Ta vare på mamma

Det er ikke ofte jeg kommer over sørkoreanske forfattere (ikke det at jeg har lett særlig aktivt etter dem heller), men jeg har nylig lest Ta vare på mamma av Shin Kyung-Sook, som i dag har fått svært god anmeldelse i Dagbladet.

Jeg leste selvsagt boken med en ekstra nysgjerrighet og motivasjon, ettersom jeg er adoptert fra Sør-Korea. Og dette er en nydelig, liten roman om en mor som plutselig blir borte på t-banestasjonen i Seoul. Hennes mann og fire gjenlevende barn starter en leteaksjon. Mens de leter, begynner barna å reflektere over morens liv. Etter hvert stiller de seg spørsmålene: Var hun egentlig lykkelig? Satte vi nok pris på henne?

Dette kan være en typisk reaksjon når man mister en kjær person. Hva var det siste vi snakket om? Fikk jeg noen gang fortalt personen hvor mye han eller hun betydde for meg?

Shin Kyung-Sook skriver enkelt, nedpå og godt: Sjeldent tenker jeg over at forfatteren har oppvokst i en hel annen kultur på den andre siden av jordkloden enn meg. Språket kunne like gjerne ha tilhørt en nordisk forfatter. Også tematikken er universiell, slik kritiker Cathrine Krøger nevner i sin anmeldelse i Dagbladet. Det handler om mor og det handler om den hjemmeværende husmoren som ikke får den statusen og plassen i samfunnet hun har fortjent.

Selv synes jeg at det blir litt for mye patos mot slutten, men jeg tror mye av det skyldes at det først her skinner igjennom at det er en forfatter fra en annen kultur enn det vi er vant til her i Europa. Den lille innvendingen min ødelegger likevel ikke leseropplevelsen. For Ta vare på mamma, som utgis av Press forlag, er en liten perle. Rett og slett nydelig. En bok som du bør bruke sommerdagene på.

Omslaget til "Kinamann"

Da er korrekturen av Kinamann levert. Hvis alt går etter planen kommer romanen fra trykkeriet i midten av august. I mellomtiden har jeg fått frieksemplarer av boken, som blant annet deles ut til bokhandel for gjennomlesning. Romanen blir på 272 sider og ligger tett opptil mitt eget liv. Her ser dere deler av omslaget, laget av Stian Hole. Den er ikke helt ferdig, derfor viser jeg ikke hele. I mellomtiden gir jeg en ny smakebit fra Kinamann:

Det nærmeste jeg har vært Sør-Korea er et matlagingskurs arrangert av Verdens Barn i Oslo i 2006. Helene og jeg tok t-banen ut til Bærum, gikk av på et at de siste stoppene og fant veien frem til en skole. Der ble vi møtt av en liten flokk mennesker med asiatisk utseende. Det ble helt stille inne på skolekjøkkenet da vi kom. Jeg husker at jeg tenkte: Det er som å komme til et helt annet sted i verden. Men vi ble ønsket velkommen på norsk, og selv om alle så koreanske ut, hadde de alle norske navn.

Lederen for kurset, en koreanskadoptert kvinne med navnet Astrid Tvedt, fortalte oss at det var vanlig å spise sushi i Sør-Korea også, akkurat som i Japan, men at vi denne kvelden skulle lage retter med kylling og oksekjøtt. Jeg husker ikke hva matrettene ble kalt, jeg husker nesten ikke hvordan de smakte, men det var godt, det var jo det, men det gjorde likevel ikke noe særlig inntrykk.

På vei hjem tok vi følge med Astrid Tvedt, hun måtte være i midten av 30-årene, med kort, sort hår, hun hadde like smale øyne som meg, hun arbeidet som rådgiver i Verdens Barn og fortalte at hun hadde vært i Sør-Korea for tre år siden, at hun hadde oppsøkt barnehjemmet, men at det ikke fantes noe informasjon om den biologiske familien hennes, utenom én eneste ting: et sort-hvitt bilde, av en ung kvinne bærende rundt på en baby, tullet inn i noe som liknet et håndkle, og dette bildet var gulnet, kantene ujevne og bildet, på størrelse med et polaroidbilde, var hektet fast på et lite, ufullstendig skjema med en binders. Og mens hun holde dette skjemaet i hendene, tenkte hun på at bindersen var en oppfinnelse fra Norge, og at dette bildet trolig hadde fanget inn hennes mor bærende på en datter som aldri kom til å vokse opp i Sør-Korea, men som skulle ende opp et helt annet sted, kanskje et helt utenkelig sted, akkurat der hvor bindersen kom fra, og det merkeligste av alt, sa hun, var at menneskene på barnehjemmet tilbød henne bildet, hun kunne få det, ta det med seg hjem, legge det i lommen eller inni passet, la det fly fra Sør-Korea og til Norge, den samme reisen som hun hadde tatt for over 30 år siden, da hun ble adoptert til en familie i Lillestrøm.

”Men av en eller annen grunn takket jeg nei.”

”Takket du nei?” spurte jeg.

”Ja.”

”Hvorfor det?”

”Jeg vet ikke. Jeg tenker på det hver eneste dag. Hvorfor takket jeg nei? Og nå, nå har jeg glemt hvordan hun så ut.”

”Moren din?”

”Ja. Det er som om jeg aldri har sett dette bildet. Noen ganger kan jeg våkne opp om natten og innbille meg at jeg bare har drømt det, at dette fotografiet aldri har eksistert. Og vet dere hva?”

Helene og jeg ristet på hodene.

”Jeg tenker det er slik min biologiske mor har hatt det også. At hun har tenkt på meg hver eneste dag, men at hun etter hvert har glemt hvordan jeg så ut, og at hun våkner opp om nettene og innbiller seg at jeg bare var en drøm, at datteren hun fødte og måtte gi fra seg aldri egentlig har eksistert.”

Feios kirke. Foto: Jan-Magne Rinde/Wikimedia Commons

Feios. En liten bygd presset inn i et dalføre ved Sognefjorden. Vi har kjørt en kilometer videre og parkert utenfor kirkegården. Jeg pleier alltid å besøke graven til min farfar, selv om jeg aldri har møtt ham. Likevel, jeg føler en spesiell nærhet til ham. For på gravsteinen foran meg står navnet vårt. Helt siden jeg var liten har jeg vært fascinert over at det finnes en gravstein med mitt eget navn på. Jeg har gått forbi kirkegården hver dag i hele barndommen. Den ligger nemlig rett ved skolen. På vei hjem etter siste time kunne jeg og klassekameratene balansere på den smale muren som skilte kirkegården fra veien. Én gang, jeg var åtte år gammel, mistet jeg balansen og falt på gal side. Da jeg reiste meg opp blant gravstøttene merket jeg hvor redd jeg var. Det var som om jeg plutselig var i en fremmed verden.

(Fra Kinamann, utkommer august 2011)

Jeg forbinder oppveksten min med døde sauer, som har fått buken sprettet opp av revetenner. Jeg forbinder oppveksten min med lyden av fars traktor, som vekket meg hver sommermorgen. Jeg forbinder oppveksten min med mors kakao og eggerøre, med fars store kropp, som kunne løfte alt som fantes rundt ham, jeg har aldri sett far komme til kort, jeg har aldri sett far gi opp, gjennom hele livet har han løftet og båret, hugget trær og kappet ved, og aldri, aldri har han klaget, aldri, aldri har han bedt andre om å overta, og jeg vet ikke hvor ofte jeg satt inne i huset, mens himmelen ble dekket av grå skyer, og hørte på de tunge slagene av fars øks som kløyvde vedkubber, ettermiddager og kvelder har han stått der helt alene foran låven, med øksen i det hamrende vestlandsregnet, og jeg har innimellom sett på ham, i skjul, inne i den varme stuen, bak gardinen, fars innbitte ansikt ute på tunet, rynkene i pannen, treflisen i den ene munnviken, hvordan holdt han ut? Kanskje det var på grunn av et håp. En drøm. Om at sønnen skulle komme bort til ham, i det øsende regnet, prikke ham på skulderen og ta over økseskaftet.

Skjematisk fremstilling av DNA. Foto: Wikimedia Commons

I dag bor det omtrent 19 000 mennesker i Norge som er adopterte fra utlandet. Jeg er én av dem. I mange år har NRKs Tore på sporet laget underholdning om adoptivbarn som ønsker å finne tilbake til biologisk opphav. Det siste året har også TV 2 fulgt opp med programmet Sporløs.

Disse programmene viser at det er sterke følelser i sving når adoptivbarn og deres biologiske foreldre møtes.

Selv har jeg lenge hatt vansker med å forstå denne trangen til å søke etter en biologisk familie. Jeg har alltid hatt mor og far, jeg har aldri hatt bruk for noen andre.

For åtte-ni år siden oppstod det en heftig debatt i Sverige mellom to fronter blant adopterte: de som mente at biologi var viktig, og de som mente det motsatte. I Norge satte journalist Hanne Eide Andersen fokus på dette i Dagbladet Magasinet, og sammen med litteraturforsker og forfatter Geir Follevåg stod hun sterkt på at røtter ikke spilte noen rolle.

Follevågs bok Adoptert identitet har vært viktig litteratur for meg som adoptert. Han har åpnet opp rom og tanker jeg ikke var klar over. Han har skapt termen ”biologosentrisme” – den biologiske familie blir sett på som bedre og finere enn ikke-biologiske familier. I litteraturen blir personer som har vokst opp uten biologisk familie fremstilt stereotypt som enten svært farlige eller svært svake individ.

Jeg har lenge delt Follevåg og Eide Andersens syn på biologi. Det er ikke viktig. Vi kan selv forme våre liv, her og nå. Som Follevåg selv sa til Dagbladet Magasinet: ”Fortida får i stor grad betydning for våre liv i dag, alt etter hvilken betydning vi gir den”.

Under arbeidet med Kinamann har jeg flere ganger stilt meg spørsmålet: Hvor viktig er egentlig biologi?

Selv var jeg nesten tre år da jeg kom til Norge. Jeg har vokst opp i en familie uten bokhyller. Likevel har jeg altså blitt forfatter. I motsetning til Follevåg tror jeg dette kan ha noe med biologi å gjøre. At min evne til å skrive og min interesse for litteratur har ligget latent i genene. Dette har gjort meg mer nysgjerrig på mitt opphav i voksen alder.

Forsker Monica Dalen ved Universitetet i Oslo mener at ”alle adopterte må forholde seg til en spesiell dobbelthet i sin livssituasjon”. De har nemilig to sett med foreldre. ”Adopsjon er ikke bare en måte å danne familier på. Det er også tap av familie, slekt og fødeland.” Dette gjorde journalist Hanne Eide Andersen rasende. ”Jeg har alså lidd et tap”, skriver hun i sin reportasje i Dagbladet Magasinet. ”Et tap jeg aldri har hatt en opplevelse av selv, men som forsker Monica Dalen har definert for meg. Hun gjør meg rasende. Ved å generalisere som hun gjør, krenker hun meg og min egen forståelse av meg selv, hva det vil si være adoptert, hva det vil si å være meg.”

Det er snart åtte år siden Hanne Eide Andersens velskrevne reportasje stod på trykk i Dagbladet Magasinet. I løpet av denne tiden har jeg gått fra å være enig til å være uenig med henne.

Det første bildet av Brynjulf Jung Tjønn i Norge.

Det første bildet av meg etter at jeg har kommet til Feios: Jeg står i en skråning foran huset. Det er grønt gress rundt meg. Det er høst og det ser varmt ut. Likevel har mor kledd meg i en bobledress og hvit lue, slik at jeg ikke kan se hvordan håret mitt ser ut. Jeg holder på å plukke et gresstrå. Jeg verken smiler eller gråter. Det er som om jeg ikke har noen følelser. Hvorfor ble akkurat disse bildene de første? Så ufølsomme? Så uten lukt, farger. Så pregløse. Bildet kunne ha vært tatt når som helst, hvor som helst.

Ikke med Kinamann. Dette manuset har vært en fryd å skrive. Jeg har skrevet, klisjéaktig nok, rett fra hjertet. Jeg vet ikke hvordan jeg skal si det annerledes. Kinamann-historien kjennes ekte. Mye er fiksjon, men under det meste ligger min egen levde historie.

Likevel er det tilfeldigheter som gjør at jeg i dag har skrevet Kinamann.

Etter at jeg debuterte, 21 år gammel, med kortromanen Eg kom for å elske i 2002, gikk det seks år før jeg klarte å levere en ny roman.

Det var flere årsaker til at  jeg slet, én var modenhet. Debuten gikk lett. Jeg skrev, leverte og fikk utgitt nesten uten motstand. Jeg trodde det var å fortsette på samme måte. Men der tok jeg selvsagt feil.

Det er kanskje ikke alltid like sunt å være 20 år og bli antatt. Jeg hadde nesten ikke levd. Hjernen og hjertet var uten empiri. Jeg var mest opptatt av tanken på debutere i stedet for å skape kunst. Jeg ble intervjuet av Aftenposten og Dagbladet Fredag, Bergens Tidende kom på besøk på gården og jeg serverte mors smørbrød, NRK Sogn & Fjordane gjorde opptak mens jeg holdt den ferske boken i hånden for første gang, jeg ble invitert i NRKs kulturprogram Stereo, og jeg satt i nettmøte hos Dagbladet.

Jeg var 21 år og trodde jeg skulle erobre verden. Med en nynorsk kortroman.

Rett etterpå kom slakten i Bergens Tidende. Så kom noen gode anmeldelser og noen dårlige til. Så ble det stille. Så forsøkte jeg å skrive et nytt manus, men det gikk ikke så bra.

Det ble stille. Det ble mørkt. Jeg ble 22 år. 23 år. 24 år. 25 år. Ingenting hendte. Jeg ble 26 år. Fremdeles stillhet.

Jeg ble 27 år og ble endelig antatt igjen. I 2008 kom romanen Lyden av noen som dør. Og i 2009 kom ungdomsromanen I morgen skal vi sitte i solen. Og nå Kinamann.

Det gikk altså seks år før jeg klarte å følge opp debuten. Underveis begynte jeg å tvile på meg selv. «Er jeg god nok?» «Er dette noe for meg?» «Kan jeg egentlig skrive?»

Det var selvsagt tøft. Selvtilliten var lav. Jeg holdt på å brenne alle manus og gi helt opp.

Men i dag er jeg glad for den seks år lange motgangen. I løpet av denne tiden ble jeg mer moden. Jeg begynte å få erfaring. I løpet av de seks årene med stillhet opplevde jeg å skrive meg gjennom flere manus, jeg giftet meg, jeg fikk barn.

Og nå, nå har jeg plutselig så mye mer å skrive om.

Alle trenger nedturer. Forhåpentligvis vil det gi bedre litteratur.

Eller hva tror du?

Jeg kjenner ikke til noe av det som skjedde før min norske fødsel på Fornebu august 1983. Jeg husker ingenting fra Sør-Korea. Mine adopsjonsforeldre vet heller ikke mye. Den eneste informasjonen vi har er to bilder fra barnehjemmet, samt noen enkle rapporter.

I de fleste hjem finnes det fotografier av nyfødte barn. Alle søskenbarna mine har slike bilder, alle mine barndomsvenner. Men ikke jeg.

Da jeg i 2008 ble far for første gang og holdt min sønn i armene, tenkte jeg: Dette er det nærmeste jeg kommer meg selv som nyfødt. Samtidig begynte jeg oftere å reflektere over min bakgrunn som adoptert og hva dette har betydd for meg i voksen alder.

For en stund siden fikk jeg en forespørsel fra Cappelen Damm om å bidra med et essay i antologien Første forsøk. Jeg kunne skrive om akkurat det jeg ønsket. Jeg valgte adopsjon. Og jeg opplevde følgende: Aldri har jeg skrevet noe som har følt mer ekte og bedre enn nettopp dette essayet.

Essayet i Første forsøk er utgangspunktet for romanen Kinamann som kommer på Cappelen Damm august 2011. Jeg vil i tiden fremover fortelle mer om skriveprosessen og de vanskelige valgene man må ta når man skriver om noe så personlig.

På Twitter kan du kontinuerlig få smakebiter fra manuset.

Følg også Kinamann på Facebook. Her kommer det flere nyheter, bilder og tekstutdrag.