Norge, det er terroren, og i stedet for å la fingrene vrimle over tastaturet, sjekker jeg nettaviser, jeg leser meg gjennom artikler, behovet for informasjon er stort, behovet for å finne ut hva som egentlig skjedde og hvorfor overdøver alt annet, hodet fylles av ABB og alt som skrives om ham, jeg er kvalm, jeg ser hele tiden for meg redde unge mennesker, jeg tenker på foreldre som har savnede barn, jeg sitter langt unna og er likevel så rystet, hva med dem som står midt oppi det? jeg vet ikke når jeg klarer å skrive videre på manuset mitt, for hvordan skal man klare å dikte når virkeligheten er så brutal? likevel, denne bloggteksten er kanskje en start, jeg er tilbake i Oslo, en by jeg er så glad i, og nå er alt forandret, ikke bare Oslo, ikke bare Norge, men også manuset mitt, for selv om jeg ikke har rørt word-dokumentet, selv om jeg ikke har skrevet én eneste ny setning, så vet jeg at manuset er annerledes nå, og alt jeg heretter vil skrive, vil være farget av det som skjedde 22/7-2011.