Knutepunktet

Kritikerne har også falt for En mann ved navn Ove, og de blir både rørt, glade og sjarmert av grinebiteren.

Selv om vi her på forlaget har vært skråsikre på at Ove ville sjarmere leserne, er vi jo alltid engstelige for at kritikerne kan være litt mer surmagete. Heldigvis har ikke det skjedd i dette tilfellet. Her har jeg samlet noen av hyllestene:

«Sommerens sjarmbombe. (…) En mann med navn Ove er en feelgood-roman som garantert vil finne et stort publikum også i Norge.» Ole Jacob Hoel i Adresseavisen

«Vi blir glade i Ove. Han blir vår mann. Det er en forfatterprestasjon i seg selv. (…)Se opp for en av sommerens sjarmbomber.» Vidar Kvalshaug i Aftenposten

«En mann ved navn Ove ser i denne stund i hvert fall ut som en klar bestselger (…) En mann ved navn Ove er en «gråte og le»-bok. Den er grovt manipulerende og selger inn en provoserende naiv verdensanskuelse. Men den gjør det på en utsøkt og fornøyelig håndverksmessig måte. (…) De som elsket Hundreåringen som klatret ut av et vindu og forsvant vil også falle for En mann ved navn Ove.» Bjørn Gabrielsen i Dagens Næringsliv

«En mann ved navn Ove er både tankevekkande og underhaldande. (…) Sjølv om mykje av det som skjer har eit dystert skjær over seg, manglar det ikkje på humoristiske situasjonar. Eg både småhumra og gapskratta fleire gonger.»  Bjarne Tveiten Fædrelandsvennen

«En mann ved navn Ove er både morsom, varm og rørende» Frode Hermanrud i Oppland Arbeiderblad«En mann ved navn Ove» Du skal være temmelig surmaget for ikke å sjarmeres av denne småskrudde komedien fra «Medel-Svensons» gjenkjennelige verden. Arne Hugo Stølan i VG

«Sommerens varmeste historie er svensk. (…) når Backman lag for lag avdekker Oves historie blir dette ikke bare morsomt – det blir også usedvanlig hjertevarmt. (…)Dette er en feelgood-bok i ordets aller beste forstand.» Pål Andreassen i Moss avis

Svenske anmeldere var minst like begeistret:

«Den minner om Hundreåringen som klatret ut gjennom vinduet og forsvant, men den er hakket bedre. Varm og inspirerende. Tara

«Jeg er litt forelsket i Ove. (…) Jeg blir irritert, jeg blir glad, jeg gråter en skvett. Boken inneholder alt. Og språket flyter fram som en foss. Dette er en bok som passer for alle.» P4 Västergatan

«Skildringen av Oves ekteskap er så fin at man nesten får lyst til å gråte en skvett, hvis det ikke var for at man visste at det ville få Ove til å se beskjemmet på en.» Arbetarbladet

«Kan en roman om en 59 år gammel følelsesmessig hemmet mann som forsøker å ta livet av seg bli til noe man, til tross for den alvorlige undertonen, leser med et smil om munnen? Ja, når forfatteren heter Fredrik Backman.» Norran

En mann ved navn Ove er en deilig bok. Fredrik Backman har, sin relativt unge alder til tross, greid å krype inn i sjelen på den mest gretne og knusktørre gamle gubbe man kan tenke seg og gitt ham liv. Det er kortfattet, lettlest og skremmende morsomt. Og så utrolig rørende. (…) det var mange grunner til å tørke tårer under lesningen av denne debutromanen.» Nerikes Allehanda

Rod Stewart kommer til byen og Norwegian Wood på søndag, og jeg feirer det med den slageren jeg husker Rod best for: «I Don’t Wanna Talk About It»

Med champagne og Rod-sveis på Rhodos

På begynnelsen av 80-tallet var jeg kjæreste med en som elsket Rod Stewart – både musikken, stilen og håret. Dermed fikk jeg meg også en skikkelig 80-talls sveis. Jeg var litt usikker på om den funket, men da vi dro på ferie til Rhodos, fikk jeg full uttelling for håret. Nesten alle innkasterne på klubber og restauranter ropte: «Hello Rod» etter meg, og jeg følte meg som king Rod. Ikke rart jeg spratt champagnen.

Siden den gang har Rod Stewart ikke skiftet hårsveis, han har solgt 130 millioner plater og i følge hans nye selvbiografi, Rod, har han hatt omtrent like mange damer. Likevel har han vært gift tre ganger og fått åtte barn. Det kan virke som om han har levd omtrent som George Best: «90 prosent av pengene mine har jeg brukt på alkohol og damer. Resten har jeg sløst bort.»

Hvis du som jeg ikke har anledning til å høre på Rod på søndag, kan du jo kjøpe selvbiografien. Den er visstnok morsom og «forbløffende ærlig». Der forteller Rod med glimt i øyet om mange av damehistoriene sine, for eksempel om den gangen han skulle gjøre det godt igjen overfor en dame han hadde vært utro mot. Han bestilte et fly som trakk et langt banner med påskriften: «Vil du gifte deg med meg?». Natten før flyet skulle lette, møtte Rod en annen dame, og da han ringte flyselskapet søndag morgen for å avlyse, var det for sent.

Drøm deg tilbake til åttitallet med «I Don’t Wanna Talk About It» og mannen som selv hevder han synger som om han har en frosk i halsen:

Ferietiden nærmer seg, og noe av det flotteste man kan gjøre er å lese fra en god bok for noen man er glad i.

En mann ved navn Ove er også i dag på 6. plass på bestselgerlisten over nye titler i 2013, og daglig får vi inn gledeshistorier fra leserne om hvordan Ove har bergtatt dem. Dagens søteste er fra redaksjonssjefen for underholdningsredaksjonen vår. Hun er 67 år og ga Ove-boken til en god venninne. Etter kort tid spurte hun henne om hva hun syntes, og venninnen svarte: «Jeg har aldri ledd så mye av en bok. Det er noe av det morsomste jeg har opplevd.»

Sist helg var venninnen på hytta alene med to pikebarnebarn på ti og sju år. De ville vite hva farmor lo slik av, så hun leste høyt om Ove – fra begynnelsen. Barna lo og gråt og forsto teksten på barns vis: «Stakkars Ove, vi skjønner hvorfor han gjør som han gjør, han mistet jo mammaen sin da han var bare seks år, tenk det farmor, seks år, og så mistet han pappaen sin, han hadde ingen han!»

Farmor og jentene jobbet litt i hagen, badet, spiste, droppet tv og radio, spill og hva de ellers gjør på hytta, før de spurte: «Kan du bare lese tre kapitler til, farmor, bare tre – hvordan går det med Ove?!»

Nå er de kommet til side 90, og farmor leser videre…

Førsteopplaget til Jo Nesbøs Politi er på 270.000, men han har ikke alltid vært like kjent og vellykket.

Tidlig på 2000-tallet under ett av de første Bok i sentrum skulle det være boksignering. Jo Nesbø hadde da akkurat sluppet en ny Harry Hole roman, men han solgte helt normalt den gangen. Nesbø ble satt ved et signeringsbord i det store teltet i Spikersuppa ved siden av Lars Saabye Christensen, og han hadde kommet med Halvbroren den høsten som allerede hadde solgt rundt 200.000 eksemplarer. Køen foran Saabye Christensen var uendelig lang, mens Jo Nesbø ikke hadde en eneste i sin kø. Han så ikke særlig selvsikker ut, men endelig skjedde det noe. En mann hastet forbi  Saabye Christens kø og bort til ham.  Jo så fornøyd opp på mannen som litt stresset sa: «Du, toget mitt går om fem minutter, kan du få Lars Saabye Christensen til å signere denne», og så ga han ham et eksemplar av Halvbroren.

Boksigneringer er en risikosport, men å ha et kjent ansikt kan også skape oppmerksomhet på annen måte. For omtrent ti år siden arrangerte Ari Behn og Märtha Louise et kjendisparty før de skulle reise til New York. Det var et såkalt Dalmatinerparty med moteoppvisning, mat og full rulle. Det var en lang rekke kjendiser der og noen doldiser som meg. Jo Nesbø og jeg møttes tilfeldig utenfor herretoalettet og sto og pratet livlig da en utrert og relativt beruset homse dukket opp. Han var enormt begeistret fordi han syntes han dro kjensel på Nesbø: ”Har ikke vi truffet hverandre før?” Jo oppførte seg som man gjør med groupies – høflig og imøtekommende. Så smilte han litt usikkert og svarte: ”Jeg vet ikke.” Men det affiserte ikke mannen, som bare ble mer og mer begeistret. Her luktet han skikkelig kontakt: ”Jo, jeg er sikker, jeg har møtt deg før.” Jeg visste ikke helt hva jeg skulle si og om jeg skulle forsøke å introdusere. Men da gikk det et lys opp for mannen: ”Jeg vet det, jeg er helt sikker. Vi har da ligget sammen?”

Nesbø fikk fortumlet og sjenert forklart at de nok ikke hadde hatt nærkontakt, men at gjenkjennelsen kanskje oppstod fordi han var forfatter. Da sluknet lyset, og mannen jaktet videre. Da jeg var på Østlandssendingen i går og skulle uttale meg om fenomenet Nesbø, hadde de vært på gaten og vist bildet av Nesbø fram og spurt hvem han var. Fortsatt var det mange som ikke visste det og mente han kanskje var en fjellklatrer, en forbryter eller en håndverker. Så selv en krimkonge kan ha problemer med å bli gjenkjent riktig. Men alt tyder på at  signeringskøer ikke blir noe problem fremover for Jo Nesbø.

I morges var jeg på Østlandssendingen som sjef for Krimfestivalen, og oppgaven var å forklare Nesbø-fenomenet. Det ble i korteste laget, så her får du en lengre forklaring.

I natt arrangerer Tanum Karl Johan Nesbø-natt, og kl 00.00 kan du få kjøpt den nye Harry Hole-romanen, Politi. Som såkalt krimekspert fikk jeg en litt dramatisk start på dagen. Jeg skulle til Østlandssendingen og fikk ikke tak i taxi. Dermed måtte kjæresten min kjøre meg et stykke av veien, mens lillegutt satt hjemme alene og spiste frokost. For å få kabalen til å gå opp, måtte jeg gå av litt før vi var framme og løpe den siste kilometeren. Men hva gjør man ikke for å komme i media? I studio fikk jeg noen enkle spørsmål og etter kort tid tumlet jeg ut igjen uten at jeg følte jeg hadde fikk sagt mitt. Så for å rette opp dette, får du en litt lengre forklaring om fenomenet Nesbø her:

Djevelsk god på plot
Man kan nå uten å skryte kalle Jo Nesbø en av verdens ledende krimforfattere. Det skyldes ganske enkelt at han skriver usedvanlige gode krimromaner. Han er djevelsk god på plot og legge ut falske ledetråder. Nesbø makter å piske leseren videre fordi han har en så kraftig motor i fortellingen. Fjellklatreren Nesbø er en mester i å bruke cliffhangere, og han avslutter gjerne det hele med en apolyptisk slutt der Hole og hans kjære overlever selv om det kan virke umulig.

Harry H – myk macho
Harry Hole er nøkkelen til den store suksessen. Han er en antihelt som er lett å like. Til tross for at han overlever det utroligste og tydeligvis nå våkner opp igjen etter tre kuler i brystet og en i hodet i forrige bok, er han på mange måter en sympatisk antihelt som sliter både fysisk og mentalt – på samme måte som de fleste av oss. I tillegg til å bli drevet av plottet, følger Nesbø-leserne kanskje vel så spent med på hvordan det går med Harry og hvilke indre demoner han denne gang må bekjempe. Harry gjør ofte feil valg, men han tør å innrømme svakhet og er storsinnet nok til å tilgi andre. Fordi han har så mange svakheter, er det så tilfredsstillende at han har nesten magiske krefter når det gjelder.

Jo Nesbø bodde i Molde i ungdomstiden, og han var oppslukt av fotball. Den store helten på Molde fotballklubb den gang var Harry Hestad, og det er denne Harry`en som er inspirasjonen til Hole. Nesbøs beskrivelse av Hestad i sangen 75, er selve myten om Harry H:

 Harry kunne drible døden.

Harry kunne finte faen.

Ingen kunne fange Harry

Ingen kunne ta`n

i 75

Harry Hole kan drible døden og fine maen. Han er myk og macho på en gang – en slags drømmemann for de kvinnelige leserne og et ideal for oss menn.

Oslo Noir
Jo Nesbø flyttet fra Oslo til Molde da han var 8 år gammel. Han hevder selv at lengselen etter Oslo er utgangspunktet for hans varme og nære beskrivelse av Oslo. Nesbø lot Harry begynne i Australia i Flaggermusmannen, og førte ham til  Thailand i Kakkerlakkene, men det var først da han kom hjem til Oslo med Rødstrupe at han kom til sin rett og ble vår Harry. Med et senter på Harrys faste plass på Schrøder skriver Nesbø  om et gjenkjennelig om Oslo, men også om et skremmende Oslo – et Oslo Noir –  med skyggesider av byen som de færreste av oss stifter bekjentskap med. Samtidig Nesbø er en mester i å gjøre det nære og harmoniske skummelt, tenk bare på snømannen i Snømannen.

Slike gutter vil Norge ha
Daily Mail offentliggjorde nylig en liste over verdens 10 mest selgende krimforfattere, og Jo Nesbø var på 8 plass. Han har nå solgt over 17 millioner eksemplarer av bøkene sine. Også Daily Mail forsøkte å sette forfatterne i bås. Om Harry Hole skrev de at han fikk inspektør Morse til å likne på en avholdsmann og at bøkene om ham er for folk som liker løse kanoner.

Selv om vi lever i Jantelovens rike, elsker vi nordmenn – i alle fall i en periode – at nordmenn gjør suksess ute. I Nesbøs tilfelle er det snakk om en vanvittig selvsikkerhet. Det skinner gjennom teksten, for her er det en forfatter som har stor tro på seg selv med god grunn. Så kan man selvsagt spørre om Nesbø ikke har et for godt selvbilde. Allerede da han i ungdommen leste Fluenes herre, hevdet han overfor faren sin at han sikkert kunne skrive bedre bøker enn det. Jeg er overbevist om at det er denne unorske innstillingen som har drevet ham så langt. Han følte seg uovervinnelig som fotballspiller, som børsmegler, som pop-artist, og da var det jo bare å ta steget videre til å bli forfatter.

Da han sendte inn den første Hole-romanen i 1996 brukte han psevdonymet Kim Erik Lokker eller sagt på en annen måte Kimer i klokker. Aschehoug skjønte ikke ordspillet, men de oppdaget det store talentet. Og året etter fikk Nesbø både Rivertonprisen og den nordiske Glassnøkkelen for beste krimroman for Flaggermusmannen. Riverton-juryen uttalte: «Slike gutter vil Norge ha, slike kriminalromaner vil vi ha.»

Siden den gang har Nesbø ikke sett seg tilbake. Han har villet erobre verden ved å være trofast mot sitt prosjekt. Selvsikkerheten har vært avspeilet i hans innstilling i forhold til filmatiseringen av Hole-bøkene. Kom ikke her med en norsk regissør, men dersom Martin Scorsese eller en sånn en dukker opp, kan vi snakke.

Bestialitetens historie
Jo Nesbø mener Hole-romanene er et prosjekt om ondskap, og han har også innrømmet at hans fascinasjon for sadisme kanskje vippet fortellingen litt vel over i Panserhjerte. Det er underlig at ikke flere vemmes av bøkene fordi bestialitetene er så grundig og grusomt beskrevet. Likevel er det vel nettopp vår angst for det forferdelige som er noe av drivkraften for lesningen av krimromaner. Når det da ofte går ganske bra til slutt med en helt som er vår mann, står vi likevel ut med det meste.

 Så vi er flere hundre tusen som gleder oss til D-dagen 6. juni. Harry Hole er klar for oss, og allerede i dag er anmelderne fra seg av begeistring.

Jens Lapidus og flere av de norske krimforfatterne er allerede klare for neste års krimfestival, som blir fra 6. til 8. mars.

Vi feirer den skotske krimdronningen Val McDermids 58-årsdag med å offentliggjøre datoene for Krimfestivalen 2014. Den blir 6. - 8. mars. Alle samarbeidspartnerne fra i år ønsker å være med også til neste år. Vi har fått så god respons fra de utenlandske forfatterne som har vært her at vi allerede nå kan love at vi skal forsøke å toppe årets program.

Jens Lapidus

Den mest prominente gjesten under Krimfestivalen 2012 var Lee Child. Han var for første gang i Norge og ble ellevilt begeistret for Norge og for festivalen: « Speaking as an author I have never felt more valued and appreciated.» I år var det Val McDermid det største internasjonale navnet. Hun var en av initiativtagerne til verdens meste kjente krimfestival i Harrogate, og også hun var strålende fornøyd og twitret blant annet:  “ I enjoyed it very much. Lots of interesting and stimulating conversations.”

Så for å omskrive Al Capone litt: Vi gleder oss til neste års festival, for du kommer langt med et smil. Men du kommer enda lenger med et smil og en krimforfatter.

Val McDermid

Nå er En mann ved navn Ove kommet opp på sjetteplass av nye romaner på Boklista, og Ole Jacob Hoel er fra seg av begeistring i Adresseavisen.

Jeg føler jeg er litt som Ove i kampen min mot Bokhandlerforeningen og deres boklister. Og ja, jeg har sagt det før, men sier det igjen: Det er trist at Bokhandlerforeningen ikke får ryddet i bestselgerlistene. Nå herjer salgsbøkene fra 1. mai på den skjønnlitterære listen i stedet for på pocket- og billigboklisten. Hvis man derimot bare ser på fullpris titler og tar vekk den ene barneboken på listen, har En mann ved navn Ove klatret til sjette plass.

Hver dag får vi inn jublende leser-reaksjoner og anmeldelser av Fredrik Backmans roman. Dagens beste lesning for oss Ove-elskere er anmeldelsen til Ole Jacob Hoel i Adresseavisen. I ingressen skriver han: «Ove er en mann som tror han ikke har mer å leve for. Men romanen om ham handler om alt som gjør livet verdt å leve.  Sår, øm og rasende morsom roman om en firkantet mann og hans demoner.» Og så kommer det mer, mye mer, begeistring:

«Boka er like mye en hyllest til som en raljering med menn av en generasjon og et sinnelag som tilsier at ord betyr ingen ting, handling alt. Menn som går ut i garasjen og rydder i verktøykassa når kona begynner å snakke om følelser. Men han er også en mann av hundre prosent integritet og som aldri svikter når det gjelder. (…)

«En mann med navn Ove» er en feelgoodroman som garantert vil finne et stort publikum også i Norge. Den er en sjarmbombe full av sære, kantete personligheter, spreke episoder, storstilte konfrontasjoner og rørende forsoninger. Den såre klangbunnen og dype menneskeligheten i boka gjør den til mye mer enn overfladisk moro. Det er en klok bok Backman har skrevet. Det er en roman om grunnleggende og situasjonsbestemte kjønnsroller og om hva «den nye tid» innebærer, om hva vi har mistet og hva vi har fått.

Inspirerende dager på litteraturfestivalen på Lillehammer: Solstad på sporet av Proust, sensasjon på quizen og minibar-prat på rom 316 på Breiseth hotell.

Dag Solstad tegnet av Steffen Kverneland

Det er bare å ta av seg hatten for hva de får til på Norsk Litteraturfestival på Lillehammer. Programmet er stort og variert, og jaggu kommer det masse folk på nesten alle arrangementer. Selv kom jeg opp på torsdag ettermiddag og rakk akkurat å gå på Klassekampens bar-arrangement med Dag Solstad. I år skulle han fortelle om sitt forhold til Marcel Proust. Det ble en underlig seanse der Dag stadig gikk rundt å lette etter det han skulle lese opp. Det virket som han var på sporet av noe viktig om Proust, men han fant det ikke. Mikrofonen hadde han også problemer med å finne. En annen enn Norges største forfatter, ville nok fått publikum mot seg, og jeg tenke litt vemodig på at dette var forfatteren jeg nesten døde for.

Det Solstad virkelig kom til Lillehammer for, var Norgesmesterskapet i litteraturquiz. Der er jo han gallionsfiguren i laget, 160741, oppkalt etter hans fødselsdato og romanen med samme navn. Dette laget med Marta Norheim, Knut Nærum, Tom Egil Verven og Kari Marstein (med Cathrine Sandnes som hjemmeværende lagleder) har vært i en desperat fight om hegemoniet med et «oppkomlingslag»  med bl.a.  Erik Fosnes Hansen, Helene Uri, Fredrik Wandrup og Ole Robert Sunde. Selv var jeg så heldig i år å bli invitert med på laget til Tom Stalsberg, Espen Haavardsholm, Mia Bull-Gundersen og Nora Campbell. Idet vi skulle begynne, fikk vi en trøstende oppmuntring av Ole Robert Sunde om at det var hyggelig at flere var med. Det ga meg den følelsen jeg har pleid å ha på denne svært litterære quizen - som å gå opp til muntlig eksamen og bli avslørt i ikke å ha leste hele skoleåret. Men så snudde alt. Det meste av takken må jeg rette til Haavardsholm som var et levende leksikon. Den selvtilliten det ga laget, førte til at vi andre også klarte å bidra litt, og vips var sensasjonen et faktum. Vårt lag ble nummer to, kun ett poeng bak vinnerlaget til Solstad. Vi, eller særlig jeg, var langt mer utagerende i gleden over å slå Fosnes, Wandrup & co enn Solstad var da han enda en gang mottok vinnerpokalen. Dagen etter slo Erik Fosnes Hansen fast overfor meg at quizen alltid har hatt noe sakralt over seg med en ro som på Deichmann i gamle dager, men det hadde jeg effektivt skremt vekk for godt.

Frode Grytten Beat Band ved to av dem. Pedro Carmona-Alvarez spilte på iphone til Gryttens tekst. Sponset av Unterberger

Midt på dagen fredag opplevde jeg et nytt høydepunkt på Dagbladets intim stunt på Breiseth hotell. Tom Stalsberg inviterte hver dag forfattere og et lite publikum opp på rom 316 til en minibar prat med prosecco. Denne gang var det Frode Grytten og Pedro Carmona-Alvarez som fortalte om Frode Grytten Beat band, beatpoetene og det å lese opp med eller uten musikk. Vi var kun 10 – 15 stykker som opplevde det som om vi var på rom med de kuleste gutta fra et verdenskjent band. Og da Frode Grytten på oppfordring leste opp et dikt og Pedro akkompagnerte med iphonen, tok stemningen helt av  – som nachspiel midt på formiddagen.

Og lørdag kom nedturen med NSB – buss for tog hele veien hjem!

Vi så en av våre favorittfilmer med barna i går: Once. Så ukens låt er  slageren fra den filmen som blant annet fikk Oscar for beste film-låt.

Once er en irsk musikk-film som ble regissert av John Carney og kom ut i 2006. Det var en lavbudsjettfilm som ble laget for under 2 millioner kroner. Så fikk den en enorm mottakelse av kritikerne og ble en kultfilm. Den fikk også stor suksess i USA og «Falling slowly» fikk Oscar for beste sang i en film.  I 2012 ble det satt opp en sceneversjon av Once på Broadway som fikk 12 Tony Awards, og denne versjonen går nå også sin seiersgang i London. Et tips for sommerferien?

Once en usedvanlig søt og sjarmerende film med nydelig musikk. Den handler om en gatemusikant i Dublin. En dag stanser en tsjekkisk jente og lytter til ham, og hun får ham i gang med å spille inn låtene sine for å se om han kan realisere drømmen om platekontrakt. Om handlingen er enkel, så er bakgrunnen for filmen mer eventyrlig. De to hovedrolleinnehaverne Glen Hansard og Markéta Irglova (som kun var 17 år under innspillingen) laget all musikken, og Hansard var inspirasjonen for hele historien. Likevel var han ikke påtenkt hovedrollen. Men da skuespilleren som hadde fått rollen, trakk seg, måtte Hansard overtales. Det var et lykketreff, for maken til tilstedeværelse og kjemi mellom to skuespillere skal man lete lenge etter. Og resten er altså en suksesshistorie.

Her er den nydelige sangen, men prøv filmen også. Den er for eksempel på Netflix:

Skuespilleren Trond Brænne holdt på å lese inn En mann ved navn Ove som lydbok da han døde i mars, 59 år gammel.

Årets sjarmbombe av en roman, En mann ved navn Ove, er akkurat kommet ut som lydbok, og det er en spesiell utgivelse. Trond Brænne er innleser. Han hadde særdeles stor sans for Ove, som han gjerne ville spille i en eventuell film. Brænne håpet også at romanen kunne gjøres om til et skuespill. Dessverre døde Trond Brænne så alt for tidlig, den 16. mars i år.

Vi i lydbokavdelingen ba da Kim Haugen om å lese inn hele boken på nytt, men han insisterte på at vi burde ære Trond Brænne med å gi ut dette siste arbeidet hans. I samråd med familien ble vi derfor enige om at Kim Haugen bare leste inn de siste kapitlene av romanen.

Lydboken koster, som alltid med våre bøker, akkurat det samme som papirutgaven, og du kan høre en smaksprøve av den ved å klikke her.