Norsk litteraturs Bruce Springsteen

I dag vil jeg utrope Roy Jacobsen til Norsk litteraturs Bruce Springsteen. Hva slags bilde er det, vil du kanskje si. Er Roy så rocka da?  Jeg vet jeg strekker det litt langt, men det er flere grunner til at jeg i dag vil kalle ham nettopp dette. Jeg fikk dette bildet i hodet da jeg så i Aftenposten i morges at Bruce Springsteen fyller 62 år i dag, og rett etterpå leste jeg Dagbladets anmeldelse fra i går av Roy Jacobsens nye roman, Anger.

Roy Jacobsen og Bruce Springsteen har en flere likhetstrekk i forhold til sine kunstneriske prosjekter, og de har begge holdt knallhard på kvalitetslinjen. Hver gang du tror du «har dem», har de gått sine egne veier. De lar seg ikke siste suksess styre valget for det nye prosjektet. Derfor kom ikke Roy ut med Vidunderbarn 2 denne uka, derimot med en nyskriving av romanen Virgo fra 1988.

Det andre likhetstrekket handler om nettopp det: å gjøre et kunstnerisk uttrykk enda bedre: I sommer kjøpte jeg Bruce Springsteen Live at The Main Point, 1975. Det er opptak av en konsert på en liten rockeklubb i New Jersey før Bruce dro ut for å erobre verden med Born to run-albumet. Der spilte Bruce & The E Street Band mange av de berømte sangene fra albumet, og ikke minste en tidlig utgave av en av mine favorittsanger, «Thunder Road». (I 31 songs forteller for øvrig Nick Hornby at det er den sangen han har hørt mest på i sitt liv.) Poenget her er at låta på denne konserten er en tidlig utgave av «Thunder Road» og het  «Wings for Wheels». Det er en fin låt som i versene er nesten identisk med den senere originalen, men den har ikke refrengene og helheten blir dermed en helt alminnelig god sang – i stedet for en klassiker.

Roy Jacobsen har gjort det samme med Virgo som Bruce med «Wings for Wheels». Han gjorde det riktignok ikke noen måneder etter første utgave, men 23 år senere. Likevel har han gjort noe kanskje flere forfattere burde våge, og i følge Dagbladets Trygve Riiser Gundersen har han lykkes fullstendig:

I stedet for et postulert tragisk mørke møter vi en stor og uformelig sårbarhet, som figurene med en egen komisk verdighet bukker under for.

Og som bonus får leseren gleden av å se en erfaren forfatter (så erfaren at du for lengst har begynt å tenke at han er litt kjedelig) gå i mannjevning med en yngre og mer energisk utgave av seg selv, setning for setning – og vinne nesten hver gang. En kan bli rørt av mindre.

Gratulerer med en fantastisk bok, Roy! For å vri litt på Bruce i “Thunder Road”:  «It´s a town full of losers, but you are pulling out of here to win.”

Her kan dere se Bruce fra 1976 med «Thunder Road» i klassisk form: